Frelsens mysterium, fortid, nåtid og fremtid, del 3:

For å kunne glede seg over hva frelse innebærer, er det viktig å forstå hva man er frelst fra. Men la meg først understreke, at selv om Bibelen slår fast at "ALLE har syndet og mangler Guds herlighet" (Rom 3,23), så er det likevel sant at alle mennesker er skapt i Guds bilde, jfr 1.Mos 1,27 og Han har også lagt "evigheten ned i deres hjerter." (For 3,11). Selv om det er sant at Adams fall førte til at alle mennesker har falt, jfr Rom 5,12, så er det altså like sant at Gud har lagt noe igjen etter seg i mennesket før Adam falt. Det står noe veldig interessant i Jak 4,5: "Eller mener det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt i bo i oss."

For noen dager siden hørte jeg en forkynner si at det ikke er noe i det falne mennesket Gud liker. Underlig! Skulle Gud hate det Han har skapt i mors liv? Skulle Han avsky det bildet Han selv har skapt, eller evigheten som Han har lagt ned i menneskets hjerter? Selvsagt ikke! Gud elsket verden - hele sin skapning - så høyt at Han sendte sin enbårne Sønn for menneskenes frelse. Gud søker med brennende iver, og gjør krav, på den ånd som finnes i alle mennesker.

Synden fører til død, en evig fortapelse, borte fra Gud. Det handlet forrige artikkel om.

Men!

"Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne." (Rom 5,6)

"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,8)

"For Kristus selv led for synder, en gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dere fram til Gud." (1.Pet 3,18)

Guds frelse for menneskene tilveiebringes ved Jesu død på Golgata kors, hvor Jesus utøste sitt blod for å forsone oss med Gud:

"For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger... Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet." (2.Kor 5,19a og v.21)

"Slik alle mennesker må dø en gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret en gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham." (Hebr 9,28)

(fortsettes)

Frelsens mysterium - fortid, nåtid og fremtid, del 1

I en serie med artikler skal vi se nærmere på hva Bibelen lærer om frelsen. Så langt jeg kan se bruker den begrepet i fortid, nåtid og fremtid.

Når vi 'pakker' ut ordet "frelse" vil vi finne ut at pakken inneholder tre andre begreper, som gir oss en definisjon:

1) Frelse omtales som fortid. Dette handler om det vi kan kalle 'atskillelse fra syndens straff'. Frelsen ble tilveiebrakt på Golgata kors, når Jesus ropte ut: 'Det er fullbrakt!' Frelsen handler altså om noe som er gjort, ikke av deg, men av Frelseren. Frelse i denne betydningen handler om rettferdiggjørelsen:

"Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved Ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i, og vi roser oss ved håp om Guds herlighet." (Rom 5,1-2)

Jeg merker meg at den som er blitt kjent rettferdig "HAR" fred med Gud. Det neste jeg merker meg at han eller hun nå har et HÅP om Guds herlighet.

"Hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra  vreden." (Rom 5,9)

Igjen: ER blitt rettferdiggjort. Vi merker oss også at dette skyldes kun en ting: Jesu Kristi blod. Intet annet frelser.

2) Frelse omtales i nåtid. "Men så mange som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn, de er født ikke av blod, heller ikke av menneskenaturens vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud." (Joh 1,12-13) Frelse i nåtid handler om at vi 'atskilles fra syndens mak'. Vi har et annet ord for dette, og det er ordet: helliggjørelse. Målet med den er at vi skal bli mer og mer lik Jesus.

3) Frelse omtales som noe fremtidig: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss SOM BLIR FRELST, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18) "Dessuten, søsken, kunngjør jeg for dere det evangelium som jeg forkynte for dere, som dere også tok imot, og som dere står fast i. Ved dette BLIR DERE FRELST, HVIS DERE holder fast ved det ord som jeg forkynte for dere - HVIS dere da ikke FORGJEVES er kommet til tro." (1.Kor 15,1-2) Uthevningene er mine.

Frelse som noe fremtidig handler om vår herliggjørelse. Det handler om 'atskillelse fra syndens nærvær.' Det skjer først når vi er hjemme i himmelen.

Frelst er altså noe jeg er og noe jeg blir.

Jesus sier: "Men den som holder ut til enden, SKAL BLI frelst." (Matt 10,22)

Frafall fra troen er en mulighet, så frelst i denne betydningen er jeg ikke før jeg er hjemme hos Gud.

I neste artikkel skal vi se nærmere på menneskets fortapte stilling uten Kristus.

(fortsettes)

Troens substans

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistkirke i formiddag:

Senere i år skal vi feire 500 års jubileet for Reformasjonen. I den anledning har jeg begynt å lese Romerbrevet på nytt. Det er en god forberedelse. Det var lesningen av Romerbrevet som førte til at Martin Luther gjenoppdaget sannheten om rettferdiggjørelsen som et genuint Guds verk alene - og det er i Romerbrevet vi skal ta utgangspunkt denne søndagen. I to vers som angir selve hovedtemaet i dette brevet, et brev som inneholder den mest systematiske fremstillingen av den kristne læren som du finner i hele Skriften.

Rom 1,16-17

Disse versene betyr noe helt spesielt for meg. Jeg hadde ikke vært kristen så veldig lenge når jeg oppsøkte baptistmenigheten i Hunndalen for første gang. Det er på dette lille tettstedet jeg ble født. Jeg tror det var Hans Asak Kristiansen, som var pastor den gangen, og som oppfordret meg til å avlegge mitt vitnesbyrd. Skjelvende gikk jeg opp på talerstolen og leste høyt fra Rom 1,16-17 og avla et av mine aller første vitnesbyrd. Jeg husker at jeg la vekt på “For jeg skammer meg ikke over evangeliet …”

Jeg var grepet av Kristus og det Han hadde gjort for meg. Jeg hadde erfart kraften i evangeliet og det var stort for meg. Det var et enkelt vitnesbyrd om min Frelser.

Om Romerbrevet sier Luther: “Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente. Det vil være av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør også hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det.” (C.O Rosenius: Romerbrevets budskap, side 6)

Luther er ikke alene om å være begeistret for Romerbrevet. Hans medarbeider Melanchton anså Romerbrevet for å være av så stor viktighet at han med egen hånd skrev det av ordrett to ganger for å bli bedre kjent med dets innhold. Om Johannes Chrysostomos sies det at han to ganger i uken lot Romerbrevet leses opp for seg. Og den kjente amerikanske pastoren og bibellæreren H.A Ironside sier det slik: “Romerbrevet er utvilsomt den mest vitenskapelige fremstilling som det har behaget Gud å gi oss av sin plan angående slektens forløsning.”

En annen bibelforsker sier: “Brevet til romerne er gullnøkkelen til Det nye testamente, ja, til hele Den hellige skrifts uuttømmelige skattkammer.”

Men en Guds mann i England står for den beste kommentaren av dem alle, synes jeg: “En god ‘romer’ er en uovervinnelig kristen og en skrekk for Djevelen.” ‘Romer’ i betydningen - en som lever i Romerbrevet.

Det finnes også de som kaller Romerbrevet for et testamentarisk brev. Det er som om Paulus skriver ned sin siste vilje i sitt livstestamente. Det tror jeg er helt rett. I Romerbrevet fremstiller han selve kjernen i sin tro og overbevisning og ikke minst tillit til Gud.

Vi lever i en tid med mye selvkomponert tro. Livssynsmarkedet er stort. Det er mye å velge i. Dagens mennesker henter litt her og litt der og setter så dette sammen til det som er deres tro. “Dette er hva jeg tror,” sier det og forventer at du enten skal tro noe som ligner, eller noe annet. Noe som passer for deg. Og det du tror er like så bra som det jeg tror. Det viktigste er at det kjennes godt ut for deg.

Men den kristne tro er annerledes. Den er definerbar. I Judas’ brev kommer dette veldig tydelig fram. I vers tre skriver han: “Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige.”

Hva snakker vi om? En tro som er blitt overlevert fra apostlene til neste generasjon. Ikke en tro som kan defineres for hver generasjon, og endres med tiden, men ‘den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige…”                      

Leser du noen av prekenene til apostlene, slik de gjengis for oss i Apostlenes gjerninger, så er det to ting som går igjen hele tiden: det handler om Jesu død og oppstandelse. Begge deler må med om vi skal snakke om kristen tro. Det var også selve kriteriet når de skulle velge hvilke evangelier som skulle med i den bibelske kanon: de måtte inneholde beretningen om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Derfor ble det bare fire, selv om det var flere å velge i. En kristen tro handler om korset og oppstandelsen. Punktum.

En god del av dagens forkynnelse handler om selvhjelp. Om hvordan du kan få et bedre selvbilde. Om hvordan du kan få det bedre med deg selv.

På pastordagene til Det Norske Baptistsamfunn i Drammen for tre uker siden hadde vi besøk av teologen Knut Tveitereid. Han utfordrer det han kaller “terapi-kristendommen” som blant annet florerer på Internett. Tveitereid gjengav for oss de tre mest siterte bibelversene i verden i 2014. Ingen av dem handler om Jesus. De tre mest kjente versene er disse:

“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det” (Ord 4,3) “Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke på din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier rette.” (Ord 3,5-6) og “Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet.” (Jos 1,9)

Men ingen ting om Jesus. Hva er det som gjør at mange blir så forlegne når Jesu navn nevnes?

Paulus ble ikke forlegen. Han hadde hatt et livsforvandlende møte med Jesus på vei til Damaskus i Syria, og her i Romerbrevet sier han rett ut: “Jeg skammer meg ikke ved evangeliet.”

Men vi blir liksom så forlegne fordi det i dag sies at det er så mange veier til Gud, mens den kristne forståelsen er at det finnes bare en eneste, og den går gjennom Jesus.

Det er jo Jesus selv som sier: “Jeg er veien, sannheten og livet. INGEN kommer til Faderen uten ved meg.”

Det er veldig tydelig. Og det er ekskluderende. Men det er likevel sannheten! Den apostoliske forkynnelsen samsvarer med dette. I Apg 4,12 leser vi: “Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.”

Knut Tveitereid er opptatt av at vi må gjenoppdage evangeliet! Han fortalte om tiden som ungdomsprest i Uranienborg kirke i Oslo. Påskenatt skulle han preke om Jesu død og oppstandelse, og lette gjennom taler han hadde holdt tidligere. De var mange, men ikke en eneste en av dem handlet om Jesu død og oppstandelse. Altså: det helt sentrale i evangeliet.

Tenk det. Tveitereid er ikke alene om dette. Dette er en trend i vår tids forkynnelse.

Jeg liker ordet “substans”. Troen vår må ha substans. Hva betyr ordet?

Går vi til ordboken så er “substans det som står under, bærer noe, som er bærende.” Vi snakker altså om et fundament, noe som er bærende. Noe som holder.  Ikke noe flytende, udefinerbart, vaklende.

“Evangeliet”, skriver apostelen, men det ordet sa egentlig ikke noe som helst for datidens mennesker. Det betyr bare “gode nyheter”, så den som hørte de ordene, ville med en gang spørre: Gode nyheter om ha da?

I dette tilfellet “de gode nyhetene om frelse”

v.1-4

Dette er virkelig gode nyheter!

Jeg synes det er veldig interessant dette. Brevet jeg hentet de innledende versene fra er altså skrevet til menigheten i Rom. Til selveste keiserhovedstaden. Hva er hans budskap? Hva vil han fortelle de kristne som oppholder seg der?

Det er viktig å få med seg bakgrunnen for dette brevet. For dette brevet er skrevet til en forsamling som Paulus ikke har grunnlagt, men som han har et godt forhold til.

Brevet til apostelen Paulus er skrevet til de Kristustroende i Rom og ble sannsynligvis lest opp i fattigkvartalet i storbyen. De som lyttet til opplesningen av brevet fikk høre at Paulus lengter etter å komme til dem og at han takker Gud for at de fantes der. I imperiets sentrum levde en skare mennesker som gav som lojalitet til en annen enn keiseren; de gav sin lojalitet til Herren Jesus, grepet som de er av en visjon om et rike der livet styres av en annen makt enn keiserens.

Paulus skriver dette brevet under sin tredje misjonsreise, sannsynligvis i Korint omkring år 57 etter Kristus, når han er på vei til Jerusalem i forbindelse med en innsamling til urkirken der. Han ønsket nå å vende vestover, besøke Rom og så bli utrustet til en fjerde misjonsreise. Denne gangen til Spania. Han skriver om dette i Rom 15,28:”Når jeg har avsluttet dette og fruktene av innsamlingen er vel forvart hos dem, reiser jeg til Spania og legger veien om dere.”

Paulus ønsket å bruke forsamlingen i Rom som base for sin fremtidige misjonsvirksomhet. Hans tidligere misjonsbaser i Antiokia, Korint og Efesos lå alt for langt østover for de nye planene.

Trolig hadde det vært Kristus-troende i imperiets hovedstad i minst 15 år. De første var mest sannsynlig jødiske næringsdrivende. I oversikten vi finner i Apostlenes gjerninger over de som var tilstede på den minnerike pinsedagen i Jerusalem, når Gud utøser sin Ånd og 3000 kommer til tro, leser vi i Apg 2,10 om “innflyttere fra Roma”. Kanskje disse tok med seg De gode nyhetene tilbake til Rom?

Syv eller åtte år før Paulus skriver Romerbrevet hadde keiser Klaudius, sannsynligvis i år 49 e.Kr, utvist et antall jøder fra byen etter uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historikeren Suetonis skriver nemlig om dette.

I følge Apg 18,2 hørte Akvilas og hans kone Priskilla, paret som Paulus hadde slått seg sammen med i Korint, til dem som ble utvist. Etter at keiser Klaudius var død i år 54 fikk de utviste jødene mulighet til å vende tilbake. Når Paulus skriver tre år senere synes han å forutsette en forsamling med hedningekristen majoritet men med tydelige jødiske innslag.

Når vi forsøker å danne oss et bilde av den kristne forsamlingen i Rom så skal vi ikke forestille oss et stort kirkebygg med mange troende. Brevets siste kapittel gir oss nemlig et helt annet bilde. Det eneste man hadde var et antall hjem der mindre grupper kunne møtes til bønn, undervisning og brødsbrytelse. Sammenlagt dreide det seg nok ikke om mer enn hundre personer i en by som den gangen hadde en million innbyggere. I disse husmenighetene kom mennesker sammen med ulik bakgrunn.

Hva er det så apostelen Paulus ønsker å dele med dem? Hva er hans hovedfokus? Å skape substans! Noe å bygge på som holder, i liv og i død.

Paulus pakker slett ikke inn troens innhold. Han gjør det motsatte! Han pakker ut innholdet. I disse to versene, 16 og 17, viser Paulus hva hans budskap om Kristus åpenbarer og hvordan det virker, men først fremholder han at han slett ikke skammer seg over det han bærer fram.

For at vi virkelig skal forstå radikaliteten i de ordene må vi vite noe om tiden dette ble skrevet i. På denne tiden var nemlig Rom, byen som var hele Middelhavets midtpunkt, preget av at den hadde keiseren som en helt sentral skikkelse og som var en suveren makthaver. Det evangelium som apostelen Paulus forkynner, det han kaller “Guds evangelium” (1,1), kommenterer dette med å kunngjøre at en annen er Herre, en som, i følge 14,): “døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over levende og døde.”

Hva skulle så en kristen gjøre? Vike unna anstøtet som å hevde noe slikt var gjennom å gjøre troen til noe høyst privat?

Da Paulus sier at han ikke skammer seg så er det som om vi hører salmistens ord i Salme 119,46: “Jeg vil tale for konger om dine lovbud, og jeg skal ikke bli til skamme.” Og det er som et ekko av Jesu radikale ord i Matt 10,32-33: “Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.”

Paulus skammer seg ikke. I et annet brev, skriver han at: “I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg.” (Fil 2,20). Det gjaldt selvsagt også keiseren.

I den sammenfatningen av evangeliet som nå følger er samtlige ord teologisk særdeles ladede. Paulus sier at evangeliet er GUDS KRAFT!

Han har allerede - i vers 4 - skrevet om Guds kraft i sammenhengen med at Jesus ble vekket opp igjen fra de døde. Nå er fokus på det som skjer når evangeliet forkynnes. Paulus vet gjennom erfaring at når han forkynner den korsfestede og oppstandne skjer det noe! Den nye verden som ble skapt når Jesus døde og oppsto fra de døde blir virkelighet i de som lytter og tar imot.

Venner, vi må ikke være forlegne, vi må ikke tenke smått om det herlige budskapet vi er satt til å forkynne!

Den kraft, som virker i evangeliet, er en kraft som FRELSER! Eller redder!

Ettersom dette er et velkjent kristent begrep står vi i fare for å gå glipp av betydningen.

Det vanligste er vel at vi tror at frelse handler om at man kommer til himmelen når man dør. Det taler også Paulus om, men ikke så ofte og så mye som man kanskje skulle tro. Jo da, forsikringen om at døden er en beseiret fiende finnes der, og at forgjengelighetens krefter ikke har siste ordet, men det innebærer ikke at målet for dem som tror på evangeliet en tilværelse i himmelen uten en kropp.

Frelsen innebærer noe så radikalt som at Gud skal redde hele skapelsen fra forgjengeligheten og skjenke sitt folk en kroppslighet som ligner Jesus fikk i oppstandelsen, for at de kan leve et forherliget liv i en fornyet skapelse.

Men frelse handler jo også om noe her og nå, ettersom frelsen befrir mennesker fra syndens makt og skyld og grunnfester mennesket i Kristi kjærlighetsfulle fellesskap. Altså er frelse både en samtidig og fremtidig realitet.

Men vi må merke oss at evangeliets kraft er for hver den som tror. Kunngjøringen, proklamasjonen av de gode nyhetene om den at den korsfestede og oppstandne er verdens Herre må tas imot. Det er en ufravikelig betingelse.

Så, i det neste verset, v.17, forklarer Paulus hvorfor evangeliet frelser eller redder. Åpenbaringen av “Guds rettferdighet”, som det bokstavelig står, hører med til det mest sentrale i hele Romerbrevet. Rettferdighet handler om hva som er rett og rettvist.

Det er akkurat dette verset som utløser hele Reformasjonen, siden det gav Martin Luther klarhet i hva evangeliet er for noe. Som universitetslærer i teologi holdt han forelesninger over Romerbrevet, og grublet mye over hva Paulus mente med begrepet “Guds rettferdighet”. Mentes det den rettferdigheten som Gud KREVER? Det var den vanlige tolkningen, og den kan virke som noe selvfølgelig. Alle bærer vi på en naturlig rettsfølelse inni oss. Vi vet at Gud vil det som er rett. Dermed tror vi at veien til Gud må bestå i å gjøre det rette for å bli rettferdig innfor Gud.

Luther hadde nå to problemer å kjempe med. For det første hadde han av erfaring opplevd at han aldri lykkes i å prestere den rettferdigheten som Gud krevde. For det andre opplevde han som bibelforsker at Romerbrevet ble ubegripelig når man lot rettferdigheten bety det gode som man må utføre for å bli Guds barn. Da gikk det opp for ham at “Guds rettferdighet” rent språklig kunne bety noe annet, nemlig en rettferdighet som KOM FRA GUD, noe som GUD GIR. Med denne tolkningen gikk det plutselig an å forstå Paulus. Luther hadde funnet nøkkelen til evangeliet.

Rettferdigheten er altså noe vi får givende. Den kan også kalles “Kristi rettferdighet”. Kristus har nemlig oppfylt all rettferdighet, og sonet alt vi har forbrutt. Frelsen består i å få del i denne rettferdigheten, som Gud gjorde i stand for oss da Han ofret sin egen Sønn. Vi får del i den gjennom troen. Tro er nemlig ikke bare en tanke, en innsikt eller noe man holder for å være sant. Den er et fellesskap med Kristus som gjør at vi så å si innlemmes i Ham og får del i alt som Han eier.

Noe større eller herligere enn dette blir det ikke. Våre skitne klær er byttet ut med snøkvit skrud. Vi ikles Kristi rettferdighet. Det er Kristi rettferdighet som gjør at vi kan bli stående for Gud.

Det er disse gode nyhetene apostelen Paulus forkynner for den kristne forsamlingen i verdensmetropolen Rom. Det er disse gode nyhetene Martin Luther gjenoppdager og Reformasjonen er i gang. Den skulle endre hele Europa.

Hva trenger vi å gjenoppdage?  Kanskje kraften i Guds evangelium! At vi har det beste budskapet av alle, og at vi ikke har noe å skamme oss over. Tvert imot. Vi har det mest livsbejaende og positive budskap verden noensinne har fått del i.

Jeg elsker denne sangen, skrevet av lekpredikanten O.Brattekaas i 1895:

Ren og rettferdig, himmelen verdig
Er jeg i verdens frelser alt nu
Ordet forkynner, at mine synder

Kommer Han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri
Fri ifra nøden, dommen og døden
Amen, Halleluja

Lenge jeg tenkte, Gud ikke skjenkte
Nåde til den som fattedes alt
Å måtte lide, kjempe og stride
Stod for mitt hjerte levende malt
Men i min strid, min bedring og flid
Fantes det bare avmakt og død
Lammet har vunnet, blodet har runnet
Amen, Halleluja

Å hvilken nåde, midt i all våde
Kristus har kjøpt oss just som vi er
Han måtte lide, kjempe og stride
Han måtte stå mot helvedes hær
Nu er vi frie, hør og gi akt!
Synden på verdens frelser er lagt
Gud nu forkynner nåde for synder
Amen, Halleluja

Pavens hoffpredikant: Forkynn rettferdighet av tro!

Det vakte sterke reaksjoner da det ble kjent at pavens egen hoffpredikant, Raniero Cantalamessa (bildet), var invitert til Hedmarktoppen i sommer. Etter besøket var stormen blitt til et mild bris. Det han sa vakte ikke noen særlig debatt i ettertid. Det viste seg å være god pinseforkynnelse!

Nå har den samme Cantalamessa talt i anglikanernes høyborg, Westminister Abby, og kom der med en mildt sagt oppsiktsvekkende uttalelse:

'Rettferdighet av tro bør forkynnes av hele kirken - og med mer styrke enn noen gang før'.

Dette var jo selve kampropet under Reformasjonen. Nå omfavner pavens hoffpredikant den bibelske rettferdiggjørelseslæren, i følge den anerkjente kristne nettavisen Christian Today. Hør bare:

'Og ikke bare i motsetning til gode gjerninger - den saken er allerede avgjort - men i motsetning til de som i dag hevder at de kan frelse seg selv med deres vitenskap, teknologi, eller menneskeskapte åndelighet, uten et behov for en Frelser utenfor menneskeheten. I motsetning til selvrettferdighet! Jeg er overbevist om at det er slik Martin Luther og Thomas Cramner ville ha prekt rettferdighet ved tro, dersom de var i live i dag'.

I 2017 er det 500 år siden Martin Luther slo opp sine nå så berømte 95 teser mot Den romersk-katolske avlatshandelen. Nå går pavens hoffpredikant ut og hyller Reformasjonen. Det er sannelig interessante ting som skjer under pave Frans I.

Å vandre ustraffelig for Herren

Fant denne betraktningen i 'Troens Bankbok', en andaktsbok skrevet av Charles Haddon Spurgeon (bildet), og synes den var så god at jeg gjerne vil dele den med bloggens lesere. Betraktningen tar sitt utgangspunkt i Salme 119,80: 'La mitt hjerte være fullkomment i dine forskrifter, for at jeg ikke skal bli til skamme'.

'Vi må se på denne inspirerte bønn som et uttrykk for at de som holder seg til Herren og følger Hans ords forskrifter, ikke skal bli beskjemmet. 

Det er en bønn om at hjertet må være ustraffelig. En ren lære er god, en sunn bedømmelse av den, enda bedre, men et ustraffelig hjerte som tar imot sannheten, er det beste av alt. Vi må elske sannheten, føle dens makt og adlyde dens bud, ellers er vi ikke ustaffelig i dens forskrifter. Finnes det mange i disse onde dager som er ustraffelig? Å, la nedskriveren, så vel som leseren av disse linjer være to av dem!

Mange vil bli til skamme på den store dag når all disputt skal opphøre. Da vil de se dårskapen i sin villfarelse og stolte fornektelse av Herren. Men de som trodde det Herren hadde sagt og gjorde det Han hadde befalt, skal stå frem rettferdiggjort ved troen. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike. De som her var mest baktalt og foraktet, vil finne sin forsmedelse vendt om til ære og herlighet på den dagen.

La også oss be den samme bønn som teksten inneholder, og vi kan være helt viss om at løftene skal oppfylles også på oss. Får Herren gjøre oss ustraffelige på vår vei, kan vi vandre fremad i trygghet'.

Delt syn blant verdens baptister i synet på paven

Reaksjonene på pavevalget er mange og ulike blant verdens baptister. Fra presidenten for Southern Baptist Theological Seminary, Albert Mohler (bildet), som sier at pavens autoritet er 'anathema' for evangeliske troende, til Baptistenes Verdensallianse som sender representanter til pavens innsettelse 19.mars.

Anathema er et sterkt ord. Det betyr 'bannlysning', og brukes av kirken for å ekskommunisere medlemmer som ikke lever i tråd med Guds ord. Så er da også sørstatsbaptisten Albert Mohler en frittalende mann. I en uttalelse han kom med 14.mars ba han evangelikale kristne om ikke å bli så fanget av all begeistringen for valget av ny pave:

'Evangelikale kristne kan ikke akseptere pavedømmets legitimitet og må motstå og avvise alle krav på pavelig autoritet. Noe annet vil være å gå på kompromiss med bibelsk sannhet og reversere reformasjonen,' sa Mohler blant annet.

Presidenten for Southern Baptist Theological Seminary understreker at reformatorene avviste pavens autoritet 'for gode årsaker som synes å være glemt av enkelte liberale protestanter og av evangelikale som ikke bryr seg' i det man søker teologisk konsensus og en felles grunn vedrørende sosiale spørsmål som ekteskap og livets hellighet.

Rettferdiggjørelsen
'Først og fremst må evangelikale kristne bekrefte at læren om at vi blir rettferdiggjort av tro alene er essensiell, fordi dette er selve definisjonen på evangeliet, og det er ikke noe som er mer viktig, sentralt eller essensielt enn evangeliet,' sier Albert Mohler.

Han legger til: 'Reformatorene hadde absolutt helt rett når de sa at enhver forståelse av rettferdiggjørelsen - selv den forståelsen at rettferdiggjørelsen er av tro og noe annet - er et annet evangelium, en bannlysning av Jesu Kristi evangelium. Den eneste forståelsen av frelse av nåde alene gjennom tro alene er å definere rettferdiggjørelse slik Skriften definerer den, og det er rettferdiggjørelse ved tro alene'.

Mohler har merket seg at pave Benedikt XVI omfavnet læren om rettferdiggjørlse av tro når han skrev om apostelen Paulus, 'men han kunne ikke legge til det helt avgjørende ordet 'alene'.

Pavens autoritet
Men Albert Mohler mener det er mer som skiller oss fra den romersk-katolske kirke, ikke minst gjelder dette den autoritet som paven tillegges, blant annet til å tilgi synd og legge til rette for avlat.

'Når du forstår hva dette virkelig innebærer vil du også forstå hvor ubibelsk pavedømmet er. De mener at paven, som de anser å være Peters etterfølger, faktisk holder himmelrikets nøkler i sine hender, mens vi mener at de tilhører Kristus og Han har gitt dem til sin menighet'.

Mohler mener også at selve pavedømmet som institusjon og hemmelighetene det skjuler og alle dens liturgier står i motsetning til den åpenbaringen som er gitt oss i Skriften:

'Dette er absolutt fremmed, og står i motsetning til Skriften alene, og den plass Skriften har i Kristi forsamling,' sier Mohler.

Baptistenes Verdensallianse
Lederskapet i Baptistenes Verdensallianse, som teller 42 millioner baptister i 121 land, ser derimot annerledes på dette. De var tidlig ute med å gratulere Den romersk-katolske kirke med ny pave, og presidenten for alliansen, John Upton, sier i en uttalelse at 'den bønnens atmosfære som preget pavevalget har vært en trøst for oss alle'.

Generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse er for tiden på reise i India, og vil ikke kunne være med under seremonien i Vatikanet, legger i sin kommentar vekt på den nye pavens store sosiale engasjement for de fattige og ofrene som sosial urett og sier at paven vil bli fulgt av bønnene til medlemmene av verdens baptistfamilie.

Disse uttalelsene er det nok ingen konsensus om blant verdens baptister, selv om deres menigheter er medlemmer av Baptistenes Verdensallianse. Jeg vil tro svært mange deler synet til Albert Mohler. Ikke minst gjelder dette baptister i Øst-Europa.

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 4

Her følger fjerde del av artikkelen til dr.theol Per-Axel Sverker:

Er frelsen trygg?
Dogmene fra 1500-tallet om rettferdiggjørelsen gjenstår som Den katolske kirkens lære. Men visse teologer har vist en ny forståelse for den reformatoriske læren. I følge den evangelikale reformasjonsforskeren Alistar McGrath (bildet) er det en misforståelse, å hevde at Den katolske kirke offisielt noensinne har lært rettferdiggjørelse gjennom gjerninger. Den populære fromheten har vært preget av denne tanken, som likevel aldri har fått offisiell støtte av kirkens teologer. Derimot råder det uenighet om begrepet 'rettferdiggjørelse'. Katolikkene fulgte Augustin i definisjonen 'å gjøre rettferdig', det vil si at rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen legges sammen. Troen er forenet med kjærligheten i helliggjørelsen. Reformatorene hevdet av språklige av språklige årsaker at betydningen var 'å forklare noen rettferdig'. Det betyr ikke at Luther nedvurderer helliggjørelsen men evangeliet handler om Guds gjerninger. Våre gjerningers plass er derfor utenfor rettferdiggjørelsen.

Denne forskjellen kan muligens tilrettelegges, men det finnes også ifølge McGrath bestående læreforskjeller. Dette gjelder de såkalte formelle årsakene til rettferdiggjørelsen samt spørsmålet om frelsesvisshet. Luther insisterte på at Gud tilregner oss rettferdiggjørelsen som 'fremmede', det vil si før det har skjedd en fornyelse inne i oss. Katolikkene fortsatte å hevde at at den eneste formelle årsaken til rettferdiggjørelse er en helliggjørelsens rettferdighet i den troende. For Luther er det nok å sette sin lit til at Gud aksepterer Kristi rettferdighet som om den var vår egen. Selv om våre synder ikke er borte, telles de ikke. Dette er den 'salige byttehandelen'. På denne grunn kunne reformatorene senere undervise om frelsesvisshet. Alt som trengtes var allerede gjort av Gud. Den troende kunne hvile i dette. Dette har alltid vært en avgjørende del av evangelikal frelseslære.

(fortsettes)

Han som rettferdiggjør den ugudelige

I likhet med Charles Haddon Spurgeon (bildet) forundres jeg over disse ordene til apostelen Paulus:

"... Han som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet" (Rom 4,5)

Her er hva Spurgeon skriver om dette:

"Jeg fester din oppmerksomhet ved disse ordene: "Han som rettferdiggjør den ugudelige". Det forekommer meg å være undefulle ord. Overraskes du ikke ved å finnet et slikt uttrykk i Bibelen: "Som rettferdiggjør den ugudelige?"

Jeg har hørt at mennesker, som hater ordet om korset, anfører det som et klagemål mot Gud: Han frelser ugudelige mennesker og tar imot syndere av verste slag. Se, hvordan dette skrifsted klart hevder dette. Ved sin tjener Paulus' munn og ved Den Hellige Ånds inspirasjon tilegner han seg denne tittelen: "Han som rettferdiggjør den ugudelige." Han gjør dem rettferdige som er urettferdige; tilgir dem som fortjener å straffes og benåder dem som ingen nåde fortjener. Var det ikke slik du tenkte at frelse var for de gode? At Guds nåde var for de rene og hellige som er fri for synd? Du har innbilt deg at dersom du var utmerket ville Gud belønne deg. Du har tenkt at fordi du ikke er verdig, fantes det ikke noen vei for deg til å få nyte Hans velbehag.

Du må bli overrasket ved å lese en slik tekst: "Han som rettferdiggjør den ugudelige." Jeg undres ikke over at du blir overrasket, for til tross for all min erfaring om Guds nåde, kan jeg selv aldri undre meg nok over det.

(Fra C.H. Spurgeon: Alt av nåde. Norsk Litteraturselskap 1959, side 11-12)

Guds vrede, del 1

Taler vi sant om Gud, når vi kun understreker at Gud er kjærlighet? Sjelden hører man noen preke om den vrede Gud, skjønt Bibelen er full av eksempler på Guds vrede over synd. Den sveitiske teologen Emil Brunner (bildet) har sagt at nærmest hele den nyprotestantiske teologi har dels fornektet, dels neglisjert eller omtolket det bibelske vitnesbyrd om den vrede Gud. Brunner sier: "Overfor Guds vrede viker de fleste av og blir bibelflyktige." (Emil Brunner: Der Zorn Gottes und die Versöhung, side 93).


Den godeste Martin Luther har sagt at for fornuften er Bibelens tale om Guds vrede "den aller hardeste lære i Guds ord... Fornuften holder denne lære for en ren og skjær fabel og spotter over denne lære." (Martin Luthers Werke. Kritische Gesamtausgabe. Weimar. Bind 28, side 558)


Det er nok selve anstøtet - dette at Gud også kan bli vred, som gjør at vi holder oss borte fra dette i forkynnelsen. Men hvordan er det da mulig å forkynne et sant evangelium? Hva innebærer i så fall frelsen? Det er blitt vanlig blant enkelte, at man hevder at særlig Det gamle testamente er preget av dette gudsbildet, og at det dreier seg om et primitivt syn på Gud. Man hevder at Jesus skal ha vist oss et rent og opphøyet bilde av Gud, der alle vredestrekk hos Faderen er borte. Stemmer dette?


Slett ikke. Det er intet ved den bibelteologiske forskningen som har vist oss at dette synet stemmer. Jesus har ikke gitt oss et nytt gudsbilde. Jesus taler ikke mindre alvorlig om Guds vrede enn det Det gamle testamente gjør. Jeg kommer til å påvise dette tydelig senere i denne artikkelserien. La meg bare her innledningsvis få minne om Joh 3,36: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham."


Salme 90 er en bønn av gudsmannen Moses. Få, om noen, hadde sett og kjent denne siden ved Guds karakter og personlighet som han. Det er derfor med erfaringens tyngde han skriver: "Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever?" (v.11)


Apostelen Paulus skriver i sitt brev til de hellige i Efesus, at de var "av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3) Han beskriver dermed vår, og alle mennekskers ufrelste tilstand. Dette er sant om alle: Har man ikke tatt imot frelsen i Jesus, så er man under Guds vredesdom. Man er elsket, men samtidig under Guds vrede.


Martin Luther har i denne sammenhengen sagt: "Ethvert menneske ignorerer at det er under Guds vrede, inntil Skriften kommer og manifesterer det." (Martin Luthers Werke, bind 4, side 50)


Jeg holder fortsatt på med mine studier av de lutherske bekjennelsesskriftene, og blir stadig velsignet, inspirert og utfordret av dem. Jeg oppmuntrer mer enn gjerne bloggens lesere til å gjøre det samme! De lutherske bekjennelsesskriftene viser oss tydelig at den bibelske frelsesproblematikken er bestemt av at vi som fallen menneskehet befinner oss i en dødsfarlig konflikt med vår Skaper.


Det er frykten for Guds vrede som gjør at boten blir så viktig. I Apologien heter det: "Den tro vi taler om, finnes i boten. Den fostres under samvittighetens angst og nød, når den kjenner Guds vrede over synden og søker syndsforlatelsen." Dette er jo helt i samsvar med hva Det nye testamente lærer oss: "Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)


Ifølge de lutherske bekjennelsesskriftene er det først ut fra en erfaring av Guds vrede at "den artikkel hvorved kirken står og faller" kan erkjennes. Skal vi kunne gripe rettferdiggjørelsens salige budskap, må vi ha forstått at vi som syndere står under Guds vrede.


(fortsettes)

Steingrunnen i vårt hjerte

Det er merkelig hvordan ting fester seg. En gang på slutten av 1970-tallet, eller var det kanskje i begynnelsen på 1980-tallet, ble det holdt noen bibelseminarer på Gjøvik i forbindelse med den såkalte Jesusvekkelsen. De ble holdt på Ynglingen, og en av talerne var Ivar Agøy, tidligere misjonær og prest i Den Norske Kirke. Han er forøvrig far til en av mjne barndomsvenner, Nils Ivar Agøy, ikke minst kjent for sine glimrende oversettelser av Tolkiens bøker. På dette bibelseminaret talte Agøy, som jeg var så heldig å treffe igjen i forbindelse med 70 års dagen til Børre Knudsen, om rettferdiggjørlsen ved troen alene. I forbindelse med bibelseminaret siterte Agøy fra biskop Bo Giertz sin bok: Steingrunnen. Jeg kan huske denne bibeltimen fremdeles, og hvilket sterkt inntrykk det gjorde på meg, det Agøy leste fra boken til biskop Giertz. Igjen og igjen har dette opp gjennom årenes løp vært til stor hjelp for meg, og senest i dag. La meg få gjengi det for deg, kjære bloggleser:


"I malende og drastiske bilder begynte han å skildre omvendelsen: hvordan Gud kaster ut redningslinen og får tak i sjelen som driver som en pram med strømmen mot den store fossen, hvordan han først får den opp på Ordets faste mark gjennom å lære mennesker å gå i kirken, be og lytte til evangeliet, hvordan han siden med Ordet tukter dens uvaner og lærer den å vende seg bort fra synden og streve etter ustraffelighet. Han fortsatte med stadig større intensitet. Denne kampen mot synden er i begynnelsen en ren glede for den vakte sjel. Det er som når selveieren begynner å rydde rundt sitt nye hus. Steinene flyr av sted og spaden synger i marken. Men når et menneske arbeider i sitt hjertes åker, gjør han litt etterlitt den bedrøvelige oppdagelsen at det blir mer stein jo dypere ned han kommer. Han finner stadig nye synder hos seg, og det blir verre å rydde bort jo dypere ned han kommer. De sitter fast i hans indre. Å bryte med brennevinsmisbruk og banning og vanhelligelse av sabatten, det kan gå på en kveld. Med hovmotet, lysten til å snakke om seg selv eller finne feil hos andre, slikt sitter fast der ennå etter mange måneders hard kamp. Så en dag når han kjemper med synden og går der og bryter stein på hjertets åker så svetten siler, i håp om at han nå endelig en gang skal bli kvitt de siste syndesteinene og få se det begynne å vokse på alvor - så kjører han spaden fast i bare stein. Han går omkring, graver rundt, skraper litt og begynner på nytt. Da går den forferdelige sannheten opp for ham: det er steingrunn hele veien. Han har kjørt ut lass på lass av løse steiner og kastet dem utenfor gjerdet, men har ennå ikke fått i stand en hage som kan begynne å bære frukt for Gud. Han har bare blottet en steinhelle av granitt som aldri noensinne kan komme til å bære et nyttig tre. Dette er steingrunnen, som også kalles syndefordervelsen. Det er den fordervede natur som står der igjen når menensket har skilt seg fra sine bevisste synder. Steingrunnen gjør at du er en like stor synder for Gud når du har budt ham det ytterste du klarer av lydighet og overgivelse.


Når et menneske står på steingrunnen, har han tre muligheter å velge mellom. Han kan gå bort i vantro som Judas. Det fører til døden. Han kan fuske med redningsarbeidet som fariseerne. Da plukker han vekk de steinene som menneskene kan se. Han blir edruelig, ærlig og flittig, Siden sper han på med litt mold av egen rettferdighet, og planter slike blomster som dufter godt for hans egen nese: elskverdighet, hjelpsomhet, store bidrag til misjonen, ivrig arbeid for Guds rike, vitnesbyrd og preken, eller kanskje en utpreget strenghet i mat og drikke. Så går han der blant sine blomster og mener at arbeidet er ferdig. Men for Gud ligger steingrunnen bar, og på dommens dag er blomstene for lengst visnet.

Dette er den aller farligste fristelse: å tuske med målestokken. Gud har sendt sin Ånd for å overbevise verden om synd. Denne Ånd bor i Ordet. Jesus sier jo selv at de ord Han har talt er ånd, og hele kristenheten bekjenner at Bibelen er Åndens verk. Viker en bort fra Ordet, blir en aldri overbevist om synd, i hvert fall ikke om hele syndens forferdelige dyp. En kommer aldri ned til steingrunnen..... Bare den som gir Guds ord rett uten å prutte og tar imot det helt og holdent som Guds ord, kommer ned til steingrunnen og oppdager den syndens lov som bor i lemmene. Bare det menneske forstår at det ikke bare behøver å bedre sitt liv, men det trenger frelse. Men nettopp dette at en forstår at en nå må frelses av nåde om en noensinne skal bli frelst, det er et Guds verk. Det var dit han ville føre sjelen da han blottet steingrunnen."


Jeg vet ikke for hvilken gang, men i dag har jeg tatt frem igjennom denne romanen av Bo Giertz og skal lese den igjen. Jeg oppdager stadig nye ting i denne boka. Vet ikke om den fortsatt er i salg, men du finner den i hvert fall på biblioteket, om du ikke har lest den før. Den er en stor leseropplevelse.