Den sårbare Gud ser den enkeltes lidelse

5.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Joh 5,1-15

Den observante leseren av evangeliene vil kanskje ha merket seg en liten, men ikke ubetydelig dettalj under lesningen. Det er interessant hvordan slike 'ordløse mellomrom' i kronologien kan tale til oss på sin egen stillferdige måte. Jeg tenker på dette: Første gang Jesus drar opp til Jerusalem sammen med disiplene sine, er det for å besøke Tempelet, sin Fars hus. Johannes 5, som dagens prekentekst er hentet fra, er andre gangen. Da besøker han et sted hvor fortvilte mennesker som kjemper med sykdom møttes. Betesda-dammen ved Saueporten i Jerusalem.  Det taler sterkt til meg. 

Igjen merker jeg meg at Jesus ser den ene i mengden! Johannes forteller oss at det var "en mengde syke" som lå der. Hvilken fortvilelse og avmakt som skjuler seg i disse ordene: "Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde." (v.3-4) 

Midt i denne folkemengeden er det at Jesus oppdager ham, mannen som har vært syk i hele 38 år. Jeg merker meg ordene fra vers 6: "Jesus så ham..." Det sier alt!

Hva var dette for et sted? 

Utgravninger i Jerusalem har avdekket Betesda-dammen med de store bassengene. Dette var ikke et sted som ble holdt i hevd av jødene i Jerusalem, men et det vi ville kalle et sted for nyreligiøse strømninger, et sted hvor man tilba avguder. Et hedensk sted med helsebringende kilder. Jesus oppsøker i første omgang maktsentra og læresteder, men han går til et sted hvor de marginaliserte i samfunnet, de fattige og elendige og foraktede befant seg. Her, på dette stedet, lå de syke, de som levde nedverdigende liv. De folk flwat unngikk å være sammen med. Deres sår verket og luktet. De var ikke noe vakkert og tiltrekkende med dem. Tenk så mye fortvilelse og avmakt samlet på et sted!

Jeg tenker tilbake på reiser i Russland år tilbake hvor vi møtte noen som de som befant seg i Betesda. Funksjonshemmede barn som var etterlatt av sine foreldre. Fordi de var uønsket, eller mor og far ikke hadde ressurser til å ta seg av dem. Jeg tenker på de psykisk syke som var plassert i fengsler. Jeg har møtt noen av dem også.

Men for Jesus er alle mennesker unike og de er elsket og sett av Ham. Midt i denne folkemengden så Jesus denne mannen, som hadde vært syk i 38 år. 38 lange år med smerter, savn, sårhet over at livet ble så annerledes enn det han drømte om, - 38 år med fortvilelse og avmakt og redsel. 

Det ser ikke ut til at han har noen venner, ingen familie som kan hjelpe ham ut i dammen, når en engel innimellom rørte opp i vannet, og folk ble helbredet. Det ser heller ikke ut til at denne mannen venter noe av Jesus heller. Han deler bare sin fortvilelse med Jesus: "Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg." (v.7)

Det er til denne lamme mannen Jesus stiller spørsmålet: "Vil du bli frisk?" (v.6)

Det er tydelig at Jesus kjente til denne mannen. Visste hvem han var, for Johannes skriver: "Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge." (v.6) Dette var nok en mann hvis skjebne var kjent i Jerusalem. Så møter han Jesus! Spøtsmålet han får er ikke bereidende. Det er lett for enkelte å tro det. De vil si: 'Ta deg sammen! Se å kom deg ut av elendigheten!' 

Nei, det er en invitasjon. 

Helbredelsen av den lamme mannen ved Betesda-dammen forteller oss at det ikke finnes noen formel, et system, eller en rett bekjennelse for å motta et helbredelsesunder, slik enkelte vil ha det til. Den lamme mannen blir helbredet spontant på Jesu ord.

Jesus blir så berørt av mannens fortvilte tilstand, at Han sier: "Stå opp, ta båren din og gå." (v.8)

Den lamme mannen blir frisk som en ren barmhjertighetshandling.

Helbredelsen skjer momentant: "Straks," skriver Johannes, "ble mannen frisk." 

Denne fortellingen fra det femte kapitlet i Evangeliet etter Johannes viser hvordan Jesus kommer til oss og møter den enkelte av oss. Han berører våre blokkeringer og vår fortvilelse. Vi er lammet av våre egne behov og vår egen svakhet. Han sier til hver enkelt av oss: Vil du bli helbredet?

Fortellingen om den lamme mannen korresponderer godt med de ordene apostelen Paulus skriver til de kristne fellesskapene han hadde grunnlagt i storbyen Korint. Der bekrefter han at Gud har valgt det som ingenting er, de skrøpelige. det som i verdens øyne blir betraktet som dårer. Hvorfor? For å gjøre det store, de store, de som tror de er noe i seg selv, til skamme. Dette er stikk i strid med vår tids måte å tenke på, som fremhever det store, de vakre, det vellykkede, de mektige. 

I Marias lovsang heter det: "... han spredte dem som har hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg."

Vår kultur favoriserer de flinke, de sterke, de produktive og de vakre. Gud har valgt ut de som ingenting er.

Inkarnasjonen - dette vakre ordet som kirken har gitt oss - dette at Gud ble menneske, viser til fulle en Gud som er sårbar. Han lar seg føde som et lite barn.så overgitt og fullstendig avhengig av mennesker. Og  Gud blir senere hengt opp på et kors. fullstendig prisgitt mennesker. 

Dette visrr oss Jesu vei. 

Den sårbare Gud. Den Gud som bærer sår. Selv etter oppstandelsen bærer Jesus sårmerkene etter naglene i bein og armer og etter spydet i Hans side. Dette er blitt så stort for meg. 

Dette formet Jesu syn på lidelsen, på menneskets fornedrelse, avmakt, angst, litenhet, avhengighet av andres hjelp. Som denne lamme mannen var det. Han lå på en båre. Avhengig av at noen bar ham. I sin avmakt dro den lamme mannen kroppen sin med seg ned til dammen. Men han var ikke rask nok, han kom seg ikke uti før noen andre hadde gjort det! Så fortvilet. Men Jesus så Ham, som Han så den krumbøyde kvinnen!

Å bli sett av Jesus betyr den store forskjellen. Jesus gir verdighet til de syke, de som lider, de marginaliserte. Han fratar aldri mennesket dets verdighet. Han snakker ikke nedsettende om noen. Han er ikke redd for sitt gode navn og rykte der Han befinner seg blant fysisk og psykisk syke ved Betesda-dammen. Han bryr seg ikke om lukten av stinkende og verkende sår.  Han er kommet for å berge, forbinde, lege. Den gangen - som nå.

Gud viser sin kjærlighet i sårbarhet. I svakhet. Tror du meg ikke? Det står slik i 1.Kor 1,25: "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er er sterkere enn menneskene."

Guds dårskap - hva er det? Korset! Gud som frivillig lar seg korsfeste. Nagler som slås gjennom hans føtter og armer. Som ikke kan bevege seg. Sårbar.

Guds svakhet - smak på ordet. Er det en ny tanke for deg? Vi er jo vant til å tenke på Guds makt og allmakt, men Guds svakhet? Den viser seg i Sønnens fullstendige overgivelse til Faderen. Den viser seg i korsets dårskap. Guds svakhet er Hans største styrke. Med den overvant Han døden og djevelen. Derfor må vi aldri forakte svakheten.

Fokusert på det viktigste

 "Salige er de som ikke er opptatt av nyheter og ikke er nysgjerrige på å lære om andre menneskers anliggender. Han vil snart lege sine åndelige sår og nå inn i Guds kjærlighet."

- Hieroschemamonk Jerome Solomentsov (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Djup legedom

Du har blitt såret på mange måter. Jo mer du åpner deg for å bli legt, jo mer vil du oppdage hvor djupe sårene dine er. . . . Den store utfordringen er å leve sårene dine i stedet for å tenke dem gjennom. Det er bedre å gråte enn å bekymre seg, bedre å føle sårene djupt enn å forstå dem, bedre å la dem gå inn i din stillhet enn å snakke om dem. Valget du stadig står overfor er om du har vondt i hodet eller i hjertet. I hodet ditt kan du analysere dem, finne årsakene og konsekvensene, og myntord for å snakke og skrive om dem. Men ingen endelig legedom kommer sannsynligvis fra den kilden. Du må la sårene gå ned til hjertet ditt. Da kan du leve gjennom dem og oppdage at de ikke vil ødelegge deg. Hjertet ditt er større enn sårene dine.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 17

Jeg har begynt å lese evangeliene som en fortelling om en helbredende Gud som virker midt i verdens smerte og lidelse. Det gjør det klart for meg at Gud er på de fattige og lidendes side, de som bærer sår, som er redde og sårbare - Han er på deres side. Han møter dem med raushet, verdighet og gir aldri noen forklaring som kan gjøre menneskets angst til noe trivielt. Gud, kommet i menneskers lignelse, tar menneskelig lidelse på ramme alvor - og forbinder sår. Han har selv kjent på kroppen menneskets angst og gru.

Vi ser dette tydelig hos Matteus: 

"Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte folket i synagofene deres og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet alle sykdommer og plager. Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkmne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde," (9,35-36)

Å søke Kristus betyr jo først og fremst dette: å la seg bli funnet av Ham.

Å møte Kristus er å la seg berøre av Hans ømhet.

Jeg har merket meg, når jeg leser Benedikt av Nursia, at han skriver som en mann full av medfølende kjærlighet og forståelse. Han forventer mye, det er sikkert, likevel tar han hensyn til de som er skrøpelige, sårbare, gamle, syke, langsomme. Benedikt viser oss en Gud son utfordrer oss, men som elsker oss med ømhet. 

En benediktiner fra det 12.århundre, Anselm, sier det slik: 

"Og du, Jesus, er du ikke også min mor? Er du ikke moren som lik en høne samler kyllingene under sine vinger?"

Jeg ber om at den helbredende Gud må berøre meg - og deg! Bare et ord fra Ham og vi blir friske.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 16

Jeg liker ordet 'hel'. Selv om jeg er kronisk syk, ser jeg på meg selv som et helt menneske. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk, jeg vet bare ikke om det skjer før jeg har opplevd at sølvsnoren er slitt over, og jeg har krysset den florlette hinnen mellom liv og død. Jeg er fri, men har ikke opplevd de to siste bokstavene: sk. 

Vi trenger alle å bli helbredet, eller gjort hele. Ofte er det en prosess. Men det kreves mot å innrømme det. Ofte prøver vi å dekke over det, fordi vi frykter å fremstå i svakhet. Men er vi ærlige, virkelig ærlige med oss selv, trenger vi å ta hensyn til våre indre konflikter, vår forvirring, vår indre splittelse. Bringe dem frem i lyset. 

Gud ønsker ikke at vi skal ha et nedbrutt og splittet selv. Han skapte oss som hele mennesker. Vårt splittethet skyldes at Adam falt. Derfor må vi leges, og en slik legedom er en prosess. En stadig pågående prosess. En prosess som varer livet ut.

Vi lever i en tid hvor det er et stort press rundt dette å ha god helse. Da er man vellykket. Idealene er høye, fallhøyen stor. Livet er ikke rettferdig. Ulykker og sykdom rammer vilkårlig. Men Kristus er der for å forbinde våre sår. Rense dem, og gjøre oss til hele mennesker, med våre skavanker og sår og tilkortkommenheter. 

Er vi ærlige mot oss selv innser vi at vi er veldig fragmenterte - i forhold til oss selv, til mennesker rundt oss, og ikke minst å forhold til Gud selv. 

Derfor trenger vi legedom, derfor trenger vi at Gud berører oss og gjør oss hele. Mer enn noe annet trenger vi å erfare å bli elsket, sett og holdt. Da må vi øve oss i å bli elsket. Det er en stor prosess i våre liv. Janteloven har lært oss at det ikke er noe i oss som er verd å elske. Da er det viktig å forstå at Gud elsker oss på tross av, ikke på grunn av.

forrtsettes

Overgivelse midt i lidelsen

 Lidelse og smerte, sorger og skuffelser er livskomponenter som kan bli svært meningsfulle. Men dette er ingen grunn til å forherlige selve lidelsen eller oppsøke den, hverken for oss selv eller for andre. Gud vil vi skal gjøre det vi kan for å minske verdens lidelse. Han vil at vi aktivt skal arbeide for å lindre all nød.

Gud skaper leger og psykologer for å forbedre menneskers kår. Det er hans Ånd som får et menneske til å strekke ut en hjelpende hånd mot en annen, til å lytte tålmodig til andres bekymringer, til å kle de nakne og mette de som sulter.

Jo mer du prøver å lindre og redusere lidelsen i verden, desto mer er du forent med Gud. Han er kommet til verden som vår lege. Han vil helbrede sykdommene våre og forbinde sårene våre. 

Dette gjelder også den lidelsen som rammer deg selv. Blir du syk, så er det din første plikt å bruke alle rimelige midler for å bli frisk igjen. Dette er en selvfølge, og det finnes vel ingen som bestrider det. Det er ikke Guds direkte vilje at mennesker skal dø av ulykker, sykdom eller som følge av slurv og omsorgssvikt.

Men midt i vår kamp mot lidelsen bør vi likevel være beredt til å akseptere og lide oss gjennom de vankskelighetene som vi ikke greier å eliminere. Alderdom og død er jo en lidelse som ingen av oss kan komme utenom. Hvor mye vi enn har forsøkt å bekjempe lidelsen, så må vi til sist bøye oss for den. Da er tiden kommet til å vente på den endelige befrielsen fra lidelsen. Og den befrielsen er det bare himmelen som kan gi.

- Wilfrid Stinissen. Verbum 1994, side 77.

Om å la seg elske av Gud

Jeg er i en fase av livet som er svært sårbar. Det er jeg helt åpen med. Kronisk sykdom og smerter gjør noe med deg. Man kan kjenne på fortvilelse og avmakt.

Inn i denne fasen av livet ønsker jeg å slippe Den Hellige Ånd til, slik at Han kan åpenbare Faderens kjærlighet til meg og jeg kan la meg elske. Det er en ting å vite at 'Gud er kjærligher'. Det er noe helt annet å erfare denne kjærigheten. Skal vi kunne erfare den, må vi la oss bli elsket. Det er lettere sagt, enn gjort. Vi kjenner oss uverdige. Det er sider ved oss selv, vi vil ha for oss selv, og som vi vegrer oss for å åpne dørene til - selv for Gud. Det handler kanskje om våre nederlag, ting vi har sagt og ting vi har gjort, de tingene vi ikke akkurat er stolte av.

Det er inn i dette jeg øver meg i å slippe Den Hellige Ånd til for at Ånden kan lege.

Dette er en prosess som tar tid.

Og en øvelse.

I mitt eget tilfelle har jeg oppdaget at det stadig er områder hvor Ånden trenger å få plass. Jeg er absolutt underveis og ikke ferdig.

Det krever mot å la Gud elske oss akkurat slik vi er, ikke slik vi en dag drømmer om å bli.

Min bønn for tiden er denne: Elsk meg med ømhet.

Når noe går i stykker

Det er mange ting som kan gå i stykker for oss mennesker. Ulike omstendigheter, ufrivillige hendelser, dumme valg kan få oss ut på glattisen og vi kan falle. Noen ganger blir det bare skrubbsår, andre ganger kan vi skade oss skikkelig.

Noe som var ment å vare livet ut, går en dag i stykker. Selv har jeg vært så heldig å få være gift med en og samme person i 37 år og vi har vært kjærester i 40. Det er bare nåde. Jeg er nesten litt redd for å fortelle dette, fordi jeg kjenner så mange med havarerte ekteskap. Det er derfor ingen grunn til å hovere, og vi ønsker ikke å fremstå som perfekte. På ingen måte.

Det er mange grunner til at et ekteskap går i stykker, og vi man aldri tro at vi vet alt og forstår alt, når noe går i stykker for noen.

Så la oss vise raushet og omtanke, la oss ikke bare snakke om nåden, men selv være full av nåde, av omsorg, la oss være lyttende og fulle av ømhet.

Alle synder vi, alle gjør dumme ting, alle sier noe ubenktsomt, alle faller. Ingen er perfekte verken i ord eller gjerning. Så la oss ta vare på hverandre og være  der for hverandre.

Jesus kan lege, gjenopprette, tilgi. La oss ikke glemme det.

Jesus leger vår smerte

"Hvordan blir vi leget fra sårende minner? Vi blir først og fremst leget ved å gjøre dem tilgjengelige, ved å løfte dem ut av glemselens hjørne, ved å huske at de er en del av vår livshistorie. Det som er glemt, er utilgjengelig, og det som er utilgjengelig kan ikke leges...

Jesus Kristus leger våre smerter ved å løfte våre vonde, glemte minner ut av den egosentriske, individualistiske privatsfæren. Han setter dem i kontakt med hele menneskehetens smerte, en smerte han tok på seg og forvandlet. Legedom betyr derfor ikke primært å fjerne smerte, men å avsløre at vår smerte er en del av en stor smerte. At vår sorg er en del av en stor sorg, at vår erfaring er en del av den store erfaringen til ham som sa: Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? (Luk.24,26)

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 114.

Dette synes jeg er vanskelig

I dag skal jeg skrive om noe jeg synes er vanskelig. Jeg håper du synes det er greit at jeg presenterer en problemstilling, uten at jeg kommer med noe svar eller konklusjon.

Leser vi evangeliene skal vi ikke lese lenge før vi møter mennesker som er syke, og som blir helbredet av Jesus. Det finnes mange slike beretninger. For å være ærlig synes jeg de ofte er vanskelige å forholde seg til. Ikke vanskelige i den forstand at det er problematisk at Jesus helbreder syke, eller at syke blir helbredet når de er i nærheten av Jesus. Det hører liksom sammen. Jeg blir rørt av å se hvordan Jesus møter de som er syke.

Men det jeg synes er problematisk med disse beretningene er at vi ser så sjeldent noe lignende skje i våre sammenhenger i dag, enda Guds ord slår fast at "Jesus Kristus er i går og i dag den samme,ja, til evig tid." (Hebr 13,8)

Joda, jeg kjenner godt til forklaringene vi gir i aller beste mening. Jeg lengter etter å se at flere syke får oppleve å bli helbredet - i dag.

Men jeg kan samtidig si at jeg er lei av skrikingen, den ekstatiske stemningen, manipuleringen, i noen av dagens såkalte 'helbredelsesmøter'. Jeg er lei dyttingen, kravene til positiv bekjennelse, kravene om å skulle tro nok.

Jeg har vært vitne til at Gud har grepet inn i manges liv i det siste. Flere enn noen gang. Noen vitner om at alvorlig sykdom er blitt legt. Det har skjedd så stillferdig. Gud har stadfestet sitt ord med tegn og under. Oftest har det skjedd når jeg selv har vært som svakest og mest dårlig.

Jeg ber til Gud om at Han må vise oss den beste måten vi kan formidle helbredelse til hele mennesket - ånd, sjel og kropp. Jesus sa vitterlig: "Gå og forkynn: 'Himmelriket er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut de onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave." (Matt 10,7-8)

Fjerner vi helbredelsesundrene fra evangeliene blir det ikke mye igjen. Kan vi leve med at vi ser så lite av det apostlene så av tegn og under?

Sår som leger

"Vår erfaring av ensomhet, depresjon og frykt kan bli til gaver for andre, særskilt om sårene har blitt velstelte. Så lenge sårene er åpne og blødende skremmer vi bort andre. Men om noen ømt har forbundet våre sår, skremmer de ikke lenger oss selv eller andre.

Når vi opplever at et annet menneske legende nærvær, oppdager vi vår egen evne til å lege. Da gjør våre sår det slik at vi kan oppleve djup solidaritet med sårede brødre og søstre.

Ingen unngår å bli såret. Vi er alle mennesker med sår: fysiske, følelsesmessige, psykiske eller åndelige. Det viktigste spørsmålet er ikke: 'hvordan kan jeg skjule sårene' slik at andre ikke behøver å bli pinlig berørte, men: 'Hvordan kan jeg bruke dem i tjeneste for andre?' Når sårene ikke lenger gjør at vi skammer oss men blir til legedom, har de blitt sår som er blitt leget.

Jesus er Guds utsendte som helbreder gjennom sine sår. Jesu lidelse og død av glede og liv. Hans fornedring ledet til herlighet. Det at Han ble utstøtt førte til et kjærlighetens fellesskap. Som Jesu etterfølgere kan selv vi la våre sår gi andre legedom."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vårt unike kall

"Det hender så mange forferdelige saker hver dag så vi begynner å undre oss om det lille vi kan gjøre har noen betydning.

Når mennesker sulter bare hundre hundre mil herfra, når krigen raser på mange hold, når mengder av mennesker i byene våre er hjemløse, virker det vi gjør ganske så uten betydning. Slike funderinger kan lamslå og trykke oss ned.

Da er ordet kall viktig. Vi har ikke noe kall som handler om å frelse verden, løse alles problemer og hjelpe alle mennesker. Men hver og en har et unikt kall, i familien, i arbeidet, i verden. Vi må hele tiden be Gud hjelpe oss så vi klart ser hva som er vårt kall og gi oss kraft og troskap til å følge det.

Da oppdager vi at det å være tro i det lille er den beste legedommen for vår tids sår."

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sår som helbreder

'Ingen unngår å bli såret. Vi er alle mennesker med sår, fysisk, følelsesmessig, psykisk eller åndelig.

Det viktigste spørsmålet er ikke: Hvordan skal jeg skjule sårene? slik at de ikke behøver å være sjenerende, men: Hvordan skal jeg kunne anvende dem i tjeneste for andre?

Når vi ikke lenger skammer oss over sårene, men blir til legedom, har de blitt sår som leger.

Jesus er Guds utsendte som helbreder gjennom sine sår. Jesu lidelse og død gir glede og liv. Hans ydmykelse ledet til herlighet. Det at Han ble utstøtt ledet til kjærlighetens fellesskap.

Som Jesu etterfølgere kan selv vi la våre sår gi andre helbredelse'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Skriftemålet - god sjelehygiene, del 2

Hvor befriende er det ikke å høre disse ordene: 'Etter vår Herre Jesu Kristi befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg'.

Det er mange som har reist seg igjen litt rettere i ryggen etter å ha hørt disse salige ordene.

For det er god sjelehygiene å kunne bekjenne sine synder mens andre lytter til ens synsbekjennelse.

Forstanderen for menigheten i Jerusalem, Jakob, etter tradisjonen kalt 'den rettferdige', og Jesu bror, skriver i sitt brev:

'Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning'. (Jak 5,16)

Hvem skal vi så bekjenne for? I forrige del av denne artikkelen nevnte jeg at vi kan gå til en prest, pastor eller en moden kristen, en vi har tillit til. Fordelen med å gå til en prest eller pastor er at vedkommende er vant med å motta skriftemål og gi absolusjon - altså Guds tilgivelse - men ikke bare det, han er også pålagt taushetsplikt. Den er absolutt. Det man hører i et skriftemål kan ikke røpes for andre. En prests eller en pastors taushetsplikt er absolutt.

Martin Luther beskriver skriftemålet en rekke steder. Det var slett ikke noe han ville kvitte seg med selv etter bruddet med Den romersk-katolske kirke. Reformatoren beholdt skriftemålet fordi han forstod dets store betydning.

I sin lille katekisme skriver han:

'Hva er skriftemålet? Skriftemålet er delt i to. Først bekjenner vi våre synder, og så mottar vi syndsforlatelsen av den vi skrifter for. Vi tar imot som fra Gud selv, og tror fullt og fast at syndene dermed er tilgitt hos Gud i himmelen.

Hvilke synder skal vi skrifte? For Gud skal vi bekjenne all vår skyld, også synder vi ikke vet om, slik som vi gjør det i Herrens bønn. Men når vi skrifter for et menneske, skal vi bekjenne bare de synder som vi vet om, og som tynger samvittigheten'.

Det er et godt råd fra reformatoren å ta med seg.

Skriftemålet - god sjelehygiene, del 1

Det er mye som er underlig med moderne forkynnelse. Noe av det mest underlige er de som påstår at fordi Kristus har sonet all verdens synd, så har vi ingen synder lenger å bekjenne.

Men den apostoliske undervisningen er ikke til å ta feil av!

'Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har synder, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss'. (1.Joh 1,9-10)

Det finnes ingen automatisk syndstilgivelse. Forut for syndernes forlatelse går syndernes bekjennelse. De som kom under Helligåndens overbevisning på pinsefestens dag ropte ut i sin djupe syndenød:

'Hva skal vi gjøre, brødre?'

Da er det at apostelen Peter svarer: 'Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave'. (Apg 2,37b-38)

I mange protestanters øyne er skriftemålet noe katolsk, men skriftemålet er ikke noe den romersk-katolske kirke fant opp. Det ble innstiftet om kvelden påskedagen, og det er apostelen Johannes som beskriver for oss hva Jesus sa i den forbindelse:

'Da det var blitt kveld samme dag, den første dag i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for judeerne. Da kom Jesus og sto midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt'. (Joh 20,19-23)

Alle burde ha en skriftefar, en pastor eller en moden kristen, de kan gå til og regelmessig bekjenne sine synder. En av Helligåndens oppgaver er jo å 'overbevise om synd', og den erfaringen mange gjør seg er at jo lenger man lever med Herren så oppdager man to ting:

1) At man er daglig i behov av Guds nåde
2) Man ser mer av sin synd, og man ser mer av korset to sider: den vertikale og den horisontale. All synd er i bunn og grunn en krenkelse av Guds renhet og hellighet, og dernest gjør vi også synd mot andre mennesker.

Skriftemålet handler om at vi får komme til Gud med vår synd og vår skam, samtidig som vi får komme til et menneske, for eksempel en pastor eller en moden kristen, som kan hjelpe oss til å vende om til Kristus. Å bekjenne sine synder for et annet menneske gir oss også en bedre forståelse av hva synden representerer, denne handlingen ansvarliggjør oss og vi kan få hjelp til å holde oss borte fra synd.

(fortsettes)

Vårt sønderknuste hjerte og Herrens legedom

Brown Eagle - en indianervenn jeg har - har skrevet noe ganske nylig, som ikke bare er blendende vakkert skrevet, men også så sant og inneholder en slik visdom, at jeg bare måtte oversette det til norsk, og dele det med bloggens lesere:

Enda en gang kneler jeg. Enda en gang er hjertet mitt knust, delene spredt ut over gulvet. Sårhet og smerte har vendt tilbake, og tatt gledens plass. Jeg må finne hver del. De er meg, de er mine. Disse mange delene som utgjør mitt hjerte må settes sammen igjen, først da vil hjertet mitt vende tilbake til sitt hvilested. Tårene renner. Det er en tid for å forstå. Nok en gang reiser spørsmålet seg: Hvorfor?

Herren kneler ved siden av meg. Han ser meg i øynene, bortenfor tårene, djupt inn i min sårede sjel. Jeg fortsetter å lete. Der er en! Jeg plukker varsomt opp hver bit av hjertet mitt og samler dem sammen i en haug. Herren finner en bit og holder og rekker hånden ut til meg. Jeg strekker meg frem og tar den bare for å finne at hånden Hans er tom. Jeg fortsetter å lete etter flere biter. Nok en gang finner Herren en bit, rekker hånden ut, og nok en gang finner jeg at den er tom. Jeg fortsetter å lete. Ennå en gang finner Herren en bit. Denne gangen, da jeg strekker meg ut for å gripe den, legger jeg merke til at tårer renner nedover kinnene hans. Endelig forstår jeg. Jeg tar hånden Hans. Ikke lenger tom. Vi to reiser oss, og mens Han leier meg, vandrer vi sammen - og tar bitene ligge igjen.

Jesaja 61,1b: '... Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri ...'

Jesaja 42,7: '... for at Du skal åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengselet, og føre dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet'.

Herren åpner, frigjør, setter fri, og bytter ut aske for skjønnhet. For meg, denne spesielle dagen, åpnet Herren mine øyne så jeg kunne se Hans utstrakte hender. Herren fridde meg fra å søke etter bitene og behovet mitt for å få svar på mine spørsmål. Herren løste meg fra sårheten og smertene mine, og byttet den ut med glede og fred. Herren byttet ut de mange sønderknuste bitene med seg selv.

Salige er de som sørger

Jeg leste noe av Henri Nouwen (bildet) i går som er meg til hjelp i en vanskelig periode. Kanskje også noen av bloggens lesere vil ha nytte av dette?

"De vanskelige situasjonene vi alle opplever, krever mer enn ord. De krever også mer enn åndelige ord. Uttrykksfulle formuleringer kan ikke mildne våre djupeste smerter. Men vi kan finne noe som er i stand til å vise vei videre. Vi blir invitert til å la sorgen bli et sted for legedom, og bedrøvelsen bli en vei gjennom smerte til dans. Hvem var det Jesus kalte salige? 'De som sørger.' (Matt 5,4)

Vi lærer å møte våre tap ansikt til ansikt, ikke å unnvike dem. Hvis vi møter livets smerter med noe annet enn fornektelse, kan vi oppdage noe helt uventet. Ved å invitere Gud inn i det vanskelige, grunnfester vi livet - også livets smertefulle situasjoner - i glede og håp. Når vi løsner grepet om vårt eget liv, kan vi omsider bli skjenket mer enn vi noensinne kan gripe tak i på egen hånd. Og vi lærer veien til djupere kjærlighet til andre.

Hvordan kan vi lære å leve slik? Mange av oss fristes til å tro at hvis vi lider, er det eneste som betyr noe, å bli fri fra det smertefulle. Vi ønsker å bli fri det for enhver pris. Men når vi lærer oss å bevege oss gjennom sorgen i stedet for å unnvike den, kan vi møte den på en annen måte. Vi blir i stand til å la den lære oss noe. Vi kan til og med begynne å forstå hvordan Gud kan bruke sorgen til noe betydningsfullt. Lidelsen kan bli noe annet enn et onde eller en forbannelse som vi for en hver pris må slippe unna. Det kan bli en vei inn til noe djupere.

Det å sørge kan bety at vi møter det som sårer oss, i nærvær av en som kan lege."

En tid til å sy fragmentene sammen, slik at jeg kan bli treet ved de rinnende bekker

Det er stadig noe nytt å lære når man er sammen med Herren Jesus. For egen del vender jeg stadig tilbake til ordene fra Forkynneren 3, om at "alt har sin tid." Det er kanskje det bibelavsnittet jeg har lest flest ganger de siste årene. I går, ble jeg sittende med Bibelen på fanget, og meditere over vers syv:

"det er en tid til å rive i stykker og det er en tid til å sy sammen ..."

Og det var særlig den siste delen av dette verset, som fanget min oppmerksomhet. "En tid til å sy sammen..." I det siste har jeg oppdaget noen tråder i livsveven min, som jeg ser er der for å tjene en bestemt hensikt. De har vært løse tråder, men nå ser jeg mer hvordan Veveren bruker disse trådene til å sette farge til bildet. Og nå ser det ut til at det er en tid for å sy ting sammen. Fragmenter blir til et hele.

Så oppdaget jeg dette bildet, av det store treet og det lille.

Det ble så talende for meg. Det lille treet står i skyggen av det store.

Der vil jeg være. "Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge." (Salme 91,1)

Jeg kjenner at det er områder av mitt liv, hvor jeg må slippe Ånden enda mer til. For tiden er jeg inne i en fase hvor Gud konfronterer meg med sider av mitt liv, hvor jeg trenger en djupere legedom. Og jeg kjenner jeg trenger å gi Ham tid til å utføre det Han skal.

Jeg har sett at det er noe som må sys sammen. Det er ulike erfaringer, som hver på sin kant har betydd mye, men som adskilt ført til at jeg ikke har opplevd fylden av det Gud vil gjøre. Nå trenger jeg hjelp til å se hvordan disse ulike fragmenterte erfaringene kan sys sammen med de andre, og gjøre at bildet trer tydeligere frem. Bildet blir ikke ferdig før jeg er hjemme hos Herren, for Den store veveren vever sine tråder helt til skyttelen er stille, og bildet kan skjæres løs fra rammen.

Jeg trenger hjelp av Veveren til å sy dette sammen, og jeg tror også jeg trenger å snakke med min åndelige veileder for å få hjelp til å se hvordan en del av dette henger sammen, for mitt eget livs vedkommende. Det er ikke alltid at vi ser dette like klart alene.

"Velsignet være den mann som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit. Han skal bli lik et tre som er plantet ved vann og skyter røttene ut ved en bekk. Det frykter ikke når heten kommer, alltid har det grønne blad. Det sørger ikke i tørre år og holder ikke opp med å bære frukt." (Jer 17,7-8)

Behovet for sjelens legedom

Til forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus noen ord om det kristne sinnelaget. Her sier han blant annet:

"Vær elskelige og kjærlige mot hverandre i søskenkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære! Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i Ånden og tjen Herren! ... Gled dere med de som gleder seg, og gråt med dem som gråter! Ha samme sinn overfor hverandre." (Rom 12,10-11 og v.15-16a) Jesus sier at det som skal kjennetegne Hans etterfølgere er dette: "Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre som Jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn dette, at han gir sitt liv for sine venner." (Joh 13,12-13)

Vårt største behov er å bli sett og bli bekreftet. Gud ser oss, og Han bekrefter oss i Sønnen. Vi er elsket. Han er den som også trøster oss, når vi kommer til Ham for å la oss trøste. For vi må slippe Ham til. La Han få berøre oss. Han gjør ikke det uten at vi inviterer Ham til å gjøre det. Herren Jesus tvinger seg ikke på oss. Men Han kommer og berører oss der vi trenger det mest, om vi åpner oss for Ham. Jeg ber om å få være fullstendig åpen for Gud. Overfor min himmelske Far, Han som har skapt meg i sitt bilde, ønsker jeg å blottlegge mitt hjerte og mine innerste følelser, slik at Han kan komme med legedom for sjelens sår. Dette kan Han, bedre enn noen annen, for Han kommer i hu at jeg er støv. Jeg kjenner at det er områder av mitt liv hvor jeg trenger Hans legende berøring ennå en gang. Jeg trodde jeg var ferdig med enkelte ting, etter å ha vært igjennom ulike prosesser, men så dukker det opp igjen, og sår som er i ferd med å gro, men som rives opp igjen, de er vonde. Da er det viktig å ikke slippe bitterheten til, men leve med dette i lyset, og samtidig slippe Herrens legedom til. Akkurat nå er jeg inne i en slik prosess. Veien er brolagt med noen steiner, som må ryddes av veien. Inn i denne prosessen har jeg valgt å ha en ledsager, som kan hjelpe meg til å sette ord på det vanskelige og be for og med meg.

Det kristne fellesskapet kan være et legende fellesskap. Det er det når det er det på sitt beste. Det er en tid da en gråter med de som gråter, og det er en tid da man ler med de som ler. La oss være oppmerksomme på hverandre og finne ut hvor vi befinner oss i sjelens årstider. Og la oss få tid til å være i disse prosessene til vi er ferdige og kan gå videre.