Det finnes et ord i Salme 109,4 som jeg ikke blir ferdig med: "... men jeg er bare bønn." (Norsk Bibel 1988/07) Hvordan er det mulig å være bønn? Altså ikke bare be med ordene dine, men med hele deg. Jeg er i en prosess hvor jeg spør Herren om Han kan vise meg mer av dybdene i dette ordet. For det aner meg at bønn er mer enn ord. Salmisten taler også om å "smake" og "kjenne" Herren. Jeg har kjent noen få mennesker som jeg vil kunne si dette om: de "var bønn". Hele deres liv var preget av dette ene: bønn. Det bar med seg en atmosfære som var forettet av bønn. Jeg ber: Gud la meg få smake litt av et slikt liv, og la meg få vokse inn i det! Dette er jo noe som må utvikles over tid. Jeg tror vi kan slå fast som en grunnsannhet at det skjer ingen vekst i helliggjørelsen uten at vi tar oss tid i ensomhet for Gud.
George Whitefield har sagt: "Jeg har ligget hele dager og uker på marken i stille eller høylydt bønn." En annen, som visste hva han talte om, sa: "Fall på kne, og voks der!"
Det er interessant med bønnesvar, men jeg ber ikke først og fremst for å få svar på mine bønner. Bønn er noe langt mer enn dette. Bønn er sjelens åndedrett. Vi klarer oss ikke uten, om vi skal overleve som kristne. Men det er også noe mer enn dette: Bønn er kommunikasjon med Den levende Gud! Som ønsker å meddele seg til oss, ikke alltid som en som taler, men som det er godt å omgås. Gud søker først og fremst vårt vennskap.
Og det er dette vennskapet jeg lengter etter å videreutvikle, og fordype.
I tiden frem til dette årets avslutning til jeg gjerne ha lært noe mer om hva det konkret betyr - for meg.
10 kommentarer:
En tanke som jeg har hatt om temaet, for mange år side, er omtrent noe sånn som at vi på en måte har en "handsfree-propp" som sitter i øret med 24 timers online kontakt med skaperen. Da Jesus var på jorden måtte vi treffe han personlig for å kunne snakke med han, nå er han i himmelen, men fordi han samtidig bor i oss kan vi ha 24 timers online kontakt med han. Om vi ikke snakker med han til enhver tid eller ikke alltid er like bevisst på at han er der så er han alltid med og jeg har alltid han med meg. Mobilen står på, går aldri tom for strøm, nummeret er 777 det svarer alltid og regninga er betalt på golata for 2000 år siden.
Hihi!
Dette må du skrive mer om Bjørn. Kanskje hatt en egen blogg om bønn. Min umiddelbare tanke når det gjelder dette med å være bønn, er kontemplasjonen som Edin løvås og andre snakker om. Det å bare være seg bevisst at man deler hendelser og alt med Herren. Ta herren med i alle ting og på den måten oppøve dette. Tozer snakker om å opptrene sitt åndelige øye, slik at det kan kontinuerlig beskue Ham, selv når vi ikke er direkte mentalt til stede. Akkurat som at det ligger der hele tiden, og ved en meget liten anstrengelse ser man Herren med sitt trosøye.
Vet ikke om det jeg skriver gir mening, men det handler om kontemplasjon.
Har du lest om Munken Bror Andreas, som levde på 1600 tallet. Han snakket mye om dette med bønn og det praktiske. Hvordan han oppøvde seg selv til å gjøre alle ting for gud. Veldig interessant.
MT
Knut Anders.
Suverent innlegg! Så sant, så sant og så herlig dette er.
En ide: Når man har disse pluggene i ørene, så kan man jo snakke med Herren høyt også. Folk tror jo at man snakker i mobilen likevel. Den himmelske mobilen riktignok.
MT
Ideen tar jeg med meg.
Nei, jeg kjenner ikke til denne munken. Opplys oss gjerne!
Jeg sa feil Bjørn.
Brother Lawrence hette han og han er mest kjent for boken " Practising the prescence of the Lord".
Litt om Lawrence:
""Brother Lawrence retreated to a place in his heart where the love of God made every detail of his life of surpassing value. "I began to live as if there were no one save God and me in the world." Together, God and Brother Lawrence cooked meals, ran errands, scrubbed pots, and endured the scorn of the world.
He admitted that the path to this perfect union was not easy. He spent years disciplining his heart and mind to yield to God's presence. "As often as I could, I placed myself as a worshiper before him, fixing my mind upon his holy presence, recalling it when I found it wandering from him. This proved to be an exercise frequently painful, yet I persisted through all difficulties."
""
Kilde wikipedia
Jeg sa feil Bjørn.
Brother Lawrence hette han og han er mest kjent for boken " Practising the prescence of the Lord".
Litt om Lawrence:
""Brother Lawrence retreated to a place in his heart where the love of God made every detail of his life of surpassing value. "I began to live as if there were no one save God and me in the world." Together, God and Brother Lawrence cooked meals, ran errands, scrubbed pots, and endured the scorn of the world.
He admitted that the path to this perfect union was not easy. He spent years disciplining his heart and mind to yield to God's presence. "As often as I could, I placed myself as a worshiper before him, fixing my mind upon his holy presence, recalling it when I found it wandering from him. This proved to be an exercise frequently painful, yet I persisted through all difficulties."
""
Kilde wikipedia
AW Tozer og Charles Wesley var store tilhengere av Lawrence. Tozer skal en gang ha sagt at Brother Lawrence må være det menneske med det reneste hjerte som noen gang har levd.
MT
"Å venne seg til å leve nær Gud" av bror Laurentius er en av mine favoritter. Vet ikke hvor mange ganger jeg har lest den, og med like stor interesse hver gang. Ansgar gav den ut i sin tid.
Joyce Huggett har skrevet en moderne versjon, det vil si hun har brukt bror Laurentius sin bok som utgangspunkt for å skrive "Finding God in the fast lane" (Eagle Guildford, Surrey 1993)
Jeg tror du også vil finne mye ved å lese Carlo Carrettos bøker. Se egen bloggartikkel i dag.
Ja sant, det hender jo man gjør det, kan jo være ltt skummelt, folk kan jo tro det har rabla for en hvis man går rundt og snakker høyt ut i tomme lufta. Kan jo risikere å bli lagt inn! haha! Det har nok hendt veldig ofte midt i samtaler med andre at Gud har knakket på linja og gitt meg et par hint eller tre om hvilken retning og hvilke ord man bør velge, men alt for ofte står nok jeg selv i veien desverre. Å, om vi bare kunne være flinkere til å lytte...
Fint innlegg. "Jeg er bare bønn" - Den linjen kommer jeg til å huske. Bønn er mer enn ord ja. Tror det handler mye mer om en lengsel, en overgivelse og en indre visshet om at vi er totalt avhengige av Ham.
Legg inn en kommentar