Nå er det påske - for Herren

Den jødiske påsken innledes i år på lørdag, og varer frem til neste søndags kveld. Påsken er den av Herrens høytider som regnes den vikttigste av alle de jødiske høytidene. Det hebraiske ordet som våre norske Bibler oversetter med påske er ordet 'pesah' og betyr direkte oversatt: 'gå forbi'  og henviser til at dødsengelen gikk forbli israelittenes hus, etter at de hadde strøket blod på dørstolpene. Jødene feirer påske som en minnesfest over at Gud satte dem fri fra slaveriet i Egypt og førte dem ut som en nasjon under ledelse av Moses. 

Om denne Herrens høytid heter det i 3.Mos 23 heter det blant annet:

"Dette er Herrens høytider, de hellige sammenkomster, som dere skal lyse ut til deres fastsatte tider, I den første måneden, på den fjortende dag i måneden, mellom de to aftenstunder, er det påske for Herren...  Den første dagen skal dere holde en hellig sammenkomst.  Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. I sju dager skal dere ofre ildoffer for Herren..." (23,4-5 og v.7-8a)

Vi merker oss at påsken skulle feires for Herren: "... er det påske for Herren.." 

La oss tenke på det når vi når trer inn i de hellige dagene. Vi feirer ikke påske først og fremst for oss selv, men for Herren1 det blir høytiden et helt annet perspektiv, og kanskje også et helt annet innhold, for mange av oss. 

Våre ildoffer er våre bønner.

Måtte disse syv dagene bli innvielsesdager innfor Herren.

Billedtekst: Det jødiske sedermåltidet. Foto: Wikipedia.

Faste, innvielse og et seierrikt kristenliv

Er vår manglende faste, bønn og innvielse årsaken til at vi ikke får gjennombrudd og opplever vekkelse?

Det er tydelig at urkirken levde annerledes enn vi, og det er tydelig at kinesiske kristne som opplever kanskje historiens største vekkelse, lever annerledes enn oss. Hva er det som gjør at vi tror vi slipper å betale prisen for en himmelsendt vekkelse?

Faste var en del av Jesu liv. Ved innledningen til sin jordiske tjeneste avsatte han 40 dager til å faste og be. Han underviste også sine disipler om fastens betydning.

Apostelen Paulus fulgte i sin Mesters fotspor. Han skriver personlig om dette i 2.Kor 11,27: 'ofte fastende'.

Dessverre er dette nok noe som få kristne praktiserer. I hvert fall de som hører med til den protestantiske delen av kristenheten. Vi skal jo være så velsignet fri fra alle bud og regler, og er stolt av det!

De første kristne var annerledes. De avsatte to dager i uken til å faste, og senere kom også ulike fasteperioder gjennom det som skulle bli kjent som kirkeåret. Så opplevde de da også vekkelser, tegn og under og leve ut Kristi oppstandelsesliv. Tro om det ikke er en sammenheng med vår manglende innvielse og forsakelse og vår manglende erfaring med vekkelse og Åndens utøselse?

Jeg tror det er en slik sammenheng.

Onsdager og fredager fastet den tidlige kirken. De er gaver gitt oss, enten disse to dagene passer, eller det er andre, til å forenkle sitt liv. Det er vel ingen som helst tvil om at det er nyttig for en som vil vandre i Kristi fotspor.

Død og ny innvielse i Taize-kommuniteten

Når man har valgt en livslang forpliktelse i en kommunitet, kommer også dagen da man flytter hjem til sin himmelske bolig. Slik også for kommuniteten i Taize.

19. januar døde bror Pierre-Etienne, 88 år gammel. Han hadde vært syk lenge, og hadde ligget på sykehus siden begynnelsen av januar. 18. januar var han i stand til å komme tilbake til Taize, noe han opplevde som en stor glede. Det var en sterk opplevelse å se brødrene igjen. Tidlig neste morgen sovnet han stille inn.

Bror Pierre-Etienne var født i Lyon, gikk på skole i Grenoble og tok sin teologiske utdannelse ved det protestantiske fakultetet i Montpellier. I 1952 ble han ordinert til pastor i Den fransk reformerte kirke i Algerie. Så ble han Taize-broder, og sluttet seg til et lite Taize-fellesskap i Algerie. Senere bodde han sammen med Taize-brødre i Elfenbenskysten og i Niger, før han altså flyttet til Taize i Frankrik, hvor han forble livet ut. Bror Pierre-Etienne var kunster og poet, og arbeidet blant annet med den protestantiske salmeboken “Nos cœurs te chantent”. Han utgav også flere diktsamlinger.

Her er et dikt og en salme han har skrevet:

Memento

In warmish evenings of alfafa
and on mornings of low mist
when hope sees its flowers fade

Those here below those elsewhere
under skies seething with locusts :
remember them all O Lord.

And we too seeking signs of you
near the blue turned earth of furrows :
harvest us into Your memory.

Psalm

Happy whoever finds peace
by touching the bark of a tree
who hears the echo of consonants
recited in cloisters of wind

He will savor even when old
the splendors of early childhood
the sharp acid taste of new sprung corn
rain that smells of chalk

Beatitude is for such as him
in the flesh of humble things
A wink from paradise
is inscribed in the depths of ravines.

Siste uken av januar holdt Taize-kommuniteten sitt årlige rådsmøte. Det ble avsluttet med at brødrene i Taize som har avlagt sitt livslange løfte, gjentok dette, med å legge seg langstrakte på gulvet som et uttrykk for at de har gitt sine liv. Mange fra regionen rundt Taize bad sammen med kommuniteten denne uken. Bror Alois, som overtok som prior etter bror Roger, ba denne bønnen:

"I en tid som denne, hvor mennesker overalt på jorden engster seg for fremtiden, som blir mer truende, og hvor kirken rystes kraftig, åpner Du en vei for oss, ved å fordjupe vårt komtemplative liv. På denne måten skal vi bli mer og mer brødre for dem som Guds tiltror oss."

Bønn fra en småprofet

A.W. Tozer, (bildet) var en av det 20 århundres mest betydningsfulle åndelige skikkelser. Da de eldste hadde lagt sine hender på ham, og innviet og innsatt ham til tjeneste som pastor, trakk Tozer seg tilbake til sitt lønnkammer og ba denne bønnen:

Å Herre, jeg har hørt Din røst og jeg fryktet. Du har kalt meg til en kolossal oppgave, i en alvorlig og farlig tid. Du skal ryste nasjonene og jorden, ja himmelen også, for at de ting som ikke kan rystes, skal bestå. Å Herre, vår Herre, Du som bøyet Deg ned for å ære meg så høyt at jeg skal være Din tjener. Intet menneske tiltar seg selv den ære, men det er Gud som kaller, slik som det også skjedde med Aron. Du har ordinert meg som Din budbærer til dem som er harde i sine hjerter og ikke vil høre. De har forkastet Deg, Herre, og det er da heller ikke å vente at de vil motta meg, tjeneren.

Min Gud, jeg skal ikke kaste bort tiden med å klage over min egen svakhet og udugelighet til oppgaven. Det er ikke jeg som har ansvaret, det er Du. Du har sagt: 'Jeg kjenner deg - jeg har kalt deg - jeg helliger deg,' og Du har også sagt: 'Du skal gå til alle dem Jeg sender deg til, og alt det Jeg befaler deg å si, skal du tale.' Hvem er jeg at jeg skulle gå i rette med Deg, eller dra Ditt suverene kall i tvil? Bestemmelsen er ikke min, men Din. Slik er det, Herre, Din vilje skje, ikke min!

Jeg vet godt, Herre, Du profetenes og apostlenes Gud, at så lenge jeg ærer Deg, vil du ære meg. Hjelp meg derfor å holde mitt løfte om å ære Deg i det liv som ligger foran meg, den oppgaven som venter. Hjelp meg til dette, enten det skal bli til vinning eller tap, ved liv eller død.

Det er tid, o Gud, for Deg å virke, for fienden har trengt inn på Dine beitemarker, og Dine får såres og adspredes. Falske hyrder nekter at det er farer og ler av de truende rovdyr, som omringer Din hjord. Fårene blir bedratt av disse leiesvenner og følger dem, mens ulven bryter seg inn for å drepe og ødelegge. Jeg ber Deg, gi meg skarpe øyne, så jeg kan oppdage fiendens nærvær. Gi meg forstand til å skille en falsk venn fra en sann. Gi meg syn, så jeg kan se, og mot til å tale det jeg ser. Gjør min stemme så lik Din egen at til og med de syke får kan oppdage den og begynne å følge Deg.

Herre Jesus, jeg kommer til Deg for å bli pndelig istandsatt. Legg Din hånd på meg. Salv meg med den olje som den nytestamentlige profet skal ha. La det aldri skje at jeg blir religiøs skriftlærd, så jeg mister mitt profetiske kall. Frels meg fra den forbannelse som lurer på det moderne presteskap, kompromissets forbannelse, etterligningenes og profesjonalismens. Frels meg fra den feil å dømme en menighet etter dens størrelse, dens popularitet eller årsbudsjett. Hjelp meg til å huske at jeg er en profet, ikke en religiøs arrangør - men en profet. La meg aldri bli en slave for massene. Helbred min sjel fra kjødelige ambisjoner og fri meg fra attrå etter publisitet. Frels meg fra å bli bundet til ting. La meg ikke få øde mine dager med å være opptatt av uvesentlige ting. Legg Din frykt på meg, Herre, og driv meg til bønnestedet, der jeg får kamp med makter og myndigheter, ja, mørkets herskere i denne verden. Fri meg fra å spise for mye og sove for lenge. Lær meg selvdisiplin, så jeg må bli en god Jesu Kristi soldat.

Jeg godtar hardt arbeid og lite lønn i dette liv. Jeg ber ikke om lette steder. Jeg skal forsøke å være blind for de snarveier som kunne gjøre mitt liv lettere å leve. Om andre går den bedre sti, så skal jeg forsøke å ta den hardere, uten å dømme dem for hardt. Jeg venter motstand, og når den kommer, skal jeg forsøke å ta det rolig. Når det skjer, som det kan hende med Dine tjenere iblant, at jeg skulle få gode gaver av Ditt folk, så stå med meg da og bevar meg fra den ødeleggelse som ofte kan følge med. Lær meg å bruke alt jeg mottar på en slik måte at jeg ikke skader min sjel eller mister min åndelige kraft. Og skulle det skje, ved Din tillatelige vilje, at Din menighet skulle ære meg, så la meg ikke i den stund glemme at jeg er uverdig til den minste av Dine nådesbevisninger, og at om menneskene kjente meg like godt som jeg kjente meg selv, så ville de holde æren tilbake, eller gi den til noen som er mer verd enn meg.

Og nå, Du himmelens og jordens Herre, helliger jeg de dager jeg har igjen til Deg. La meg få ståran de store eller tjene de fattige og små, å velge det er ikke min sak, og jeg ville ikke bestemme noe i den sak, om jeg kunne. Jeg er Din tjener og skal gjøre Din vilje, og den vilje er bedre for meg enn posisjon, rikdom eller berømmelse. Jeg velger den framfor alle andre ting på jorden eller i himmelen.

Skjønt jeg er utvalgt av Deg og æret ved et høyt og hellig kall, så la meg aldri glemme at jeg bare er et menneske av støv og aske, et menneske med alle de naturlige mangler og tilbøyeligheter som plager menneskeheten. Jeg ber Deg derfor, min Herre og gjenløser, frels meg fra meg selv og fra alt det jeg kan gjøre av meg selv, mens jeg forsøker å være en velsignelse for andre. Fyll meg med Din kraft, ved Den Hellige Ånd, så vil jeg gå i Din kraft og tale om Din rettferdighet, ja, Din alene. Jeg vil spre budskapet om Din gjenløsende kjærlighet vidt omkring, så lenge jeg har krefter til det.

Så, kjære Herre, når jeg blir gammel og trett og ikke mer kan virke som nå, da vil Du ha et sted ferdig til meg, høyere oppe. Da vil Du regne meg med i skaren av Dine hellige, som skal være i herlighet til evig tid. Amen. (Oversatt fra The Alliance Weekly)

Mitt ytterste for Hans høyeste

Et godt nytt og velsignet år ønskes alle bloggens lesere. Innfor det nye tiåret har jeg valgt meg Fil 1,20-21a som "mitt" ord. Det er forøvrig et ord som har fulgt meg lenge, betydd mye for meg, og ikke minst utfordret meg. Slik vil jeg også det fortsatt skal være:

"Slik er det også min inderlige forventning og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men i all frimodighet, som alltid, skal Kristus også nå bli opphøyet ved min kroppm enten det skjer ved liv eller ved død. For meg er livet Kristus..."

I den nye reviderte oversettelsen av NT fra 2005 oversettes dette ordet slik: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve er for meg Kristus..."

Om dette verset skriver Oswald Chambers (bildet) diss radikale og utfordrende ordene:

"Mitt ytterste for Hans høyeste. Det håp og den fortrøstning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam. Vi vil alle bli meget til skamme hvis vi ikke gir etter for Jesus på det punkt hvor Han har bedt oss om å gi etter for Ham. Paulus sier: Jeg har tatt den beslutning å være mitt ytterste for Hans høyeste. Å komme dit er et spørsmål om vilje, ikke om fornuft eller vurdering, det gjelder en absolutt og ugjenkallelig overgivelse der vi står. Det er en overdreven hensynsfullhet mot oss selv som avholder oss fra en slik avgjørelse, selv om vi innbiller oss at det er andre mennesker vi tar hensyn til. Når vi tar hensyn til hva det vil koste andre hvis vi adlyder Jesu kall, sier vi til Gud at Han ikke vet hva vår lydighet til føre til. Hold deg til saken; Han vet det. Lukk alle andre hensyn ute og hold deg for Guds ansikt med dette ene formål: Mitt ytterste for Hans høyeste. Jeg har bestemt meg for å være absolutt og helt for Ham og for Ham alene.

Min fryktløshet for Hans hellighet: "Enten det blir ved liv eller ved død" (v.20) Paulus er bestemt på at ingenting skal skremme Ham fra å gjøre nøyaktig hva Gud vil. Guds bud må føre til en krise i vårt liv, fordi vi ikke gir akt, når Han behandler oss lempelig. Han bringer oss til det sted hvor Han ber oss å være vårt ytterste for Ham, og vi begynner å diskutere. Så fører Han oss ved sitt forsyn til en krise hvor vi må ta en avgjørelse, for eller mot, og der møter vi "det store vannskillet".

Hvis krisen er kommet til deg i en hvilken som helst sak, må du overgi din vilje til Ham, absolutt og ugjenkallelig."

Denne setningen: "Lukk alle andre hensyn ute og hold deg for Guds ansikt med dette ene formål: Mitt ytterste for Hans høyeste. Jeg har bestemt meg for å være absolutt og helt for Ham og for Ham alene, er utgangspunket for min bønn innfor det nye året og tiåret.

Herre, forbarm Deg over oss!

Jeg får ikke nok av denne "engleaktige" stemmen som synger som ber om at Herren må forbarme seg over oss. Det er en bønn vi alle trenger å be

I dag begynner årets fastetid

I dag, på Askeonsdag, begynner fastetiden. Det er en gammel skikk å gå til kirke denne dagen, og la presten tegne et askekors i din panne. Asken ble laget av palmegrenene som ble brukt under fjorårets palmesøndag, og som så er blitt brent.

Denne skikken praktiseres ikke bare i Romerkirken, men også i mange protestantiske sammenhenger. Både i ulike hellighetsbevegelser som Metodistene og blant The Church of the Nazarene markeres Askeonsdag, det samme i flere lutherske kirker.

Dagen markerer altså begynnelsen på fastetiden. Dessverre er dette i mange sammenhenger en glemt høytid, i hvert fall i mange protestantiske sammenhenger. Jeg synes det er på tide å ta fastetiden tilbake. Det er mye å hente på det. For det første er det en god forberedelse til påsketiden, kirkens største høytid. For det andre er det fint å gjøre året litt annerledes. Spise enklere, leve mer enkle liv, slik at det blir forskjell på fest og hverdag. Da setter vi også mye mer pris på høytidsdagene, som kan bli skikkelige festdager. Gjennom det du sparer på en enklere livsstil, kan du kanskje hjelpe noen som ikke har det så bra - i nabolaget, eller gi det til misjon?

Fastetiden kan også bli en innvielsestid, hvor du bruker mer av din tid i bønn, stillhet og bibelmeditasjon. Kanskje du også har lyst til å prøve en faste fra mat noen dager? Prøv, så kan du også gjøre dine egne erfaringer på dette området. Jeg skal komme tilbake med noen gode fastetips, både når det gjelder hvordan du kan faste fra mat og gjennom enklere matoppskrifter! Følg med.

La denne dagen bli en innvielsesdag - for fastetiden, for Herren.

Men jeg er bare bønn

Det finnes et ord i Salme 109,4 som jeg ikke blir ferdig med: "... men jeg er bare bønn." (Norsk Bibel 1988/07) Hvordan er det mulig å være bønn? Altså ikke bare be med ordene dine, men med hele deg. Jeg er i en prosess hvor jeg spør Herren om Han kan vise meg mer av dybdene i dette ordet. For det aner meg at bønn er mer enn ord. Salmisten taler også om å "smake" og "kjenne" Herren. Jeg har kjent noen få mennesker som jeg vil kunne si dette om: de "var bønn". Hele deres liv var preget av dette ene: bønn. Det bar med seg en atmosfære som var forettet av bønn. Jeg ber: Gud la meg få smake litt av et slikt liv, og la meg få vokse inn i det! Dette er jo noe som må utvikles over tid. Jeg tror vi kan slå fast som en grunnsannhet at det skjer ingen vekst i helliggjørelsen uten at vi tar oss tid i ensomhet for Gud.

George Whitefield har sagt: "Jeg har ligget hele dager og uker på marken i stille eller høylydt bønn." En annen, som visste hva han talte om, sa: "Fall på kne, og voks der!"

Det er interessant med bønnesvar, men jeg ber ikke først og fremst for å få svar på mine bønner. Bønn er noe langt mer enn dette. Bønn er sjelens åndedrett. Vi klarer oss ikke uten, om vi skal overleve som kristne. Men det er også noe mer enn dette: Bønn er kommunikasjon med Den levende Gud! Som ønsker å meddele seg til oss, ikke alltid som en som taler, men som det er godt å omgås. Gud søker først og fremst vårt vennskap.

Og det er dette vennskapet jeg lengter etter å videreutvikle, og fordype.

I tiden frem til dette årets avslutning til jeg gjerne ha lært noe mer om hva det konkret betyr - for meg.