Hvem kan arve Guds rike?

En viss dommer, en rettferdig muslim, inviterte til huset sitt en ortodoks abbed som holdt til i et kloster i nærheten. Mens de spiste middag, spurte han abbeden: «Du er en klok mann. Så fortell meg dette. Jeg er en dommer, en muslim, og jeg adlyder lovene i min tro. Jeg dømmer upartisk, tar ikke imot bestikkelser, gir mat tilde fattige, ber og faster. Jeg lever etter Allahs vilje. Hvorfor skulle ikke jeg  arve Riket?»

Abbeden svarte: "Har du barn, gode mann?"

"Ja" svarte dommeren.

"Og har du tjenere?"

"Selvfølgelig har jeg det!"

"Hvem adlyder deg mest - dine barn eller dine tjenere?"

«Mine tjenere. De lytter til hvert ord jeg har. De gir alt for å glede meg. Og barna mine... De er ofte hovmodige, sta og ulydige.»

Abbeden sa: "Når du dør, hvem vil du overlate eiendommen din til - dine barn eller tjenere?"

"Mine barn, selvfølgelig!" – utbrøt dommeren.

«Det er på samme måte med Riket. Du kan være en ideell tjener, men en sønn vil arve eiendommen. Det er bare én måte du kan bli det på –gjennom Jesus,” konkluderte abbeden.

- Fra hellige Elisabeths kloster i Belarus/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Påske i protestantisk eller ortodoks tradisjon - vi blir hva vi tror

Det er underlig å tenke på forskjellene som finnes i Kristi forsamling på jord. I den protestantiske tradisjonen er det julen som er det store midtpunktet, og advent, som forberedelsestid er viktige dager. I den ortodokse tradisjonen er påsken sentrum, og Den store fasten den viktige forberedelsestiden.

Dette er selvsagt et forenklet bilde. For begge tradisjonene er både julen og påsken viktige, men det er likevel interessant å se hvor man legger selve trykket. For troen vår formes av dette.

Apostelen Paulus skriver at uten oppstandelsen er troen vår forgjeves! Tenk det! Troen er ikke en intellektuell størrelse. Den handler om en relasjon til en levende person.

Troen på Kristi oppstandelse og menneskenes oppvekkelse fra de døde er felles for alle kristne, men ingen har bevart den med en slik kraft som Den ortodokse kirken. Oppstandelsen er denne kirkens fremste kjennetegn.  Og den fem ukers lange store fasten før påske er en enda mer intensiv forberedelsestid innenfor påsken enn advent er det for protestanter.

I den protestantiske tradisjonen er det ikke mange som snakker om faste lenger i det hele tatt - dessverre. Tenk hvor mye som går tapt på grunn av det! Både hva angår eget liv og kirkens liv.

Kristi oppstandelse er i Den ortodokse kirke ikke bare sentrum i årssyklusen av kirkelige fester men også i ukens og dagens krets av gudstjenester. På mine mange reiser i Russland synes jeg det var veldig fascinerende når jeg fikk vite at søndagen heter på russisk 'voskresenie', det vil si oppstandelse, og dagen er viet påskebudskapet. Slik er det også blitt i vår nattverdliturgi i Kristi himmelfartskapellet. Dens særpreg er den sterke understrekningen av Kristi oppstandelse.

Søndagen er for våre ortodokse venner 'en liten påske'. I morgengudstjenesten leses alltid en evangelietekst om oppstandelsen og mange av søndagens hymner handler om Kristi seier over døden. De troende blir altså gjennom å delta i gudstjenesten stadig gjort bevisst på Kristi oppstandelse. Det gjør noe med dem! Personlig er jeg av den oppfatning at det var dette som gjorde at så mange russisk ortodokse kirke holdt fast ved troen under det kommunistiske regimet. De visste at Jesus var oppstanden og levde blant dem.

I dag feirer vi Palmesøndag. Tro hvor mange av mine protestantiske venner som gjør det? Jeg tok en titt på møteannonsene i noen av de kristne bladene, og det var ikke store forandringen fra i fjor. Mange feirer ikke lenger påske. De venter med det til 2.påskedag.

Kirkehistorie skrevet i Sverige i dag

I Sverige ble det skrevet kirkehistorie i dag! Det skjedde når de ortodokse biskopene satte sin signatur på en samarbeidsavtale mellom de Bysantinske og de Orientalske kirkene. Den historiske hendelsen fant sted i Hl. Ignatios panortodokse seminar.      

På bildet ser vi, fra venstre: den biskop Benjamin Atlas (Den syrisk ortodokse kirke), den serbisk ortodokse biskopen for Skandinavia og Storbritannia, Dositeij, den rumensk ortodokse biskopen for Nord-Europa, Macarie Dragol og den koptisk ortodokse biskopen for Norden, Anba Abakir.

14 russisk ortodokse pilegrimer drept og 29 skadet i tragisk bussulykke

En buss med pilegrimer fra Russland ble utsatt for en ulykke i Ukraina lørdag (bildet): 14 ble drept og 29 skadet. Årsaken til den tragiske ulykken - hvor bussen plutselig om over i motsatt kjørefelt og veltet i en grøft - kan ha vært at sjåføren sovnet ved rattet. Dette er imidlertid i skrivende stund ikke avklart.

Bussen med ortodokse pilegrimer kom fra Velikie Luky i Pskov regionen, og ulykken fant sted halv seks om morgenen lokal tid nær byen Chemigov i det nordlige Ukraina. Passasjerene - flesteparten kvinner i alderen 20-70 år - var på vei til Pochaevskaya Lavra klosteret. Ombord i bussen var det 43 personer, av dem to sjåfører. De skadde ble i løpet av helgen flydd tilbake til Russland.

Jeg er verdens lys

På disse for meg vanskelige dagene, hvor sykdommen setter sitt tydelige preg på hverdagene, har jeg tenkt mye på Jesu egne ord i Joh 8,12: ”Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.”

Igjen har jeg funnet trøst i de enkle betraktningene over Frelseren, skrevet av fader Lev Gillet, han som kaller seg selv ”en munk fra Østkirken”:

Jesus utstråler bare lys. I Ham er lyset fullkomment. ”Jeg er verdens lys.”

Hos Jesus finnes ikke spor av truende skyer eller uværsstormer. Ikke noe mørke, sønderflenget av lyn. Ja, selv ikke halvmørke finner vi der. Alt i Jesus eier krystallets klarhet uten derfor å utelukke dets skarphet, til smerte for dem som rammes av den.

Omkring Jesus finnes ingen tragedier, fordi det ikke finnes noe problem som forblir uten løsning. Det vanskelige for disiplene er ikke å kjenne det de skal gjøre, men å ha styrke til å gjennomføre det. Det man kaller den menneskelige tilværelsens tragedie, forsvinner i Jesu rene lys. Har man sett lyset, kan man også vandre i lyset.

Ved forklarelsen ble Jesu klær ”skinnende” og av en slik hvithet at ”ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite.” Beskuelsen av Jesus, ja, selv det personlige bildet som vi danner oss av Ham, er uatskillelig fra dette inntrykket av lys, av hvithet og av strålende renhet.

Jesus, du uendelighetens hav! Havet som blåner så dypt mot skumringstimen. Havet som svøpes i skinnende hvitt under middagssolens glød. Havet som fjernt i horisonten smelter sammen med himmelen. Så langt mitt øye rekker, følger jeg Deg, Herre, inntil Din skikkelse forsvinner inn i Din Faders herlighet….

Hva skjedde ved forklarelsen? Mesteren som levde med sine disipler og hvis utseende de var fortrolige med, synes med ett å bli forvandlet, innsvøpt i skinnende lys. Men også oss er det undertiden gitt å motta et nytt og overveldende inntrykk av Jesus. Et inntrykk som gjennomryster oss.

Det dreier seg ikke om en legemlig visjon av Frelseren, som den som i århundrenes løp ble enkeltes, kanskje manges, privilegium. Men det hender undertiden at Jesu nærvær når ned til dypet i oss, bryter inn over oss og griper oss. Vi aner Hans lys uten å se det, eller rettere, vi fornemmer det på forhånd. Omtrent som når vi merker at morgensolen trenger seg inn gjennom våre søvntunge øyelokk. Mesteren hvis vanlige utseende er så mildt og ydmykt, får oss til å skjelve ved kontakten med Hans makt. Dette er forklarelsens øyeblikk.

Hebreerne kjente ikke noe annet guddommelig lys enn ildstøtten som førte dem gjennom ørkenen. Det begrensede og midlertidige lys. Lyset for et folk og en epoke. Jesus sier om seg selv at Han er ”verdens lys”. Det evige, altomfattende lys. Det som ”opplyser hvert menneske som kommer til verden.”

Velsignet være Du, Herre, for at Ditt lys virker i alle sjeler og for at det gjenfinnes – selv når det er brutt – i alle raser, i alle troende.

Gregorios av Nyssa om Moses

I går gikk jeg til sengs med en bok fra 300-tallet som sengelektyre! Den hellige Gregorios av Nyssa (332-395) skrev en biografi om Moses, som er oversatt til svensk og utgitt på Artos Bokförlag. Denne boken er spesielt interessant fordi den gir oss et innblikk i den tidlige kirkens bibelutleggelse. Sammen med den hellige Basilios den Store, og den hellige Gregorios av Nazianz dannet Gregorios av Nyssa den kretsen som er blitt kalt de kappadokiske fedre. Få teologer har hatt en slik innflytelse som disse. På en særskilt måte har Gregorios av Nyssa, gjennom sin skarpsindige syntese av teologi og filosofi hatt stor betydning for Østkirkens tradisjon.

Den hellige Gregorios var spesielt fremtredende som mystiker. Og biografien som han skrev om Moses, er en av den kristne mystikkens klassikere. Den svenske oversettelsen eer gjort direkte fra gresk. I sin bok fremstiller Gregorios Moses som en lærer i mystikk - en som leder sitt folk dypere og dypere inn i gudskunnskapens hemmeligheter. Men Gregorios skriver også om livet til Moses.

Gregorios av Nyssa ble født omkring år 332 og hørte til den tredje kristne generasjonen av en fremstående familie i Kappadokia, i den indre delen av det som er blitt kalt for Lille-Asia. Han var tredje sønnen i en søskenflokk på 10. Ikke bare hans bror Basilios, men også hans søster Makrina betydde mye for hans åndelige utvikling. Når man leser skriftene til kappadokierne får man en følelse av et veldig sterkt familiesamhold. Det er noe å tenke på at man allerede i den korte tiden som Kirken hadde eksistert hadde man rukket å utdanne kristne slekter. Til dette sterke samholdet bidro også ganske sikkert de usikre forholdene som den tidlige Kirken sto overfor, både innad og utad. De arianske stridighetene hadde blitt offisielt avblåst i forbindelse med kirkemøtet i Nikea år 325, men fortsatte i virkeligheten og ble fulgt av nye kristologiske og pneumatologiske lærestrider.

Jeg gleder meg til å ta fatt på boken til Gregorios, og kommer sikkert tilbake til den på bloggen. Det gjør jeg også med boken som Tore Lende har sendt meg, og som jeg fikk i posten i dag, nemlig: The Myth of a Christian Nation av en annen Gregory, nemlig Gregory A. Boyd! Med et hjerte som ikke synes å lystre resten av kroppen, noe som gir meg en hvilepuls på 120, er det ikke så mye annet jeg orker enn å sitte stille i godstolen i håp om at hjertet vil roe seg og slå normalt igjen. Jeg er veldig takknemlig for forbønn.

Kristus i dere

Etter en veldig urolig og dårlig natt, har hjerterytmeforstyrrelsene mine fortsatt på dagen i dag, like intense. Kreftene er små, og hvert skritt utmattende. Jeg sitter å blar i en billedbok fra det gamle Vaalamo kloster ved Lagoda sjøen i Russland. Dette kloster som har fostret så mange hellige menn, som hieromunk Pamvo, som er avbildet her. Disse munker hadde oppdaget noe av hemmeligheten bak ordene jeg siterte i en annen bloggartikkel, fra brevet apostelen Paulus skriver til de hellige i Kolossæ: "Kristus i dere." Et nøkkelord hos apostelen Johannes, er ordet "liv". Starets Siluan, som jeg tidligere har skrevet om på bloggen min, har definert "kristendommen ikke som en lære, men liv. Ikke en spekulativ øvelse, eller kun intelektuell kunnskap, men en levende erfaring av fellesskap med Gud." Men det betyr ikke at spørsmål om tro og lære er uvesentlig. Et rett liv bygger på de sanne og rette begrepene om Kristus og Treenigheten. Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet." Kristus, vårt liv. Smak på ordene. Lik hieromunk Pamvo, må vi gripe innholdet i disse ordene. Jeg tror det er slik at Den Hellige Ånd gradvis vil åpenbare dette for oss, under vår vandring med Ham. En måte å fordype oss i dette er å be Jesusbønnen, slik vi ser hieromunk Pamvo gjør på dette bildet. Jesusbønnen er denne: "Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Bes den på rett måte, er den som en døråpner inn i selve mysteriet.

Om å ta vare på det indre livet i Gud

I går, mens det stormet som verst rundt bloggen, tenkte jeg på viktigheten av å vokte det indre livet. Apostelen Paulus skriver til de hellige i Kolossæ om "Kristus, vårt liv." Her ligger det en dyp, dyp hemmelighet som må oppdages og erfares. Det finnes mye som er hellig og privat. Ikke alle tanker bør uttrykkes, ikke alle visjoner proklameres og alle drømmer tenkes høyt. Ikke alle forstår Guds vei med oss. Henri Nouwen, den katolske presten og veilederen som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv, har sagt: "Taushet er den disiplin som vokter Guds flamme i oss og holder den ved like." Ja, det er slik at det er i stillheten i vårt eget indre vi best kan hegne om våre tanker. En god venn av familien skrev en epost til meg i går kveld, som berørte meg sterkt. Hun spurte om jeg skulle bruke så mye tid på mennesker som ikke ville meg vel. At tiden min kanskje burde brukes annerledes. Hvis vi ikke tar vare på det indre livet, vil vi svekke vår indre styrke og vakle i våre beslutninger. Vi vil stå i stadig større fare for å bli styrt av denne tids dominerende støy og stemmer og til slutt miste oss selv. Derfor velger jeg på nytt stillheten, og vil bruke enda mer tid i stillhet og avsondrethet. Det vil blant annet medføre at jeg ikke er like tilgjengelig. Jeg vil holde fast ved det som er hellig for meg.

Bildene på dagens blogg er hentet fra Patmos. Det ene viser nedgangen til Johannesgrotten, hvor apostelen Johannes mottok det som er blitt skrevet ned av hans disippel og sekretær, Prokoros, som Åpenbaringen. De er valgt av to grunner. For det første så er apostelen Johannes den av apostlene jeg stadig vender tilbake til. Han er blitt kalt mystikeren, den kontemplative. Det er mye ved hans liv som tiltrekker meg. Jeg vil så gjerne bli bedre kjent med ham, og hans liv med Gud. I høst kommer jeg ved ulike anledninger til å undervise om Johannes, og ikke minst hans første brev. Det andre er at en av mine drømmer er en dag å komme til Patmos, å få bruke tid i Johannesgrotten i stillhet og bønn. Ved siden av å reise til Jerusalem, er dette mitt aller høyeste ønske. Måtte det under skje at dette skulle gå i oppfyllelse! Menneskelig sett er det for meg umulig, både med hensyn til den økonomiske siden ved det hele, og pga av min helsetilstand. Men for Gud er alt mulig. Vil du være med på å be om dette?

Jeg tenker ofte på Johannes der på Patmos. I denne grotten fikk skue like inn i himmelen, og her fikk han se den levende, oppstandne Jesus, og falt ned for Hans føtter som død. Lik den gresk ortodokse presten ville jeg sitte utenfor Johannesgrotten og be hjertets bønn, Jesusbønnen og lytte etter Guds stille, vare stemme.

Hva Kirkens tro, og dermed min tro, er

Den nordisk katolske kirke har laget et flott studiehefte som heter: Deilig er jorden, prektig er Guds himmel. Det er et studiehefte til kirkens @ alpha-kurs, som er en innføring i den kristne tro. I dette heftet står det noe viktig om hva Kirken er for noe. Dette er et viktig anliggende for meg, for å forklare hva jeg legger i min tro, når jeg sier den er bygget på Kirkens tro. Når jeg bygger troen min på Kirkens tro, så betyr det at jeg holder meg til Kirkens tradisjon, slik den har vært ivaretatt siden apostlene. Den forandrer seg altså ikke med et hvert lærdomsvær.

"Kirken er Guds og benevnes derfor med samme kjennetegn som Gud selv. Kirken er hellig som Gud, dvs, utskilt til å tilhøre Gud... At kirken er katolsk betyr at den utgjør en helhet... Kirkens indre katolisitet betyr at den har EN TRO SOM ER DEN SAMME OG GJENKJENNELIG PÅ ALLE STEDER TIL ALLE TIDER. KIRKEN ER TRO MOT JESUS OG APOSTLENE... Derfor arbeider Kirken alltid for å verge sin tro mot forandringer, forvrengninger og fornektelser. Den sanne Kirkens tro måles på at den er tro mot apostlene og at den er katolsk, dvs. at den er trodd overalt, alltid og av alle. Ny lære, ny ordning eller ny moral strider mot Kirkens katolisitet. Det samme gjelder privatmeninger. Bak denne troen ligger Jesu løfte om at Kirken aldri har gått eller skal kunne gå til grunne. Det betyr at den sanne tros tradisjon alltid skal finnes og kunne gjenkjennes av dem som søker den. I tillegg til disse to kjennetegn, hellig og katolsk, nevner den nikenske trosbekjennelsen to andre:

Kirken er èn og Kirken er apostolisk. Kirken er èn og udelelig fordi den er Kristi legeme. All splittelse i Kirken er menneskelig synd. Kirken er bygd på apostlenes grunnvoll, dvs. på deres lære og deres fullmakter gitt dem av Kristus. Disse fullmakter har apostlene overdratt til sine etterfølgere, biskopene. Dette er Kirkens sanne tradisjon og identitet."

Bildet viser fader Michael Harper i Den antiokisk ortodokse kirke i England. Han var tidligere anglikansk prest, og i mange år en av de fremste lederne innen den såkalte karismatiske vekkelsen.

Den lokale menigheten er Kirken i sin fylde

Jeg har funnet frem igjen Timothy Ware’s bok ”The Orthodox Church”, utgitt som Penguin Book, for å lese den på nytt. Så vidt jeg vet skal den også være oversatt til svensk. Den er en ypperlig lettlest innføring i kirkehistorie, og da med særlig vekt på Den ortodokse kirke. Jeg kjøpte min i sin tid i bokhandelen Akademika ved Universitetet i Oslo, men den kan sikkert skaffes via en vanlig bokhandel.

Etter å ha henvist til Pinsefestens dag i Jerusalem, og de første misjonsfremstøtene til urkirken, forteller Ware om de første kristne kommunitetene rundt om i Romerriket. ”I løpet av kort tid hadde små kristne kommuniteter sprunget opp i hovedsentrene i Romerriket, ja også på steder utenfor Romerrikets grenser.”

Romerriket, og særlig den østlige delen av det, var et imperium av byer. Dette fikk i følge Ware konsekvenser for hvordan den tidlige Kirken ble organisert og administrert. Basis enheten var kommuniteten i hver by, som var styrt av sin egen biskop. Til å assistere biskopen fantes det presbytere og diakoner. Bygdene omkring disse byene var avhengig av byforsamlingen. Ware skriver at denne ordningen med ”biskop, prester og diakoner” var ”allerede svært utbredt mot slutten av det første århundre.” Som bevis for dette henviser Ware til de syv brevene som ble skrevet av Ignatios, biskop av Antiokia. Ignatios la særlig vekt på to ting: bispeembetet og eukaristin, og han så Kirken både hierarkalsk og sakramental.

Ware skriver: ”Mennesker i dag synes å tenke på Kirken som en verdensvid organisasjon, i hvilket hver lokal del er en del av en mer inkluderende helhet.” Men Ignatios så ikke på Kirken på denne måten. ”For ham var lokalmenigheten Kirken. Han så på Kirken som et eukaristisk fellesskap, hvis sanne natur fremkommer når man feirer Herrens måltid, og mottar Hans kropp og blod i sakramentet.”

”Men eukaristin kan bare skje lokalt, og når hver kommunitet i særdeleshet er samlet rundt sin biskop; og i hver lokal feiring av eukaristin er hele Kristus nærværende, ikke bare en del av Ham. Derfor er det slik at når hver lokal kommunitet er samlet, og søndag etter søndag feier eukaristi, så er det Kirken i hele sin fylde,” skriver Ware med henvisning til Ignatios.

Undervisningen til Ignatios har en permanent plass i den ortodokse tradisjonen. Ortodokse ser fremdeles Kirken som et eukaristisk fellesskap, hvis utvendige organisering er nødvendig, men sekundær. Det primære er det sakramentale livet, og fremdeles er det slik at de ortodokse legger vekt på den lokale menighetens betydning i Kirkens strukturelle liv.

Timothy Ware heter i dag Kalistos, og er biskop i Den ortodokse kirke. Bildet er av ham.

Lytt på radio

Pastor Dagfinn Stærk har tipset meg om en amerikansk radio kanal, som jeg har begynt å lytte til. Anbefaler den gjerne til flere. Den heter Ancient Faith Radio og sender 24 timer. Her finnes hymner, lovsanger, lesning fra Den Hellige Skrift, andakter, intervjuer, bokanmeldelser etc. På nettsiden finner du også spesielle sendinger som kan lastes ned, enten via Pod cast eller via internett. Lydkvaliteten er god. Det er Den Antiokisk Ortodokse Kirke i Nord Amerika som står ansvarlig for sendingene, med velsignelse fra Metropolitt + Philip. Mesteparten av disse sendingene er på engelsk, men en del av hymnene og lovsangene er på gresk, russisk og andre språk.

En gammel klosterkirke

En av de fineste opplevelsene med turen til England, var den dagen vi vandret rundt et gammelt klosteranlegg fra 1100-tallet. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt enda bedre tid, enn vi hadde. Så kunne jeg satt meg ned for å lese og be i den utrolig vakre hagen, med de gamle trærne. Eller tilbrakt mer tid inne i selve klosterkirken. Studert ansiktene til de besøkende som blir møtt av rommets vidde og stillhet. Her er det blitt bedt og sunget, her er Guds ord lest, her har mennesker møtt Gud. Det er ikke bare et vakkert historisk bygg. Det er en møteplass mellom himmel og jord. Den jordiske Kirken kan ikke tenkes uten den himmelske, den himmelske ikke uten den jordiske. Den himmelske Kirken er selve urbildet for den jordiske. Det har vært en ny og overveldende tanke for meg dette i det siste, at Kristi kirke kom egentlig med Adam. I sin kjærlighets overflod, frivillig, skapte Gud Adam i sitt avbilde. Den finsk ortodokse forfatteren Tito Colliander skriver følgende: "Og det nyskapte mennesket falt frivillig inn i englekoret og stemte med i samme lovsang som dem. Da ble den åndelige Kirken legemliggjort: Kirken fikk en synlig og en usynlig del: ånd og materie. Edens hage er den jordiske Kirkens urhjem." Dette er begynnelsen. Så finner vi Guds forsamling gjennom hele den gamle pakt, og vi kommer frem til den forunderlige pinsefestens dag i Jerusalem. I form av synlige ildtunger ble Ånden utøst over apostlene. Ikke som enkeltpersoner, men i frivillig og kjærlighetsbetinget fellesskap, som en bedende forsamling. Og slik finner jeg tilbake til Kirken, denne augustdagen i det vakre engelske landsskapet. En gammel bygning, som har vært et tilfluktsted for tusenvis av mennesker gjennom tiden, som har utgjort den levende Guds forsamling, i himmel og på jord. Det gjør noe med meg å stille i stillheten i en slik gammel klosterkirken, og kjenne historiens vind blåse gjennom det stille rommet.

Theoria

Akkurat som ordet teori eller apati har en annen klang og betydning på norsk i dag, har ordet theoria eller teori det også. For mange tror jeg det er slik at det å vite noe i teorien er noe langt mer usikkert enn å vite det i praksis. I dag må teorier prøves empirisk for å kunne vise sin gyldighet. Det har vært ført debatter om dette tidligere på bloggen her, hvor det er blitt sagt at teoretisk Gudskunnskap eller tro er nesten det samme som en hypotetisk, en mulig og uttenkt, men ikke en levende tro. Dette har sammenheng med den såkalte opplysningstiden, hvis rasjonalisme har påvirket sterkt selve tankegangen. Ja, hele virkelighetsoppfatningen er siden opplysningstidens gjennombrudd for empirisk vitnskap bestemt av at teori er utgangspunkt og praksis er virkeliggjøringen og beviset.

For Evagrios av Pontus er det tverimot. Praktike er øvelsen som leder fram til theoretike som er beskuelsen av det sanne, det bestående, det guddommelige. Praksis og erfaring er forutsetninger for å lære å se, å gjennomskue og nå frem til sannheten. Teorien er ikke noe gitt som skal prøves, justeres og tillempes. Kunnskap nås bare gjennom en lang øvelse, en tilvenning til sannheten selv. Gudskunnskapen for Evagrios er frukten av beskuelsen som bare er mulig for den hvis blikk er blitt skjerpet av askesen, apatien og kjærligheten. Det er interssant å se hvordan synet som Evagrios og den tidlige østlige teologien står for bryter radikalt med det moderne menneskesyn med sine røtter i humanismen.

Luthers radikale sola scriptura og Karl Barths tale om åpenbaringen som kommer loddrett fra himmelen, forutsetter jo et syn på kunnskap som noe som finns objektivt.

Men hos Evagrios er ikke kunnskap et objekt. Snarere er det en tilstand, en forening med sannheten, med opprinnelse og mål. Det handler om å kjenne, ikke kjenne til, å kjenne sannheten. Gudskunnskapen er vår vandrings mål, den er inntrengningen i Guds hemmeligheter. Dennes vei er bønnens og mystikkens, ikke lærebøkenes og logikken. Utgår ikke Evagrios fra Bibelen. Jo, men han gjør mer enn det. Han går inn den! Skriften er et dyp, som vi bare så vidt kan ane. Apostelen Paulus taler jo om at Ånden gransker alle ting, ja også "dybdene i Gud." Jo klarere og lengre jeg vil se inn i Den Hellige Skrift, desto klarere og lengre må jeg se inn i meg selv. Uten å ha et blikk som renses kommer bare overflaten til syne.

Jesus sier jo noen forunderlige ting i Matt 6,22-23: "Øyet er en kroppens lampe. Hvis altså øyet ditt er godt, vil hele kroppen din være lys. Men dersom øyet ditt er ondt, vil hele kroppen din være full av mørke. Hvis lyset som er i deg, er mørke, hvor stort er ikke da mørket!"

Lik bønnen må ordet synke fra hjernen til hjertet, og forankres i meg selv.

Agape

I to artikler har jeg skrevet om to begreper som jeg har hentet hos Evagrios av Pontus. Mens begrepene askese og apatheia, er ord som vi forbinder med noe annet enn disse ordenes opprinnelige mening, så er det tredje begrepet noe mer tilgjengelig for oss. Det dreier seg nemlig om ordet agape eller kjærlighet. Ordet har i hvertfall et mer positivt innhold for oss, enn askesen eller apatien, men jeg er ikke like sikker på om vi virkelig forstår innholdet i ordet kjærlighet likevel. Den moderne betydningen av ordet er nokså utvannet, for ikke å si misbrukt. For Evagrios av Pontus er kjærligheten sentrum i det åndelige livet. Den er målet for askesen, den åndelige fostringen, og selve grunnen for kontemplasjonen, den åndelige modenheten.

Kjærligheten er den lengselen som hører til selve menneskets natur. Mennesket er skapt i kjærlighet fra Guds side, og for kjærlighet. Den er selve Treenighetens forutsetning og hemmelighet. Men for at mennesket skal kunne leve i kjærlighetens renhet, må mennesket gjenfinne sin naturlige helse. Det skjer gjennom askesen, hvor man renses fra å være styrt av de skiftende følelsene. Uten en indre stillhet og fred, finnes ingen kjærlighet som ikke søker sitt eget. Uten denne grunnvollen er kjærligheten sammenflettet med begjæret etter å herske, misunnelse, gjerrighet, redsel og frykt. Kjærligheten er til sitt vesen fellesskap, delaktighet og enhet. Den fullkomne kjærligheten er uttrykt gjennom Treenighetens mysterium. Gjennom Kristus, gjennom at Gud gir seg til oss i inkarnasjonens mysterium, dras vi igjen inn i den kjærlighet i hvilken vi ble skapt. Det er i denne kjærlighetsrelasjonen vi er kalt til å leve. "Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg." (Gal 2,20)

Abba Alonios sier: "Om et menneske ikke sier i sitt hjerte: Bare Gud og jeg finnes i verden, så kan hun ikke finne ro."

Dette kan synes underlig for oss, som dyrker den utadrettede aktiviteten. Når Evagrios og de andre ørkenfedrene drar seg unna og legger vekt på ensomheten med Gud, så beror ikke dette på en forakt for de andre og for fellesskapet. Tvert i mot handler det om den vekt de legger på det menneskelige fellesskapets renhet. Kjærligheten må være ren, og den oppstår ikke fordi man vil det, eller at man bestemmer seg for å elske et menneske eller elske Gud. Kjærligheten oppstår fordi man innser at noen er verd å elskes, enten det er et menneske, eller det er snakk om Gud. Den guddommelige kjærligheten er det klare lys i hvilket hvert ansikt lyser fram som Kristi ansikt, - som et speilbilde av den Guds avbilde som også jeg er.

Tyrranisert av såkalt humanisme

På nettsiden til Den ortodokse kirke i Norge, leser jeg at min gode venn, arkemandrit fader Johannes, nylig er blitt valgt til hjelpebiskop. Det skjedde på generalforsamlingen til erkestiftet som ledes av erkebiskop Gabriel, i slutten av april og begynnelsen av mai. I forbindelse med feiringen av Olsok, 28 juli i år holdt fader Johannes en tale i Bakke kirke i Trondheim. Talen er i sin helhet gjengitt på nettsiden, men jeg vil gjerne dele med bloggens lesere noe som fader Johannes skriver, og hvis synspunkt jeg fullt ut deler. I talen sier fader Johannes dette: "For mange ser at mye har gått galt, at hl. Olavs kristningsverk er i ferd med å forfalle, at vi er på vei mot et nyhedensk samfunn, selv om det er mange kristne enkeltmennesker her. Vår kultur og vårt samfunn blir nøytralisert og religionen blir privatisert og gjemt bort. Slik bør det ikke være. Det sies at vi lever i et pluralistisk samfunn. Det betyr ikke at vi ikke skal ha en nasjonal identitet preget av 1000 års kristen kirke her. Altfor lenge har troen blitt drevet på defensiven, og latt seg tyrranisere av såkalt humanisme og falsk nøytalitet. Vi skal ikke kompromisse med troen. Troen er verdens salt, og om saltet mister sin kraft, hva skal vi da salte med." Dette er viktige ord inn i vår virkelighet, hvor det ser ut til at enkelte kristne er villige til å oppgi vår kristne arv. Fader Johannes sier videre: "Mye av dette skyldes den misforståelse at Gud kun er interessert i våre sjeler, og at vårt liv på jorden er som en tilværelse i et venteværelse. Men det er feil! Kristus er ikke bare Guds Ord, han er Guds inkarnerte Ord. Han frelser hele mennesket av kjøtt og blod. Ja, han sier at han kom for å gi verden liv, og befaler oss å forkynne det gode budskap for hele skapningen. Kirken er Kristi legeme – sier apostelen, og det minner oss atter om vårt kall til å inkarnere troen i vårt samfunn og vår verden. Vi har til oppgave og hente hele verden tilbake til Gud. Vi skal ikke la verden seile sin egen sjø, mens vi selv går i frelsens livbåt. Den skal vinnes tilbake til Gud. Vi har til oppgave å styrke det kristne grunnlag for vår kultur og vårt samfunn, for troen er ikke bare ment som en trøst for den enkelte, men har potensiale til å forvandle verden og bringe den tilbake til Gud, slik hl. Olav gjorde, og med ham mange andre gjennom historien." Bildet er tatt av min kone i forbindelse med den siste gudstjenesten som ble holdt i H. Trifons skita, mens dette klostret holdt til på Borstuen på Bøverbru. Klostret er nå flyttet til Hurdal. Fader Serafim til venstre, og fader Johannes til høyre.