Sårede helbredere

"Ingen slipper unna å bli såret. Vi er alle sårede mennesker, enten det er fysisk, følelelsesmessig, mentalt eller åndelig. Det viktigste spørsmålet er ikke: 'Hvordan kan vi skjule våre sår?, så vi slipper å bli ille berørt, men 'Hvordan kan våre sår tjene andre?'

Når våre sår opphører med å være en kilde til skam, og heller bli en kilde til  helbredelse, er vi blitt sårede helbredere."

- Henri Nouwen
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sykdom, helbredelser og gåter

For noen uker siden fortalte jeg mine lesere at en av mine troshelter, Canon Andrew White var blitt svært syk. På grunn av hans MS-sykdom skjer det titt og ofte, og noen ganger blir det svært dramatisk.

Nå har han på mirakuløst vis kommet seg igjen! Denne troskjempen i den skrøpelige kroppen overrasker til stadighet. Han gir seg aldri. Nå sitter han for det meste i rullestol.

I dag kan han fortelle om en forunderlig Guds inngripen.

Kvinnen til venstre på bildet hadde en svært alvorlig ryggmargskade, med sterke smerter i ryggen. Hun hadde fått utført en såkalt 'laminectomy', som er et kirurgisk inngrep for å få tilgang til ryggsøylen, samt en spinalpunksjon. Noe gikk galt og hun var ikke lenger i stand til å gå og måtte dermed sitte i rullestol.

Slik satt hun i årevis. Før hun traff Andrew White og ba ham om å be for henne. Andrew står til høyre på bildet.

Og Andrew ba. Han salvet henne ved å tegne korsets tegn i hennes panne.

Øyeblikkelig etterpå reiste kvinnen seg opp fra rullestolen og danset rundt på plattformen. Hun er helt frisk.

Samtidig sitter Andrew White i rullestolen sin. Hans kropp er skrøpelig og helt utslitt etter mange år med MS.

Dette er helbredelsens mysterium. Dette er gåtefullt.

Jeg har aldri sett så mange under og Guds inngripen i menneskers liv som etter at jeg ble alvorlig syk. Herunder helbredelser. Selv er jeg blitt dårligere.

Helbredende fellesskap

Er det en ting menighetsfellesskapet burde være så er det dette: en raus møteplass hvor det er mulig å snakke om de ting som har såret oss eller sårer oss. En plass for legedom. Et helbredende fellesskap.

Det forundrer meg at så mange kristne jeg møter forteller om menighetsfellesskap hvor det ikke skal snakkes om at livet er vanskelig, ikke snakke om nære relasjoner hvor det oppleves smerte. Det blir for privat, for personlig.

Men hvor skal mennesker dele sine liv om det ikke er i et menighetsfellesskap? Burde ikke menighetsfellesskapet være trygt og burde man ikke få senke skuldrene der og ha noen å lene seg mot? Det er jo ikke et sted for fullkomne mennesker? Eller?

Jeg tror mange kristne - og ledere spesielt - er redd for svakhet. Vi skal fremstå så sterke, så troende. Det er ingen ting jeg har fått så mye pepper for - også av kristne ledere og pastorer - som da jeg for en tid tilbake beskrev det jeg kaller "svakhetens teologi". Det forundret meg, men etter hvert har jeg sett at det å vise svakhet, er truende for mennesker som vil beholde masken og fremstå som sterke og relevante mennesker.

Da blir uregelmessige verb truende. Da vil man raskt legge lokk på når noen viser at livet er skjørt.

Jeg kjenner mange pastorer. En av dem er far til flere barn. Han snakker varmt om alle, bortsett fra et av barna. Hun nevnes aldri. Årsaken er at hun sliter psykisk. Det er det ikke plass for i hans verden.

Jeg kjenner jeg blir veldig lei meg. Er ikke Jesus glad i henne da?

Og jeg blir lei meg når jeg hører om menigheter hvor foreldre og pårørende som ikke skal få dele sin smerte over barn eller barnebarn som har det vondt - fordi det er for privat. Hva er menigheten blitt da? Et skuespill?

Jeg lengter etter og ber om at Gud skal reise opp menigheter hvor det er plass til sårbare mennesker, og hvor menighetsfellesskapet blir en plass for raushet og legedom.

Vær gode mot hverandre.

Billedtekst: Den bortkomne sønnen av Daniel Bonelli.

Først våre egne sår

"Vår erfaring av ensomhet, depresjon og frykt kan bli til gaver for andre, særskilt om sårene er blitt tatt vel hånd om. Så lenge sårene er åpne og blødende skremmer vi bort andre. Men når noen ømt har forbundet våre sår, skremmer de ikke lenger, hverken oss selv eller andre.

Når vi opplever et annet menneskes legende nærvær oppdager vi vår egen evne til å helbrede. Da sørger våre sår for at vi kan oppleve djup solidaritet med sårede brødre og søstre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sår som leger

"Vår erfaring av ensomhet, depresjon og frykt kan bli til gaver for andre, særskilt om sårene har blitt velstelte. Så lenge sårene er åpne og blødende skremmer vi bort andre. Men om noen ømt har forbundet våre sår, skremmer de ikke lenger oss selv eller andre.

Når vi opplever at et annet menneske legende nærvær, oppdager vi vår egen evne til å lege. Da gjør våre sår det slik at vi kan oppleve djup solidaritet med sårede brødre og søstre.

Ingen unngår å bli såret. Vi er alle mennesker med sår: fysiske, følelsesmessige, psykiske eller åndelige. Det viktigste spørsmålet er ikke: 'hvordan kan jeg skjule sårene' slik at andre ikke behøver å bli pinlig berørte, men: 'Hvordan kan jeg bruke dem i tjeneste for andre?' Når sårene ikke lenger gjør at vi skammer oss men blir til legedom, har de blitt sår som er blitt leget.

Jesus er Guds utsendte som helbreder gjennom sine sår. Jesu lidelse og død av glede og liv. Hans fornedring ledet til herlighet. Det at Han ble utstøtt førte til et kjærlighetens fellesskap. Som Jesu etterfølgere kan selv vi la våre sår gi andre legedom."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Helbredelsens mysterium

Å be for syke har vært, er og skal alltid være en del av kirkens oppdrag. Jesus gav sine etterfølgere oppdraget: "Helbred de syke". Men alle vi ber for blir ikke friske.

Det er befriende når en av de som står i en forbønnstjeneste for syke, nemlig Linda Graaf Bergling (bildet), sier det slik i et intervju med svenske Dagen:

"Alle blir ikke helbredet. Andre blir helbredet i prosesser som tar tid eller gjenopprettelse av det indre mennesket. Men alle blir bedre."

Det er ingen hvem som helst som konkluderer slik: Linda Graaf Bergling har 40 års erfaring av å stå i en helbredelsestjeneste og har skrevet flere bøker om sykdom og helbredelse. Til svenske Dagen sier hun det slik:

"Som kristen skal man aldri gi opp tanken på at Gud kan helbrede gjennom et mirakel."

Jeg merker meg spesielt dette i Linda Graaf Berglings uttalelse: "... andre blir helbredet i prosesser som har tid." Det samsvarer veldig godt med noe Francis McNutt, sier om bønn for syke i sin bok: "Helandets mysterium". Den boken, som ble utgitt på svensk i 1980 av Libris forlag, har hatt avgjørende betydning for min egen forbønnstjeneste for syke. I denne boken beskriver den tidligere katolske presten, Francis McNutt, som er blitt 91 år, og som i en mannsalder har sett tusenvis av mennesker helbredet, det han kaller 'gjennomsyrende bønn'. Denne 'gjennomsyrende bønn' handler om gjentagende bønn for den som er syk. Og gradvis - gjennom en prosess - blir den vi ber for helbredet.

For McNutt er ikke forbønn for syke en teknikk, men et mysterium. Vi har ikke alle svarene. Ikke alle blir friske. Noen bærer kronisk sykdom hele livet.

I intervjuet med Dagen sier Linda Graaf Bergling noe veldig interessant:

"En stadig overlatelse av kropp og sjel gir en mulighet for Den Hellige Ånd til å berøre et menneske. Gud vil jo ikke at vi skal ha det vondt men i hver situasjon kan vi lære oss til å komme nærmere Ham."

Så legger hun til:

"Jeg har sett veldig mange veldig syke mennesker. De trenger mye tid, ikke fem minutters forbønn, men en trygg og kjærlighetsfull prosess der man får legge kropp og sjel på 'alteret' hver dag."

Dette er noe å merke seg. Til Dagen sier Graaf Bergling at hun ikke tror på noen herlighetsteologi hvor man automatisk kan kreve helse. I følge Graaf Bergling er det 'fremmed for Bibelen'.

Hun anbefaler også at man tar kontakt med forbedere når man er syk. Hun sier det slik:

"En forbeder kan være til stor velsignelse når man ikke orker å be selv."

Alt dette Linda Graaf Bergling sier samsvarer veldig godt med mitt eget syn på bønn for syke. Tidlig kalte Gud meg til nettopp dette, og nå, mens jeg selv er kronisk syk, har Gud fornyet dette kallet. Det kjennes underlig ut. Det er i seg selv et mysterium. Midt i min kroppslige svakhet har jeg sett flere helbredet når jeg ber for dem enn noensinne tidligere i min tjeneste.

Intervjuet i Dagen kan du lese her:

http://www.dagen.se/livsstil/linda-bergling-en-forebedjare-kan-vara-till-stor-valsignelse-nar-man-inte-orkar-be-sjalv-1.733965

Foto: Linda Graaf Bergling/Arken.

Hva mennesker trenger

'Det er noe utålelig med smerte og lidelse når det ikke finnes noen kur for den personen. 

Ingen vil være sammen med mennesker som har smerter, med mindre de kan gjøre noe for å lindre smerten ... 

Når alt er sagt og gjort, i L'Arche er finnes det ingen kur.

Det mennesker trenger når alle slags teorier er prøvd ut er en venn som er trofast, som står ved deres side, et kjærlighetens miljø hvor de blir respektert som hele mennesker'.

Jean Vanier (til venstre på bildet, sammen med en beboer på L'Arche, som er bofellesskapet han startet for funksjonsfriske og funksjonshemmde) i Letter to My Brothers and Sisters in L'Arche, 1996, side 11. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Å lytte gjennom sår

'Vår erfaring av ensomhet, depresjon og frykt kan bli til gaver for andre, særskilt om sårene er tatt gått hånd om. Så lenge sårene er åpne og blødende skremmer vi bort andre. Men når noen ømt har forbundet våre sår, skremmer de ikke lenger være seg oss eller andre.

Når vi opplever et annet menneskets legende nærvær, oppdager vi vår egen evne til å lege. Da gjør våre sår det slik at vi kan oppleve djup solidaritet med sårede brødre og søstre'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Her er et annet Nouwen sitat:

'Vi er kalt til å leve autentisk som Jesus. Det er mange veier og former i hvilken måte man kan være en kristen'. (Fra The Wounded Healer)

Og fra samme bok:

'Den store illusjonen ved det å være leder er å tro at du kan føre noen ut av ørkenen, når du selv ikke har vært der'.

Sår som leger

'Ingen unngår å bli såret. Vi er alle mennesker med sår, fysisk, følelsesmessig, psykisk og åndelig. 

Det viktigste spørsmålet er ikke: Hvordan skal jeg skjule sårene? slik at de ikke behøver å være sjenerende, men: Hvordan kan jeg anvende dem i tjeneste for andre? Når sårene ikke lenger gjør oss skamfulle men blir til legedom, så er de blitt sår som leger.

Jesus er Guds utsendte som helbreder gjennom sine sår. Jesu lidelse og død gir glede og liv. Hans fornedring ledet til herlighet. Hans utstøtelse ledet til kjærlighetens fellesskap. Som Jesu etterfølgere kan til og med vi la våre sår gi andre helbredelse'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Sår som helbreder

'Ingen unngår å bli såret. Vi er alle mennesker med sår, fysisk, følelsesmessig, psykisk eller åndelig.

Det viktigste spørsmålet er ikke: Hvordan skal jeg skjule sårene? slik at de ikke behøver å være sjenerende, men: Hvordan skal jeg kunne anvende dem i tjeneste for andre?

Når vi ikke lenger skammer oss over sårene, men blir til legedom, har de blitt sår som leger.

Jesus er Guds utsendte som helbreder gjennom sine sår. Jesu lidelse og død gir glede og liv. Hans ydmykelse ledet til herlighet. Det at Han ble utstøtt ledet til kjærlighetens fellesskap.

Som Jesu etterfølgere kan selv vi la våre sår gi andre helbredelse'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)