Av og til er det vanskelig å bli gjenstand for noens kjærlighet. Man føler seg så uverdig. Og det kan være vanskelig fordi man bærer på smertefulle sår og avvisning.
Bønn kan defineres på så mange måter, og det er ulike måter å be på. For meg er bønn først og fremst dette: En invitasjon til å komme hjem, til å bli elsket, stelt med og få nye krefter.
Henri Nouwen har sagt det slik: "Bønn... forutsetter et forhold der du lar den andre få snakke, tillater ham å få berøre den følsomme kjernen i ditt liv, og lar ham se mye av det du heller ville latt ligge i mørke." Slik kaller altså bønnen oss inn i et annerledes og ikke minst fortrolig samfunn med vår himmelske Far. Et av de skriftstedene som har fått avgjørende betydning for mitt eget liv, er hentet fra Jesu dåp. Når dåpen er forrettet, og Jesus stiger opp fra vannet, åpner himmelen seg over Ham og det lyder en røst fra himmelen: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." (Matt 3,17)
Vi trenger også å høre disse ordene: "min sønn, eller datter, den elskede, i ham eller henne har jeg min glede." Og vi trenger ikke bare å høre dem, men vi trenger å bli berørt av Fars kjærlighet, omfavnet og holdt. Vi trenger det ikke bare en gang, men mange. Så mange ganger som vi kjenner avvisningens kulde fra dem som vi bryr oss om, så mange ganger som vi kjemper med våre indre sår og vår smerte, så mange ganger som bitterheten veller fram. Det blir med andre ord mange ganger i ens liv.
I dag hører jeg Jesus si til meg: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." (Matt 11,28) I dag setter jeg meg på Jesu fang, for å bli omfavnet og leget.
2 kommentarer:
Det er nok mange i dag som ikke evner å føle seg elsket i det hele tatt. De har rett og slett i for liten grad erfart det. Og veldig mange velger bevisst å ikke la seg bli elsket. De har rett og slett erfart at det er mer nødvendig å beskytte sitt følelsesliv.
For meg gjelder antagelig begge deler, men faktisk jeg tror at Gud elsker meg likevel. Jeg bare vet det. Det er veldig rart.
Tunge byrder av vonde minner og følelser, dårlige erfaringer og følelsesmessige skader kan ikke skille oss fra Guds kjærlighet. Men det kan ofte begrense vår evne til å "føle" den.
For meg er det ingenting som gir mer "luft under vingene" til det paulus sier i 2 Kor 5,8 enn å leve i dette:
"Men vi er ved godt mot, og helst vil vi være borte fra kroppen og hjemme hos Herren."
Livet i "verden" er så utrolig kort. Og etter bare hundretusen år i Himmelen så tipper jeg vi har glemt alt sammen.... :)
En morgen for ikke så lenge siden, akkurat i det jeg våknet, så jeg faktisk dette for meg i ett kort glimt, som "et syn". Hele jordelivet var bare som en kort episode, eller veistubb, før tilværelsen fortsatte i Himmelen til evig tid. Det var det som det virkelige LIVET.
Jeg levde faktisk på dette noen dager.
Så fint at du deler din smerte, levd liv og opplevelser med Herren med oss. Det er verdifullt. Takk skal du ha.
Legg inn en kommentar