Kristusmystikeren Paulus, del 2

 Ikke et vondt ord om kunnskapstilegnelse, det er ikke alt vi kan lese oss til. Det må åpenbares for oss. Slik også med apostelen Paulus. Han hadde sin samtids beste utdannelse. Likevel var det noe som manglet, og etter hvert som han modnes i troen vokser det fram en djup erkjennelse:

"Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus..."( Fil 3,7-8)

Man har gått en stykke vei før man kommer fram til en slik djup erkjennelse, men har man først smakt den himmelske gaven er det ingen ting, absolutt ingen ting som kan måle seg med den. 

Jeg tror, som jeg skrev i forrige artikkel, at det var i Arabia, enten det var i de syriske eller jordanske ørkenområdene, i stillheten der, at apostelen Paulus hadde noen av sine syner og åpenbaringer. For absolutt stillhet er det fremste kriteriet for at vi kan høre Gud tale til oss. Og det igjen krever at vi avsetter tid. Apostelen Paulus brukte i følge sine egne selvbiografiske opplysninger som han gir i Gal 1,18, tre år før han reiste opp til Jerusalem for å møte apostelen Peter. Om han brukte tre år i ørkenen før han vendte tilbake til Damaskus, sier ikke Skriften noe om, men at han brukte tiden i bønn vet vi ut fra det Lukas skriver om i Apg 9.

Det er interessant å merke seg at Paulus brukte 14 år før han snakket om de syner og åpenbaringer han hadde. Når vi opplever noe med Gud løper vi ofte avgårde sammen dagen for å fortelle om det. Men skal vi leve et stille liv må viskaffe rom for fortrolighet og tillit. Det er ikke alltid rett å dele alt det som skjer i lønnkammeret med alle. For Paulus tok det 14 år før han delte noe av det: 

"Jeg kommer nå til de syn og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus som for fjorten år siden ble rykket bort til den tredje himmel - om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradis - om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale." (2.Kor 12,1-4) 

Slik uttaler en Kristusmystiker seg.

fortsettes

Kristen mystikk og teologi

"Det finnes ingen kristen mystikk uten teologi, men fremfor alt finnes det ingen teologi uten mystikk."

Ordene tilhører Vladimir Lossky (bildet), født i 1903, død i 1958, ansett for å være det 20 århundres fremste teolog innen Østkirken.

Jeg synes det er veldig spennende å studere Østkirkens teologi. Det er på så mange måter en annen måte å tenke på enn vår. Kirkene her i Vesten har hatt Kristi lidelse og død som sitt utgangspunkt, mens kirkene i Øst har lagt vekt på Kristi oppstandelse fra de døde. Dette er selvsagt veldig forenklet, men det er en viss tyngdeforskyvning, og det gir andre perspektiver. I de østlige kirkene finnes det en 'oppstandelsesglede' som er merkbar.

Men tilbake til dette med mystikken. Om dette skriver Lossky, her i min oversettelse, blant annet:

"Begrepet 'mystisk teologi' har intet annet innhold enn en bestemt åndelighet som uttrykk for en teologisk holdning, et visst forhold til den kristne troen. På sett og vis kan all teologi kalles mystikk ettersom det handler om Guds mysterium, om åpenbarelsens innhold. På en annen side pleier man å sette mystikken opp som en motsetning til teologien og mener at det er et område som er utilgjengelig for kunnskap, et uutsigelig mysterium, noe djupt skjult som kan oppleves, men ikke forstås, en spesiell erfaring som overgår det vi fatter og begriper og som ikke er tilgjengelig for vårt sinn eller vår forstand.

Mange mener at mystikken bare er forbeholdt noen få, at den er et unntak fra den allmenne regelen og et privilegium for visse utvalgte, som er blitt forunt å erfare virkeligheten mens andre må nøye seg med mer eller mindre å underkaste seg dogmer som dikteres utfra en slags tvingende autoritet.

Ofte driver man denne motsetningen altfor langt og fornekter til og med historiske fakta, slik at mystikken ansees å befinne seg i konflikt med teologien...

Østkirkens tradisjon har aldri foretatt noe klart skille mellom mystikk og teologi, mellom personlig erfaring av de guddommelige mysteriene og kirkens dogmer. En ortodoks teolog, metropolitt Filaret av Moskva, har noen velformulerte ord om denne holdningen:

'Ingen av Guds visdoms skjulte mysterier bør vi tenke oss som fremmede eller totalt transcendente, men i stor ydmykhet bør vi i stedet gjøre oss beredt til å kunne betrakte de guddommelige tingene.'

Med andre ord: hvert dogme er uttrykk for en åpenbart sannhet som for oss er et uutgrunnelig mysterium, men vi bør fortsatt kunne leve av den, i en prosess som ikke består i at vi tar til oss mysteriet med vår egen måte å tenke på, men ved at vi lar vårt indre fornyes og dermed blir mottagelige for en mystisk erfaring.

Teologi og mystikk er således ingen motsetninger men støtter og kompletterer hverandre og kan ikke være hverandre foruten. Om den mystiske erfaringen består i at man personlig tilegner seg innholdet i kirkens felles tro, så er teologien, til alles nytte, et uttrykk for noe som hver og en kan gjøre seg erfaring med. En personlig erfaring utenfor den sannhet som kirken forvalter skulle derfor være uten sikkerhet og objektivitet. På den andre siden skulle kirkens undervisning aldri kunne berøre noen om den ikke på noen måte uttrykker en indre erfaring av sannheten, en erfaring som kan vise seg på ulike måter for hver troende. Det finnes altså ingen kristen mystikk uten teologi, men fremfor alt finnes det ingen teologi uten mystikk."

Kontemplasjon er å møte Guds blikk

Noen lurer på hvorfor enkelte kristne snakker om kontemplasjon og mystikk når Bibelen selv ikke sier et ord om det. Svaret er at Bibelen sier mye om kontemplasjon. Lengsel etter at Gud skal vise seg er et stadig tilbakevendende tema i Bibelen.

"La ditt ansikt lyse over din tjener" (SAl.119,135). "Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn?" (Sal.42,3). Eller den vidunderlige dialogen i Salme 27: "Jeg minnes at du har sagt: Dere skal søke mitt åsyn. Herre, nå søker jeg ditt åsyn. Skjul ikke ditt ansikt for meg!" (Sal.27,8-9). Alle disse tekstene uttrykker lengsel etter å få betrakte Gud, kontemplere Gud. I Det nye testamente lover Jesus at han skal vise seg for den som elsker ham og holder hans bud (Joh.14,21).

Det ligger i kjærlighetens natur at man vil se, oppleve og være intimt nær den man elsker. Hvis denne lengselen ikke er der, kan man undre seg over om kjærligheten noen gang er blitt tent.

Himmelen skal være en evig kontemplasjon av Gud, et klart skue. Men for den som lever i bønn, er det mulig å få smake noe av kontemplasjonens lykke allerede i dette livet.

Det viktigste er likevel ikke at vi får betrakte Gud. Gud har sett oss, og latt sitt ansikt lyse over oss lenge før vi i det hele tatt kunne tenke på hva det er å se ham.

Kontemplasjonens gave er ikke noe annet enn at vi får åpnet øynene for å møte Guds blikk, det som hviler på oss fra evighet til evighet.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 214.

Mystikk: å være beruset av Gud

En mystiker er en som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil i ham og gjennom ham. En mystiker er en som ikke lenger lever sitt eget liv. Gud lever mystikerens liv, han har tatt over styringen. Paulus har gitt en uovertruffen definisjon på mystikk:"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg" (Gal.2,20).

Mystikerne lærer oss at det kristne livet er mye rikere enn vi tror. "Ikke nøy dere med så lite," sier de til oss. "Lev ikke et forminsket liv, dere er større enn dere aner."

Vi trenger disse Guds nære venner for at de kan riste opp i oss, vi som så ofte innskrenker det kristne livet til visse bud og plikter. De har et buskap til oss.

"Stakkars deg," sier de. "Hvorfor står du der og fryser, still deg i sola, nyt varmen. Hvorfor lider du av tørste? Gå bort til den brusende vannstrømmen og drikk. Der er det vann i overflod. Livet ditt trenger ikke være så fattig. Du tror at Gud er langt borte. Du trenger ikke lete etter ham. Du har ham inne i deg. Du bærer på en skatt. Er det ikke på tide å våkne?"

Uten mystikerne er det fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fylt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 40