Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 5

Her følger femte og siste del av artikkelen til dr.theol Per-Axel Sverker:

Er enhet mulig?:
Kirken er nødvendig for menneskenes frelse. Denne gamle lære er djupt forankret i katolsk tenkning. Det mest iøyefallende resultatet av Det 2. Vatikankonsiliet er likevel den nye holdningen overfor ikke-katolikker. Der ansees at Kristi kirke, som virkeliggjøres helt i Den katolske kirke, har nå også andre kirkesamfunn del i som virkelige nådeformidlere. Utgangspunktet er altså fortsatt at Romerkirken er den eneste sanne. Men dette betyr ikke at andre kirker er helt uten forsamlingens tegn. Men forskjellen ligger i at de ikke velsignes med enheten. Veien til sann enhet leder til Rom.

Vår bedømning av Roms økumeniske holdning kan ikke bare utgå fra offisielle dokument, men også fra deres praksis. Dette gjelder særskilt de land der den er dominerende. Men det er positivt at Rom nå kan gå inn i diskusjoner med teologer fra andre kirker. I disse går protestantene ofte lenger enn katolikkene. Det var likevel mindre enn hva pave Johannes Paulus krevde. Den nye utgaven av den kanoniske loven viser at ingenting er endret på lærens område.

Sannhet og kjærlighet
Den katolske kirken har i sannhet ikke endret sin fundamentale struktur i lære og kirkeliv men har erkjent behovet for fornyelse. Spørsmålet er om en forandring er mulig ut fra læren om dogmenes uforanderlighet og den ufeilbarlige sannheten. Det finnes ingen anledning til noen forhåpninger hva gjelder fullt fellesskap med Den katolske kirken. Naturligvis finnes det en forskjell mellom den folkelige religiøsiteten og teologenes forklaringer. Men selv om vi tar dette i betraktning gjenstår de offisielle dogmer som ikke har støtte i Skriften. Evangelikale kristne kan ikke godta dogmene om Maria eller det læreembetet som er ufeilbarlig i lærespørsmål eller om Romerkirken som fullkommen i enhet.

Enhet mellom kristne er noe vi absolutt skal streve etter. All kontakt bør skje med ærlighet og integritet men bør ikke inneholde uriktige kompromisser i avgjørende lærespørsmål. Men en åpen, direkte dialog må etterstrebes. Om vi som evangelikale anser oss å ha noen sannhet å representere, bør dette skje med kjærlighet - og under det reformatoriske prinsippet 'semper reformanda', det vil si i bevisstheten om behovet for stadig reformasjon under Guds ord.

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 3

Her følger tredje del av artikkelen til dr.theol Per-Axel Sverker:

Skal Maria æres?
De siste 150 årene har vi sett en vekst i ærbødigheten for Maria og læreutviklingen omkring henne. Forskjellen i dyrkingen av Gud og ærbødigheten for Maria respekteres ikke alltid av den troende katolikk innen folkelige former for fromhet, der Maria i praksis stilles på samme nivå som Treenigheten. Allerede på 1500-tallet forklares Maria som syndfri og evig jomfru. Et ytterligere skritt tok man på 1800-tallet i dogmet om at hun er fri fra all arvesynd. I 1950 defineres dogmet om jomfru Marias himmelfart.

Mer positive innslag er er dog at Marias rolle i følge Det andre Vatikankonsiliet ikke får ta noe vekk fra eller legge noe til Kristus som den eneste Mellommann, selv om enkelte katolikker likevel ønsker å anvende begrepet 'medlederske'. Og i disse tekstene sies det at Maria har medvirket til menneskenes frelse. Hun er mor i nådens ordning.

Denne mariologi er naturligvis en avgjørende hindring mellom katolikker og evangelikale. Den folkelige formen for Mariadyrkelse blir en styggedom for evangelikale kristne i disse landene. Mariadogmene kaster en skygge over Kristi tilstrekkelighet og minsker dyrkelsen av Ham, samtidig som de savner støtte i Skriften. Jesus Kristus er den eneste som er brobyggeren mellom det guddommelige og det menneskelige. Bare Sønnen kan forkroppslige Guds kjærlighet og samtidig forstå vår svakhet. Han er den eneste mellommannen.

(fortsettes)

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 2

Her følger andre del av artikkelen til dr.theol Per-Axel Sverker:

Er paven ufeilbarlig?
Evangelikale kristne har ikke kunnet godta dogmet fra Det første Vatikankonsiliet om at paven, når han taler ex cathedra i spørsmål om tro og moral, er begavet med ufeilbarlighet. Det andre Vatinalkonsiliet har ikke endret på dette. Paven forkroppsliger nemlig fremdeles autoriteten over hele kirkens liv. Paven har full, overlegen og universell makt over kirken og han kan utøve denne makten fritt. Selv når han ikke taler ex cathedra bør man underordne seg paven. Læren betyr slett ikke at paven som person ikke kan feile eller er syndfri, men han ansees å være bevart fra å tenke feil i dogmeutviklingen.

Paveembetet har ført til en lære som ifølge evangelikalt syn motsier Bibelens lære. På dette punktet kreves det ikke bare en minde korrigering. Vi har bare en Herre, hvis lære er gjengitt i Skriften. Sannhet og enhet betjenes best av en erkjennelse av Jesu Kristi unike herrevelde. Pavedømmet står i følge manges bedømmelse i veien for en sann fornyelse av den katolske kirke, samtidig som der utgjør et hinder for kristen enhet.

I neste del ser vi nærmere på spørsmålet om jomfru Maria.

Billedtekst: Pave Benedict XVI besøker Erfurt, under hans besøk til Tyskland. Her samme med lutherske prester.


(fortsettes)