Kristusmystikeren Andrew Murray

Få oppbyggelsesforfattere har betydd så mye for meg personlig som Andrew Murray (bildet). I kveld skal vi feire hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet. Ikke minst har hans gedigne bønneveiledning betydd mye, og hans undervisning om overgivelsen til Guds vilje. Den har fulgt meg helt siden jeg ble en kristen i 1972. Da var jeg så heldig å komme over noen av bøkene til Murray i dansk oversettelse. Så ble jeg introdusert for flere av hans bøker på engelsk. Da stiftet jeg også bekjentskap med undervisningen til Murray om Kristi blods betydning og om det indre livet med Gud. Dette skulle danne mye av grunnlaget for mitt eget kristenliv, og ble helt avgjørende for meg.

Andrew Murray ble født i Sør-Afrika i 1828.  Men han var ikke blitt mer enn to år, ble han sendt til Aberdeen i Skottland sammen med sin bror John, for å leve der og etter hvert få sin utdannelse der. Faren var pastor i den reformerte kirken, og var utsendt fra Skottland til Sør-Afrika for å arbeide som misjonær der. Hans mor var etterkommere av franske hugenoter og av tyske lutheranere. 17 år gammel kom han til en levende på Kristus. Etter omvendelsen skrev han til sin far:

"Jeg har nå overgitt meg helt og holdent til Kristus."

Den avgjørelsen skulle holde livet ut. I Skottland tok Andrew Murray en mastergrad, og derfra dro de to brødrene til Utrecht hvor de studerte teologi ved universitetet. I Utrecht ble de to brødrene medlemmer av en vekkelsesgruppe som kalte seg: 'Het Reveil'. Denne gruppen sto i opposisjon til rasjonalismen som da var på fremmarsj blant kristne i Nederland.

9.mai 1948 ble John og Andrew Murray ordinert til Den hollandsk reformerte kirken og vendte så tilbake til Cape Town. I Sør-Afrika begynte Andrew som omreisende forkynner. Han fikk ansvar for et stort område med svært spredt bebyggelse, men ung som han var, gikk han på med krum hals. I 10 år reiste han rundt i et område av Sør-Afrika sterkt preget av sykdom, og måtte kjempe mot både slanger og løver!

Andrew Murray utviklet tidlig et bønneliv og ba ofte og lenge om vekkelse. De fikk han da også oppleve flere av.

I 1856 giftet han se med Emma Rutherford. De skulle få elleve barn sammen.

Rundt 1870 møtte han den fremvoksende hellighetsbevegelsen og hans tro ble fordjupet og styrket. Samtidig opplevde han også en dåp i Den Hellige Ånd.

Murray ble i stadig sterkere grad fascinert av den kristne mystikken, og kalte hjemmet sitt for "Clairvaux" etter klosteret som Bernhard av Clairvaux hadde bygget opp. Han leste også og gav ut bøker av 1700-tallsmystikeren William Law, og var veldig grepet av helbredelsestjenesten til Johann Christoph Blumhard. Etter hvert som troen hans modnet, opplevde han et stadig større slektskap med dem som er gått foran.

Andrew Murray døde 18.januar 1917.

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 4

Bernhard av Clairvaux (bildet) er en av de mest innflytelsesrike munkene som noen gang har levd. Man berømmer ham for han store kjærlighet til Gud og mennesker. Men Bernhard har også en annen side. Han anklaget hele det jødiske folk for å vise 'en dumhet som var helt bestialsk, og mer enn bestialsk', 'en intelligens som var rå, tett og nærmest treg' og årsaken til dette var at 'de fulgte ikke Herren'.

I følge Bernhard var det ingenting i jødene som 'ikke var grovt eller rått, enten det er snakk om deres yrke, eller deres tilbøyeligheter, deres forstand eller til og med deres ritualer når de tilber Gud'. De var 'som en rase som ikke hadde Gud til far, men som var av djevelen, og som mordere på samme måten som han som var en morder fra begynnelsen'. (Malcom Hay: The Roots of Christian Anti-Semitism, Oxford University Press, 1983, side 54-56)

Det ser ut til at den godeste Bernhard av Clairvaux, og de andre kirkelederne jeg har nevnt så langt i denne artikkelen helt har glemt hva Guds ord sier om den som hater: "Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg'. (1.Joh 3,15)

Peter den høyverdige
En av de samtidige med Bernhard av Clairvaux var Peter den høyverdige. Han var 'kjent som en av mest saktmodige av alle mennesker, et eksempel på kristen nestekjærlighet'. Nå kan en virkelig spørre om det er mulig å gi en slik karakteristikk av et menneske, når en blir kjent med hans jødehat:

'Dere jøder, jeg henvender meg til dere. Dere som til denne dag fornekter Guds Sønn. Hvor lenge, elendige vrak, skal dere la være å tro på sannheten? Jeg tviler virkelig på om en jøde kan være menneskelig... Ut fra hulen fører jeg et uhyrlig dyr, og stiller det i gapestokken på verdens amfiteater, til beskuelse for alle mennesker. Jeg tar deg fram, du jøde, du brutale dyr, til beskuelse for alle mennesker'. (Malcom Hay: The Roots of Christian Anti-semitism, Oxford University Press, side 57)

Pave Innocent III
Han var kanskje ikke så uskyldig som navnet hans skulle tilsi:. I følge ham var jødene dømt til evig slaveri, fordi de korsfestet Jesus:

'Jesu Kristi blod roper ut mot jødene. Likevel bør de ikke drepes, så ikke det kristne folk skal glemme den guddommelige lov. Men de bør forbli omstreifere på jorden, helt til deres ansikter blir fylt av skam'. (Malcom Hay, side 76 og 81)

Den katolske kirkehistorikeren, Malcom Hay, beskriver hva dette utsagnet fra pave Innocent konkret innebar: "Handelsboikott, sosial utfrysing, forvisning fra alle betrodde stillinger og stiller som innebar makt, var de viktigste økonomiske våpnene som pave Innocent klarte å bruke på en effektiv måte mot dem'.

Artikkelserien avsluttes i morgen med fokus på Martin Luther og jødehatet.

(fortsettes)

Lectio Divina - meditativ lesning av Guds ord, del 2

På folkeskolen hadde vi besøk av en dame som skulle lære oss å pusse tennene våre. Noe av det damen med den kjempesvære tannbørsten og det store gebisset sa var at vi måtte tygge maten godt! Det er hva lectio divina handler om. Vi snakker om en meditativ måte å lese Bibelen på. I Salme 119,103 kan vi lese: "Hvor dine ord er søte for min gane, de er bedre enn honning for min munn." Wilfrid Stinissen pleier å si: "Vi burde alltid ha et bibelord å tygge på!"


I gårsdagens artikkel var jeg inne på ordet ruminatio som betyr nettopp dette: drøvtygging. En venn av Bernhard av Clairvaux, en mann med navnet Wilhelm av St. Thierry (1085-1148) har skrevet følgende: "Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellom vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."


En observant leser av denne bloggen vil ha lagt merke til at jeg er fascinert av den koptiske kirken, ikke minst etter at jeg var så heldig å få være med på en retreat med biskop Thomas på Nya Slottet Bjärka Säby. Før jeg traff biskop Thomas, som talte så varmt og sterkt og inderlig om behovet for å studere Guds ord, hadde jeg stiftet bekjentskap med den største fornyeren av den koptiske klosterbevegelsen, abuna Mattâ al-Miskin, eller Matteus den fattige. Han var leder for det berømte Makarios-klosteret i Egypt. En dag kom en disippel til ham og sa:


"Abba, lær meg å be!" Abuna Mattâ svarte: "Gi meg Bibelen din." Så åpnet han Det nye testamente i Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: "Slik skal du be."


Så leste Abuna Mattâ det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet hendene mot himmelen, begynte å gråte ... Så lese han videre og glemte fullstendig at disippelen sto der ved siden av ham.


Denne historien griper meg så sterkt. Den avslører for oss hemmeligheten bak lectio divina og all sann bønn. Dagens bloggbilde er tatt i det ortodokse klostret i Alaska som jeg har regelmessig kontakt med.


(fortsettes)