Gud gjør under i dagens Ukraina - gripende bønnesvar

I går leste jeg følgende gripende historie fra Ukraina. Den berørte meg så sterkt at jeg måtte oversette den til norsk:

Den nåværende krigen i Ukraina illustrerer hvordan Guds folk risikerer mye for å bære mat og medisiner inn i krigssoner. De forkynner også for sultne flyktninger og deler evangeliet om fred og helbredelse. Anya Hursh forteller denne historien:

"Frykten hang over byen Rubehnoye. Livet under russisk okkupasjon er tøft, spesielt for de troende. De blir sett på som en trussel mot russerne. Spesielt pastorer blir utsatt. Det var de som holdt motet oppe i folket og de ukrainske soldatene. De tilbød håp og mot når den russiske hæren ønsket å se dem slått og håpløse.

En natt slo åtte berusede soldater inn døren til Vladimir og Tanyas hjem. Med sinte rop og høye forbannelser dro de ham bort for å skyte ham. Vladimir var ikke redd for å dø. Ved nesten fylte 70 år hadde livet hans vært fulltog tilfredsstillende.

Men han tenkte på sin kone hjemme og på kirken han var pastor for. Skulle han ha forlatt området tidligere? Var det lille gode han hadde vært i stand til å gjøre de siste ukene verdt det? Han trodde det. Han hadde kjent risikoen, men det hadde han valgt å bli. Han hadde kunnet hjelpe, oppmuntre og utgjøre en liten forskjell i mørket som dekket byen.

Mange tanker for gjennom hodet hans, mens han sto der med hendene bundet bak ryggen og ventet på slutten. Plutselig skjønte han noe har skjedd. Han så på soldatene som hadde tatt ham til fange. Pistolen ble rettet mot ham. Soldaten trakk i avtrekkeren, men ingenting skjedde. "La meg prøve," sa en annen soldat. Han strakte seg etter pistolen hans og siktet. Igjen,men ingenting skjedde.

«Kvinnfolk,» sa Vladimir, «dere vil drepe meg. Hvis jeg dør, vil alt ordne seg for meg. Jeg er klar til å møte Gud. Jeg går rett til himmelen. Men jeg er bekymret for deg! Er du klar til å møte Gud?"

En urolig stillhet fylte nattluften. "Kan jeg be for deg?" spurte han. Vladimir ventet ikke på svar, men falt på kne og begynte å gå i forbønn for soldatene rundt ham. Han ba ikke for sin egen sikkerhet; han visste at han var klar til å reise hjem til Gud. I stedet bønnfalt han Gud om å være barmhjertig med disse unge soldater, for å vise dem hva de var gjør, og for å hjelpe dem å finne frelse. På og på han ba. Plutselig skjønte han at han ikke var det ber alene.

Han kjente igjen stemmen til en russisk soldat og sa: "Herre, vær meg en synder nådig! Tilgi meg, Herre!" Han lyttet som soldaten brutalt bekjente sine synder og ba Gud om tilgivelse. Grunnen under dem ble hellig mens de ba sammen, en ukrainsk pastor og en russisk soldat. De sto på beina som brødre.

"Du kan gå hjem," sa soldatene. "Vi vil ikke skyte deg likevel."

- Menno Knight, Anabaptist Voice, Fall 2022/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

14- Menno Knight, Anabaptist Voice, Fall 2022/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Dette har jeg aldri tenkt på før

Jeg synes ordene fra Evangeliet etter Johannes, hvor Jesus sier: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør, ja, enda større gjerninger..." (Joh 14,11), både har vært vanskelig å forstå og ikke minst forholde seg til. Hva mener Jesus med 'større gjerninger'? Overgå Jesu undergjerninger? Dødeoppvekkelser? Matunder?

Jeg har, som så mange andre med bakgrunn fra den karismatiske vekkelsen, tenkt på tegn og under, men her om dagen leste jeg noe jeg aldri har tenkt på før - og som ble befriende: 

I vår felles daglige tidebønnen May Sissel og jeg ber sammen denne adventstiden leser vi Peter Halldorf's: 'Vandring mot lyset', med undertittelen: 'Betraktninger for advent og jul', skriver Peter Halldorf dette for en av dagene: 

'Ved at Jesus aldri slutter å elske sine fiender, brytes hatets og hevnens onde sirkel. Er det i dette lyset vi må forstå ordene: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger"? Hva kan være større enn å elske sin fiende? (s.43) 

Nei, hva er vel større enn det? Dermed løste gåten seg.

Under og tegn i John Wesley's liv og tjeneste, del 2

Her følger nok et lite glimt fra John Wesleys liv og tjeneste. Fra han dagbok:

'Mandag 1.januar 1739 var Mr.Hall, Kinchin, Ingham, Whitefield, Hutchins og broren min Charles til stede på kjærlighetsfesten i Fetter Lane (bildet), sammen med rundt 60n andre brødre.

Klokken tre om morgenen mens vi fortsatt ba, falt Guds kraft over oss på mektig vis. Mange ropte ut av glede, og andre falt i bakken. Så snart vi hadde summet oss den sterke ærefrykten og forundringen over Guds nærvær vi hadde opplevd, stemte vi i med en stemme:

Vi priser deg, O Gud, vi erkjenner at Du er Herre.'

fortsettes

Under og tegn i John Wesley's liv og tjeneste, del 1

Jeg leser om John Wesley og de ekstraordinære manifestasjonene som fulgte hans liv og tjeneste for tiden. Det er sammenheng om den underlige drømmen jeg hadde natt til 26.september i fjor. Jeg skal ikke gjengi den drømmen her og nå, men vil komme tilbake til den senere. Alt jeg vil si nå er at jeg tror den drømmen var profetisk, kanskje mer profetisk enn noen av de andre drømmene jeg har hatt. Jeg linker til den nederst i denne artikkelen, om du ikke har lest den.

I dag vil jeg bare fortelle deg om noe som skjedde i Wesley's tjeneste 29.mars 192, som når jeg leste det grep meg så sterkt.

Det er John Wesley selv som forteller:

"Jeg prekte både morgen og ettermiddag , og vi forrettet nattverd til omlag 1300 mennesker. Mens vi forrettet nattverden, hørte jeg en dyp, stille og høytidelig lyd, nesten som fra en harpe. Den fortsatte i fem eller seks minutter, og mange ble så berørt at de ikke klarte å holde tårene tilbake. Deretter stilnet den gradvis og ble borte....

Om ettermiddagen talte jeg innendørs. Da kom den igjen, den harmonien som ingen kunstart kan imitere..."

Hva kunne dette ha vært annet enn engler som spilte? Jeg tror det var det.

fortsettes

Her er linken til artikkelen om drømmen:

http://bjornolav.blogspot.com/2019/09/en-underlig-drm_26.html

Hvordan utføre mirakler

En munk spurte en gang sin åndelige veileder: hvordan kan vi utføre mirakler? Veilelderen svarte:                                                             

Om du lærer en person å lese evangeliene, har du åpnet øynene til en som er blind.

Om du lærer en person å hjelpe de trengende, har du helbredet en som er lam. 

Om du lærer en person å gå til kirken, har du helbredet en krøpling.

Om du leder noen til omvendelse, har du reist en opp fra de døde.

Nå - gå og utfør mirakler!

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Et mirakel

Jeg bruker sjeldent ordet 'mirakel', men dette er virkelig det!

Min gode venn, Rodney W. Burton, kjent fra blant annet Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, hvor vi brøt brødet sammen i en forsoningshandling foran alle deltagerne, forteller om en fantastisk helbredelse som skjedde med deres egen datter her om dagen. Jeg har hans tillatelse til å oversette og dele denne historien med dere:

"For fire uker siden ble vi fortalt at Joanna (bildet) hadde problemer med hoften sin. Hun manglet en stor del av hoften sin fordi den ikke var fullt utvokst. Rosa, legen og jeg så på røntgenbildene, og det var ikke vanskelig å se at den ene hoften ikke var lik den andre. Det var en stor krumning på hennes hofteben. De fortalte oss at dette var en barnesykdom og at det ville ta omlag to år før dette bedret seg.

Som familie stilte vi oss rundt henne og ba om at Herren måtte helbrede henne.

Dagen etter ga hun meg krykkene og sa: "Jeg trenger ikke disse lenger." Jeg sto der som et stort spørsmålstegn. Hun sa: "Jeg har blitt helbredet, så jeg trenger dem ikke lenger." Jeg var undrende. Vi dro tilbake til en avtalt time med sykehuset og to leger så på Joanna`s hofte bare for å finne at hoften var fullt utvokst og hadde ingen mangler."

Det er lov å si halleluja!

Tegn og undergjerninger

Vekkelse og under og tegn fulgte i sporene til han som skulle få tilnavnet 'thaumatourgós' - undergjøreren, hvis minnedag vi feiret i går. Når Gregor ble biskop i Neocaesarea i Pontos, som ligger på sørkysten av Svartehavet i dagens Tyrkia,  på 200 tallet var det bare 17 troende i den byen. I de årene han fikk være biskop her fikk han være med på en vekkelse som førte til at en stor del av befolkningen kom til tro. Men forfølgelse og pest gjorde sitt til at når Gregor gikk av som biskop var det nøyaktig det samme antallet som når han begynte.

Gregor hadde en stor kjærlighet til Bibelen. Det skyldes ikke minst et møte med Origenes. Gregor ble født omkring år 213 inn i en velstående familie, men foreldrene var ikke kristne. Hans far dør når Gregor er bare en ung gutt. 14 år gammel blir han introdusert for den kristne tro. Fortellingen om Jesus griper ham sterkt. Ca år 233 reiser han sammen med sin bror, Athenodorus, og en søster de til det daværende Palestina. Til Cæsarea, hvor søsteren skulle møte sin mann som var stasjonert der. Da oppdaget de at Origenes, som var leder for et teologisk seminar i Aleksandria, bodde her. Det var gjennom å studere livet til Origenes og lytte til hans undervisning at Gregor og broren, ble grunnfestet i sin tro og overbevisning.

Gregor skriver om Origenes: "Han brant av en flammende kjærlighet til Guds ord, en kjærlighet han tente i oss alle som lyttet til ham."

Ilden som ble tent i Gregor førte til at han forfattet flere bøker. Han skrev blant annet et verk om Treenigheten og en trosbekjennelse. Dessuten var han opptatt av å ta vare på minnet om de som hadde gitt sine liv for Jesus og endt som martyrer. Deres minnedager måtte feires!

Gregor av Nyssa som skrev en biografi om Gregor Undergjøreren gjør rede for de mange under og tegn som skjedde ved denne mannens tjeneste. Han brant etter å vinne mennesker for Jesus. Blant annet ble minnedagene for martyrene brukt til slik utadrettet virksomhet, da disse tiltrakk seg manges nysgjerrighet. Undergjerningene førte også mange til tro på Jesus.

Dette synes jeg er vanskelig

I dag skal jeg skrive om noe jeg synes er vanskelig. Jeg håper du synes det er greit at jeg presenterer en problemstilling, uten at jeg kommer med noe svar eller konklusjon.

Leser vi evangeliene skal vi ikke lese lenge før vi møter mennesker som er syke, og som blir helbredet av Jesus. Det finnes mange slike beretninger. For å være ærlig synes jeg de ofte er vanskelige å forholde seg til. Ikke vanskelige i den forstand at det er problematisk at Jesus helbreder syke, eller at syke blir helbredet når de er i nærheten av Jesus. Det hører liksom sammen. Jeg blir rørt av å se hvordan Jesus møter de som er syke.

Men det jeg synes er problematisk med disse beretningene er at vi ser så sjeldent noe lignende skje i våre sammenhenger i dag, enda Guds ord slår fast at "Jesus Kristus er i går og i dag den samme,ja, til evig tid." (Hebr 13,8)

Joda, jeg kjenner godt til forklaringene vi gir i aller beste mening. Jeg lengter etter å se at flere syke får oppleve å bli helbredet - i dag.

Men jeg kan samtidig si at jeg er lei av skrikingen, den ekstatiske stemningen, manipuleringen, i noen av dagens såkalte 'helbredelsesmøter'. Jeg er lei dyttingen, kravene til positiv bekjennelse, kravene om å skulle tro nok.

Jeg har vært vitne til at Gud har grepet inn i manges liv i det siste. Flere enn noen gang. Noen vitner om at alvorlig sykdom er blitt legt. Det har skjedd så stillferdig. Gud har stadfestet sitt ord med tegn og under. Oftest har det skjedd når jeg selv har vært som svakest og mest dårlig.

Jeg ber til Gud om at Han må vise oss den beste måten vi kan formidle helbredelse til hele mennesket - ånd, sjel og kropp. Jesus sa vitterlig: "Gå og forkynn: 'Himmelriket er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut de onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave." (Matt 10,7-8)

Fjerner vi helbredelsesundrene fra evangeliene blir det ikke mye igjen. Kan vi leve med at vi ser så lite av det apostlene så av tegn og under?

Husmenighetene i Vietnam vokser på grunn av Guds mirakuløse gjerninger

Til tross for en pågående forfølgelse - menighetene i Vietnam vokser! Oppmuntrende historier om Guds mirakuløse gjerninger fremmer veksten ikke minst blant de mange husmenighetene. Dette er en av dem:

Et ungt ektepar det sentral høylandsområdet i Vietnam var for en tid tilbake på vei til barnesykehus i Ho Chi Minh City for å se om legene der kunne hjelpe barnet deres på to år med å gå. Hun var født med vridde bein. Det lille barnet, Mai, klarte ikke å stå.

Et år tidligere hadde familien vandret fra Dak Lak provinsen inn til hovedstaden, for å se om legene ved dette barnesykehuset kunne hjelpe dem, men ingen der var i stand til det. Nå ville de prøve nok en gang, men før de skulle dit hadde de også bestemt seg for å oppsøke en pastor i en kristen menighet for å få ham til å be for barnet.

Han fikk med seg flere andre pastorer, og de ba inderlig til Gud for lille Mai. Dagen etter var foreldrene på sykehuset for å vente på å komme inn til legen. Plutselig reiser barnet seg opp og går! Hun klarte å gå en meter uten hjelp av foreldrene. De ble så glade at de avbestilte timen hos barnelegen og dro tilbake til pastorene for at de skulle fortsette å be for lille Mai. To dager senere var lille Mai 70 prosent frisk.

Gud gjør under i Baghdad!

Gud gjør under i Baghdad i dag! Først meldte Andrew White, den anglikanske presten i Hl.Georgs kirke, som jeg har bedt om forbønn for, at mange stilte seg rundt ham inne i kirken i dag for å be for ham. Han har vært svært syk de siste dagene. Som kjent lider han av MS og har vært igjennom en mislykket stamcellebehandling.

Andrew White forteller selv at 'Gud helbredet meg fra de forferdelige symptomene' etter at de hadde bedt for ham. Se bildet.

Litt senere på dagen forteller han følgende: 'Velsignelser, mine venner! Jeg har nettopp kommet hjem fra musikkøvelsen til ungdomskoret vårt. Den var helt utrolig den Herrens herlighet som har vært rundt om oss de siste 34 timene. Fire mennesker, inkludert meg selv, er blitt radikalt helbredet! Lovsangsøvelsen var så radikal. Ungdommene våre danset , hoppet og klappet med stor glede i Herren. Vår kirke er er veldig ortodoks med røkelse og alt det andre, men når Den Hellige Ånd kommer blir dette stedet virkelig overnaturlig'.

Tenk det! Midt i krigens Baghdad. Med skyting, bomber og drap hver eneste dag. Gud er der!!!!!!!!!!!!