Det vakte berettighet oppsikt da Anne Anita Lillebø, som er prest i Dialogsenteret Emmaus i Oslo, og ordinert prest i Den Norske Kirke, ledet en buddhistisk begravelse i Gamlebyen kirke 25. april. I et intervju med avisen Dagen i dag, sier hun at hun har vanskeligheter med å si at Jesus er den eneste veien til frelse.
"Ja, det utsegnet har eg problem med fordi det høyrest så svært begrensande ut. Men ein må gå bakanfor og spørje kva Jesus ein snakkar om. Ein må på ein måte fortelje kva Jesus ein trur på for å gje det meining. For Jesus gjev ikkje meining i seg sjølv lenger. Det er så mange forståingar om kven han var og er." I intervjuet sier hun også at det er viktig at kirken hele tiden må jobbe med nytolkninger. Hun sier også at hennes drøm er en kirke som ikke er misjonerende, "men ei oppmerksom kyrkje. Ei kyrkje som gir slepp på si binding til dogme og idear, og som ynskjer å romme mange former for spiritualitet." Denne presten er bare en av flere som nå står frem med et annet evangelium enn det som står i Bibelen. Vi ser dette i forbindelse med den såkalte engleskolen til prinsesse Märtha Louise, hvor flere står frem og sier at det er plass for prinsessen i Den norske kirke. Det til tross for at prinsessen selv er åpen med at hun driver med okkultisme, og fremmer dyrkelsen av avguden Astarte. Når en prest ikke lenger er tydelig på at Jesus er den eneste veien til Gud, så bør biskopen kalle henne inn til en læremessig samtale. I sitt ordinasjonsløfte har disse prestene forpliktet seg på å forkynne Guds ord klart og rent, og i samsvar med sin kirkes bekjennelse. Det er tydelig for alle og enhver at de ikke gjør det. Dermed må det få konsekvenser for deres tjeneste. Så langt har altså forfallet og frafallet kommet i Den norske kirke.
19 kommentarer:
Og like tydelig, er det at du, Hansen, ikke har forstått Jesu agenda. Ikke i det hele tatt.
Har du virkelig ikke noe bedre å møte mennesker med enn harde ord og fordømmelser på vegne av den dogmatiske "rettroenheten"? Det eneste du bidrar med nå, er å gjøre kirken enda mer irrelevant for åndelig søkende og oppegående mennesker.
Jeg lurer dessuten på når du skal si noe hyggelig om noen andre enn ørkenfedre. Du røper en nokså gjennomført menneskeforakt, i bloggform.
Det er selvsgt bare tull at prinsessen "dyrker avguden Astarte". Det er bare noe du sier fordi det høres så fælt og skandaløst ut.
La oss se på fakta:
1. Norske prester skal forkynne i henhold til Bibelen og Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Både Bibelen og bekjennelsesskriftene er klare og tydelige mht de spørsmål det her dreier seg om.
2. Prinsessen påkaller engler, noe Bibelen advarer sterkt imot.
3. Hun har valgt et navn på sin bedrift, Astarte, som er en av de avgudene som Gud kaller vederstyggelig. Dyrkelsen av denne avguden fikk blant annet store konsekvenser for kong Salomo, og for Israels folk.
4. Jesus sier selv at Han er veien, sannheten og livet og at ingen kommer til Faderen uten ved Ham.
Problemet er bare at du ikke klarer å se forbi ordene og retorikken som folk bruker. Det blir en overflatisk og nokså platt bokstavelighet som er mer villedende enn oppklarende.
Se en gang til hva Emmaus-presten sier i intervjuet. Hun påpeker at det ikke gir mening i seg selv å repetere frasaen at man "tror på Jesus", fordi Jesus representerer nærmest alt mulig. Dette er opplagt riktig, etter mitt skjønn.
Og for å holde seg til faktaopplysninger: Det er et faktum at det er mulig å forstå Jesus på andre måter enn du forstår Jesus. Det er et faktum, fordi det lar seg observere. Det er faktisk slik det er.
Resonnementene dine rakner på flere punkter, men det største hølet kommer til syne når du blander sammen din fortolkning av Jesus med Bibelens Jesus. Det virker på meg som om du mener å besitte ufortolket innsikt i skriften, rett og slett.
Når du ikke ser dette, tror jeg det henger sammen med at du nokså konsekvent viser det ute av stand til å se andres perspektiver.
Dermed ser du heller ikke ditt eget, og du ender med å forveksle det med en fasit.
Jeg tror faktisk ikke mitt syn på hvem Jesus er, skiller seg fra det synet, jeg vil tro de aller, aller fleste evangeliske og ortodokse troende kristne har av Jesus.
Vi tror at Jesus er Guds Sønn, er fra evighet av, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, død og begravet, oppstod igjen den tredje dag, og skal komme igjen for å dømme levende og døde. Han sitter nå ved Faderens høyre hånd. Vi tror at Han er Frelseren, den eneste. Og at det ikke finnes flere frelsere, eller veier til Gud.
Kvistum
Kan du ikke gi oss noen eksempler på det du skriver her:
"hølet kommer til syne når du blander sammen din fortolkning av Jesus med Bibelens Jesus"
Jeg kan jo være enig med Ivar Kvistum i at Bjørn Olav Hansens mening om Jesus ikke er så vesentlig. Så hvis han bare har noen private meninger, kan det være dekkende det Kvistum skriver: "Du blander sammen din fortolkning av Jesus med Bibelens Jesus." Han har jo også rett i at "Det er mulig å forstå Jesus på andre måter enn du forstår Jesus."
Men man kan ikke avfeie Bjørn Olav Hansen så lett. Vi kan jo si det slik:
- Er den Jesus Bjørn Olav forkynner, og den tro han forfekter, på linje med f.eks. Billy Graham, William Moody og Charles Spurgeon - eller er deres syn totalt forskjellig?
- Er Bjørn Olavs syn på linje med det Luther, Calvin og Wesley forkynte, eller er det helt annerledes?
- Er Bjørn Olavs "meninger" de samme som Athanasius, Basileos den store og Johannes Chrysostemos, eller forkynner de helt forskjellige ting?
Det finnes en hovedtradisjon når det gjelder synet på Jesus og frelsen, en tradisjon som springer ut fra de første menighetene. Hvis Bjørn Olav Hansen holder seg til den, kan jeg ikke se at det noen grunn til å kalle det for hans egne tolkninger.
Jeg ser at Bjørn Olav misforstår. Han tror det handler om hvor mange som kan istemme den samme bekjennelsen - i talekor. Men det hjelper selvsagt ikke at man er mange om å dele et perspektiv; det er fortsatt et perspektiv - av flere mulige.
Et enkelt spørsmål, siden dette blir for vanskelig: Hva betyr det at man er "Guds sønn"? Hvilke forestillinger får Bjørn Olav i hodet sitt av et slikt uttrykk? Hvordan kan han vite at hans forståelse av et uttrykk som "Guds sønn" samsvarer med orginalen, eller andres bilder?
Det Hansen fastslår som en fasit hevet over diskusjon, er i virkeligheten stappfullt av metaforer. "Høyre hånd", "veien", "komme igjen", "fra evighet", han "er livet", han "er sannheten". Og så videre.
Hva representerer disse metaforene? Hva er "veien"? E6? Neppe.
Fundamentalistisk, bokstavtro religion svikter - og blir gjennomskuet - fordi den ikke ser forbi bildene, men velger i stedet å opphøye dem til dogmatiske absolutter. Dermed er man like langt.
Som en punchline.
Hansen blander sammen bilder av Gud med Gud selv.
Kvistum
Hvordan skal vi kunne danne oss en realistisk forståelse av Gud?
Skal det "synses" frem, eller mener du det finnes andre kilder som du likestiller med Bibelen?
Det handler ikke om synsing.
Det handler om fortolkning.
Pluss erfaring.
Er lik forståelse, kanskje, men jeg er ikke helt sikker. Er du?
"En realistisk forståelse av Gud"?
Den realistiske forståelsen av Gud er - etter hva jeg kan se - at Gud er utenfor din og min forståelses rekkevidde. Du er henvist til noen bilder og et tilbud om å tro på en åpenbaring. Begge deler må fortolkes. Det er ingen absolutt vitenskap, selv om noen bruker hele livet på å tvinge Gud inn i en tube av snusfornuft.
Derfor reagerer jeg alltid når Hansen moraliserer over mennesker som fortolker annerledes enn ham selv.
Eg fattar ikkje kva som er så overraskande og problematisk. Sjølvsagt kjem prinsessa i kontakt med englane, og sjølvsagt snakkar ho med dyra. Er det så utruleg? Problemet er at det er demonar ho snakkar med - men det er det visst ingen som tørr nemna...
Takk for innspillet, Roy-Olav. Jeg har ingen problemer med å se at prinsessen, har kontakt med mørkets engler. Hun snakker om lysvesener, men Bibelen advarer oss mot nettopp dette at djevelen kan omskape seg til en lysets engel. Demonenes, de falne englers verden, er den fryktelig virkelighet. Apostelen Johannes minner oss om dette, når han skriver: "Derfor fryd dere, himler, og dere som bor i dem! Mem ve jorden og havet! For djevelen har steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid." (Åp 12,12)
Kvistum, du skrev:
"Det handler ikke om synsing.
Det handler om fortolkning."
Er ikke det å "fortolke" i stor grad et utrykk for "syning"? Betyr ikke dette å fremstille noe slik man selv mener/ønsker at det skal forstås?
Slik jeg ser det så viser alle de forskjellige variantene av fortolkninger dette.
Har du noen tanker om hva som skiller en riktig fortolkning fra en gal? Er den kjennetegnet av HVEM som fortolker, eller HVORDAN man fortolker? Eventuellt, hva gjør en type fortolkningsmetodikk riktigere enn en annen?
Vet du om noen historiske eksempler som illustrerer dine meninger om dette?
Poenget, anonyme, er at man må være bevisst sin egen fortolkning. Man må være bevisst at forståelsen - budskapet i en tekst - skapes i leserens, mottakerens hode.
Bibelfundamentalistene tror de ikke fortolker, men "leser som det står", enda det rett og slett er umulig. Dermed står de i konstant fare for forveksle sine egne fordommer, antakelser og tradisjonelle føringer med selve teksten.
Dette er elementær hermeneutikk. Man lærer til og med om det på Menighetsfakultetet.
Hansen synser hele tiden. Det begynner å bli lenge siden han gjorde noe forsøk på å presentere sine standpunkter som noe annet enn ubegrunnede, absolutte dogmer.
Riktig eller galt? Vel, når man gjennom sin egen fortolkning ender med å presentere en ond Gud med dårlig moral, har man antakelig fortolket feil hvis den grunnleggende antakelsen er at Gud er god og hellig.
"Hansen synser hele tiden". Nei, tvert imot. Jeg tror slik Kirken alltid har trodd, og vil tro til vi er hjemme hos Gud. Jeg tror dermed slik det store flertall av kristne gjør, og har gjort gjennom tidene. Dette dreier seg ikke om hva "bibelfundamentalistene" fortolker.
Jeg vedkjenner meg den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen. Likedeles innholdet i de syv økumeniske kirkemøtene.
Jeg tror at Guds ord er evig, uforanderlig, autoriativt, guddommelig inspirert, evig gyldig.
Jeg tror at homoseksuelle handlinger er synd.
Jeg tror at Jesus er den eneste Frelseren, og den eneste veien til Gud. Det finnes ingen frelse i islam, buddhismen, hinduismen etc.
Jeg tror at Jesus er Herre, og at det får konsekvenser for hvordan vi lever våre liv.
Jeg tror vi er kalt til hellighet og renhet.
Dette i motsetning til mye av det Kvistum tror og forfekter.
Du aner ikke hva jeg tror og ikke tror, Hansen.
Alt du er opptatt av, er at man bruker de riktige ordene.
Jeg spurte deg om hvordan du forholder deg til alle metaforene i det du sier du tror på, men det vil du visst ikke snakke om.
Jeg forholder meg til den tro som er Kirkens tro. Å samtale med deg om dette fører ikke til noe. Du vrir og vender på absolutt alt jeg sier, og kan heller ikke akseptere mine svar. Dermed har vi intet å snakke om. Jeg ser heller ingen grunn til å samtale med mennesker som kun vil meg vondt. Du får bruke din egen blogg til dine egne ting, og til din sjikane.
Kvistum skrev:
"budskapet i en tekst - skapes i leserens, mottakerens hode."
Problemet er at "hodene" er så forskjellig. Og ofte kan man erfare at "hoder" har en notorisk trang til å vri og vrenge på det de leser. Vi kan faktisk til overmål oppservere dette i tekstene her på bloggen!!!
Den kristne troen har eksistert i snart to tusen år. Den har vokst frem og preget store deler av verden. Noen ganger har den blitt pervertert. Andre ganger gått i oppløsning. Men aldri har noen greid å utrydde den.
Sekter, fortolkninger og trosvarianter relatert til den kristne troen har kommet og gått i en jevn strøm til alle tider. Og alle disse har som Ivar Kvistum, gjort krav på å representere "sannheten". Men ingen har overlevd over tid uten gjennom betydelige korreksjoner og omvendelser.
Den eneste troen som har overlevd gjennom alle disse årene er faktisk den troen som BjørOlav har viet denne bloggen til. Den er også den eneste som altid har hatt et permanent vekstpotensiale i seg. Det finnes utrolig mye ny og gammel literatur tilknyttet de mest levedyktige og/eller fremgangsrike epokene i kristendommens historie, og alle har de klare fellestrekk av den typen Bjørn Olav har nevnt.
Jeg påstår ikke at jeg representerer "sannheten", jeg bare stiller spørsmål til dem som hevder å kjenne den.
Legg inn en kommentar