Et splittet hjerte

Jeg holder for tiden på med å lese en samling homilier av den hellige Makarios den eldre (se ikonet), som levde mellom 300-390 e.Kr. Han kom fra Egypt, og levde i Sketis øst for Nilen. I sine Femti homilier understreker han kraftig Den Hellige Ånds betydning i det kristne liv; disse kom til å få stor innflytelse på Simeon den nye Teologen på 900-tallet og på Johann Arndt og John Wesley på 1600-1700 tallet. Han blir sett på som grunnleggeren av det berømte Makarios-klosteret, som i nyere tid er blitt restaurert av den nå avdøde abba Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige som navnet hans betyr. Lesningen av den hellige Makarios er både inspirerende og utfordrende, samtidig som den er en invitasjon til å leve Åndens nyskapende liv. Her følger noe den hellige Makarios har skrevet:

Hvordan er det mulig at synden og nåden kan bo i det samme hjerte, som om det var to hjerter?

Bildet av en ild kan hjelpe oss. Dersom du har en ild under et kar og legger litt ved på den, flammer ilden opp og vannet i karet blir oppvarmet og koker. Men hvis du glemmer å legge ved på ilden, dør den langsomt.

I våre hjerter brenner nådens himmelske ild. Hvis vi ber og mediterer over Kristi kjærlighet, legger vi ved på ilden og vårt hjerte brenner av lengsel etter Gud.

Hvis vi derimot forsømmer det og vender oss mot verdslige sysler, tar disse overhånd og plager oss.

Men når hjertet minnes den fred det tidligere har smakt, begynner det å angre; på ny vender det seg mot Gud. På den ene side blir vi ført nærmere freden, på den annen side søker vi den ivrig i bønnen. Det er som å opptenne en ild som varmer våre hjerter.

Hjertets kar er meget dypt, så dypt at Bibelen sier at Gud utforsker dets avgrunn. Dersom et menneske avviker fra Guds buds vei, stiller det seg under syndens makt. Og ettersom hjertets avgrunn av dyp, trenger synden rett ned i den for å ta det helt i besittelse. Derfor må også nåden, langsomt, senke seg ned i hjertets dyp.

Steingrunnen i vårt hjerte

Det er merkelig hvordan ting fester seg. En gang på slutten av 1970-tallet, eller var det kanskje i begynnelsen på 1980-tallet, ble det holdt noen bibelseminarer på Gjøvik i forbindelse med den såkalte Jesusvekkelsen. De ble holdt på Ynglingen, og en av talerne var Ivar Agøy, tidligere misjonær og prest i Den Norske Kirke. Han er forøvrig far til en av mjne barndomsvenner, Nils Ivar Agøy, ikke minst kjent for sine glimrende oversettelser av Tolkiens bøker. På dette bibelseminaret talte Agøy, som jeg var så heldig å treffe igjen i forbindelse med 70 års dagen til Børre Knudsen, om rettferdiggjørlsen ved troen alene. I forbindelse med bibelseminaret siterte Agøy fra biskop Bo Giertz sin bok: Steingrunnen. Jeg kan huske denne bibeltimen fremdeles, og hvilket sterkt inntrykk det gjorde på meg, det Agøy leste fra boken til biskop Giertz. Igjen og igjen har dette opp gjennom årenes løp vært til stor hjelp for meg, og senest i dag. La meg få gjengi det for deg, kjære bloggleser:


"I malende og drastiske bilder begynte han å skildre omvendelsen: hvordan Gud kaster ut redningslinen og får tak i sjelen som driver som en pram med strømmen mot den store fossen, hvordan han først får den opp på Ordets faste mark gjennom å lære mennesker å gå i kirken, be og lytte til evangeliet, hvordan han siden med Ordet tukter dens uvaner og lærer den å vende seg bort fra synden og streve etter ustraffelighet. Han fortsatte med stadig større intensitet. Denne kampen mot synden er i begynnelsen en ren glede for den vakte sjel. Det er som når selveieren begynner å rydde rundt sitt nye hus. Steinene flyr av sted og spaden synger i marken. Men når et menneske arbeider i sitt hjertes åker, gjør han litt etterlitt den bedrøvelige oppdagelsen at det blir mer stein jo dypere ned han kommer. Han finner stadig nye synder hos seg, og det blir verre å rydde bort jo dypere ned han kommer. De sitter fast i hans indre. Å bryte med brennevinsmisbruk og banning og vanhelligelse av sabatten, det kan gå på en kveld. Med hovmotet, lysten til å snakke om seg selv eller finne feil hos andre, slikt sitter fast der ennå etter mange måneders hard kamp. Så en dag når han kjemper med synden og går der og bryter stein på hjertets åker så svetten siler, i håp om at han nå endelig en gang skal bli kvitt de siste syndesteinene og få se det begynne å vokse på alvor - så kjører han spaden fast i bare stein. Han går omkring, graver rundt, skraper litt og begynner på nytt. Da går den forferdelige sannheten opp for ham: det er steingrunn hele veien. Han har kjørt ut lass på lass av løse steiner og kastet dem utenfor gjerdet, men har ennå ikke fått i stand en hage som kan begynne å bære frukt for Gud. Han har bare blottet en steinhelle av granitt som aldri noensinne kan komme til å bære et nyttig tre. Dette er steingrunnen, som også kalles syndefordervelsen. Det er den fordervede natur som står der igjen når menensket har skilt seg fra sine bevisste synder. Steingrunnen gjør at du er en like stor synder for Gud når du har budt ham det ytterste du klarer av lydighet og overgivelse.


Når et menneske står på steingrunnen, har han tre muligheter å velge mellom. Han kan gå bort i vantro som Judas. Det fører til døden. Han kan fuske med redningsarbeidet som fariseerne. Da plukker han vekk de steinene som menneskene kan se. Han blir edruelig, ærlig og flittig, Siden sper han på med litt mold av egen rettferdighet, og planter slike blomster som dufter godt for hans egen nese: elskverdighet, hjelpsomhet, store bidrag til misjonen, ivrig arbeid for Guds rike, vitnesbyrd og preken, eller kanskje en utpreget strenghet i mat og drikke. Så går han der blant sine blomster og mener at arbeidet er ferdig. Men for Gud ligger steingrunnen bar, og på dommens dag er blomstene for lengst visnet.

Dette er den aller farligste fristelse: å tuske med målestokken. Gud har sendt sin Ånd for å overbevise verden om synd. Denne Ånd bor i Ordet. Jesus sier jo selv at de ord Han har talt er ånd, og hele kristenheten bekjenner at Bibelen er Åndens verk. Viker en bort fra Ordet, blir en aldri overbevist om synd, i hvert fall ikke om hele syndens forferdelige dyp. En kommer aldri ned til steingrunnen..... Bare den som gir Guds ord rett uten å prutte og tar imot det helt og holdent som Guds ord, kommer ned til steingrunnen og oppdager den syndens lov som bor i lemmene. Bare det menneske forstår at det ikke bare behøver å bedre sitt liv, men det trenger frelse. Men nettopp dette at en forstår at en nå må frelses av nåde om en noensinne skal bli frelst, det er et Guds verk. Det var dit han ville føre sjelen da han blottet steingrunnen."


Jeg vet ikke for hvilken gang, men i dag har jeg tatt frem igjennom denne romanen av Bo Giertz og skal lese den igjen. Jeg oppdager stadig nye ting i denne boka. Vet ikke om den fortsatt er i salg, men du finner den i hvert fall på biblioteket, om du ikke har lest den før. Den er en stor leseropplevelse.