Meninger, meninger, meninger eller Una Sancta

For en tid tilbake stod partisekretær Martin Kolberg frem og ropte: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen! Når man kikker på en del blogger med teologisk og kirkehistorisk innhold, kunne man bytte ut Kolbergs rop med: Meninger, meninger, meninger! Du verden hvor mange meninger. Det er de som med brask og bram sier seg uenig med Paulus, fordi det apostelen skriver i deres ører oppfattes som diskriminerende og forstokkende gammeldags. Så da må man sette noe annet i stedet, gjerne vedkommendes egne meninger. Så har du de som sier at man må avvise Bibelen som Guds ord, for å finne Jesus. Eller som innfører nye begreper og skaper nye ord, i et forsøk på å lage seg en kirke som passer best for vedkommendes teologiske syn. Jeg kjenner jeg blir mer og mer trett av alle disse meningene.


I den nikenske trosbekjennelsen, som siden 300-tallet har vært fremsagt av tusener av mennesker over den ganske jord, kalles Kirken: "Èn, Hellig, Katolsk og Apostolisk kirke". Det er en sammenfatning av alt hva den kristne Kirken opplever som sitt egentlige vesen. Det er det ferdige bygget, som reises på den bibelske grunnvollen.

Selv i tider med splittelse og forfall står den bekjennelsen fast. Selve ordene: Una Sancta - den Ene og Hellige - sier hva Kirken har vært, hva Kirken burde være og hva Kirken kan bli, ja egentlig hva Kirken er.

"I ett legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fiendskapet." Slik heter det i Efeserbrevet om menneskehetens to halvdeler - jøder og hedninger. Begge to er kalt til å bli lemmer på samme kropp: Kristi hellige kirke. Biskop Bo Giertz sier det slik: "Dette er grunnvollen for kirkens enhet: forbindelsen med samme Frelseren i samme mystiske fellesskap, delaktigheten i samme forsonende offer, mottagelsen i en tro, formidlet gjennom en dåp, og innesluttet i et brød."

Kirkens enhet er først og frem et åndens fellesskap i Kristi kropp, men dette fellesskap er også synlig. Det må fremstå og ta skikkelse på jorden i et fellesskap, i ekklesia, i Kirken. Denne synlige Kirken er nødvendigvis èn. Kristi kropp er èn.

"Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre!", sa Jesus. (Mark 9,50)

For urkirken var denne enheten en hellig plikt, selv om den ikke var lett å virkeliggjøre. "Ulikheten i tankemåte, tradisjoner og naturlige interesser var så stor, at den skulle ha sprengt i stykker hver eneste menneskelige organisasjon. Avstanden mellom en gammeltroende jødekristen i Jerusalem og en nyomvendt gresk slave i Korint var sikkert større, enn den naturlige distansen som fremstår i dag mellom en pinsevenn og en romersk katolsk. Men på tross av disse spenningene ble enheten bevart. Den hvilte på en hellig forpliktelse, " skriver biskop Giertz.

Det er i Kirken at vi har fått Den Hellige Skrift. Kirken kom først. De kanoniske skriftene etterpå. Derfor trenger vi å lese Skriften i lys av Kirkens tradisjon. Og være tro mot den. Da blir det ikke meningene mine som blir så viktige, men da blir det troskapen mot det apostlene har lært og stått for. Da blir det heller ikke så slitsomt å være kristen. Da kan man hvile i Kirkens tro. I dette har jeg også funnet min hvile. Ikke i alle meningene, men i Kirkens overlevering av den tro som fantes hos apostlene.