Teologen er beder

Der er merkelig hvordan tiden endrer seg. På 300-tallet ville en teolog som ikke hadde levd i ørkenen, i et kloster eller i en eneboerhytte bli sett på som en raritet. Du la merke til at jeg skrev 'ikke', gjorde du ikke? I dag vil det motsatte bli sett på som en raritet. På 300-tallet var ikke teologi forbundet med akademia, men med bønn! Hvordan er det i dag? Definisjonen på en teolog, og det var en definisjon som sto seg i 1000 år, var denne: "Den som ber i ånd og sannhet er en teolog, og teolog er den som ber i ånd og sannhet." I 'Norsk etymologisk ordbok' fra 2013 knyttes teologi til 'vitenskapen om læren og opprinnelsen til en religion'. (Norsk etymologisk ordbok. Kagge forlag, side 920)

Men opprinnelig, i begynnelsen, var det ikke slik. Studier og forelesninger var ikke nok for å kjenne Gud. Man måtte gjøre seg erfaringer med Gud gjennom bønnen.

Det er mange gode grunner til å minne om dette ved det nye årets begynnelse, som innledes med minnedagen for en av de tre såkalte 'kappadokierne'. Den fremste av de tre var Basileios av Cæsarea (ca 330-379).

I en av den tidlige Kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Cæsarea for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt menneskene på mange måter - Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Men når tidens fylde kom talte Du til oss gjennom Sønnen".

For å fortelle om Basileios av Cæsarea velger jeg å begynne med hans mor, Emmelia. For det var et gudfryktig hjem han vokste opp i. Hans mor var datter av en martyr, faren var lærer. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før Keiser Konstantins omvendelse. De fikk ni barn, tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange.

Basileios, som ble født i Kapadokia i år 330, skulle bli selve klosterlivets far, og en av de store fornyerne av gudstjenestelivet i de østlige delene av kristenheten på 300-tallet.

Etter en studieperiode i Athen på 350-tallet, som han delte med en annen av de store skikkelsene i Kirkens historie, Gregorios av Nazianz, søkte Basileios seg ut i den egyptiske ørken. Det skjedde i år 357 etter at han ble døpt. Den Hellige Ånd hadde skapt en sterk åndelig lengsel, etter et djupere åndelig liv. Her møtte Basileios den store vekkelsen som preget den egyptiske ørken på denne tiden, og han fant den vei han kjente seg kallet til å gå i Kristi etterfølgelse. Basileios ble djupt grepet av den radikale Jesus-etterfølgelsen han ble vitne til blant de som bodde her ute i ødemarken. Men et liv som eneboer tiltalte ham ikke, og etter å ha delt sine eiendeler med de fattige, fikk kommunitetslivet hans oppmerksomhet. 
Etter ørkenoppholdet dro han tilbake til Kapadokia, men også her søkte han ut i fjellområdene for å søke stillhet og kunne tilbringe lange tider i bønn.

År 362 blir han presteviet. Det skjer i Cæsarea. 14 juni 370 konsekreres han så til biskop. I år 358 samler han en gruppe av likesinnede om seg. De vil leve ut troen i et nært fellesskap med hverandre. Med i denne gruppen er hans bror, Peter. De grunnlegger en monastisk kommunitet på familieeiendommen, i Arnesi i Pontus. Med i kommuniteten er også hans mor, som på dette tidspunktet er blitt enke, og hans søster Makrina.

Dette var en tid da mange unge følte dragningen til klosterlivets radikalitet, og Baileios skulle komme til å formulere den av klosterreglene som har spilt den største rolle i Østkirken. For Basileios handlet klosterlivet om å vende tilbake til den første forsamlingens apostoliske liv - et fellesskapsliv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, arbeid, samfunnsinnsats, bønn og åndelig lesning.

Og Basileios gjorde mer enn å snakke om det, han viste et sterkt samfunnsengasjement. I nærheten av Cæsarea bygget han opp en hel liten by som ble hetene Basilia, med sykehus, hjem for foreldreløse, yrkesskoler og herberger med matservering for fattige arbeidere.

I klostrene inspirerte Basileios til en fornyelse av gudstjenestelivet. Det sier sitt om slitestyrke og aktualitet når den liturgien som han formulerte, som bærer hans navn - Basileiosliturgien - fremdeles brukes.

Basileios ble også en av de ledende arkitektene bak den utformingen av Treenighetslæren som skulle finne sted ved det andre store kirkemøtet i Konstantinopel. Et kirkemøte Basileios ikke fikk oppleve. Hans etterlatte skrifter kom likevel til å spille en avgjørende rolle når den nikenske trosbekjennelsen skulle få sin endelige utforming.

1.januar år 379 dør han, bare 50 år gammel.

Kristen mystikk og teologi

"Det finnes ingen kristen mystikk uten teologi, men fremfor alt finnes det ingen teologi uten mystikk."

Ordene tilhører Vladimir Lossky (bildet), født i 1903, død i 1958, ansett for å være det 20 århundres fremste teolog innen Østkirken.

Jeg synes det er veldig spennende å studere Østkirkens teologi. Det er på så mange måter en annen måte å tenke på enn vår. Kirkene her i Vesten har hatt Kristi lidelse og død som sitt utgangspunkt, mens kirkene i Øst har lagt vekt på Kristi oppstandelse fra de døde. Dette er selvsagt veldig forenklet, men det er en viss tyngdeforskyvning, og det gir andre perspektiver. I de østlige kirkene finnes det en 'oppstandelsesglede' som er merkbar.

Men tilbake til dette med mystikken. Om dette skriver Lossky, her i min oversettelse, blant annet:

"Begrepet 'mystisk teologi' har intet annet innhold enn en bestemt åndelighet som uttrykk for en teologisk holdning, et visst forhold til den kristne troen. På sett og vis kan all teologi kalles mystikk ettersom det handler om Guds mysterium, om åpenbarelsens innhold. På en annen side pleier man å sette mystikken opp som en motsetning til teologien og mener at det er et område som er utilgjengelig for kunnskap, et uutsigelig mysterium, noe djupt skjult som kan oppleves, men ikke forstås, en spesiell erfaring som overgår det vi fatter og begriper og som ikke er tilgjengelig for vårt sinn eller vår forstand.

Mange mener at mystikken bare er forbeholdt noen få, at den er et unntak fra den allmenne regelen og et privilegium for visse utvalgte, som er blitt forunt å erfare virkeligheten mens andre må nøye seg med mer eller mindre å underkaste seg dogmer som dikteres utfra en slags tvingende autoritet.

Ofte driver man denne motsetningen altfor langt og fornekter til og med historiske fakta, slik at mystikken ansees å befinne seg i konflikt med teologien...

Østkirkens tradisjon har aldri foretatt noe klart skille mellom mystikk og teologi, mellom personlig erfaring av de guddommelige mysteriene og kirkens dogmer. En ortodoks teolog, metropolitt Filaret av Moskva, har noen velformulerte ord om denne holdningen:

'Ingen av Guds visdoms skjulte mysterier bør vi tenke oss som fremmede eller totalt transcendente, men i stor ydmykhet bør vi i stedet gjøre oss beredt til å kunne betrakte de guddommelige tingene.'

Med andre ord: hvert dogme er uttrykk for en åpenbart sannhet som for oss er et uutgrunnelig mysterium, men vi bør fortsatt kunne leve av den, i en prosess som ikke består i at vi tar til oss mysteriet med vår egen måte å tenke på, men ved at vi lar vårt indre fornyes og dermed blir mottagelige for en mystisk erfaring.

Teologi og mystikk er således ingen motsetninger men støtter og kompletterer hverandre og kan ikke være hverandre foruten. Om den mystiske erfaringen består i at man personlig tilegner seg innholdet i kirkens felles tro, så er teologien, til alles nytte, et uttrykk for noe som hver og en kan gjøre seg erfaring med. En personlig erfaring utenfor den sannhet som kirken forvalter skulle derfor være uten sikkerhet og objektivitet. På den andre siden skulle kirkens undervisning aldri kunne berøre noen om den ikke på noen måte uttrykker en indre erfaring av sannheten, en erfaring som kan vise seg på ulike måter for hver troende. Det finnes altså ingen kristen mystikk uten teologi, men fremfor alt finnes det ingen teologi uten mystikk."

En kvinne som løftet frem kvinnens tjeneste i kirken

Kirken har fostret mange sterke kvinner. Det kjenner jeg djup takknemlighet for. Hva skulle vi gjort uten dem? Søndag var det ganske nøyaktig 110 år siden Elisabeth Behr-Sigel ble født. Hun var en av de ledende skikkelsene i det som er blitt kalt den ortodokse teologiens gullalder i vest.

Elisabeth Behr-Sigel ble født i 1907 i Alsace, som på den tiden var en av del av Det tyske riket. Faren var en protestantisk kristen, moren jøde. Et intellektuelt hjem, hvor Elisabeth allerede i ung alder ble en kristen. Hun var en av de aller første kvinnene som studerte teologi ved universitetet i Strasbourg.

Frankrike hadde en spesiell tiltrekningskraft på russere som flyktet fra den kommunistiske maktovertagelsen i Russland. Paris ble et sentrum for ledende ortodokse intellektuelle. Og Elisabeth Behr-Sigel skulle komme i kontakt med flere av dem, som hver å sin måte skulle forme hennes liv. Jeg kan nevne tre ved navn: Nikolaj Berdjajev, russisk idehistoriker, som blant annet har skrevet en fremragende biografi om Fjodor Dostojevskij, Sergius Bulgakov, russisk-ortodoks teolog, og fader Lev Gilett - han som har skrevet bøker under pseudonymet 'en munk fra Østkirken'. I mer enn 60 år pleide de et nært vennskap. Elisabeth Behr-Sigel skulle da også skrive en biografi om denne prestmunken.

Men vi må ikke glemme vennskapet med Maria Skobstova, som drev kanskje en av de mest spennende kommunitetene i Paris i sin tid, som var en møteplass for intellektuelle, en trygg havn for prostituerte og suppekjøkken for de fattige. I tillegg var denne kommuniteten et tilfluktssted for jøder, ikke minst jødiske barn, under 2.verdenskrig. Moder Maria ble arrestert og sendt til den fryktede konsentrasjonsleiren Ravensbrück hvor hun ble henrettet.

Elisabeth Behr-Sigel overlevde krigen. Hun kom med djuppløyende refleksjoner om kvinnens tjeneste i kirken. Etter at hennes mann, Andre Behr, døde i 1968, flyttet hun til Paris og bodde i en bitteliten leilighet. Hun reiste mye og deltok med foredrag på flere teologiske konferanser og seminarer. Elisabeth Behr-Sigel var aktiv helt frem til sin død 26.november 2005.

Ukrainsk pastor: 'Mer enn noen gang trenger vi tro, mot og evnen til å ta ansvar'

11. juli arrangerte 'Foreningen for åndelig fornyelse' et seminar i Ukraina med tittelen: 'Kirken og dens politiske posisjon i en krisetid'.

Seminaret ble holdt i lokalene til Det evangeliske seminaret' i Kiev. Mer enn 60 eksperter i teologi og sosiologi deltok, sammen med en rekke pastorer fra frikirkelige menigheter. De samtalte om hvordan menighetene skal møte de politiske og sosiale utfordringene den ukrainske nasjonen nå står overfor.

I ekspertpanelet satt Anatolij Kalyuzhny, som er pastor for menigheten Nytt Liv i Kiev, en menighet som driver et omfattende arbeid blant de fattigste av de fattige og blant funksjonshemmede, og Sergeij Timchenko, som er president for en forskningssenter i Ukraina. De deltok sammen med Michael Cherenkov, som er visepresident for Senteret for Strategi og Utdannelse, Fedor Raychinets, som er leder for Det evangeliske senterets avdeling for teologi og Denis Kondykukov, som er dekanus for akademiske studier.

De samtalte om behovet for en 'politisk teologi' i Ukraina, og at kirken må ta i bruk hele Bibelen for å forme denne teologien. Kirken kan ikke være politisk nøytral i situasjoner lik den krisen som nå har rammet det ukrainske samfunnet.

'Vi er utenfor komfortsonen vår, så det er nå, mer enn noen gang, som vi trenger tro, mot og evnen til å ta ansvar,' sa pastor Anatolij Kalyuzhny blant annet.

Det fremkommer ikke av artikkelen jeg har oversatt om det deltok mennoniter i samtalen. Ukraina har nemlig en stor arv å forvalte fra de såkalte fredskirkene. Anabaptister rømte fra forfølgelsene i Europa til Ukraina, hvor de fikk lov å slå seg ned med spesiell tillatelse fra keiserinne Katharina. Fremdeles finnes det mennoniter i Russland, og disse ville kunne bidra med mye god teologi rundt forståelsen av menigheten og samfunnet sett i lys av Bergprekenen.

La oss huske på å be for teologene og menighetslederne i Ukraina som står overfor store utfordringer i en tid som denne.

Hvor blir teologien formet?

Ulf Ekman (bildet) har skrevet en leder i den svenske avisen 'Världen idag' hvor han stiller ikke bare et interessant spørsmål, men i høyeste grad et betimelig spørsmål: Hvor blir teologien formet?'

Det burde være noe alle oppegående kristne er opptatt av!

Ulf Ekmans spørsmål reiser en rekke svært relevante problemstillinger: Endrer den kristne troslæren seg fra generasjon til generasjon? Eller formes teologien i den lokale forsamlingen? Hva mener vi egentlig når vi bruker ordet 'teologi' eller lære?

Noen bruker ordet 'teologi' med forakt. De sammenligner teologene med fariseerne på Jesu tid. For dem handler den kristne troen mest om opplevelser. Og så lenge disse opplevelsene handler om noe godt så er det likegyldig for dem om det de opplever stemmer med Bibelen. For deres egen subjektive måte å lese Bibelen på, er jo den rette uansett.

Det passe veldig godt en individualistisk tid som vår: troen blir noe privat som man har snekret sammen selv.

Men tilbake til Ulf Ekmans artikkel og hans viktige spørsmål: Hvor blir teologien vår formet? Hva avgjør det som er sann kristen tro?

Bibelen, svarer enkelte. Ja, det er sant. Bibelen er vår eneste autoritet i liv og lære. Det er sant for de av oss som tilhører den evangelikale delen av kristenheten. Men her er jo meningene så mange! Vi leser den samme Bibelen, men kommer frem til ulike konklusjoner. Og det gjelder ikke bare noen få spørsmål, det handler om dåp, nattverd, kirkeforfatning - bare for å nevne noe. Alt kan jo ikke være sant, fordi da er jo sannheten relativ. Og det er den ikke. Noe er sant, andre ting er det ikke. Så svart/hvitt er Bibelen!

Jeg tar ikke stilling til alt i artikkelen til Ulf Ekman. Du kan lese den selv og drøfte dens innhold.

Det er problemstillingene Ekmans artikkel reiser som jeg synes er interessant. For den kristne tro er først og fremst en tro som er overlevert fra apostlene. Fra generasjon til generasjon. Den sanne tro er den samme tro som i Bibelen omtales som 'apostlenes lære'.

Menighetens eldste har et kolossalt ansvar med å ta vare på denne overleverte troen, og våke over den! Selv om den lokale menigheten er suveren, kan den ikke overlate til dens enkelte medlemmer å finne ut hva troen handler om. Troen er ikke delt. Den er èn.

'Det er ett legeme og èn Ånd, likesom dere ble kalt med ett håp i deres kall. Det er èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far'. (Ef 4,4-6)

Det er derfor Judas skriver:

'strid for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige' (Jud v.3)

Ulf Ekmans artikkel kan du lese ved å klikke på denne linken:

 http://varldenidag.se/ledare/2013/09/06/Var-formas-teologin/

Russiske baptister åpnet nytt teologisk seminar i Estland

Baptistenes teologiske seminar i Minsk har åpnet en ny avdeling i Estland! Det er gode nyheter for den baltiske nasjonen, og vil kunne få store ringvirkninger.

Her vil pastorer, diakoner, ungdomsledere, evangelister og lærere, få sin utdannelse - både estere og de mange russisktalende i Estland.

For tiden finnes det 38 studenter her. De kommer fra hovedstaden Tallinn, så vel som fra Narva, Kothla-Jarve og Pärnu. Det gis undervisning i De åndelige disipliner (Bønn, faste etc), Hermeneutik, Det Gamle Testamente, Det Nye Testamente, kirkehistorie, prekenlære, systematisk teologi, misjon og evangelisering. Lærerne fra det teologiske seminaret i Minsk i Hvite-Russland, vil reise til Estland fire ganger i året for å undervise. Arbeidet vil bli koordinert med  de estiske baptistenes teologiske seminar i Tartu. Hovedpastoren i den russisk talende baptistkirken i Tallinn, Stephen Maerko, er utnevnt til rektor for den estiske avdelingen. Baptistkirkene i Estland har påtatt seg ansvaret med de økonomiske utgiftene for å drive det teologiske seminaret. Mange arbeider allerede frivillig for å få dette til.

Studenter fra Latvia
Den teologiske utdannelsen som det nå er mulig å få tiltrekker seg også studenter fra nabolandet Latvia. 15 studenter har allerede meldt sin interesse.

Ved Det teologiske seminaret i Minsk er det også stor pågang av studenter. 28 studerer for tiden musikk, fire av disse er fra Russland. 14 elever studerer teologi, og 80 elever går på et eget kurs i sjelesorg.

To av klasserommene er også blitt pusset opp.

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 5

Her følger femte og siste del av artikkelen til dr.theol Per-Axel Sverker:

Er enhet mulig?:
Kirken er nødvendig for menneskenes frelse. Denne gamle lære er djupt forankret i katolsk tenkning. Det mest iøyefallende resultatet av Det 2. Vatikankonsiliet er likevel den nye holdningen overfor ikke-katolikker. Der ansees at Kristi kirke, som virkeliggjøres helt i Den katolske kirke, har nå også andre kirkesamfunn del i som virkelige nådeformidlere. Utgangspunktet er altså fortsatt at Romerkirken er den eneste sanne. Men dette betyr ikke at andre kirker er helt uten forsamlingens tegn. Men forskjellen ligger i at de ikke velsignes med enheten. Veien til sann enhet leder til Rom.

Vår bedømning av Roms økumeniske holdning kan ikke bare utgå fra offisielle dokument, men også fra deres praksis. Dette gjelder særskilt de land der den er dominerende. Men det er positivt at Rom nå kan gå inn i diskusjoner med teologer fra andre kirker. I disse går protestantene ofte lenger enn katolikkene. Det var likevel mindre enn hva pave Johannes Paulus krevde. Den nye utgaven av den kanoniske loven viser at ingenting er endret på lærens område.

Sannhet og kjærlighet
Den katolske kirken har i sannhet ikke endret sin fundamentale struktur i lære og kirkeliv men har erkjent behovet for fornyelse. Spørsmålet er om en forandring er mulig ut fra læren om dogmenes uforanderlighet og den ufeilbarlige sannheten. Det finnes ingen anledning til noen forhåpninger hva gjelder fullt fellesskap med Den katolske kirken. Naturligvis finnes det en forskjell mellom den folkelige religiøsiteten og teologenes forklaringer. Men selv om vi tar dette i betraktning gjenstår de offisielle dogmer som ikke har støtte i Skriften. Evangelikale kristne kan ikke godta dogmene om Maria eller det læreembetet som er ufeilbarlig i lærespørsmål eller om Romerkirken som fullkommen i enhet.

Enhet mellom kristne er noe vi absolutt skal streve etter. All kontakt bør skje med ærlighet og integritet men bør ikke inneholde uriktige kompromisser i avgjørende lærespørsmål. Men en åpen, direkte dialog må etterstrebes. Om vi som evangelikale anser oss å ha noen sannhet å representere, bør dette skje med kjærlighet - og under det reformatoriske prinsippet 'semper reformanda', det vil si i bevisstheten om behovet for stadig reformasjon under Guds ord.

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 4

Her følger fjerde del av artikkelen til dr.theol Per-Axel Sverker:

Er frelsen trygg?
Dogmene fra 1500-tallet om rettferdiggjørelsen gjenstår som Den katolske kirkens lære. Men visse teologer har vist en ny forståelse for den reformatoriske læren. I følge den evangelikale reformasjonsforskeren Alistar McGrath (bildet) er det en misforståelse, å hevde at Den katolske kirke offisielt noensinne har lært rettferdiggjørelse gjennom gjerninger. Den populære fromheten har vært preget av denne tanken, som likevel aldri har fått offisiell støtte av kirkens teologer. Derimot råder det uenighet om begrepet 'rettferdiggjørelse'. Katolikkene fulgte Augustin i definisjonen 'å gjøre rettferdig', det vil si at rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen legges sammen. Troen er forenet med kjærligheten i helliggjørelsen. Reformatorene hevdet av språklige av språklige årsaker at betydningen var 'å forklare noen rettferdig'. Det betyr ikke at Luther nedvurderer helliggjørelsen men evangeliet handler om Guds gjerninger. Våre gjerningers plass er derfor utenfor rettferdiggjørelsen.

Denne forskjellen kan muligens tilrettelegges, men det finnes også ifølge McGrath bestående læreforskjeller. Dette gjelder de såkalte formelle årsakene til rettferdiggjørelsen samt spørsmålet om frelsesvisshet. Luther insisterte på at Gud tilregner oss rettferdiggjørelsen som 'fremmede', det vil si før det har skjedd en fornyelse inne i oss. Katolikkene fortsatte å hevde at at den eneste formelle årsaken til rettferdiggjørelse er en helliggjørelsens rettferdighet i den troende. For Luther er det nok å sette sin lit til at Gud aksepterer Kristi rettferdighet som om den var vår egen. Selv om våre synder ikke er borte, telles de ikke. Dette er den 'salige byttehandelen'. På denne grunn kunne reformatorene senere undervise om frelsesvisshet. Alt som trengtes var allerede gjort av Gud. Den troende kunne hvile i dette. Dette har alltid vært en avgjørende del av evangelikal frelseslære.

(fortsettes)

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 3

Her følger tredje del av artikkelen til dr.theol Per-Axel Sverker:

Skal Maria æres?
De siste 150 årene har vi sett en vekst i ærbødigheten for Maria og læreutviklingen omkring henne. Forskjellen i dyrkingen av Gud og ærbødigheten for Maria respekteres ikke alltid av den troende katolikk innen folkelige former for fromhet, der Maria i praksis stilles på samme nivå som Treenigheten. Allerede på 1500-tallet forklares Maria som syndfri og evig jomfru. Et ytterligere skritt tok man på 1800-tallet i dogmet om at hun er fri fra all arvesynd. I 1950 defineres dogmet om jomfru Marias himmelfart.

Mer positive innslag er er dog at Marias rolle i følge Det andre Vatikankonsiliet ikke får ta noe vekk fra eller legge noe til Kristus som den eneste Mellommann, selv om enkelte katolikker likevel ønsker å anvende begrepet 'medlederske'. Og i disse tekstene sies det at Maria har medvirket til menneskenes frelse. Hun er mor i nådens ordning.

Denne mariologi er naturligvis en avgjørende hindring mellom katolikker og evangelikale. Den folkelige formen for Mariadyrkelse blir en styggedom for evangelikale kristne i disse landene. Mariadogmene kaster en skygge over Kristi tilstrekkelighet og minsker dyrkelsen av Ham, samtidig som de savner støtte i Skriften. Jesus Kristus er den eneste som er brobyggeren mellom det guddommelige og det menneskelige. Bare Sønnen kan forkroppslige Guds kjærlighet og samtidig forstå vår svakhet. Han er den eneste mellommannen.

(fortsettes)

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 2

Her følger andre del av artikkelen til dr.theol Per-Axel Sverker:

Er paven ufeilbarlig?
Evangelikale kristne har ikke kunnet godta dogmet fra Det første Vatikankonsiliet om at paven, når han taler ex cathedra i spørsmål om tro og moral, er begavet med ufeilbarlighet. Det andre Vatinalkonsiliet har ikke endret på dette. Paven forkroppsliger nemlig fremdeles autoriteten over hele kirkens liv. Paven har full, overlegen og universell makt over kirken og han kan utøve denne makten fritt. Selv når han ikke taler ex cathedra bør man underordne seg paven. Læren betyr slett ikke at paven som person ikke kan feile eller er syndfri, men han ansees å være bevart fra å tenke feil i dogmeutviklingen.

Paveembetet har ført til en lære som ifølge evangelikalt syn motsier Bibelens lære. På dette punktet kreves det ikke bare en minde korrigering. Vi har bare en Herre, hvis lære er gjengitt i Skriften. Sannhet og enhet betjenes best av en erkjennelse av Jesu Kristi unike herrevelde. Pavedømmet står i følge manges bedømmelse i veien for en sann fornyelse av den katolske kirke, samtidig som der utgjør et hinder for kristen enhet.

I neste del ser vi nærmere på spørsmålet om jomfru Maria.

Billedtekst: Pave Benedict XVI besøker Erfurt, under hans besøk til Tyskland. Her samme med lutherske prester.


(fortsettes)

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 1

Med spesiell tillatelse har jeg fått anledning til å oversette en nylig publisert artikkel av dr.theol Per-Axel Sverker, med tittelen: 'Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv'. Per-Axel Sverker tok i sin tid doktorgraden på en avhandling om den anglikanske teologen John Stott, som hadde en svært viktig rolle innen Lausannebevegelsen og evangelikal kristendom helt frem til sin død for kort tid siden. Sverker har vært bibellærer ved blant annet Örebro missionsskola och teologiska seminar, og er i dag pastor. Artikkelen vil gå som en serie her på bloggen, siden den er for lang for å kunne publiseres i sin helhet. Dette er en godbit for bloggens lesere, jeg tror mange vil sette stor pris på:

Hvordan ser katolsk teologi ut med evangelikale briller? Og stemmer det at katolikker og evangelikale har nærmet seg hverandre i grunnleggende spørsmål? Professor i teologi, Per-Axel Sverker, foretrekker en åpen, dialog preget av kjærlighet med advarer samtidig for kompromisser i avgjørende lærespørsmål.

Forandringer
Den romersk-katolske kirke gjennomgår forandringer. Reaksjonene til evangelikale kristne har reagert forskjellig på disse forandringene. Forholdet mellom evangelikale og katolske teologer er blitt forbedret. På 1980-tallet kom katolske og evangelikale representanter sammen for samtaler om misjon under ledelse av blant andre John Stott. I 1994 ble et felles dokument om frelseslæren offentliggjort. På internasjonalt plan har World Evangelical Fellowship hatt to dialogmøter med katolikkene. I 1993 om 'Rettferdiggjørelsen, Skriften og Tradisjonen' og i 1997 om 'Kirkens natur og misjon'. Resultatet av disse samtalene viser at man ikke har kommet frem til noen felles teologisk plattform, men at den gjensidige respekten for hverandre har øket. Her følger en kort oversikt over disse samtalene:

Skriften alene
En ny tendens innen den katolske kirken under 1900-tallet handler om studiet av Bibelen. Når det gjelder bibelstudiet ser man forskjellen i synet på den øverste autoriteten. Katolikker aksepterer tradisjonen som autoritet ved siden av Skriften. Det 2.Vatikankonsiliet viser en kirke som er mer åpen for Bibelen, men som i spørsmålet om autoritet ikke har endret seg. Egentlig bekreftes læren om to autoriteter selv om de sies å komme fra samme åpenbaringskilde. Det er derfor ikke fra Skriften alene som kirken har sin sikkerhet om åpenbaringen. Både tradisjon og skrift skal aksepteres og verdsettes med samme ærbødighet. De er ført sammen av læreembedet, slik at disse tre bidrar til menneskenes frelse. Og i praksis synes den katolske kirke å opptre som overordnet Skriften gjennom Pavens ufeilbarlige læreembete.

For evangelikal teologi utgjør Skriften en kritisk instans med hensyn til tradisjon og læreembete. Spørsmålet er i prinsippet enkelt: Er det evangeliet som definerer kirken? Er Skriften på en selvsagt måte autoritativ eller får Bibelen sin autoritet fra kirken? Dette er den avgjørende skillelinjen selv i dag.

(fortsettes)

Nattverden er forbundet med selve kirkens vesen

'I Østens kirke er feiringen av eukaristien, mer enn noe annet, forbundet med selve kirkens vesen, for det gir uttrykk både for hvordan Gud ydmyket seg da Han tok på seg forgjengelig, menneskelig skikkelse, og for det eskatologiske Rikets mystiske nærvær blant menneskene'.

Det skriver den ortodokse presten og teologen, John Meyendorff, i den særdeles lesverdige boken 'Bysantinsk teologi - historik och lära', utgitt på Artos forlag. Man kommer ikke utenom denne boken om man ønsker å sette seg inn i hva ortodoks teologi egentlig handler om. For den er forskjellig fra Vestkirkens. Den er mer dynamisk enn Vestkirkens mer statiske begrepsverden - ikke minst det som vi kan kalle den post-augustinske vesterlandske kristendommen. Det får jeg ved en annen anledning komme tilbake til. Nå var det dette John Meyendorff skriver om eukaristien, eller nattverden, som jeg synes var så interessant. Han skriver:

'Liturgien viser dette troens sentrale element, ikke gjennom begrep, men gjennom symboler og tegn begripelige for hele den gudstjenestefeirende forsamlingens at eukaristiens sentrale rolle er i selve verket nøkkelen til den bysantinske forståelsen av kirken, såvel hierarkalsk som kollektivt. Kirken er universell, men virkeliggjøres i sann bemerkigelse bare i eukaristiens feiring i den lokale forsamlingen, da syndige menn og kvinner helt og fullt blir Guds folk'.

Som jeg har skrevet tidligere: De første kristnes gudstjenester var både Ordets og Brødets gudstjeneste. Vi finner ikke vår sanne identiet som Kristi kropp før begge deler virker sammen hver gang vi kommer sammen som menighet. Uten eukaristien feirer vi egentlig ikke gudstjeneste i den mening vi finner det i Det nye testamente.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Vladimir Lossky (bildet), en av det 20 århundres mest anerkjente og betydelige ortodokse teologer. Lossky er kanskje mest kjent for sin vektlegging av 'theosis', som hovedprinsippet i ortodoks teologi. Forenklet handler dette om Guds nådes forvandlende effekt i et menneskes liv.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 7

Her følger siste artikkelen om Henri Nouwen, i serien om mennesker som har betydd mye for mitt teologiske ståsted. Tidligere har jeg skrevet om Jean Vanier. I kommende artikler vil du møte andre som har satt sitt preg på meg, og vært meg til hjelp i min vandring med Jesus.

Det som nok har fascinert meg mest med Henri Nouwen, er hans brudd med den akademiske verden, med dens sentrering rundt ordene, for å bli prest for de ordløse - de sterkt psykisk utviklingshemmede. I dette sceneskiftet viser Nouwen hva som er viktigst i livet, og han gjør det med å vise sin egen sårbarhet. Den akademiske verden - skjønt den skaffet ham en stor popularitet og store folkemengder som ville høre hans forelesninger - møtte ikke hans grunnleggende behov for å bli sett som den han var, og bli elsket som den han var.

Etter sitt opphold i Sør-Amerika og den lange foredragsturneen etterpå - som jeg beskrev i forrige artikkel - var Henri Nouwen svært utmattet. Han tok kontakt med Jean Vanier. De to kjente hverandre ikke særlig godt, men begge hadde beundret den andres arbeid og hadde truffet hverandre fra tid til annen. Nouwen ville avlegge et kort besøk i Vanier's L'Arche fellesskap for psykisk handikappede i Trosly, nær Compiègne i Frankrike. Nouwen skulle hvile her i seks uker. Oppholdet skulle forandre hans liv. De handikappede menneskene i Trosly, brydde seg ikke om hans berømmelse og intellektuelle kapasitet. Men de brydde seg om ham! Dette var en helt ny erfaring for Henri Nouwen. Om denne tiden skrev Nouwen blant annet:

"Denne tilværelsen uten konkurranse, sammen med psykisk handikappede mennesker, deres evne til å ønske meg velkommen uten tanke på navn og prestisje, og deres stadige oppfordring til å 'kaste bort litt tid' sammen med dem åpnet et rom i meg som jeg ikke hadde hatt tilgang til før, et rom der jeg kunne høre Jesu milde oppfordring om å bli hos ham."

I møte med de psykisk handikappede ble Nouwen's egne sår leget. Slik har jeg selv opplevd dette i møte med mennesker som strever med livet. De har lært meg mye, om meg selv, min egen begrensning, mine egne svakheter og gitt meg syn for ting i livet som jeg ikke så før. Fordi jeg var for travel.

(fortsettes)

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 6

Langsomt, og smertefullt, ble Henri Nouwen klar over at han ikke var kalt til å være misjonær i Sør-Amerika. Han trengte også mer emosjonell støtte enn hans medmisjonærer kunne gi, og den harde kampen for rettferdighet gjorde ham utmattet og motløs. Til tider kunne han også kjenne seg irritabel og stresset.

"Idealisme, gode hensikter og et ønske om å tjene de fattige er ikke i seg selv et kall," konkluderer han, og legger til: "Man må være kalt og utsendt."


Henri Nouwen vender tilbake til USA i mars 1982. Han hadde fått et tilbud om å undervise i kristen spiritualitet ved Harvards teologiske fakultet, med spesiell vekt på frigjøringsteologi. Men han nølte, han var ennå ikke helt innstilt på å gå tilbake til det akademiske liv. Løsningen ble at han bare skulle undervise ved Harvard i vårsemesteret, og så være fri til å reise dit hvor han følte Gud ledet ham.

Han begynner å undervise ved Harvard i januar 1983. Da semesteret var over, dro han straks til Sør-Amerika, først til Mexico, og så, på innbydelse fra Marykoll-misjonærene, til Nicaragua.

På grensen mellom Nicaragua og Honduras, kommer han i samtaler med bondebefolkningen, og særlig med kvinner hvis menn og sønner var blitt myrdet av Contras-opprørere. Nouwen var forbløffet over å finne så lite hat og hevnlyst blant dem, og han merket også deres åndelig frihet.

"Slik frihet er margen i det åndelige liv, ikke bare den frihet som setter oss fri fra de makter som ønsker å undertrykke oss, men friheten også til å tilgi andre, til å tjene dem og knytte fellesskapsbånd med dem," skrev Nouwen om denne perioden av sitt liv.

Men vitnesbyrdene om brutaliteten til Contras og det økonomiske engasjementet som USA hadde i Nicaragua forferdet ham. Nouwen kom tilbake til USA for å dra ut på en foredragsturne til Washington, Chicago, Seattle, Los Angeles, Houston og andre byer. Med stort engasjement fortalte han om krigens herjinger i Nicaragua og Honduras, og om det åndelige livet som fantes der. Han henvendte seg til kirkene og forsøkte å få dem til å forstå hvordan det artet seg å kjempe daglig i land der feilernæring, dårlig helse, elendige boforhold, lav lønn, lange og knallharde arbeidsdager, tortur og død hørte med til hverdagen.

(fortsettes)

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 5

"Er jeg et menneske som virkelig søker Gud, og ikke min egen suksess og karriere?"

Det spørsmålet plaget Henri Nouwen(bildet) etter suksessen både som professor, lærer i psykologi og forfatter av flere bestsellere. For å få et pusterom fra det han holdt på med, søkte han tilflukt i trappistklosteret Genesse i den nordlige delen av staten New York. Han tilbrakte syv måneder her. Det var, sa Nouwen, "for å la livets vanskelige spørsmål få anledning til å røre ved meg, selv om de smerter... Er det fortsatt et punkt der mitt liv er forankret, og som jeg kan strekke meg ut fra med håp og mot og tillit?"

Oppholdet i klosteret skulle bli utfordrende. Stadig på ny fikk det fysiske arbeidet og det uvante kommunitetslivet ham til å se sin egen utilstrekkelighet og ufullkommenhet: "Hvor fort det lille fredens rom i mitt hjerte fylles igjen av steiner og søppel som faller ned fra alle sider ..." En dagbok fra dette oppholdet - The Genesee Diary, fra 1976 - viser oss et menneske som famler etter selverkjennelse og indre fred, samtidig som han blir mer og mer oppmerksom på lidelsen i verden. Det er gripende å lese denne dagboken, så bånn ærlig som den er. Og det blir spesielt sterkt fordi det er en lærer i psykologi som skriver.

Det er i perioden etter dette at hans rastløse sinn begynner å dvele ved tanken om han ikke skulle tilbringe tiden sammen med de fattige i Sør-Amerika. Men først vendte han tilbake til den akademiske verden ved Yale universitetet. Alt var likevel ikke ved det samme:

"Må jeg dra tilbake og undervise de velkledde, velhusede og velnærte," spør han seg selv og legger til nokså ulykkelig: "Finnes det ingen andre valg?"

Men han blir Yale noen år til. Så under sjokkerende protester fra kollegar og elever sier han opp stillingen ved Yale. Han vil leve blant de fattige i Sør-Amerika. Etter tre måneders intensivkurs i spansk ved en språkskole i Bolivia, slutter han seg til Maryknoll-misjonærene i Lima i Peru, for å arbeide tre måneder i et sogn i brakkebyen der. Jeg holder for tiden på å lese hans dagbok fra dette oppholdet, "Gracias! A Latin American Journal" fra 1983.

(fortsettes)

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 4

I noen artikler har jeg skrevet om Jean Vanier, som en av de viktigste påvirkningskildene når det gjelder min egen teologiske utvikling de senere årene. En annen som har hatt stor betydning er Henri Nouwen (bildet). I denne sammenheng må jeg nevne hans bok "Den bortkomne sønn vender hjem", som kanskje den største påvirkningskilden av dem alle. Denne boken fikk avgjørende betydning for meg i en viktig fase av mitt liv. Et tilfeldig møte med Rembrandts maleri "Den fortapte sønns hjemkomst" satte i gang en helt ny tankeprosess for Nouwen. Maleriet er inspirert av Jesu lignelse om den bortkomne sønnen, han som sløste bort arven sin før han vendte hjem til sin far. En tid etter at jeg hadde lest Nouwens bok befant jeg meg i St.Petersburg. Jeg besøkte Erimitasjen hvor originalmaleriet befinner seg, og kjøpte med en stor plakat som vi har fått rammet inn og som henger i stua vår. Det minner meg hele tiden om det som er hovedtema i Nouwens bok, og som er blitt et hovedtema i min teologi. Nouwen kaller nemlig denne lignelsen for "Den ventende faren". Det er det Jesu lignelse egentlig handler om, mener Nouwen, ikke den bortkome eller den hjemmeværende sønnen.

Kort fortalt er Henri Nouwen den tidligere professoren i teologi ved blant annet Harvard universitetet i USA, som brøt over tvert, flyttet inn i et bofellesskap med psykisk utviklingshemmede og ble prest for dem. Men det er bare en bit av den fascinerende historien om hans liv. Nouwen døde av et kraftig hjerteinfarkt 21. september 1996.

Han var født Henri Jozef Machiel Nouwen i den lille landsbyen Nijkerk, nær Amsterdam, i Holland, den 24. januar 1932, som den eldste av Laurent og Maria Nouwens fire barn - tre gutter og en jente. I 1957 ble han presteviet i erkebispedømmet Utrecht og begynte så å studere psykologi ved det katolske universitetet i Nijmegen (1957-1964). Etter å ha fullført sin universitetsgrad i psykologi dro han til Meninger-klinikken i Topeka i Kansas, USA, for å studere videre i fagene religion og psykologi.

Da en venn, dr. John Santos, ble bedt om å bygge opp et psykologisk fakultet ved Notre Dame-universitetet i Indiana, inviterte han Nouwen som gjesteprofessor. Han ble her i to år og underviste i klinisk, utviklings- og pastoralpsykologi, personlighetsteori og religionspsykologi. Hans første bok - det skulle bli 40 tilsammen - kom som en frukt av dette arbeidet. Boken het Intimacy (1969). Det skulle ikke bli lenge før Henri Nouwen ble Amerikas mestselgende åndelige forfatter. Og det ikke uten grunn.

Gjennom sine mange bøker viser han en ærlighet og sårbarhet man skal lete lenge etter å finne noe annet sted. Jeg har hatt spesiell nytte av å lese hans dagbøker, som dekker ulike perioder av hans liv - og hvor man kommer ham særlig inn på livet. Titlene på noen av hans bøker sier mye om det han ønsket å formidle: With Open Hands, The Wounded Healer, Out of Solitude, Reaching Out.

Men suksessen hadde en bakside. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 3

Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene av Jean Vanier (bildet). De har vært med på å forme min teologi mer enn mye annet som har betydd noe for meg:

"Mennesker med en utviklingshemming, så begrenset fysisk og intelektuelt, er ofte rikere enn andre når det kommer til hjertets språk og når det handler om relasjoner. På et mystisk vis kan de lede oss til våre hjerters hjem.

Deres intelektuelle handikap oppveies av en særskilt åpenhet og en tillit til andre. Sosiale konvensjoner og ideer om hva som er viktig betyr ingenting for dem. De lever nærmere det som virkelolig betyr noe. I konkurransesamfunnet som legger vekt på makt og styrke, har de vanskelig for å finne sin plass; de er tapere i enhver konkurranse. Men i sin tørst etter og sin evne og gave til vennskap og fellesskap, kan de svake i samfunnet berøre og forvandle de sterke, om de sterke er villige til å lytte til dem."

For Vanier blir mennesker med utviklingshemming profetiske røster som taler med sine liv inn i vår såkalte fullkomne verden, hvor det meste handler om å hevde seg, karre til seg, lykkes, gjøre karriere og hvor menneskets verdighet og verdi handler om hva det enkelte menneske kan yte tilbake til samfunnet. Kan man ikke yte noe, har man heller ingen verdi.

Dessverre har fremgangsteologien sørget for å skape et inntrykk av at den kristne tro også handler om vellykkethet og framgang, som et tegn på Guds velsignelse. Men Guds ord er tydelig når vi kan lese der at Gud utvalgte det som ingenting er, og ser vi på Jesus, så er det nettopp de marginaliserte gruppene i samfunnet som flokket seg rundt Ham.

(fortsettes)

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 2

Lesningen av evangeliene gjorde så djupt inntrykk på Jean Vanier (bildet), at han bestemte seg for at han ville leve ut budskapet om Guds rikes realiteter så autentisk, konkret og praktisk som mulig.

I 1963 besøkte han den franske dominikanerpateren Thomas Philippe, som var prest ved en liten institusjon for mennesker med utviklingshemming i landsbyen Trosly-Breuil, utenfor Paris. Og et langt og godt vennskap skulle begynne. Vanier ble djupt grepet av møtet med de utviklingshemmede og at paterens vennskap med dem. De han møtte klynget seg til ham og formidlet med sitt kroppsspråk noe som berørte ham djupere enn ord kan:

'Vil du være min venn?' 'Bryr du deg virkelig om meg?' 'Kommer du tilbake?'

Vanier forteller selv om dette møtet:

"Det mine studenter ved universitetet hadde villet ha fra meg, var kunnskap nok så de stod til eksamen og klarte seg bra etterpå. Men disse menneskene ropte til meg om fellesskap. Elsker du meg? Dette berørte meg sterkt."

Jean Vanier kjente et kall til en radikal etterfølgelse av Jesus. Han trivdes svært godt med å undervise ved universitetet, men møtet med Thomas Philippe og de utviklingshemmede forandret hans livskurs.

I 1964 besøkte han igjen sin venn utenfor Paris. Etter dette besøket bestemte han seg for å bryte over tvert og gjøre noe med det han så. Han kjøpte et falleferdig hus i Trosly-Breuil. Før det hadde han møtt Phillipe Seux og Raphael Simi på et psykiatrisk sykehus. De var begge utviklingshemmede. Vanier beskriver dette sykehuset som "en deprimerende institusjon utenfor Paris, hvor det var for mange mennesker og mye vold." De to flyttet inn sammen med Vanier i huset han hadde kjøpt.

"Fundamentet til et ekte menneskelig og kristent liv, jorden det slår røtter i, er trofast vennskap i et fellesskap," sier Jean Vanier. Dermed har han satt ord på noe av kjernen i sitt budskap.

Øyvind Mongstad, prest i Den norske kirke og Tro og Lys prest, skriver følgende om Jean Vanier i et forord til boken "Den brutte kroppen" av Jean Vanier:

"I fellesskapet, og i atmosfæren av tilllt og respekt, vil vi gi utviklingshemmede mulighet til å erkjenne og brue sine gaver, og oppdage den glede som vennskap med andre gir. Det evangeliske lys som Jean Vanier så, og deler med oss, er den sannhet at de svake, de minste, i hans sammenheng de utvikligshemmede, kan bli en kilde til liv for andre - intet mindre. Vi er så vant til at vi skal gjøre noe for de svake. Samfunnet og kirken er preget av denne tankegangen. I Arken og Tro og Lys oppdager vi mer og mer at de svake har noe vesentlig å bidra med, som i trenger for å bli mer hele mennesker."

Dette synet har også mer enn noe annet formet mitt eget teologiske ståsted de siste årene, og snudd mange ting i eget liv på hodet. Mer om det senere.

(fortsettes)

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 1

Når jeg ser tilbake på de siste årene, er det noen få personer som har formet mitt teologiske ståsted. I denne serien vil jeg forsøke å presentere dem for bloggens lesere. Jeg begynner med 82 år gamle Jean Vanier (bildet). Noen mener, og jeg er tilbøyelig til å være enig, at han burde få Nobels fredspris.

Det var i august 1964, at den da 36 år gamle tidligere marineoffiseren, bestemte seg for å følge evangelienes Jesus på en ny måte. Han inviterte to menn - Raphael Simi and Philippe Seux - som da levde i en institusjon for mennesker med intellektuell funksjonshemning, til å bo sammen med ham i en fransk landsby. Siden den gang har mer enn 132 lignende kommuniteter - kalt L'Arche (Arken) vokst frem i mer enn 34, og ønsket velkommen mennesker fra alle slags bakgrunner. Sammen med Marie Hèlène Mathieu har han også grunnlagt Faith and Light (Tro og Lys), som er fellesskap med intellektuell funksjonshemming, deres pårørende og venner. Det finnes 1500 slike Tro og Lys fellesskap i 76 land.

Jean Vanier er anerkjent internasjonalt for sine djupe refleksjoner om sosial inkludering, fred, tilgivelse og hva det vil si å være menneskelig. Han er en sølibatær åndelig leder, men er ikke prest, filosof med doktorgrad, men er ikke professor, katolikk, men praktiserende økumen. Han er bare Jean Vanier. Nærmest umulig å sette i bås.

Han er født inn i en ærverdig kanadisk familie. Hans familie var de siste kanadiske diplomatene som rømte fra det nazi-okkuperte Frankrike. Da var Jean elleve år gammel. Bare 13 år gammel bestemmer han seg for å marinesoldat i British Navy, og igjen krysser han den farlige Nord-Atlanteren. Tidlig i 20 årene, etter å ha lest Thomas Merton, besøker han radikale kommuniteter som Friendship House og Catholic Worker i New York, fullfører han en 30 dagers ignatiansk retreat. Etter dette bestemmer han seg for å forlate marinen. De neste 14 årene studerer han og ber og blir så leder for en kommunitet av studenter i Paris. Etter å ha gjort ferdig sin doktorgrad på Aristoteles forståelse av lykke, blir han invitert til undervise ved Universitetet i Toronto.

Men nå skjer det noe som fullstendig endrer hans livskurs. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)