Hellige, rene hender

På veggene i katakombene i Rom finnes det enkelte steder tegninger av en kvinne som ber. Hun skuer opp mot himmelen, og hennes hender er strakt ut med håndflatene vendt oppover. Dette er et av de eldste kristne ikoner som finnes.

Hvem er det denne kvinnen representerer? Den velsignede jomfru Maria? Kirken? Eller ”bare” et bedende menneske? Eller kanskje alle tre? Uansett hvilken tolkning man velger, så beskriver dette ikonet en grunnleggende kristen holdning: det som kalles påkallelsen eller epiclesis av Den Hellige Ånd. Mana ber Den Hellige Ånd om å komme, eller man venter på Ånden.

Det er tre positurer vi kan gjøre med våre hender. Og hver av dem har sin egen symbolske betydning.

Våre hender kan være lukkede, knyttede eller åpne.

Og det er de åpne hender ikonet fra katakombene i Rom symboliserer. Det er en viktig lekse å lære dette, å åpne våre knyttede never, og strekke dem i bønn og lovprisning til Herren. Apostelen Paulus skrev: ”Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender, uten vrede og trette.” (1.Tim 2,8)

Å be med åpne hender, gjerne formet som en skål, som et symbol på at jeg er tom og tar imot fra Gud, er en bønnestilling jeg ofte benytter. Særlig når jeg ber i stillhet, og bare venter på Herren. Da ber jeg om å få være en slik vannlilje som bare venter på sollyset, slik at den kan få folde seg ut.

Noen ganger ber jeg på den måten at jeg legger hendene i fanget, som et symbol på mitt ønske om å gi fra meg alt jeg bærer på. Da ber jeg: Herre, jeg overgir til deg min irritasjon mot ….., min frykt for ….., min frustrasjon over ….. Og så snur jeg hendene, slik at håndflaten nå vender oppover, og nå ber jeg om at Herren må fylle meg med sin fred, sin kjærlighet, sin nåde, sin kraft. Så venter jeg i stillheten. Av og til kjenner jeg det fysisk i hendene, når jeg har gitt fra meg byrdene jeg bærer på. Så sterkt kan det oppleves. Men ikke alltid er det slik.

Etter å ha ventet en stund, rekker jeg hendene mot himmelen, og tilber Ham som er Kongernes Konge, og Herrens Herre.

I Salme 28,2 leser vi: "Hør mine inderlige bønners røst når jeg roper til deg, når jeg løfter mine hender mot Det alle helligste i ditt tempel."