SISTE: Pave Shenouda III begraves tirsdag - og slik velges den nye

Det er nå bestemt at pave Shenouda III skal begraves tirsdag. Det var Den hellige synoden i Den koptisk otodokse kirken som fattet denne beslutningen i dag. Hans kropp vil ligge i Abbasiya katedralen frem til da. Etter pavens eget ønske vil han bli begravet i Hl. Bishoy klostret i Wadi Natrum, i Nil-Delta regionen nord for Kairo.

- Si ikke at paven er død, han er i himmelen!

Det ropte tusenvis av koptere som var samlet i Abbasiya katedralen i Kairo under gudstjenestefeiringen i dag. Som tidligere meddelt på bloggen døde pave Shenouda lørdag ved 12.00-tiden.

Inntil en ny pave kan velges er det det eldste medlemmet Den hellige synodens erkebiskoper, Anba Mikhail av Assiut, som vil inneha denne tjenesten. Om Anba Mikhail takker nei til oppdraget, vil neste i rekken, Archbishop Anba Pachomeus av Beheira, måtte påta seg oppdraget.

I følge den koptisk-ortodokse kirkes tradisjon velges deres pave gjennom en lang rekke prosesser. Kandidater velges blant munker og erkebiskoper, og må være minst 40 år gammel og ha vært munk i minst 15 år. Navnene på tre av kandidatene som har fått flest stemmer, skrives så på lapper og legges i en boks. Navnet på den nye paven trekkes så ut av denne boksen av en gutt - ikke mer enn ni år gammel - som har bind for øynene.

Kandidatene som foreslås blir nominert av Den hellige synoden som består av 120 erkebiskoper, munkenes egen synode, medlemmer av Meli-rådet, bispedømmer, medlemmer av Den koptiske kirkens råd og lege medlemmer.

Bildet viser pave Shenouda III og en av de mest markante åndelige skikkelsene i Den koptisk ortodokse kirke de senere årene, selve fornyeren av bønne- og gudstjenestelivet, Matta El-Meskeen eller Matteus den fattige.

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/obama-hedrer-egypts-avdode-pave/

Må de alle være ett

I forordet til den regel, som bror Roger av Taize skrev til de som skal opptas som medlemmer av den økumeniske kommuniteten i Taize, heter det:

"Vær lidenskapelig opptatt av enheten i Kristi kropp". (Brother Roger of Taize: Parable of Community, Mowbray 1984, side 13)

Gjennom årenes løp har jeg møtt så mange av Guds barn i ulike sammenhenger, og som har stått i helt andre tradisjoner enn min egen. Det har vært veldig berikende. Jeg har lært mye, og har fremdeles mye å lære. Møte med andre kirkelige tradisjoner enn min egen, har også gjort meg mer ydmyk i forhold til min egen, og jeg har forstått at Kristi kropp er noe mye mer enn ens egen lille sammenheng.

I går hadde jeg besøk av engler! Åtte stykker. Det var ungdommer fra Veien bibelskole i Bergen. Disse elevene kommer fra ulik kirkebakgrunn. De var her i Gjøvik for å ha en praksisuke i blant annet gateevangelisering. Gårdagen satte de av for å hjelpe meg til å gjøre vårt bønne- og retreatsted klar for vinteren. De gjorde en kjempeinnsats. De kom selv og tilbød seg å hjelpe, og for meg var det et bønnesvar. På grunn av mitt hjerteproblem kan jeg ikke løfte noe, og jeg blir fort veldig sliten, så jeg bekymret meg litt for hvordan stedet skulle klargjøres for vinteren. Og så tar disse åtte ungdommene på seg oppgaven. Fantastisk!

Men jeg ble også grepet av dette at vi kunne arbeide sammen - fra ulike menigheter. Det er slett ingen selvfølge.

Jeg har ofte tenkt på Dr. Einar Lundby's siste preken i Gjøvik kirke, holdt noen få år før han døde. Han preket over Joh 10, om Den gode gjeteren. Da han kom til vers 16 stanset han opp, så ut over hele forsamlingen og sa:

"Når skal det bli en hjord, og en hyrde?"

Vi som var til stede merket oss sorgen i stemmen til Lundby, sorgen over Kristi oppsplittede kropp.

Gunnel Vallquist, svensk forfatter, medlem av Svenska Akademien og katolikk, kaller kristen enhet "troens viktigste krav". Det ligger noe i det - ganske mye, faktisk.

Men enheten mellom oss begynner ikke i bokstav, men i ånd. Det er her det har strandet for mange gjennom årenes løp. Vi har forsøkt å bli enige læremessig først, og har funnet ut at så ikke går - og blitt skuffet, og frustrert.

Fornyeren av den koptiske klosterbevegelsen i nyere tid, Matta al-Miskin (Matteus den fattige) har sagt det slik:

"Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan enes om innholdet".

Jeg har tenkt mye på Jesu bønn i Joh 17 i det siste:

"Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal de også være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (v.20-21)

Tro når den bønnen blir oppfylt? Jeg vil be den sammen med Den oppstandne og himmelfarne Allherskeren og dele Hans lengsel og smerte.

Ikonet viser abbed Mena og Kristus. Mena av Aleksandria ble martyr mot slutten av det tredje århundre.

Den sanne og den falske enheten

Matta Al-Miskin (bildet), Matteus den fattige eller Yusuf Iskandir, som han het før han la verden bak seg og ble munk i Den koptisk-ortodokse kirke, har skrevet noe svært viktig om forskjellen på den sanne og den falske enheten. Ordene hans er noe vi bør legge oss på sinne alle sammen, uansett hvilken kirkelig tilhørighet vi har. Matta Al-Miksin var frem til sin død, for bare noen få år siden, den store fornyeren av det koptiske klostervesen. En sann karismatiker! En av hans store fortjenester er at han fikk kopterne til virkelig å lese Bibelen, i det han innførte bibelstudier og oppmuntret kirkens medlemmer til daglig å lese, studere og grunne på Guds ord.

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen "Kristen enhet" advarer Matta Al-Miskin mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta Al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake.

I motsetning til denne falske enhet stiller Matta Al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den Treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, Hans nedrivning av alle skillemurer.

Matta Al-Miskin legger vekt på at den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg selv til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta Al-Miskin.

I 1972 skriver Matta Al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp samme tema. Artikkelen har fått tittelen: "En Kristus og en altomfattende Kirke." Her tar Matta Al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer Kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker tenker. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle. Den er hele den nye skapelsen, forsoningen av alt som har vært, er og skal komme. I Kristus rives alle skillemurer ned.

I samme artikkel reiser han også kritikk mot dem som begynner med bokstaven og gjerne holder Ånden utenfor. "Intet skarpsinn i hele verden kan erstatte hellighet," sier Matta Al-Miskin, eller Matteus den fattige, om vi oversetter det til norsk.

Et splittet hjerte

Jeg holder for tiden på med å lese en samling homilier av den hellige Makarios den eldre (se ikonet), som levde mellom 300-390 e.Kr. Han kom fra Egypt, og levde i Sketis øst for Nilen. I sine Femti homilier understreker han kraftig Den Hellige Ånds betydning i det kristne liv; disse kom til å få stor innflytelse på Simeon den nye Teologen på 900-tallet og på Johann Arndt og John Wesley på 1600-1700 tallet. Han blir sett på som grunnleggeren av det berømte Makarios-klosteret, som i nyere tid er blitt restaurert av den nå avdøde abba Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige som navnet hans betyr. Lesningen av den hellige Makarios er både inspirerende og utfordrende, samtidig som den er en invitasjon til å leve Åndens nyskapende liv. Her følger noe den hellige Makarios har skrevet:

Hvordan er det mulig at synden og nåden kan bo i det samme hjerte, som om det var to hjerter?

Bildet av en ild kan hjelpe oss. Dersom du har en ild under et kar og legger litt ved på den, flammer ilden opp og vannet i karet blir oppvarmet og koker. Men hvis du glemmer å legge ved på ilden, dør den langsomt.

I våre hjerter brenner nådens himmelske ild. Hvis vi ber og mediterer over Kristi kjærlighet, legger vi ved på ilden og vårt hjerte brenner av lengsel etter Gud.

Hvis vi derimot forsømmer det og vender oss mot verdslige sysler, tar disse overhånd og plager oss.

Men når hjertet minnes den fred det tidligere har smakt, begynner det å angre; på ny vender det seg mot Gud. På den ene side blir vi ført nærmere freden, på den annen side søker vi den ivrig i bønnen. Det er som å opptenne en ild som varmer våre hjerter.

Hjertets kar er meget dypt, så dypt at Bibelen sier at Gud utforsker dets avgrunn. Dersom et menneske avviker fra Guds buds vei, stiller det seg under syndens makt. Og ettersom hjertets avgrunn av dyp, trenger synden rett ned i den for å ta det helt i besittelse. Derfor må også nåden, langsomt, senke seg ned i hjertets dyp.

Lectio Divina - meditativ lesning av Guds ord, del 2

På folkeskolen hadde vi besøk av en dame som skulle lære oss å pusse tennene våre. Noe av det damen med den kjempesvære tannbørsten og det store gebisset sa var at vi måtte tygge maten godt! Det er hva lectio divina handler om. Vi snakker om en meditativ måte å lese Bibelen på. I Salme 119,103 kan vi lese: "Hvor dine ord er søte for min gane, de er bedre enn honning for min munn." Wilfrid Stinissen pleier å si: "Vi burde alltid ha et bibelord å tygge på!"


I gårsdagens artikkel var jeg inne på ordet ruminatio som betyr nettopp dette: drøvtygging. En venn av Bernhard av Clairvaux, en mann med navnet Wilhelm av St. Thierry (1085-1148) har skrevet følgende: "Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellom vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."


En observant leser av denne bloggen vil ha lagt merke til at jeg er fascinert av den koptiske kirken, ikke minst etter at jeg var så heldig å få være med på en retreat med biskop Thomas på Nya Slottet Bjärka Säby. Før jeg traff biskop Thomas, som talte så varmt og sterkt og inderlig om behovet for å studere Guds ord, hadde jeg stiftet bekjentskap med den største fornyeren av den koptiske klosterbevegelsen, abuna Mattâ al-Miskin, eller Matteus den fattige. Han var leder for det berømte Makarios-klosteret i Egypt. En dag kom en disippel til ham og sa:


"Abba, lær meg å be!" Abuna Mattâ svarte: "Gi meg Bibelen din." Så åpnet han Det nye testamente i Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: "Slik skal du be."


Så leste Abuna Mattâ det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet hendene mot himmelen, begynte å gråte ... Så lese han videre og glemte fullstendig at disippelen sto der ved siden av ham.


Denne historien griper meg så sterkt. Den avslører for oss hemmeligheten bak lectio divina og all sann bønn. Dagens bloggbilde er tatt i det ortodokse klostret i Alaska som jeg har regelmessig kontakt med.


(fortsettes)