Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 4

Her følger fjerde del av artikkelen til dr.theol Per-Axel Sverker:

Er frelsen trygg?
Dogmene fra 1500-tallet om rettferdiggjørelsen gjenstår som Den katolske kirkens lære. Men visse teologer har vist en ny forståelse for den reformatoriske læren. I følge den evangelikale reformasjonsforskeren Alistar McGrath (bildet) er det en misforståelse, å hevde at Den katolske kirke offisielt noensinne har lært rettferdiggjørelse gjennom gjerninger. Den populære fromheten har vært preget av denne tanken, som likevel aldri har fått offisiell støtte av kirkens teologer. Derimot råder det uenighet om begrepet 'rettferdiggjørelse'. Katolikkene fulgte Augustin i definisjonen 'å gjøre rettferdig', det vil si at rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen legges sammen. Troen er forenet med kjærligheten i helliggjørelsen. Reformatorene hevdet av språklige av språklige årsaker at betydningen var 'å forklare noen rettferdig'. Det betyr ikke at Luther nedvurderer helliggjørelsen men evangeliet handler om Guds gjerninger. Våre gjerningers plass er derfor utenfor rettferdiggjørelsen.

Denne forskjellen kan muligens tilrettelegges, men det finnes også ifølge McGrath bestående læreforskjeller. Dette gjelder de såkalte formelle årsakene til rettferdiggjørelsen samt spørsmålet om frelsesvisshet. Luther insisterte på at Gud tilregner oss rettferdiggjørelsen som 'fremmede', det vil si før det har skjedd en fornyelse inne i oss. Katolikkene fortsatte å hevde at at den eneste formelle årsaken til rettferdiggjørelse er en helliggjørelsens rettferdighet i den troende. For Luther er det nok å sette sin lit til at Gud aksepterer Kristi rettferdighet som om den var vår egen. Selv om våre synder ikke er borte, telles de ikke. Dette er den 'salige byttehandelen'. På denne grunn kunne reformatorene senere undervise om frelsesvisshet. Alt som trengtes var allerede gjort av Gud. Den troende kunne hvile i dette. Dette har alltid vært en avgjørende del av evangelikal frelseslære.

(fortsettes)

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 1

Med spesiell tillatelse har jeg fått anledning til å oversette en nylig publisert artikkel av dr.theol Per-Axel Sverker, med tittelen: 'Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv'. Per-Axel Sverker tok i sin tid doktorgraden på en avhandling om den anglikanske teologen John Stott, som hadde en svært viktig rolle innen Lausannebevegelsen og evangelikal kristendom helt frem til sin død for kort tid siden. Sverker har vært bibellærer ved blant annet Örebro missionsskola och teologiska seminar, og er i dag pastor. Artikkelen vil gå som en serie her på bloggen, siden den er for lang for å kunne publiseres i sin helhet. Dette er en godbit for bloggens lesere, jeg tror mange vil sette stor pris på:

Hvordan ser katolsk teologi ut med evangelikale briller? Og stemmer det at katolikker og evangelikale har nærmet seg hverandre i grunnleggende spørsmål? Professor i teologi, Per-Axel Sverker, foretrekker en åpen, dialog preget av kjærlighet med advarer samtidig for kompromisser i avgjørende lærespørsmål.

Forandringer
Den romersk-katolske kirke gjennomgår forandringer. Reaksjonene til evangelikale kristne har reagert forskjellig på disse forandringene. Forholdet mellom evangelikale og katolske teologer er blitt forbedret. På 1980-tallet kom katolske og evangelikale representanter sammen for samtaler om misjon under ledelse av blant andre John Stott. I 1994 ble et felles dokument om frelseslæren offentliggjort. På internasjonalt plan har World Evangelical Fellowship hatt to dialogmøter med katolikkene. I 1993 om 'Rettferdiggjørelsen, Skriften og Tradisjonen' og i 1997 om 'Kirkens natur og misjon'. Resultatet av disse samtalene viser at man ikke har kommet frem til noen felles teologisk plattform, men at den gjensidige respekten for hverandre har øket. Her følger en kort oversikt over disse samtalene:

Skriften alene
En ny tendens innen den katolske kirken under 1900-tallet handler om studiet av Bibelen. Når det gjelder bibelstudiet ser man forskjellen i synet på den øverste autoriteten. Katolikker aksepterer tradisjonen som autoritet ved siden av Skriften. Det 2.Vatikankonsiliet viser en kirke som er mer åpen for Bibelen, men som i spørsmålet om autoritet ikke har endret seg. Egentlig bekreftes læren om to autoriteter selv om de sies å komme fra samme åpenbaringskilde. Det er derfor ikke fra Skriften alene som kirken har sin sikkerhet om åpenbaringen. Både tradisjon og skrift skal aksepteres og verdsettes med samme ærbødighet. De er ført sammen av læreembedet, slik at disse tre bidrar til menneskenes frelse. Og i praksis synes den katolske kirke å opptre som overordnet Skriften gjennom Pavens ufeilbarlige læreembete.

For evangelikal teologi utgjør Skriften en kritisk instans med hensyn til tradisjon og læreembete. Spørsmålet er i prinsippet enkelt: Er det evangeliet som definerer kirken? Er Skriften på en selvsagt måte autoritativ eller får Bibelen sin autoritet fra kirken? Dette er den avgjørende skillelinjen selv i dag.

(fortsettes)