En prøvd munk

En person som har kommet til å bety mye for meg er en russisk munk: fader Johannes av Valamo 1873-1958). Han er det russerne kaller en starets, en åndelig veileder rikt utrustet med nådegaver, særlig evnen til å skille ånder, og tale profetisk.

Det som tiltaler meg så sterkt med fader Johannes er denne hellige mannens menneskelighet! Det kan jo høres ut som en motsetning, men er ikke det. Jeg sikter til en periode i hans liv hvor denne prestmunken var forstander for Hellige Trifons kloster i Petsamo ved Nordishavet. Elleve år tilbrakte han i disse svært hardføre områdene. Forholdene var svært vanskelig. Fader Johannes slet med depresjon og alkoholmisbruk. Livet ble for vanskelig. Slik kan det gå med oss alle.

Ledelsen ved Valomo kloster i det russiske Karelen, hvor fader Johannes hørte hjemme, fikk hentet fader Johannes hjem igjen. Dit hadde han lengtet alle disse årene. Her fikk han hjelp og omsorg, og her leget Gud de indre sårene til fader Johannes. Gud reiste ham opp igjen.

Da han var 65 år ble han valgt til hele klosterets skriftefar. Det oppdraget hadde han helt frem til hans død, i 1958. Fra perioden 1939 til 1956 er det bevart et utvalg sjelesørgiske brev, som for noen år siden ble utgitt på svensk. Jeg er så heldig å ha et eksemplar, som er en riktig gullgrube. Her er erfaringsbasert visdom. Destilert gjennom lidelsessamfunnet med Jesus.

I dag er det minnedagen for fader Johannes av Valamo. Vi feiret hans minne på onsdag i Kristi himmelfartskapellet. Nå skal jeg bruke litt av lørdagskvelden til å lese hans brev.

Å være hos Gud

Denne setningen: Å være hos Gud ble spesielt meningsfull for meg i går, en dag som ikke var så god. Det ble en dag med smerter, hjerterytmeforstyrrelser, frostrier og oppkast. Ikke mye ork til å lese noe, eller arbeide med noe. Men Tidebønnboken min har fulgt meg idag. Og lik munken fra Valaamo som sitter under en bjørkestamme i skogene rundt Lagodasjøen og leser i Salmene, har jeg bedt mine tidebønner, og funnet hvile i dem. Å søke indre stillhet handler ikke bare om en stille tid på et stille sted. Det er ikke bare et spørsmål om å dempe indre stemmer og finne indre fred. Ørkenfedrene på 300-tallet var ikke så opptatt av å være alene, som de var av å være hos Gud. Det stille stedet vi søker, er ikke bare et sted der vi er for oss selv. Det er også et sted hvor vi er sammen med En. Det er ikke bare et sted for taushet. Det er også et sted for samtale. Og lytting. I går ble det mest av det siste. I går var det bare godt å være hos Gud. Det kjentes godt å bare tegne seg med det hellige korsets tegn på sin panne og på sitt bryst, og bare overlate sitt liv i Herrens hender. Jeg liker veldig godt den daglige rytmen, med de ulike gjøremålene som min dag inneholder. I går ble den rytmen brutt. Slike dager kjenner man hvor sårbar man er, så utlevert med sin kamp, sin sykdom. Da er det godt å være hos Gud. Han som har lovet i Sitt ord at Han aldri vil slippe oss, og aldri forlate oss. Når disse linjene skrives er det blitt midnatt. Jeg skal be mitt completorium før jeg legger meg. Akkurat det å legge seg gruer jeg meg for. Natten som var ble ikke god. Natten er ofte verst med hensyn til hjerterytmeforstyrrelsene. Men jeg tar med meg et ord fra Ord 35,10: "Han som lar lovsanger lyde i natten." Jeg skal lytte etter dem. Hos profeten Sefanja leser vi: "Herren din Gud er i din midte, Han er Den Mektige som frelser. Han skal fryde seg over deg med glede. I Sin kjærlighet gir Han deg hvile, Han fryder seg over deg med jubel." (Sef 3,17) Jeg tar med meg det ordet også. Og jeg ber som jeg så ofte ber: "Kjære Jesus: Om jeg våkner, så er Du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg."

Kristus i dere

Etter en veldig urolig og dårlig natt, har hjerterytmeforstyrrelsene mine fortsatt på dagen i dag, like intense. Kreftene er små, og hvert skritt utmattende. Jeg sitter å blar i en billedbok fra det gamle Vaalamo kloster ved Lagoda sjøen i Russland. Dette kloster som har fostret så mange hellige menn, som hieromunk Pamvo, som er avbildet her. Disse munker hadde oppdaget noe av hemmeligheten bak ordene jeg siterte i en annen bloggartikkel, fra brevet apostelen Paulus skriver til de hellige i Kolossæ: "Kristus i dere." Et nøkkelord hos apostelen Johannes, er ordet "liv". Starets Siluan, som jeg tidligere har skrevet om på bloggen min, har definert "kristendommen ikke som en lære, men liv. Ikke en spekulativ øvelse, eller kun intelektuell kunnskap, men en levende erfaring av fellesskap med Gud." Men det betyr ikke at spørsmål om tro og lære er uvesentlig. Et rett liv bygger på de sanne og rette begrepene om Kristus og Treenigheten. Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet." Kristus, vårt liv. Smak på ordene. Lik hieromunk Pamvo, må vi gripe innholdet i disse ordene. Jeg tror det er slik at Den Hellige Ånd gradvis vil åpenbare dette for oss, under vår vandring med Ham. En måte å fordype oss i dette er å be Jesusbønnen, slik vi ser hieromunk Pamvo gjør på dette bildet. Jesusbønnen er denne: "Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Bes den på rett måte, er den som en døråpner inn i selve mysteriet.