40 dager til å vende om, leve enklere og mer radikalt

I seks uker fremover har kirken gitt oss en stor gave: fasten. Og denne fasten, den lengste av alle kirkeårets faster, ender opp med den strålende påsken!

Den store fasten begynner med Askeonsdag, som altså er i dag. Dagen i dag har fått sitt navn etter et av de viktigste fastesymbolene i Det gamle testamente: asken. Dette er først og fremst botens dag. En dag hvor man igjen blir minnet om at man er dødelig. Folket i Ninive kledde seg i sekk og aske da de fastet. Profeten Daniel strødde aske over seg da han ropte til Gud da han ropte til Gud om nåde:

"Jeg vendte meg til Herren Gud for å søke ham med bønn og rop om nåde, for å faste i sekk og aske." (Dan 9,3)

Denne dagen søker mange til kirken for å få tegnet et askekors i sin panne. Asken som tegnes på kroppen minner oss om at hele mennesket er preget av synden, men mer enn det! Det er et kors som tegnes på vår panne. Nådens tegn fremfor noe annet. Hele mennesket omfattes av den.

"Asken," skriver Peter Halldorf i sin bok "Hellig år": "taler sitt tydelige språk ved begynnelsen av fastetiden: Den er livet som sloknet, ilden som døde ut, kjærligheten som kjølnet. Asken tegner på kroppen vår det samme som apostelen skriver med sin penn: 'Syndens lønn er døden'. Som symbol på bot og omvendelse lar asken meg forstå at jeg må forandre levemåten min." (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag, side 96)

Og det er her fastetiden må sees på som en gave, en ny mulighet. Det gis oss 40 dager til å endre på og forenkle ting, til å omvende oss og gå en annen retning. Hvordan vi vil bruke disse dagene er opp til oss.

Kanskje en av de tingene du og jeg kan gjøre denne fasten er å gå til skrifte. Det tror jeg vil gjøre godt for mange av oss.

Askekorset som tegnes i vår panne, nå ved innledningen av fastetiden, er tegnet på at vi tilhører Kristus, den korsfestede og oppstandne.

God fastetid!

Druer, askese og livsglede

Den hellige Teresa av Avila og Johannes av Korset møttes en dag over et måltid. Noen kom med druer til dem. Johannes utbrøt: "Jeg skal ikke ha noen. Altfor mange mennesker får ikke smake druer." Teresa svarte: "Men jeg tar derimot gjerne noen, for på den måten kan jeg lovprise Gud for dem."

Gjengitt i boken "I alle ting en stille glede", av bror Roger av Taize.

Noen ord om askesen i fastetiden, del 3

Her følger tredje og siste del av artikkelen jeg har oversatt, som Enzo Bianchi (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten Bose, har skrevet:

Vi kan sammenfatte askesens kristne dimensjon på denne måten: frelsen kommer fra Gud gjennom Jesus Kristus. Askese er ikke noe annet enn at jeg aksepterer meg selv som den jeg er, takket være nåden som kommer til meg fra den Andre, som er Gud. Det innebærer et samtykke når jeg har imot min egen identitet i relasjonen til den Andre. Det er av betydning at vi involverer hele vårt jeg, både kropp og sjel, for å få en rett teologisk forståelse - at den kroppslige askesen ofte beskrives i negative termer og som skadelig for kroppen, handler først og fremst om det vidt aksepterte dualistiske bildet av mennesket. Uten den kroppslige dimensjonen reduseres kristendommen til en intellektuell øvelse, til gnosis eller kun til et moralsk program.

Askesen står i den kristne åpenbaringens tjeneste og bekrefter at vår virkelige frihet viser seg i vår evne til å gi oss selv til Gud og vår neste. Det er en askese som hjelper oss til å bli fri fra vår selviske kjærlighet og egosentrisitet og forvandler oss til mennesker i fellesskap med andre - som gaver til hverandre i kjærlighet.

Den tidlige kristne tradisjonen viser nok et eksempel på selvkritikk når en av ørkenfedrene konstaterer:

"Mange har bøyd sine kropper uten noen dømmekraft, og de har senere gått sin vei uten å finne noe i det hele tatt. Vår munn stinker på grunn av vår faste, vi kan Bibelen utenat, vi siterer Salmene - men vi har ikke det Gud søker hos oss: kjærlighet og ydmykhet".

Bare en fornuftig askese med dømmekraft gleder Herren og lar oss utvikle oss til å bli mer menneske, ikke mindre. Den leder oss også slik at vi kan gjøre vårt liv til et mesterverk - et kunstverk. Det er kanskje ikke en tilfeldighet at ordet askese også brukes i den antikke greske litteraturen om det kunstferdige arbeidet. Men askesens høydepunkt er å sette sitt liv under skjønnhetens tegn, som i kristendommen bærer navnet hellighet.

Noen ord om askesen i fastetiden, del 2

Her følger andre del av artikkelen av Enzo Bianchi, om askesen, som jeg har oversatt. Enzo Bianchi (bildet), er prior for den økumeniske kommuniten Bose i det nordlige Italia. Første del ble publisert lørdag:

Naturligvis må det gjøres klart at den kristne askesen er og forblir en metode som er fokusert mot et mål, det eneste mål vi kan ivre etter i det åndelige livet - kjærligheten til Kristus og til vår neste. Det er ikke mulig å utøve askese uten en pågående erfaring av å miste feste, av å mislykkes og av 'synder'. Den hjelper oss til den innsikten at en rett kristen askese alltid er uadskillelig forbundet med Guds nåde.

'Det er umulig å vinne over sin egen natur,' skriver Johannes Klimakos.

I kristendommens historie finnes det mange eksempler på asketiske overdrivelser og avvik, men man har også alltid kunne avvise slike ytterligheter som noe som reduserer det kristne livet til en rekke med historiske bragder. Det har man også kunnet gjøre med en viss grad av humor.

'Om du faster regelmessig, så skryt ikke av det. Om du blir hovmodig av det, så spis i det minste kjøtt. Det er bedre å spise kjøtt enn å gå til overdrivelser og skryte av seg selv'. (Isidor presbyteren)

Målet med den kristne askesen er ikke at vårt jeg skal bli perfekt, men det handler om å forme vårt jeg i frihet og i relasjon til andre - askesens virkelige mål er kjærlighet og barmhjertighet.

Askesen tar på alvor ordene om at vi ikke kan tjene to herrer og at alternativet til å lyde Gud er å tjene avguder. Også vårt indre må formes, vår kjærlighet må alltid slipes og vi må fortsette med å skape enda mer fornuftige og respektfulle relasjoner - dette er hva askesen lærer oss.

'Innsatsen og vanskelighetene i våre asketiske anstrengelser åpner oss for Guds gaver, de forbereder oss til fullstendig å ta imot Guds nåde'. (Nikolaos Kabasilas)

(fortsettes)

Noen ord om askesen i fastetiden, del 1

Enzo Bianchi (bildet), er lederen for den økumeniske kommuniteten i Bose, i det nordlige Italia. Hans artikkel om askesen passer godt nå i fastetiden, derfor har jeg valgt å oversette den slik at bloggens lesere kan få del i den:

'Man fødes ikke kristen, men blir det'. (Tertullian) Dette 'blivende' er rom i hvilket kristen askese befinner seg. Ordet askese er i dag et suspekt ord. Det er ikke bare absurd og uforståelig for de fleste men også for mange kristne. Begrepet "askese" kommer fra det greske ordet "askein" som betyr "øve", "praktisere" og betyr egentlig en form for metodisk trening. En øvelse som gjentas gang på gang, en anstrengelse for å oppnå en ferdighet og særskilt kompetanse. Idrettsutøveren, kunstneren og soldaten må øve seg; trene og atter trene bevegelser og gester for å kunne oppnå høye prestasjoner.

Askesen er derfor nødvendig for mennesket. Vår utvikling og vår 'menneskeblivelse' krever at vår indre utvikling er samsvar med vår fysiske utvikling. Vi må kunne si 'nei' om vi skal kunne si 'ja'. 'Da jeg var et barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige', skriver Paulus. (1.Kor 13,11)

Det kristne livet som er å bli født på ny til et nytt liv, til et liv i Kristus, og som innebærer en tilpassning av ens eget liv til et liv i Gud, krever at vi lærer oss 'unaturlige' ting som bønn og kjærlighet til fienden - men dette er umulig uten praksis, uten øvelse og uten uopphørlig anstrengelse.

Den rådende forestillingen om evig ungdom og spontanitet - der anstrengelse og ekthet settes i et motsetningsforhold til hverandre - er et alvorlig hinder for modenhet og gjør det vanskelig for oss å forstå hvorfor askesen er vesentlig for åndelig vekst.

(fortsettes)

I dag begynner årets fastetid

I dag, på Askeonsdag, begynner fastetiden. Det er en gammel skikk å gå til kirke denne dagen, og la presten tegne et askekors i din panne. Asken ble laget av palmegrenene som ble brukt under fjorårets palmesøndag, og som så er blitt brent.

Denne skikken praktiseres ikke bare i Romerkirken, men også i mange protestantiske sammenhenger. Både i ulike hellighetsbevegelser som Metodistene og blant The Church of the Nazarene markeres Askeonsdag, det samme i flere lutherske kirker.

Dagen markerer altså begynnelsen på fastetiden. Dessverre er dette i mange sammenhenger en glemt høytid, i hvert fall i mange protestantiske sammenhenger. Jeg synes det er på tide å ta fastetiden tilbake. Det er mye å hente på det. For det første er det en god forberedelse til påsketiden, kirkens største høytid. For det andre er det fint å gjøre året litt annerledes. Spise enklere, leve mer enkle liv, slik at det blir forskjell på fest og hverdag. Da setter vi også mye mer pris på høytidsdagene, som kan bli skikkelige festdager. Gjennom det du sparer på en enklere livsstil, kan du kanskje hjelpe noen som ikke har det så bra - i nabolaget, eller gi det til misjon?

Fastetiden kan også bli en innvielsestid, hvor du bruker mer av din tid i bønn, stillhet og bibelmeditasjon. Kanskje du også har lyst til å prøve en faste fra mat noen dager? Prøv, så kan du også gjøre dine egne erfaringer på dette området. Jeg skal komme tilbake med noen gode fastetips, både når det gjelder hvordan du kan faste fra mat og gjennom enklere matoppskrifter! Følg med.

La denne dagen bli en innvielsesdag - for fastetiden, for Herren.

Hellighetens mor

Som en håndfull sand som faller i havet er hele menneskehetens synd sammenlignet med Guds forsyn og barmhjertighet.

Like lite som en rikt sprudlende kilde kan tettes av en håndfull støv, like lite kan Skaperens barmhjertighet beseires av det skaptes ondskap.

Askesen er hellighetens mor. Den er en forsmak på opplevelsen av Kristi mysterier. Ingen skal tro om seg selv at han kan oppnå kunnskap ved sin blotte intuisjon. For en tilsmusset sjel har ikke adgang til Rikets renhet og kan ikke forenes med de helliges ånd.

Under tårer og faste og stillhetens bønn skal du gjøre din renhet fullkommen. En liten møye utholdt for Gud har større verdi enn et storverk som er fullført uten noe strev. For i det frivillige strev prøves troen gjennom kjærligheten. Og det er i strevet og ikke i det behagelige som helgenene er blitt prøvet i sin kjærlighet til Kristus.

Isak Syrer (600 tallet) En av Østkirkens viktigste åndelige skikkelser.