Sanger fra katakombene

I går hadde Herren en overraskelse for meg! En venn av meg, som besøkte Kristi himmelfartskapellet, for å feire Herrens måltid med oss, hadde med seg en gave: Sanger fra Katakombene.

For en tid tilbake var jeg så heldig at jeg fikk se et TV program med Erik Hillestad og koret SKRUK som var på reise i Tyrkia. Det er lenge siden NRK har vartet opp med noe så bra!

SKRUK og Erik Hillestad besøkte klostrene Mor Gabriel og Mor Augin i Tur Abdin mellom Eufrat og Tigris. Dette ble det musikk av!

For her møtte nordmennene Jakobsliturgien, verdens eldste liturgi i kontinuerlig bruk siden 300 tallet. På arameisk. Det språk Jesus brukte i dagligtale. Den eldgamle gudstjeneste-formen finnes fortsatt i noen miljøer i Syria, Tyrkia og Libanon.

Nå er deler av denne oversatt til norsk! Og sunget sammen med fader Yokin Unval og munker fra Mor Augin og Mor Gabriel sammen med SKRUK. Utgitt av Kirkelig Kulturverksted.

Så vakkert, så fortettet, så spennende, så givende, så gripende så det vel er mulig å få det. Liturgien er sunget med innlevelse og nerve. Man tas med tilbake i tid, og man fylles med glede over å stå i en kontinuitet, over å være del av en kirke som har levd sitt liv gjennom århundrene, og som fortsatt er levende.

Denne kommer jeg til å spille, og spille og spille og leve med. Garantert.

Kjærlighetsmåltidet de første kristne feiret, del 4

Vi fortsetter her serien om det kristne kjærlighetsmåltidet, eller Agapemåltidet som det også kalles. Bildet er en gjengivelse av et maleri fra en katakombe, som viser et slikt Agapemåltid. Artikkelen er skrevet av Edin Løvås:

I husfellesskapet

Når vi nå skal gå over til en praktisk beskrivelse av kjærlighetsmåltidets funksjon i våre dager, må vi først si dette: Måltidet fungerer best og mest riktig i et husfellesskap.

Det naturlige er som regel også det beste. Den flokken som holder sammen til en husmenighet og et hverdagsfellesskap, kommer sammen til kveldsmat, og forener dette med nattverd. Dermed holder de et nytestamentlig kjærlighetsmåltid. Man kan også bruke en menighetssal i en kirke, et bedehus eller et misjonshus dersomd et ikke er noe hjem som kan ta i mot.

Nattverdhandlingen i en kirke

Det finnes eksempler på at en flokk troende først kommer sammen til kveldsmåltidet i et hjem i nærheten av en kirke eller en mindre sal i denne kirken og deretter går til gudstjenesterommet for å motta nattverden der. Kirkens ordning blir da brukt og presten eller pastoren leder nattverdhandlingen. Det finnes også eksempler på at man samles i menighetssalen på bedehuset, og så går over til en nærliggende kirke.

Ettersom kjærlighetsmåltidet vanligvis holdes kveldstid, kan nattverdhandlingen bli på et ganske sent tidspunkt. Men tross dette kan også andre komme med til nattverdhandlingen i kirken.

Nattverden, som en del av måltidet, kommer ikke så tydelig fram, men deltagerne må forsøke å holde denne sammenhengen klar i sin bevissthet. Selvfølgelig er det for å unngå teologiske og ordensmessige diskusjoner og strid som det kan være greit å gjøre det på denne måten.

Hvor mange kan være med?

Svaret på dette er at man kan være så mange at man kan føre en naturlig samtale. Dette vil vel si at grensen går et sted mellom 15 og 20 stykker. Det ideelle tallet for et husfellesskap er 6-12 stykker. Dette er også det ideelle for kjærlighetsmåltidet.

Bordet

Dekk vakkert med lys og blomster. Sett for eksempel grovt brød, smør, ost og frukt på bordet. Gjerne med noe marmelade, syltetøy og honning. Når det gjelder brødet, så er det slik at det usyrede brød hørte påske til i Israelfolkets historie. Det var derfor Jesus brukte dette under innstiftelsen av nattverden. Senere brukte de første kristne sitt vanlige matbrød.

Dette må betraktes som et forslag. Grunntanken når det gjelder pådekkingen er denne: Det skal ikke være et symbolsk måltid og heller ikke overdådig. Paulus og apostelen Judas refset de matglade rikfolkene som brakte med seg overdrevet mye og fin mat til samlingene. Dssuten beholdt de den for seg selv.

Nattverdserviset

De første kristne hadde ikke noe spesielt nattverdservise, men de brukte heller ikke den slags kopper og glass som vi har. Deres begre var fellesbegre.

Sett altså et nattverdfat og en nattverdkalk midt på bordet. Legg et stykke brød på fatet. For opptil 15-20 persomer kan det for eksempel være en vanlig kneipbrødskive eller et lite grovt rundstykke. Det bør altså ikke brukes noe ekstra nattverdbrød.

I kalken kan det f.eks være avalkoholisert vin eller vanlig rødvin som blandes med vann.

Paulus sier at vi bør markere forskjellen mellom Herrens legeme og blod, og den vanlige maten. Dette er bakgrunnen for følgende råd: Bruk et fat og en kalk med tradisjonell form. Det kan være av sølv, men like gjerne i tinn, giftfri keramikk eller glass. Den som skal be om Guds velsignelse over gavene, setter seg helst på en av bordets langsider, like ovenfor nattverdserviset.

(fortsettes)

Hellige, rene hender

På veggene i katakombene i Rom finnes det enkelte steder tegninger av en kvinne som ber. Hun skuer opp mot himmelen, og hennes hender er strakt ut med håndflatene vendt oppover. Dette er et av de eldste kristne ikoner som finnes.

Hvem er det denne kvinnen representerer? Den velsignede jomfru Maria? Kirken? Eller ”bare” et bedende menneske? Eller kanskje alle tre? Uansett hvilken tolkning man velger, så beskriver dette ikonet en grunnleggende kristen holdning: det som kalles påkallelsen eller epiclesis av Den Hellige Ånd. Mana ber Den Hellige Ånd om å komme, eller man venter på Ånden.

Det er tre positurer vi kan gjøre med våre hender. Og hver av dem har sin egen symbolske betydning.

Våre hender kan være lukkede, knyttede eller åpne.

Og det er de åpne hender ikonet fra katakombene i Rom symboliserer. Det er en viktig lekse å lære dette, å åpne våre knyttede never, og strekke dem i bønn og lovprisning til Herren. Apostelen Paulus skrev: ”Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender, uten vrede og trette.” (1.Tim 2,8)

Å be med åpne hender, gjerne formet som en skål, som et symbol på at jeg er tom og tar imot fra Gud, er en bønnestilling jeg ofte benytter. Særlig når jeg ber i stillhet, og bare venter på Herren. Da ber jeg om å få være en slik vannlilje som bare venter på sollyset, slik at den kan få folde seg ut.

Noen ganger ber jeg på den måten at jeg legger hendene i fanget, som et symbol på mitt ønske om å gi fra meg alt jeg bærer på. Da ber jeg: Herre, jeg overgir til deg min irritasjon mot ….., min frykt for ….., min frustrasjon over ….. Og så snur jeg hendene, slik at håndflaten nå vender oppover, og nå ber jeg om at Herren må fylle meg med sin fred, sin kjærlighet, sin nåde, sin kraft. Så venter jeg i stillheten. Av og til kjenner jeg det fysisk i hendene, når jeg har gitt fra meg byrdene jeg bærer på. Så sterkt kan det oppleves. Men ikke alltid er det slik.

Etter å ha ventet en stund, rekker jeg hendene mot himmelen, og tilber Ham som er Kongernes Konge, og Herrens Herre.

I Salme 28,2 leser vi: "Hør mine inderlige bønners røst når jeg roper til deg, når jeg løfter mine hender mot Det alle helligste i ditt tempel."