Dette har jeg aldri tenkt på før

Jeg synes ordene fra Evangeliet etter Johannes, hvor Jesus sier: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør, ja, enda større gjerninger..." (Joh 14,11), både har vært vanskelig å forstå og ikke minst forholde seg til. Hva mener Jesus med 'større gjerninger'? Overgå Jesu undergjerninger? Dødeoppvekkelser? Matunder?

Jeg har, som så mange andre med bakgrunn fra den karismatiske vekkelsen, tenkt på tegn og under, men her om dagen leste jeg noe jeg aldri har tenkt på før - og som ble befriende: 

I vår felles daglige tidebønnen May Sissel og jeg ber sammen denne adventstiden leser vi Peter Halldorf's: 'Vandring mot lyset', med undertittelen: 'Betraktninger for advent og jul', skriver Peter Halldorf dette for en av dagene: 

'Ved at Jesus aldri slutter å elske sine fiender, brytes hatets og hevnens onde sirkel. Er det i dette lyset vi må forstå ordene: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger"? Hva kan være større enn å elske sin fiende? (s.43) 

Nei, hva er vel større enn det? Dermed løste gåten seg.

Under og tegn i John Wesley's liv og tjeneste, del 2

Her følger nok et lite glimt fra John Wesleys liv og tjeneste. Fra han dagbok:

'Mandag 1.januar 1739 var Mr.Hall, Kinchin, Ingham, Whitefield, Hutchins og broren min Charles til stede på kjærlighetsfesten i Fetter Lane (bildet), sammen med rundt 60n andre brødre.

Klokken tre om morgenen mens vi fortsatt ba, falt Guds kraft over oss på mektig vis. Mange ropte ut av glede, og andre falt i bakken. Så snart vi hadde summet oss den sterke ærefrykten og forundringen over Guds nærvær vi hadde opplevd, stemte vi i med en stemme:

Vi priser deg, O Gud, vi erkjenner at Du er Herre.'

fortsettes

Under og tegn i John Wesley's liv og tjeneste, del 1

Jeg leser om John Wesley og de ekstraordinære manifestasjonene som fulgte hans liv og tjeneste for tiden. Det er sammenheng om den underlige drømmen jeg hadde natt til 26.september i fjor. Jeg skal ikke gjengi den drømmen her og nå, men vil komme tilbake til den senere. Alt jeg vil si nå er at jeg tror den drømmen var profetisk, kanskje mer profetisk enn noen av de andre drømmene jeg har hatt. Jeg linker til den nederst i denne artikkelen, om du ikke har lest den.

I dag vil jeg bare fortelle deg om noe som skjedde i Wesley's tjeneste 29.mars 192, som når jeg leste det grep meg så sterkt.

Det er John Wesley selv som forteller:

"Jeg prekte både morgen og ettermiddag , og vi forrettet nattverd til omlag 1300 mennesker. Mens vi forrettet nattverden, hørte jeg en dyp, stille og høytidelig lyd, nesten som fra en harpe. Den fortsatte i fem eller seks minutter, og mange ble så berørt at de ikke klarte å holde tårene tilbake. Deretter stilnet den gradvis og ble borte....

Om ettermiddagen talte jeg innendørs. Da kom den igjen, den harmonien som ingen kunstart kan imitere..."

Hva kunne dette ha vært annet enn engler som spilte? Jeg tror det var det.

fortsettes

Her er linken til artikkelen om drømmen:

http://bjornolav.blogspot.com/2019/09/en-underlig-drm_26.html

Tegn og undergjerninger

Vekkelse og under og tegn fulgte i sporene til han som skulle få tilnavnet 'thaumatourgós' - undergjøreren, hvis minnedag vi feiret i går. Når Gregor ble biskop i Neocaesarea i Pontos, som ligger på sørkysten av Svartehavet i dagens Tyrkia,  på 200 tallet var det bare 17 troende i den byen. I de årene han fikk være biskop her fikk han være med på en vekkelse som førte til at en stor del av befolkningen kom til tro. Men forfølgelse og pest gjorde sitt til at når Gregor gikk av som biskop var det nøyaktig det samme antallet som når han begynte.

Gregor hadde en stor kjærlighet til Bibelen. Det skyldes ikke minst et møte med Origenes. Gregor ble født omkring år 213 inn i en velstående familie, men foreldrene var ikke kristne. Hans far dør når Gregor er bare en ung gutt. 14 år gammel blir han introdusert for den kristne tro. Fortellingen om Jesus griper ham sterkt. Ca år 233 reiser han sammen med sin bror, Athenodorus, og en søster de til det daværende Palestina. Til Cæsarea, hvor søsteren skulle møte sin mann som var stasjonert der. Da oppdaget de at Origenes, som var leder for et teologisk seminar i Aleksandria, bodde her. Det var gjennom å studere livet til Origenes og lytte til hans undervisning at Gregor og broren, ble grunnfestet i sin tro og overbevisning.

Gregor skriver om Origenes: "Han brant av en flammende kjærlighet til Guds ord, en kjærlighet han tente i oss alle som lyttet til ham."

Ilden som ble tent i Gregor førte til at han forfattet flere bøker. Han skrev blant annet et verk om Treenigheten og en trosbekjennelse. Dessuten var han opptatt av å ta vare på minnet om de som hadde gitt sine liv for Jesus og endt som martyrer. Deres minnedager måtte feires!

Gregor av Nyssa som skrev en biografi om Gregor Undergjøreren gjør rede for de mange under og tegn som skjedde ved denne mannens tjeneste. Han brant etter å vinne mennesker for Jesus. Blant annet ble minnedagene for martyrene brukt til slik utadrettet virksomhet, da disse tiltrakk seg manges nysgjerrighet. Undergjerningene førte også mange til tro på Jesus.

Dette synes jeg er vanskelig

I dag skal jeg skrive om noe jeg synes er vanskelig. Jeg håper du synes det er greit at jeg presenterer en problemstilling, uten at jeg kommer med noe svar eller konklusjon.

Leser vi evangeliene skal vi ikke lese lenge før vi møter mennesker som er syke, og som blir helbredet av Jesus. Det finnes mange slike beretninger. For å være ærlig synes jeg de ofte er vanskelige å forholde seg til. Ikke vanskelige i den forstand at det er problematisk at Jesus helbreder syke, eller at syke blir helbredet når de er i nærheten av Jesus. Det hører liksom sammen. Jeg blir rørt av å se hvordan Jesus møter de som er syke.

Men det jeg synes er problematisk med disse beretningene er at vi ser så sjeldent noe lignende skje i våre sammenhenger i dag, enda Guds ord slår fast at "Jesus Kristus er i går og i dag den samme,ja, til evig tid." (Hebr 13,8)

Joda, jeg kjenner godt til forklaringene vi gir i aller beste mening. Jeg lengter etter å se at flere syke får oppleve å bli helbredet - i dag.

Men jeg kan samtidig si at jeg er lei av skrikingen, den ekstatiske stemningen, manipuleringen, i noen av dagens såkalte 'helbredelsesmøter'. Jeg er lei dyttingen, kravene til positiv bekjennelse, kravene om å skulle tro nok.

Jeg har vært vitne til at Gud har grepet inn i manges liv i det siste. Flere enn noen gang. Noen vitner om at alvorlig sykdom er blitt legt. Det har skjedd så stillferdig. Gud har stadfestet sitt ord med tegn og under. Oftest har det skjedd når jeg selv har vært som svakest og mest dårlig.

Jeg ber til Gud om at Han må vise oss den beste måten vi kan formidle helbredelse til hele mennesket - ånd, sjel og kropp. Jesus sa vitterlig: "Gå og forkynn: 'Himmelriket er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut de onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave." (Matt 10,7-8)

Fjerner vi helbredelsesundrene fra evangeliene blir det ikke mye igjen. Kan vi leve med at vi ser så lite av det apostlene så av tegn og under?