Akkurat som ordet teori eller apati har en annen klang og betydning på norsk i dag, har ordet theoria eller teori det også. For mange tror jeg det er slik at det å vite noe i teorien er noe langt mer usikkert enn å vite det i praksis. I dag må teorier prøves empirisk for å kunne vise sin gyldighet. Det har vært ført debatter om dette tidligere på bloggen her, hvor det er blitt sagt at teoretisk Gudskunnskap eller tro er nesten det samme som en hypotetisk, en mulig og uttenkt, men ikke en levende tro. Dette har sammenheng med den såkalte opplysningstiden, hvis rasjonalisme har påvirket sterkt selve tankegangen. Ja, hele virkelighetsoppfatningen er siden opplysningstidens gjennombrudd for empirisk vitnskap bestemt av at teori er utgangspunkt og praksis er virkeliggjøringen og beviset.
For Evagrios av Pontus er det tverimot. Praktike er øvelsen som leder fram til theoretike som er beskuelsen av det sanne, det bestående, det guddommelige. Praksis og erfaring er forutsetninger for å lære å se, å gjennomskue og nå frem til sannheten. Teorien er ikke noe gitt som skal prøves, justeres og tillempes. Kunnskap nås bare gjennom en lang øvelse, en tilvenning til sannheten selv. Gudskunnskapen for Evagrios er frukten av beskuelsen som bare er mulig for den hvis blikk er blitt skjerpet av askesen, apatien og kjærligheten. Det er interssant å se hvordan synet som Evagrios og den tidlige østlige teologien står for bryter radikalt med det moderne menneskesyn med sine røtter i humanismen.
Luthers radikale sola scriptura og Karl Barths tale om åpenbaringen som kommer loddrett fra himmelen, forutsetter jo et syn på kunnskap som noe som finns objektivt.
Men hos Evagrios er ikke kunnskap et objekt. Snarere er det en tilstand, en forening med sannheten, med opprinnelse og mål. Det handler om å kjenne, ikke kjenne til, å kjenne sannheten. Gudskunnskapen er vår vandrings mål, den er inntrengningen i Guds hemmeligheter. Dennes vei er bønnens og mystikkens, ikke lærebøkenes og logikken. Utgår ikke Evagrios fra Bibelen. Jo, men han gjør mer enn det. Han går inn den! Skriften er et dyp, som vi bare så vidt kan ane. Apostelen Paulus taler jo om at Ånden gransker alle ting, ja også "dybdene i Gud." Jo klarere og lengre jeg vil se inn i Den Hellige Skrift, desto klarere og lengre må jeg se inn i meg selv. Uten å ha et blikk som renses kommer bare overflaten til syne.
Jesus sier jo noen forunderlige ting i Matt 6,22-23: "Øyet er en kroppens lampe. Hvis altså øyet ditt er godt, vil hele kroppen din være lys. Men dersom øyet ditt er ondt, vil hele kroppen din være full av mørke. Hvis lyset som er i deg, er mørke, hvor stort er ikke da mørket!"
Lik bønnen må ordet synke fra hjernen til hjertet, og forankres i meg selv.
For Evagrios av Pontus er det tverimot. Praktike er øvelsen som leder fram til theoretike som er beskuelsen av det sanne, det bestående, det guddommelige. Praksis og erfaring er forutsetninger for å lære å se, å gjennomskue og nå frem til sannheten. Teorien er ikke noe gitt som skal prøves, justeres og tillempes. Kunnskap nås bare gjennom en lang øvelse, en tilvenning til sannheten selv. Gudskunnskapen for Evagrios er frukten av beskuelsen som bare er mulig for den hvis blikk er blitt skjerpet av askesen, apatien og kjærligheten. Det er interssant å se hvordan synet som Evagrios og den tidlige østlige teologien står for bryter radikalt med det moderne menneskesyn med sine røtter i humanismen.
Luthers radikale sola scriptura og Karl Barths tale om åpenbaringen som kommer loddrett fra himmelen, forutsetter jo et syn på kunnskap som noe som finns objektivt.
Men hos Evagrios er ikke kunnskap et objekt. Snarere er det en tilstand, en forening med sannheten, med opprinnelse og mål. Det handler om å kjenne, ikke kjenne til, å kjenne sannheten. Gudskunnskapen er vår vandrings mål, den er inntrengningen i Guds hemmeligheter. Dennes vei er bønnens og mystikkens, ikke lærebøkenes og logikken. Utgår ikke Evagrios fra Bibelen. Jo, men han gjør mer enn det. Han går inn den! Skriften er et dyp, som vi bare så vidt kan ane. Apostelen Paulus taler jo om at Ånden gransker alle ting, ja også "dybdene i Gud." Jo klarere og lengre jeg vil se inn i Den Hellige Skrift, desto klarere og lengre må jeg se inn i meg selv. Uten å ha et blikk som renses kommer bare overflaten til syne.
Jesus sier jo noen forunderlige ting i Matt 6,22-23: "Øyet er en kroppens lampe. Hvis altså øyet ditt er godt, vil hele kroppen din være lys. Men dersom øyet ditt er ondt, vil hele kroppen din være full av mørke. Hvis lyset som er i deg, er mørke, hvor stort er ikke da mørket!"
Lik bønnen må ordet synke fra hjernen til hjertet, og forankres i meg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar