Mystikk: å være beruset av Gud

En mystiker er en som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil i ham og gjennom ham. En mystiker er en som ikke lenger lever sitt eget liv. Gud lever mystikerens liv, han har tatt over styringen. Paulus har gitt en uovertruffen definisjon på mystikk:"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg" (Gal.2,20).

Mystikerne lærer oss at det kristne livet er mye rikere enn vi tror. "Ikke nøy dere med så lite," sier de til oss. "Lev ikke et forminsket liv, dere er større enn dere aner."

Vi trenger disse Guds nære venner for at de kan riste opp i oss, vi som så ofte innskrenker det kristne livet til visse bud og plikter. De har et buskap til oss.

"Stakkars deg," sier de. "Hvorfor står du der og fryser, still deg i sola, nyt varmen. Hvorfor lider du av tørste? Gå bort til den brusende vannstrømmen og drikk. Der er det vann i overflod. Livet ditt trenger ikke være så fattig. Du tror at Gud er langt borte. Du trenger ikke lete etter ham. Du har ham inne i deg. Du bærer på en skatt. Er det ikke på tide å våkne?"

Uten mystikerne er det fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fylt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 40

Guds brennende ild

"Det er noe forunderlig og verdt å nevne, at selv om Guds så heftige og fortærende ild skulle kunne fortære tusen verdener lettere enn deres ild skulle kunne fortære et halmstrå, så fortærer den ikke den sjel i hvilken den brenner."

Johannes av Korset (1542-1591), spansk karmelittmunk, Kristusmystiker.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29)

"Jeg tenkte: Jeg vil ikke lenger huske ham og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke." (Jer 20,9)

"Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd OG ILD." (Matt 3,11)

Gud som mysterium, del 2

Her forsetter artikkelserien om Gud som mysterium. Den første ble publisert onsdag 12.november:

Den som vandrer troens vei gjør en oppdagelse etter hvert som man modnes: jo lenger vi går, jo, tydeligere blir to ting for oss: Den evige Gud er den som er totalt annerledes, samtidig nær. Mer og mer forstår man at man ikke forstår så mye som man trodde man forsto, og mer og mer erkjenner man at Gud er et mysterium.

Vi kan ikke fange Ham med våre ord.

Kirkefedrene insisterte: 'Den Gud som er forståelig, er ikke Gud'.

Vi passe oss så vi ikke skaper Gud i vårt eget bilde.

Etter hvert som vi vandrer på troens vei finner vi to motpoler: Vi finner at Gud mer og mer blir intim, og på samme tid, mer på avstand - vel kjent, likevel ukjent. Vel kjent for et lite barn, uforståelig for den mest briljante teologen.

For å gjenta apostelens ord fra forrige artikkel:

'... han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme ...' (1.Tim 6,16).

Likevel: mennesket kan stå i Hans nærhet og bli kalt Guds venn!

Nicolas Cabasilas, bysantinsk teolog og Kristusmystiker, død i 1391, har sagt det slik:

'Han er både gjestehuset hvor vi hviler for natten og det endelige mål for vår reise'.

Det minner meg om Salme 91,1 i den nye oversettelsen: 'Den som sitter i skjul hos Den Høyeste, og finner nattely i skyggen av Den veldige'.

(fortsettes)

Gud som mysterium, del 1

Av og til opplever jeg at vi protestanter forklarer troen ihjel. Troen skal tilpasses et system, og vi må ha orden på alt. Forklaringer. Dermed blir forundringen borte. Gud passer inn i en boks - som vi har bestemt størrelsen på. Og det er trygt når Han holder seg der i boksen - og i forklaringene.

Men Gud lar seg jo ikke fange. Han er alltid større for Han er Gud.

I møte med Østkirken har jeg også møtt Mysteriet. Det uutgrunnelige med Gud, og dermed kom også forundringen tilbake. Den gode forundringen.

'Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og for våre barn til evig tid ...' (5.Mos 29,29)

I sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, beskriver apostelen Paulus Helligåndens gjerning slik:

'Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)

Legg merke til uttrykket: dybdene i Gud.

Evagrios av Pontos (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, sa ved en anledning:

'Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han kunne forstås, ville Han ikke være Gud'. (Oversatt fra Kallistos Ware: The Orthodox Way, Mowbray 1979, side 12)

Teologi innebar under kirkens første årtusen en erkjennelse av åndelige innsikter som bare kan oppnås gjennom bønn og åndelig trening. På denne tiden hadde ikke teologien noe å gjøre med akademiske poeng eller doktorgrader. Teologen var en bønnens mann, en Åndens mann som var fostret i ødemarken alene med Gud.

Kun tre personer har fått hedersnavnet 'teologen' i Østkirken: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300-tallet og Symeon den nye teologen på 900-tallet. Denne Symeon skriver:

'Som en venn som taler med en venn, taler mennesket med Gud, og trer frem i tillit når han står foran ansiktet til Den Ene som bor i et lys dit ingen kan komme'.

Det er tydelig at den hellige Symeon her sikter til det apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:

'... som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som ikke noe menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt. Amen.' (1.Tim 6,15-16)

(fortsettes)

'Fremtidens kristen vil være en mystiker, eller ikke kristen i det hele tatt'

Kirkehistorikeren Eivor Oftestad har skrevet en artikkel i dagens utgave av Vårt Land, som burde få stor oppmerksomhet.

Hun beskriver svært så tankevekkende nåtidens store utfordring for alle kirker: mennesket som autonomt individ, og som skaper sin egen tro uten noen kirke.

Men Eivor Oftestad gir oss ikke bare en knivskarp analyse av samtidens religiøsitet, hun beskriver også samtidens djupe lengsel etter hellighet. Hun velger å sitere den tyske teologen Karl Rahner som har sagt følgende : «Fremtidens kristen vil være en mystiker, eller ikke kristen i det hele tatt». Så legger Oftestad til for egen regning: 'Jeg tror han vil få rett, og jeg tror moderne mennesker vil søke seg til kirkens mystiske tradisjon som en veiviser i vår tid.'

Jeg tror både Rahner og Oftestad har rett. Midt i samtidens religiøse tivolisering med alskens sammenrask av New Age, finnes det en genuin lengsel etter sannhet, etter hellighet, etter Gud.

Sakte, men sikkert, tror jeg de som søker etter det levende vannet, vil finne det i kirkens mystiske tradisjon. For de som søker etter hellighet, søker ikke etter alle forklaringene, definisjonene - de søker etter mysteriet, der Gud ikke defineres ihjel, men også forblir et mysterium.

Eivor Oftestad konkluderer slik:

'Gjennom hele historien har mennesker søkt det mystiske livet og prøvd ut hvordan man kan åpne seg for Gud og gjennom ham for hele verden. Stikkordet er øvelse og bønn: «En kristen uten bønn er en kropp uten sjel», leser vi. Her tilbyr mystikerne åndelige selvbiografier og praktiske råd gitt gjennom femten hundre år.

Den interesse som er vist kristen mystikk de siste årene, og for den saks skyld kirkens pilegrimstradisjoner – på tross av et protestantisk regime gjennom 500 år – er et tegn på at troen endres i vår tid. Mennesker søker mer enn å fastholde et budskap eller holde frem bibelord som definerer rett og galt i møte med samfunnsutviklingen.

De troende i vår tid vil søke 
dybdene under overflaten.'

Ta deg tid til å lese hennes gode artikkel i sin helhet her:

http://www.vl.no/meninger/troende-i-v%C3%A5r-tid-vil-s%C3%B8ke-dybdene-1.87773

En mystiker rotfestet i Guds kjærlighet

Det er ingen lang artikkel jeg skal presentere for deg i dag, men et utsagn som har tenkt mye over den siste tiden.

I vår tid - og i fremtiden - hvordan skal vi formidle evangeliet på en troverdig måte - en måte som kommuniserer med mennesker?

Den eneste måten - tror jeg - er at det vi formidler springer ut av eget levd liv. Ikke fra noe vi har lest oss til, men noe vi har erfart. Da har jeg ikke sagt noe negativt om det å tilegne seg kunnskap gjennom studier. Tvert om. Det er nødvendig. Men om avstanden mellom hjerne og hjerte blir for stor blir vi ikke troverdige overfor de som skal lytte til oss, når vi formidler noe fra talerstolen eller i samtaler.

Da var det at jeg kom over følgende utsagn fra Henri Nouwen (bildet), og da falt mye på plass for meg:

'Fremtidens prest må være en mystiker, en hvis identitet er djupt rotfestet i Guds første kjærlighet'.

Når Gud kaller - og det virker uforståelig

I den siste tiden har jeg tenkt mye på et ord fra Johannes 21. Det er et ord jeg stadig har vendt tilbake til de siste årene, og jeg klarer ikke å slippe tak i det.

Det handler om samtalen mellom Simeon Peter og Jesus. På et tidspunkt i denne samtalen ser Peter Johannes, og han spør Jesus:

"Men Herre, hva da med ham? Jesus sier til ham: Hvis Jeg vil at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det? Følg du Meg!"
(Joh 21,21-22)

I går mens jeg var sammen med gode venner i arbeidsutvalget for Nasjonalt Bønneråd, opplevde enda en gang viktigheten av at vi ser at vi er kalt personlig og at våre kall ikke nødvendigvis er det samme som andres og at vi kan være kalt til noe for en periode, og så kaller Gud oss andre ting. Kallet med med andre ord å gjøre med en bestemt fase i våre liv. Så kan den fasen være over, og Gud vil at vi skal slippe taket i det som har vært vårt kall frem til nå og så tre inn i det nye kallet Gud har gitt oss. Dette er ikke enkle prosesser, men de er viktige.

I går ble jeg sittende å tenke på tre områder som flere er kalt inn i:

a) Kallet inn i forbønnens tjeneste
b) Kallet inn i lovsangens og tilbedelsens tjeneste
c) Kallet inn i kontemplasjon

La oss lære av samtalen med Peter og Jesus at vi ikke blir så opptatt av hva andre er kalt til, men at vi lever i det Herren har den enkelte av oss til. Corrie ten Boom sa ved en anledning: Når Gud kaller deg til noe, ikke snu deg for å se hvem som følger etter deg! Vi vil aldri fullt ut forstå den enkeltes vei med Gud, heller ikke hvorfor Gud kaller slik eller slik. Det er skjult for oss, og slik skal det være og slik vil det forbli til vi er hjemme hos Gud. Derfor er det viktig at vi ikke dømmer en annen som går en annen vei enn oss - så lenge han eller hun går med Gud.

For noen er det utfordrende - ja også uforståelig - at noen opplever at Gud kaller dem til å trekke seg tilbake fra det offentlige liv for å leve alene med Gud. For noen blir det et problem. Da er det viktig at man i dette også hører Jesus stemme:

"Hva angår det deg? Følg du Meg!"

Hva har Gud kalt deg til. Forbli trofast mot det kallet.

Kristus vårt liv. Om Kristusmystikk og kontemplasjon, del 2

Vi samtalte med hverandre i går om innholdet i Kol 3,4. La oss lese det sammen enda en gang: "Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet." Jeg synes ordene passer så godt til dagens bloggbilde. Kristus og herligheten passer jo sammen, uløselig knyttet til hverandre som de er. Og herligheten hører også oss til.


Jeg vet ikke om hun fremdeles lever, søster Agnes Marie. Hun har 85 år gammel da hun skrev boken "Kunsten å eldes uten å bli gammel." Det var i 1993 og stedet var Lunden kloster. I boken skriver hun: "Å være en kristen, det er simpelthen å gi sin tro til Kristus, og å slutte seg til denne store tjenesten: Å bringe tilbake til Faderen hele menneskeheten, i selve korsets mysterium." Denne boken betydde veldig mye for en av mine åndelige veiledere, min mentor om du vil, en pinsevenn som satte dype spor i meg. Han var 97 år da han døde. Pinsevennen fant hos katolikken Agnes Marie en tone han gjenkjente.


Søster Agnes Marie var opptatt av dette uttrykket hos apostelen: "Kristus, vårt liv." Hun skriver: "At jeg lever her - i Lunden kloster - er i seg selv et bevis på hva Kristus er for meg. I grunnen behøver jeg ikke å si hva Kristus betyr for meg. Egentlig er mitt valg av livsform et vitnesbyrd. Kirkegaard skrev: 'Det er måten å leve på som preke, ikke munnen. Å preke er nesten likt å tie, hvis man uttrykker i handling - ved sitt liv - det som vanligvis behøver ord.' Hva er Kristus for meg? Han er alfa og omega. Med full overbevisning i troen, gjentar jeg for egen del Paulus' ord i Gal 2.2: 'Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.'


Tenk Kristus lever i meg, og Han lever i oss alle, verden over. Kristus er èn, og den samme Kristus lever i oss alle.... Kristus, den levende Gud, bor i meg. Den brennende busk lever i meg. Var vi bare alle overbevist om dette! Kristus lever i meg, det er Paulus som sier dette. Men, 'du er ikke Paulus', protesterer den andre. Riktig, jeg er ikke Paulus, jeg er den jeg er. Vi er ikke Paulus. Nei, vi er vanlige mennesker. Men Paulus var jo også bare et menneske, og den samme Jesus Kristus som levde i ham, lever i oss i dag. Det er ikke Paulus som betyr noe, det er Jesus Kristus, som lever i meg."


(fortsettes)

Gregorios av Nyssa om Moses

I går gikk jeg til sengs med en bok fra 300-tallet som sengelektyre! Den hellige Gregorios av Nyssa (332-395) skrev en biografi om Moses, som er oversatt til svensk og utgitt på Artos Bokförlag. Denne boken er spesielt interessant fordi den gir oss et innblikk i den tidlige kirkens bibelutleggelse. Sammen med den hellige Basilios den Store, og den hellige Gregorios av Nazianz dannet Gregorios av Nyssa den kretsen som er blitt kalt de kappadokiske fedre. Få teologer har hatt en slik innflytelse som disse. På en særskilt måte har Gregorios av Nyssa, gjennom sin skarpsindige syntese av teologi og filosofi hatt stor betydning for Østkirkens tradisjon.

Den hellige Gregorios var spesielt fremtredende som mystiker. Og biografien som han skrev om Moses, er en av den kristne mystikkens klassikere. Den svenske oversettelsen eer gjort direkte fra gresk. I sin bok fremstiller Gregorios Moses som en lærer i mystikk - en som leder sitt folk dypere og dypere inn i gudskunnskapens hemmeligheter. Men Gregorios skriver også om livet til Moses.

Gregorios av Nyssa ble født omkring år 332 og hørte til den tredje kristne generasjonen av en fremstående familie i Kappadokia, i den indre delen av det som er blitt kalt for Lille-Asia. Han var tredje sønnen i en søskenflokk på 10. Ikke bare hans bror Basilios, men også hans søster Makrina betydde mye for hans åndelige utvikling. Når man leser skriftene til kappadokierne får man en følelse av et veldig sterkt familiesamhold. Det er noe å tenke på at man allerede i den korte tiden som Kirken hadde eksistert hadde man rukket å utdanne kristne slekter. Til dette sterke samholdet bidro også ganske sikkert de usikre forholdene som den tidlige Kirken sto overfor, både innad og utad. De arianske stridighetene hadde blitt offisielt avblåst i forbindelse med kirkemøtet i Nikea år 325, men fortsatte i virkeligheten og ble fulgt av nye kristologiske og pneumatologiske lærestrider.

Jeg gleder meg til å ta fatt på boken til Gregorios, og kommer sikkert tilbake til den på bloggen. Det gjør jeg også med boken som Tore Lende har sendt meg, og som jeg fikk i posten i dag, nemlig: The Myth of a Christian Nation av en annen Gregory, nemlig Gregory A. Boyd! Med et hjerte som ikke synes å lystre resten av kroppen, noe som gir meg en hvilepuls på 120, er det ikke så mye annet jeg orker enn å sitte stille i godstolen i håp om at hjertet vil roe seg og slå normalt igjen. Jeg er veldig takknemlig for forbønn.

Å være hos Gud

Denne setningen: Å være hos Gud ble spesielt meningsfull for meg i går, en dag som ikke var så god. Det ble en dag med smerter, hjerterytmeforstyrrelser, frostrier og oppkast. Ikke mye ork til å lese noe, eller arbeide med noe. Men Tidebønnboken min har fulgt meg idag. Og lik munken fra Valaamo som sitter under en bjørkestamme i skogene rundt Lagodasjøen og leser i Salmene, har jeg bedt mine tidebønner, og funnet hvile i dem. Å søke indre stillhet handler ikke bare om en stille tid på et stille sted. Det er ikke bare et spørsmål om å dempe indre stemmer og finne indre fred. Ørkenfedrene på 300-tallet var ikke så opptatt av å være alene, som de var av å være hos Gud. Det stille stedet vi søker, er ikke bare et sted der vi er for oss selv. Det er også et sted hvor vi er sammen med En. Det er ikke bare et sted for taushet. Det er også et sted for samtale. Og lytting. I går ble det mest av det siste. I går var det bare godt å være hos Gud. Det kjentes godt å bare tegne seg med det hellige korsets tegn på sin panne og på sitt bryst, og bare overlate sitt liv i Herrens hender. Jeg liker veldig godt den daglige rytmen, med de ulike gjøremålene som min dag inneholder. I går ble den rytmen brutt. Slike dager kjenner man hvor sårbar man er, så utlevert med sin kamp, sin sykdom. Da er det godt å være hos Gud. Han som har lovet i Sitt ord at Han aldri vil slippe oss, og aldri forlate oss. Når disse linjene skrives er det blitt midnatt. Jeg skal be mitt completorium før jeg legger meg. Akkurat det å legge seg gruer jeg meg for. Natten som var ble ikke god. Natten er ofte verst med hensyn til hjerterytmeforstyrrelsene. Men jeg tar med meg et ord fra Ord 35,10: "Han som lar lovsanger lyde i natten." Jeg skal lytte etter dem. Hos profeten Sefanja leser vi: "Herren din Gud er i din midte, Han er Den Mektige som frelser. Han skal fryde seg over deg med glede. I Sin kjærlighet gir Han deg hvile, Han fryder seg over deg med jubel." (Sef 3,17) Jeg tar med meg det ordet også. Og jeg ber som jeg så ofte ber: "Kjære Jesus: Om jeg våkner, så er Du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg."

Kristus i dere

Etter en veldig urolig og dårlig natt, har hjerterytmeforstyrrelsene mine fortsatt på dagen i dag, like intense. Kreftene er små, og hvert skritt utmattende. Jeg sitter å blar i en billedbok fra det gamle Vaalamo kloster ved Lagoda sjøen i Russland. Dette kloster som har fostret så mange hellige menn, som hieromunk Pamvo, som er avbildet her. Disse munker hadde oppdaget noe av hemmeligheten bak ordene jeg siterte i en annen bloggartikkel, fra brevet apostelen Paulus skriver til de hellige i Kolossæ: "Kristus i dere." Et nøkkelord hos apostelen Johannes, er ordet "liv". Starets Siluan, som jeg tidligere har skrevet om på bloggen min, har definert "kristendommen ikke som en lære, men liv. Ikke en spekulativ øvelse, eller kun intelektuell kunnskap, men en levende erfaring av fellesskap med Gud." Men det betyr ikke at spørsmål om tro og lære er uvesentlig. Et rett liv bygger på de sanne og rette begrepene om Kristus og Treenigheten. Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet." Kristus, vårt liv. Smak på ordene. Lik hieromunk Pamvo, må vi gripe innholdet i disse ordene. Jeg tror det er slik at Den Hellige Ånd gradvis vil åpenbare dette for oss, under vår vandring med Ham. En måte å fordype oss i dette er å be Jesusbønnen, slik vi ser hieromunk Pamvo gjør på dette bildet. Jesusbønnen er denne: "Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Bes den på rett måte, er den som en døråpner inn i selve mysteriet.

Om å ta vare på det indre livet i Gud

I går, mens det stormet som verst rundt bloggen, tenkte jeg på viktigheten av å vokte det indre livet. Apostelen Paulus skriver til de hellige i Kolossæ om "Kristus, vårt liv." Her ligger det en dyp, dyp hemmelighet som må oppdages og erfares. Det finnes mye som er hellig og privat. Ikke alle tanker bør uttrykkes, ikke alle visjoner proklameres og alle drømmer tenkes høyt. Ikke alle forstår Guds vei med oss. Henri Nouwen, den katolske presten og veilederen som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv, har sagt: "Taushet er den disiplin som vokter Guds flamme i oss og holder den ved like." Ja, det er slik at det er i stillheten i vårt eget indre vi best kan hegne om våre tanker. En god venn av familien skrev en epost til meg i går kveld, som berørte meg sterkt. Hun spurte om jeg skulle bruke så mye tid på mennesker som ikke ville meg vel. At tiden min kanskje burde brukes annerledes. Hvis vi ikke tar vare på det indre livet, vil vi svekke vår indre styrke og vakle i våre beslutninger. Vi vil stå i stadig større fare for å bli styrt av denne tids dominerende støy og stemmer og til slutt miste oss selv. Derfor velger jeg på nytt stillheten, og vil bruke enda mer tid i stillhet og avsondrethet. Det vil blant annet medføre at jeg ikke er like tilgjengelig. Jeg vil holde fast ved det som er hellig for meg.

Bildene på dagens blogg er hentet fra Patmos. Det ene viser nedgangen til Johannesgrotten, hvor apostelen Johannes mottok det som er blitt skrevet ned av hans disippel og sekretær, Prokoros, som Åpenbaringen. De er valgt av to grunner. For det første så er apostelen Johannes den av apostlene jeg stadig vender tilbake til. Han er blitt kalt mystikeren, den kontemplative. Det er mye ved hans liv som tiltrekker meg. Jeg vil så gjerne bli bedre kjent med ham, og hans liv med Gud. I høst kommer jeg ved ulike anledninger til å undervise om Johannes, og ikke minst hans første brev. Det andre er at en av mine drømmer er en dag å komme til Patmos, å få bruke tid i Johannesgrotten i stillhet og bønn. Ved siden av å reise til Jerusalem, er dette mitt aller høyeste ønske. Måtte det under skje at dette skulle gå i oppfyllelse! Menneskelig sett er det for meg umulig, både med hensyn til den økonomiske siden ved det hele, og pga av min helsetilstand. Men for Gud er alt mulig. Vil du være med på å be om dette?

Jeg tenker ofte på Johannes der på Patmos. I denne grotten fikk skue like inn i himmelen, og her fikk han se den levende, oppstandne Jesus, og falt ned for Hans føtter som død. Lik den gresk ortodokse presten ville jeg sitte utenfor Johannesgrotten og be hjertets bønn, Jesusbønnen og lytte etter Guds stille, vare stemme.