Om å la seg elske av Gud

Jeg er i en fase av livet som er svært sårbar. Det er jeg helt åpen med. Kronisk sykdom og smerter gjør noe med deg. Man kan kjenne på fortvilelse og avmakt.

Inn i denne fasen av livet ønsker jeg å slippe Den Hellige Ånd til, slik at Han kan åpenbare Faderens kjærlighet til meg og jeg kan la meg elske. Det er en ting å vite at 'Gud er kjærligher'. Det er noe helt annet å erfare denne kjærigheten. Skal vi kunne erfare den, må vi la oss bli elsket. Det er lettere sagt, enn gjort. Vi kjenner oss uverdige. Det er sider ved oss selv, vi vil ha for oss selv, og som vi vegrer oss for å åpne dørene til - selv for Gud. Det handler kanskje om våre nederlag, ting vi har sagt og ting vi har gjort, de tingene vi ikke akkurat er stolte av.

Det er inn i dette jeg øver meg i å slippe Den Hellige Ånd til for at Ånden kan lege.

Dette er en prosess som tar tid.

Og en øvelse.

I mitt eget tilfelle har jeg oppdaget at det stadig er områder hvor Ånden trenger å få plass. Jeg er absolutt underveis og ikke ferdig.

Det krever mot å la Gud elske oss akkurat slik vi er, ikke slik vi en dag drømmer om å bli.

Min bønn for tiden er denne: Elsk meg med ømhet.

Elsket inn i døden

Det er merkelig hvordan et ord eller en setning kan begynne å leve sitt eget liv! Noen dager nå har en setning fra den siste offentliggjorte dagboken etter Henri Nouwen betydd mye for meg. Der heter det:

"Vi har vært elsket siden vi ble født og vil bli elsket etter vår død."

At jeg har vært elsket siden jeg ble unnfanget, det er noe som Gud i sin nåde har latt meg få se mer av de siste årene. Faderens ubetingede kjærlighet er en personlig erfaring for meg. Den er ikke bare en teori.

Men det er den andre delen av denne setningen som ble så sterk for meg: "... og vil bli elsket etter vår død." De siste månedene, hvor hjerteproblemene har satt inn igjen for full styrke, og hvor jeg venter på en ny innleggelse på Feiringklinikken, har jeg slitt en del med frykt. Innimellom har det vært noen tøffe dager. Tankene på døden har kommet. Denne siste fiende, som Bibelen kaller den. Så definitiv. Avskjeden. Joda, jeg har visshet om at navnet mitt er skrevet i Livets bok hos Lammet. Men likevel.

Så kom denne setningen til meg, ja jeg vil bruke de ordene. Den kom til meg: "og vil bli elsket etter vår død."

Selv i døden er vi ikke forlatt, eller glemt, av Gud.

Selv når Han ser vår døde kropp, er den elsket. Og med kropp mener jeg da ånd, sjel og legeme.

Apostelen Paulus skriver om dette: "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,38-39)

Samtidig med at jeg har tomlet med disse tankene, har jeg også tenkt mye på de siste månedene i livet til den messianske jøden Art Katz (bildet). Den internasjonalt kjente og anerkjente bibellæreren, og anabaptistiske kommunitetslederen, opplevde at den ene sykdommen etter den andre rammet ham mot slutten av hans liv. Den ene mer alvorlig enn den andre. De av oss som fulgte nyhetesbrevene fra ham selv, og hans familie i perioden før han døde, fikk et innblikk i denne mannens vandring med Gud. Han eide en sjeldent trygghet i dette at han var sammen med Far, og var elsket av Ham, Jeg ber om å få eie den samme tryggheten.

I dag morges, da jeg våknet, våknet jeg med disse ordene av Jesus:

"Og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste." (Joh 13,1)

Gud har sannelig sine veier til å nå inn til oss i vår smerte. Jeg er elsket, også etter at jeg er død.

Hva er det rette utgangspunktet?

Av og til, ganske ofte for å være ærlig, blir den menneskelige historie utlagt med syndefallet som selve utgangspunktet. Man skulle tro ut fra dette synet at mennesket bare fremsto på tidens scene forat det skulle bli frelst. Ut fra dette ståstedet blir forløsningen det altoverskyggende tema. Så er det de som tar utgangspunkt i 1.Mos 1,28 hvor det står at mennesket skal være "fruktbare og bli mange" og skal legge jorden under seg. Med dette som utgangspunkt fortolker man så all historie med hovedvekten på at mennesket skal herske, og legge jorden under seg. Ikke unaturlig med et slikt utgangspunkt vektlegger man Guds rike med mennesket som hersker som det sentrale tema. Vi har sett dette tydelig i visse trosmenighets-sammenhenger.

Så har vi de som vil vektlegge at utgangspunktet er at Gud er Skaperen, og dermed vil man legge vekt på Guds plan og hensikt. Dette er jo et Gudssentrert utgangspunkt, men det gir oss likevel ikke det fulle svar på hensikten med skaperverket.

Jeg tror apostelen Paulus med en setning gir oss det rette utgangspunktet! Han tar nemlig utgangspunkt helt tilbake i Den evige Faders hjerte før jordens grunnvoll ble lagt. Paulus legger ikke vekt på Guds mangfoldige gjerninger eller på noen av Hans vidunderlige egenskaper. Nei, Paulus begynner med Faderen, hvem Han egentlig er. Paulus er opptatt av Guds sanne fadersinn. Fra dette utgangspunktet, i det vi ser alt gjennom Faderens øyne, får vi se alt Faderen har planlagt som sin endelige hensikt eller Hans evige mål.

"Hvordan skal vi kunne gjøre det klart at det finnes en evig hensikt hos Faderen som aldri er blitt påvirket av tiden," spør DeVern F. Fromke og svarer med Ef 1,4: "slik som Han utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt.." Til dette skriver DeVern F. Fromke: "Her møter vio noe som beveger seg på det evige plan - noe som slett ikke lar seg påvirke hverken av synd eller tid. Det er noe Faderen allerede har sett som fullbyrdet. Videre må vi få øynene opp for på hvilken måte Den evige Sønnen er knyttet til Faderens evige hensikt. Vi har vært så tilbøyelige til å forbinde Jesus med den forløsende virksomhet at vi neppe har verdsatt Hans forhold til evigheten og Faderens hensikt."

DeVern F. Fromke utfordrer oss skikkelig når han skriver:

"Kanskje vi kan bringe Den evige Kristus inn i en riktig referanseramme ved å spørre: Hvis mennesket aldri hadde syndet, ville da alle ting blitt samlet til ett i Kristus? (Ef 1,10). Om mennesket aldri hadde syndet, hadde likevel Guds plan for alle vært å være "i Kristus"? Hvis mennesket aldri hadde syndet, ville da Kristus ha blitt inkarnert i den menneskelige familie? Det virker innlysende, ut fra hva Paulus skriver i Efeserbrevet, mens han beveger seg på de evige plan, at Faderen hadde planlagt at Hans Sønn skulle være et middel til fullendelse, ikke fordi synden kom inn, men også om synden aldri var kommet inn. Legg merke til disse utsagnene:

vers 3: Velsignet oss i Kristus. v.4: utvalgt oss i Ham før verdens grunnvoll. v.5: forut bestemt oss til å få barnekår. v.6: gav oss i den elskede. v.10: samle alt til ett i Kristus.

Vi må slutte å fortolke Guds hensikt og plan i lys av fallet. Dette vi ser i Efeserbrevet, er hva Faderen hadde til hensikt å virkeliggjøre i Sin Sønn, og det er aldri blitt påvirket verken av synden, fallet eller tiden. Det var denne planen, som tidligere hadde vært en hemmelighet, apostelen Paulus nå avslørte. Faderen planla at Hans Sønn skulle ha et Legeme som skulle uttrykke Hans liv - HAM SELV - i verden nå, og det for all skapningen i de kommende tidsaldre."

Henri Nouwen - en medvandrer

Noen vil kanskje undre seg over denne artikkelen. Kanskje særlig de som har sagt og skrevet at jeg hater homoseksuelle. Noe slikt er meg fremmed. Henri Nouwen hører med blant de som har påvirket mitt åndelige liv aller mest. Få, om noen har hjulpet meg til å se og oppleve Faderens kjærlighet, at Han ser på oss "som Den elskede, i hvem jeg har min glede." Få, om noen har hjulpet meg til å oppdage min egen sårbarhet, og hjelpe meg til å være åpen med den. Få, om noen har hjulpet meg til å se Jesus, som nettopp Henri Nouwen. I en av de første biografiene som utkom etter Nouwens død, fremkommer det opplysninger om Nouwens homoseksuelle orientering. Det er likevel intet som tyder på at han levde ut sin homoseksualitet, men at han var tro mot sitt sølibatære kall livet ut. De som har lest hans bøker, i sær de som han skrev de siste årene, har nok ant det samme som BBC-journalisten nå er åpen med i sin biografi. Både gjennom Nouwens egne bøker, og gjennom denne og andre biografier som er utkommet om ham, møter vi et hudløst ærlig menneske, sårbar, og raus. Nouwen kunne ringe noen av sine mange venner midt på natten for å fortelle dem hvor ensom han følte seg. Og hvordan han slet med avvisning, fremkommer ikke minst gjennom hans offentliggjorde dagbøker. Her kan vi også lese om hans angst, og depresjoner som kom og gikk. Men Nouwen var også den kontemplative, en bønnens mann, som levde i evangeliene og delte med alle det han oppdaget der. Til tross for at han var romersk-katolsk prest, delte han nattverden med alle som ønsket å ta del i den. Som kjent får jo ingen som ikke er romersk-katolsk del i eukaristin.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Simon Peter i nytt lys

I går begynte jeg på et nytt personlig bibelstudium med utgangspunkt i Simon Peters liv. Det var Brennan Manning (bildet) som satte meg på tanken. Jeg har skrevet om Manning før, på denne bloggen. Brennan Manning har bakgrunn som fransiskaner og som medlem av Jesu små brødre, som ble grunnlagt av en som har påvirket min teologi sterkt, Broder Charles av Jesus. Manning sier i en av sine mest kjente bøker: "Abba's child", som er solgt i over 100.000 eksemplarer: "I prosessen med å studere teologi og søke om å bli ordinert som prest, oppdaget jeg at det jeg virkelig ønsket aller mest i mine år med stillhet og studier var å bli forelsket i Gud." Brennan Manning er i dag en meget lest forfatter og taler som leder retreater for mennesker i alle aldre og med alle slags bakgrunner. Men det var dette med Simon Peter da. Jeg ønsker å studere hans liv med et annet utgangspunkt enn det som er mest vanlig. Jeg ønsker å se på denne mannens følelsesmessige kompleksitet. Mens det vanlige måten er å presentere Peter som en heftig, stri, hissig, uvørn og sta mann, ønsker jeg å se hans liv i lys av hans møte med Jesus i ulike faser av hans liv. Jeg vil gjerne vise Peters svakhet, for å vise hvordan han finner styrke hos Gud. Jeg tror det vil vise sider ved Peters liv som er helt annerledes enn det nesten karikerte bildet som er blitt gitt av ham. Jeg gleder meg til dette studiet, og vil sannsynligvis dele noe av det jeg finner, med bloggens lesere. Det er ikke uten grunn at jeg nå velger å studere Peters liv, fordi det er sider ved det som taler rett inn i mitt liv for tiden. Fortsatt må jeg spare på kreftene. Det er ikke mye jeg klarer nå om dagen. Hjerterytmeforstyrrelsene er veldig plagsomme. Klarer ikke å gå særlig langt, før jeg hiver etter pusten. Ber om å få styrke til lørdagen. Da skal jeg ha et seminar i forbindelse med Pinse for alle jubileet. Tema er: Den Hellige Ånd og vårt bønnliv. Neste uke er det meningen at jeg skal til Evenkjær, hvor jeg skal lede en retreat for alle retreatlederne i Nord-Norge. Jeg takker alle dere som ber for meg.

Å våge og bli elsket

Av og til er det vanskelig å bli gjenstand for noens kjærlighet. Man føler seg så uverdig. Og det kan være vanskelig fordi man bærer på smertefulle sår og avvisning.

Bønn kan defineres på så mange måter, og det er ulike måter å be på. For meg er bønn først og fremst dette: En invitasjon til å komme hjem, til å bli elsket, stelt med og få nye krefter.

Henri Nouwen har sagt det slik: "Bønn... forutsetter et forhold der du lar den andre få snakke, tillater ham å få berøre den følsomme kjernen i ditt liv, og lar ham se mye av det du heller ville latt ligge i mørke." Slik kaller altså bønnen oss inn i et annerledes og ikke minst fortrolig samfunn med vår himmelske Far. Et av de skriftstedene som har fått avgjørende betydning for mitt eget liv, er hentet fra Jesu dåp. Når dåpen er forrettet, og Jesus stiger opp fra vannet, åpner himmelen seg over Ham og det lyder en røst fra himmelen: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." (Matt 3,17)

Vi trenger også å høre disse ordene: "min sønn, eller datter, den elskede, i ham eller henne har jeg min glede." Og vi trenger ikke bare å høre dem, men vi trenger å bli berørt av Fars kjærlighet, omfavnet og holdt. Vi trenger det ikke bare en gang, men mange. Så mange ganger som vi kjenner avvisningens kulde fra dem som vi bryr oss om, så mange ganger som vi kjemper med våre indre sår og vår smerte, så mange ganger som bitterheten veller fram. Det blir med andre ord mange ganger i ens liv.

I dag hører jeg Jesus si til meg: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." (Matt 11,28) I dag setter jeg meg på Jesu fang, for å bli omfavnet og leget.