Gud taler. Hvem lytter?

 Hele den kristne tradisjonen har sett på Maria fra Betania som en typisk representant for det kontemplative livet. Maria setter seg ved Jesu føtter og lytter til hans ord. Hun gjør nettopp det alle mennesker gjør når de vil leve et kontemplativt liv. Kontemplasjon er ikke det å speile seg selv, slik mange tror. Det er heller ikke å synke ned i et bunnløst, kosmisk djup. 

Vår Gud er ikke stum. Han er en Gud som taler, som uttrykker seg. Gud sier ett ord, og verden blir til. Gud taler til Abraham, til Moses, til Samuel. Hele Bibelen er Guds ord. Det er livsviktig for Gud å tale. Allerede før verden og mennesket var til, talte Gud. Gud har aldri kunnet beholde sin rikdom for seg selv. Fra evighet av har han talt et Ord som uttrykker ham totalt. Det er dette Ordet som kommer til verden. Når Gud kommer til oss i menneskeskikkelse, kommer han som Ordet, som Faderens endelige Ord. 

Man skulle tro at verden holdt pusten når Gud taler sitt Ord. Vi skulle vente at verden lyttet i respektfull taushet. Og vi kan lese dette i Visdommens bok: "Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, for ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone" (Visd 18,14-15).

Men hvor har det blitt av denne tausheten? Hvem i vår tid gjør som Maria? Alle vil snakke, men hvem vil lytte?

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 266

Det er ved å lytte at vi ser

 "Troen kommer av det man hører", skriver apostelen Paulus i Romerbrevet. Ikke av hva som helst man hører, men av Kristi ord. Likevel. hørselen spiller en avgjørende rolle. Nei, ikke den vanlige, men den åndelige. Derfor hører vi stadig: "HØR hva Ånden sier til menigheten." 

For troen fødes av å lytte - lytte til Guds hjerteslag. 

Bønnen er først og fremst å lytte oppmerksomt til Guds Ånd, gjennom den gaven Bibelen er, ved å lytte til Gud gjennom historien og hverdagen - men først og fremst dette: en oppmerksom og bedende lesning av Guds ord, som trener vår evne til å skille ånder.

Det er ved å lytte at vi ser!

Når det gjelder det åndelige livet vokser vi i samme utstrekning som vi våger å gå på djupet i vår lytting. Da må vi øve oss på stillheten. Uten stillhet ingen virkelig gudserfaring. 

Den hellige Bernard av Clairvaux hadde et ord for dette. Han talte om Guds nærvær som at Ordet besøker oss - altså Kristus!

Om å grunne på Guds ord

 Det finnes mange ulike måter å lese Guds ord på. I de siste årene har jeg vært tiltrukket av å lese Bibelen meditativt. Denne formen for hellig lesning har gitt meg del i så mange velsignelser. Jeg snakker om å lese bibelteksten s-a-k-t-e og med ettertanke. Dette er en gammel måte å studere Guds ord på, faktisk eldre enn kristendommen. Allerede de jødiske rabbinerne sa at Guds lov er Hans nærvær som vi åpner oss for når vi leser, grunner og ber. Vi kjenner dette igjen fra det apostelen Paulus skriver om Timoteus: "helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus." (2.Tim 3,15. Norsk Bibel 88/07)

Denne formen for skriftlesning kalles lectio divina, ikke bare fordi det er Guds ord man leser, men også fordi Gud er med den som leser! Vi er alltid to som leser: Den Hellige Ånd og jeg.

Lectio Divina er den oppmerksomme og konsentrerte lesningen av Guds ord.

Dette er ikke noe nytt, det har heller ikke noe å gjøre med New Age eller buddhisme eller Østens religioner. Lectio Divina er så bibelsk som det kan bli! En god definisjon finnes også i Jos 1,8: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram."

Men det er Benedikt av Nursia, født i 480 og død i 543, som ansees å være det 'moderne' opphavet! Derfor snakker vi også om den benediktinske metoden, eller den benediktinske måten å lese Guds ord på. En stor del av Benedikts klosterregel handler om å avsette tid til den hellige lesningen.

Går vi djupere inn i hvordan Benedikt tenkte, så ser vi at Lectio Divina for Benedikt handler om å motta en åpenbaring av Guds kjærlighet. Og stedet - par excellence - er selvsagt Den Hellige Skrift, Bibelen. I Bibelen åpenbarer Gud seg på den næreste måte.

Åpningsordet i Benedikts regel er: lytt. Lytt, fortsetter han, oppmerksomt og med kjærlighet, med ditt 'hjertes øre' - dette vakre lille uttrykket som antyder at vi ikke bare skal lytte med hjerne og intellekt, men med hele oss selv, våre følelser og forestillingsevne.

"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." (Åp 1,7)

Esther De Waal, som har skrevet en bok om Benedikts regel, sier det slik:

"Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn."

Lectio Divina er å oppleve det Åp 3,20 forteller om: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.

Skal vi oppleve dette må vi ta oss tid. Da må vi avsette tid daglig for å lese Guds ord, sakte og oppmerksomt, drøvtygge det. Det betyr at vi kanskje ikke leser så store stykker ad gangen, men leser det vi leser konsentrert og under bønn. Etter hvert blir Guds ord en del av oss, fordi ordet tar plass i vårt tankeliv. Apostelen Paulus oppfordrer oss til nettopp dette når han skriver: "La Kristi ord BO rikelig blant dere ...." (Kol 3,16) Ikke bare komme på besøk av og til, når vi ser oss i stand til å sette oss ned noen minutter, og kanskje mens vi er trett og uoppmerksomme, men BO hos oss. Vi må slå djupe røtter i ordets muld. Det er først når vi gjør det at vi blir "tre tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,3) De tidligste benediktinske munkene lærte seg store deler av Skriften utenat. Det er slett ingen dum ide!

Kirkefedrene leste Skriften på denne måten. Og både i Middelalderen og Sen-Middelalderen ser vi at denne formen for bibellesning skjer systematisk i klostrene. Da snakker man om tre momenter som samlet utgjør lectio divina: lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)

I den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med og blandet sammen med indre bønn. Man snakket om ruminatio - drøvtygging. Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen.

Bernhard av Clairvaux hadde en venn som het Wilhelm av St. Thierry (1085-1148), og denne Wilhelm skrev følgende til ordenbrødrene i Mont-Dieu:

"Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellon vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."

Selve fornyeren av det koptiske klostervesen, abuna Matta al-Miskin, eller Mattues den fattige, og som har vært den åndelige veilederen for biskop Thomas, fikk en dag besøk av disippel av Jesus som sa: "Fader, lær meg å be." Abuna Matta, som da holdt til i Makarios-klosteret, svarte: "Gi meg Bibelen din." Han åpnet Det nye testamente ved begynnelsen av Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: 'Slik skal du be.'

Først leste han det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet armene mot himmelen, begynte å gråte... Så leste han videre og glemte fullstenig at disippelen stod der ved siden av ham.

Den bedende og den langsomme lesningen av Bibelen, del 5

Lectio Divina er den oppmerksomme og konsentrerte lesningen av Guds ord.

Dette er ikke noe nytt, det har heller ikke noe å gjøre med New Age eller buddhisme eller Østens religioner. Lectio Divina er så bibelsk som det kan bli! En god definisjon finnes også i Jos 1,8: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram."


Men det er Benedikt av Nursia, født i 480 og død i 543, som ansees å være det 'moderne' opphavet! Derfor snakker vi også om den benediktinske metoden, eller den benediktinske måten å lese Guds ord på. En stor del av Benedikts klosterregel handler om å avsette tid til den hellige lesningen.

Går vi dypere inn i hvordan Benedikt tenkte, så ser vi at Lectio Divina for Benedikt handler om å motta en åpenbaring av Guds kjærlighet. Og stedet - par excellence - er selvsagt Den Hellige Skrift, Bibelen. I Bibelen åpenbarer Gud seg på den næreste måte.

Åpningsordet i Benedikts regel er: lytt. Lytt, fortsetter han, oppmerksomt og med kjærlighet, med ditt 'hjertes øre' - dette vakre lille uttrykket som antyder at vi ikke bare skal lytte med hjerne og intellekt, men med hele oss selv, våre følelser og forestillingsevne.

"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." (Åp 1,7)

Esther De Waal, som har skrevet en bok om Benedikts regel, sier det slik:

"Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn."

Lectio Divina er å oppleve det Åp 3,20 forteller om: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg."

Skal vi oppleve dette må vi ta oss tid. Da må vi avsette tid daglig for å lese Guds ord, sakte og oppmerksomt, drøvtygge det. Det betyr at vi kanskje ikke leser så store stykker ad gangen, men leser det vi leser konsentrert og under bønn. Etter hvert blir Guds ord en del av oss, fordi ordet tar plass i vårt tankeliv. Apostelen Paulus oppfordrer oss til nettopp dette når han skriver: "La Kristi ord BO rikelig blant dere ...." (Kol 3,16) Ikke bare komme på besøk av og til, når vi ser oss i stand til å sette oss ned noen minutter, og kanskje mens vi er trett og uoppmerksomme, men BO hos oss. Vi må slå djupe røtter i ordets muld. Det er først når vi gjør det at vi blir "tre tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,3) De tidligste benediktinske munkene lærte seg store deler av Skriften utenat. Det er slett ingen dum ide!

Vi er alltid to som leser: Den Hellige Ånd og jeg.

Kirkefedrene leste Skriften på denne måten. Og både i Middelalderen og Sen-Middelalderen ser vi at denne formen for bibellesning skjer systematisk i klostrene. Da snakker man om tre momenter som samlet utgjør lectio divina: lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)

I den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med og blandet sammen med indre bønn. Man snakket om ruminatio - drøvtygging. Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen.

Den bedende og den langsomme lesningen av Bibelen, del 4

Den Hellige Ånd er uløselig knyttet til Bibelen. Den Hellige Ånd var ikke bare aktiv den gangen Bibelens forfattere skrev de ulike bibel-bøkene. Han er også tilstede hos den som leser Bibelen og det er bare Åndens nærvær som gjør at Bibelens ord blir åndefylt og evig aktuelt.

Den Hellige Ånd som er forfatteren av Bibelen, overlater oss ikke til oss selv, men vil åpenbare for oss de skattene Han har skjult i ordet. For lesningen av Den Hellige Skrift handler ikke om å tilegne oss intellektuell kunnskap, men lesningen handler om å lære Den treenige Gud å kjenne.

Det er William av St.Thierry som har sagt:

"Skriften må leses i lyset av samme Ånd som den ble skrevet i, og gjennom den må Bibelen forstås."

Derfor sier Enzo Bianchi, grunnleggeren og den tidlige prior for Monastero di Bose, følgende:

"Ved hver lesning av Skriften kreves en påkallelse av Den Hellige Ånd. Guds ord blir levende kun gjennom Ånden som ligger nedlagt i Ordet og som finnes i oss og hviler over Ordet, på samme måte som den hvilte over Sønnen ved Hans dåp. Når vi leser Bibelen må vi gjøre det med en åndelig dimensjon - en dimensjon der vi møter Kristi kropp - kirken og tradisjonen - i hvilken Guds ord taler."

Den siste delen av dette utsagnet vil nok virke fremmed for mange evangelikale kristne. Vi har hevdet reformasjonens "Skriften alene", og jeg hører til de som tror at Bibelen er eneste autoritet for liv og lære, men dette må forstås rett. Bibelen kan ikke løsrives fra den menigheten som har gitt oss den. Skriften tilhører kirken. Den første menighet hadde tilgang til de skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente, Så, med Den Hellige Ånds plan og inspirasjon, så evangeliene og de apostoliske skriftene dagens lys. Under den samme hellige Ånds ledelse ble så Den Hellige Skrift samlet. Den ble til i kirken og for kirken. Ikke først og fremst for den enkelte kristne, til fri tolkning. Derfor må Skriften leses i den sammenheng den er gitt.

I den tradisjonen jeg selv tilhører har det personlige bibelstudiet stått sterkt, men selv blant baptister står ikke lesningen av Skriften løsrevet fra det kristne fellesskapet. Bibelen er blitt lest sammen med andre, og tolket sammen. Det er mye underlig lære som blir til i dag fordi Bibelen tolkes av så mange individualister, som har sine særegne oppfatninger av Bibelen. Man har ingen andre enn seg selv som korrigerende målestokk.

"Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap." (Ef 3,18-19)

Det er en ting som er blitt borte i mange frikirkelige sammenhenger, og det er 'opplesningen av Skriften'. I mange frikirkelige sammenhenger får ikke de ordene som leses fra Den Hellige Skrift stå alene, uten at de kommenteres og legges ut. Dermed kommer ofte mine tanker frem. Ordet får ikke stå alene. Det er ikke Skriften alene, men Skriften +.

Apostelen Paulus oppfordrer sin unge medarbeider Timoteus med dette:

"Legg vinn på opplesningen av Skriften ...." (1.Tim 4,13/Norsk Bibel 88/07)

Det har vi holdt på med i snart seks år i Kristi himmelfartskapellet. I forbindelse med gudstjenesten hver uke leses det fra Det Gamle Testamente, fra brevene og fra evangeliet. Uten at det kommenteres. Det fungerer aldeles utmerket og er til stor velsignelse.

(fortsettes)

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 3

Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med biskop Thomas i begynnelsen av mai 2006. Den vevre lille skikkelsen i den svarte prestekjolen fylte hele biblioteket på Bjärka Säby bare med sitt blotte nærvær. Han bar noe med seg av hellighet og djup kjærlighet til mennesker. Forundret lyttet jeg til hans undervisning om betydningen av å lese og grunne på Guds ord, slik vi har det i vår Bibel. Det var tydelig for alle oss som var der at dette var en mann som elsket Bibelen og leste den den iver og grundighet.

To ting er blitt sittende igjen etter undervisningen til biskop Thomas om Lectio Divina, den bedende lesningen av Bibelen. Han fortalte om sin egen Bibel. En nydelig liten Bibel i rødt skinn med glidelås. "Dette er min personlige Bibel," fortalte biskop Thomas med et stort varmt smil rundt munnen. "Den inneholder mange personlige notater. Datoer ved siden av skriftsteder, som har betydd mye for meg. Den får ingen se eller bla i. Dette er Guds kjærlighetsbrev til meg. Alle skulle ha en Bibel som de kunne understreke og gjøre seg notater i. Da blir den personlig."

Det andre jeg merket meg var at målet han hadde for alle konfirmantene i hans bispedømme var dette: de skulle eie sin egen Bibel, og få hjelp til å lese den! Det er et godt mål for en biskop.

I en tid hvor Bibelen devalueres som vår, også i kristne sammenhenger, trenger vi kloke biskoper som biskop Thomas, som løfter frem betydningen av å lese Guds ord. En kristen er i daglig behov av Livets Ord og Livets Brød for å kunne overleve.

"Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer ut av Guds munn." (Matt 4,4)

Akkurat den erfaringen tror jeg mange kristne gjør seg. Vi oppdager etter hvert at det er bare ordet fra Guds munn som er varig og bestandig, og som metter vår sjels hunger. Det er mange gode bøker å lese, men ingen ting kan noensinne måle seg med det ordet som er innblåst av Guds hellige Ånd.

Det mennesket som er blitt frelst av Guds ords sannhet vil også bli helliget gjennom det.

Det skjer noe når Guds-ordet leses.

"Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet," sier Jesus i det som er blitt kalt Hans yppersteprestelige bønn, jfr Joh 17,17.

Noen rabbinere har sagt det slik:

"Torahen, Ordet, var Guds nærvær i skapelsen - et nærvær som folket kunne gjøre til sitt gjennom lesning, meditasjon og bønn."

Det er disse tre elementene - lesning, meditasjon og bønn - som er selve nerven i det som er blitt kalt Lectio Divina, og det er dette som har vært det bærende elementet i både den jødiske og i urkirkens fromhetsliv.

For å foregripe noe av det vi nå skal se nærmere på, la meg sitere Johannes Chrysostomos som ved en anledning ba dette når han skulle lese Bibelen:

"Åpne mitt hjertes øyne slik at jeg forstår å gjøre din vilje ... opplys mine øyne med ditt lys..."

og Efraim syreren:

"Påkall Gud og be om at han viser seg for deg..."

Billedtekst: Peter Halldorf, biskop Thomas og meg i mai 2006

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 2

Guds røst taler til oss gjennom ordene til profeter og apostler. Ingenting kan sammenlignes med Bibelen.                                                       

"Så stor iboende kraft og styrke har Guds ord at det utgjør kirkens støtte og energi og gir kirkens barn styrke i troen, næring til sjelen og er en ren og uforgjengelig kilde for det åndelige livet," skriver Enzo Bianchi, den tidligere prioren for Monastero di Bose, det økumeniske klosteret ved foten av Alpene.

Det stemmer godt overens med det forfatteren av Hebreerbrevet skriver: "For Guds ord er LEVENDE og VIRKSOMT og SKARPERE enn noe tveegget sverd. Det TRENGER IGJENNOM helt til det KLØVER både sjel og ånd, ledd og marg, og er DOMMER over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12. Min utheving)

Legg merke til at Guds ord er LEVENDE. Det er en årsak til det: "Hele Skriften er INNÅNDET AV GUD." (2.Tim 3,16)

I den gamle oversettelsen sto det: "INNBLEST".

Det betyr at bak hvert bibelord står Den Hellige Ånd som har blåst på, åndet på, ordet. Det gjør ordet levende for oss. Dette er vel en erfaring mange av oss har gjort: Vi leser en bibeltekst, mange mange ganger, uten at vi får noe ut av det, og så, plutselig, blir bokstavene levende for oss. Vi får lys over ordet og forstår hva som står og sammenhengen det står i. Det kalles åpenbaring. Det er Den Hellige Ånd som gjør ordet levende for oss.

Apostelen Paulus forteller oss hva Guds ord er i stand til:

"Hans nådeord, som kan bygge dere opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget." (Apg 20,32.

Her ser vi at Bibelen kan bygge oss opp og gi oss del i den arv som vi har fått i Kristi død og oppstandelse.

Til menigheten i Tessaloniki understreker apostelen Paulus hvor unik Bibelen er:

"Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord vi forkynte dere, tok dere imot det - ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror." (1.Tess 2,13)

Vi merker oss følgende:

* Guds ord er ikke menneskeord, men virkelig Guds eget ord til oss.
* Det er virksomt i oss.

Med andre ord, når vi leser det, skjer det noe i oss. Vi erverver oss ikke bare kunnskap, men kjennskap til hvem Gud er. Gjennom Bibelen åpenbarer Guds personlighet og karakter seg.

Det er viktig å ha denne forståelsen i bunn når vi nå skal se nærmere på hvordan vi kan lese Guds ord, og få bedre utbytte av det vi leser. Det er det denne artikkelserien handler om.

(fortsettes)

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 1

En av følgene av Parkinsons er at man bruker litt lenger tid til å få med seg ting. Det gjelder på flere områder. Å gå, for eksempel, tar mer tid enn før. Å reise seg, kan ta en evighet, kan det kjennes som. Jeg faller ned i stolen igjen gang på gang. Derfor kan man ikke ha hastverk. Det er ikke så mange ukene siden jeg oppdaget at jeg ikke klarte å få med meg all tekstingen på TV eller filmer. Jeg er ikke rask nok til å lese. Det hadde jeg ikke noen problemer med før.

Men nå har jeg drevet ganske lenge med den langsomme lesningen av Bibelen. Jeg fant nemlig ut noe jeg sikkert er ganske alene om! Jeg kunne lese et kapittel i Bibelen, og så husket jeg ikke hva jeg hadde lest.

Det var da jeg fant ut at jeg leste for fort. Jeg ville ha med meg så mye.

Nå er det ulike måter å lese Bibelen på, så jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å endre din måte å gjøre det på, men for egen del er jeg blitt så glad i den langsomme lesningen av Bibelen. Dette er ikke noe jeg selv har funnet på. Dette handler om Lectio Divina, den bedende lesningen av Bibelen. Da må man lese sakte, og dvele ved ordene.

Jeg har skrevet om dette tidligere på bloggen, men i denne artikkelserien skal jeg forsøke å være litt grundigere. Jeg vet at mange sliter med bibellesningen, så derfor trenger vi litt hjelp. Dette er et forsøk på å gi en slik praktisk veiledning.

Gjennom Lectio Divina tradisjonen har jeg fått en fornyet kjærlighet til Bibelen.

(fortsettes)

La ordet bli liv

"Åndelig lesning er mat for sjelen. Da vi sakte lar Bibelens ord eller en god åndelig bok få trenge inn i oss og fylle våre hjerter, blir vi annerledes. Ordet blir sakte til liv i oss og forvandler hele vårt vesen.

Åndelig lesning er å la det guddommelige Ordet ta bolig i oss. I og gjennom Jesus Kristus ble Gud menneske for oss for lenge siden. I og gjennom at vi leser Guds ord og grunner på det blir Gud menneske i oss nå og gjør oss til levende Kristus-mennesker for vår tid.

La oss fortsette å lese Guds ord med kjærlighet og djupt alvor.

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Noen tanker om det å lese Bibelen

"Å ta frem Den hellige Skrift og lese den er det første vi må gjøre for å åpne oss for Guds kall. 

Men å lese Skriften er ikke så lett som det kan synes siden vi i vår akademiske verden tenderer til å gjøre alt vi leser til et emne for analyse og diskusjon.

Men Guds ord skulle først av alt lede oss til kontemplasjon og meditasjon. I stedet for å plukke fra hverandre ordene, skulle vi bringe dem sammen i vårt indre; i stedet for å lure på om vi er enig eller ikke enig, skulle vi undre oss over hvilke ord som taler direkte til oss og har forbindelse med vår egen personlige historie. 

I stedet for å tenke på ordene som et potensielt emne for diskusjon eller en interessant dialog på et papir, skulle vi være villige til å la dem trenge igjennom de mest skjulte delene av vårt hjerte, selv til de områdene som ingen andre ord har fått adgang til. 

Da, og bare da, kan ordene bære rik frukt i god jord og vi kan vi 'høre ordet og forstå det'. (Matt 13,23)"

Henri Nouwen i boken Reaching Out. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Lectio Divina, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen til Enzo Bianchi (bildet) om betydningen av å lese Bibelen:

Bibellesningen leder oss med tiden til å vitne om et nærvær, martyria, hvis høyeste mål er martyriet, å gi sitt liv i kjærlighet til andre. Rabbi Akiva levde sitt martyrium som en fullendelse av ordene fra Shema: 'Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, med hele din kropp og med all din kraft'. (5.Mos 6,5). Mens hans kropp ble skjært i biter av bødlene resiterte rabbi Akiva 'Shema' og til de brødre som ville avbryte ham svarte han: 'Hele livet har jeg vært urolig når det gjelder dette vers: 'Du skal elske Gud av hele ditt liv', det innebærer at du skal elske Ham selv om Han tar ditt liv, og han sa: 'Hvordan skal jeg kunne gjøre det?' Og nå er det her en mulighet - burde jeg ikke gjøre det?' (Babylonske Talmud, Berakot 61b).

Ordet som har belyst livet levendegjør også døden. Dette hjelper oss kanskje til å besvare en innvending som i dag har spredd seg i katolske sammenhenger og som kommer til uttrykk på følgende måte: Om Guds ord er virksomt i dag, om de troende vender tilbake til Guds ord som de har hørt i Bibelen - hvordan kommer det da til uttrykk? Hvor kan vi finne tegn på Hans makt?

Denne innvending viser oss hvor vanskelig det er å utgå fra Skriften, og ikke fra oss selv eller den sekulariserte verden vi lever i, slik at vi med rette kriterier, det vil si med korset, kan bedømme virksomheten. Ordet, likesom Kristus, kan ikke skilles fra korset og Hans makt og visdom er like paradoksal som makten og visdommen på korset. Det er ingen tilfeldighet at Paulus, taler om 'ho logos to tou stauru', det vil si: 'tal om korset' (1.Kor 1,18), og denne virkningsgrad er bare merkbar og forståelig gjennom troen.

Bare vår tro kan gjøre at vi forstår at det martyrium som kirken i dag gjennomlider er en konsekvens av Ordets virkning. Ordet som vi lytter til og lever etter helt til det punkt der vi gir vårt liv for andre av kjærlighet. I kjærlighet til Gud og til menneskene, også til fiender og bødler.

Lectio Divina, del 3

Her følger tredje del av artikkelen til Enzo Bianchi (bildet):

Ved Lectio Divina nærmer vi oss ikke lesningen på et intellektuelt plan men mer gjennom vår innsikt, og vi holder oss til den salige Frans av Sienas ord: 'Innvielse - ikke ytre kunnskap; bevissthet - ikke vitenskap; kjærlighet - ikke på papir'. Det er en lesning som krever evnen til å integrere det leste, slik at Ordet slår rot i våre hjerter. Det krever utholdenhet, det vil si en daglig fornyelse av vår vilje til å lytte og vår evne til å bli værende i tiden - for troen er ikke en erfaring av et øyeblikk eller en stund i livet, men omfatter hele vår eksistens. Lesningen leder til en åndelig strid som handler om vår evne til å forbli ved Ordet og beskytte det som om det var en dyrebar eiendom.

Vår lesning av Bibelen gjennom Lectio Divina leder oss til den evangelisk mest fruktbringende spenning som er omvendelsen. Den leder oss til å lese og reflektere over våre egne liv i forhold til den guddommelige viljen som åpenbares i Skriften, slik at vi kan leve i tråd med denne guddommelige viljen. I våre liv gjenspeiles vår bibellesning, ikke bare i den betydningen at det får oss til å utføre visse ting men ikke andre, men heller i den meningen at det inneholder det brennende lys som gjør at våre handlinger blir levende vitnesbyrd for andre mennesker.

'Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen'. (Matt 5,16)

For virkelig å forstå Skriften kreves det at vi lever den og at gjør det i fellesskap med andre.

'Det var mye i Den hellige Skrift, som jeg av meg selv ikke forstod, og som jeg lærte meg å forstå når jeg stilte meg framfor mine brødre ... jeg forstod at mye av det jeg hadde lært meg, hadde jeg dem å takke for' (Gregorios den Store).

Det er den måten som overføringen av Den hellige Skrift skjer, fra tekst til vitnesbyrd, den inspirerte Skriften er også inspirerende og vil tenne i våre hjerter den hellige ild (jfr Luk 24,32), slik at den kan vise sin makt gjennom oss.

(fortsettes)

Lectio Divina, del 2

Her er andre del av artikkelen om viktigheten av å lese Bibelen, skrevet av Enzo Bianchi (bildet), som jeg har oversatt:

Den prosess som påbegynnes i forbindelse med Lectio Divina er en svært menneskelig utvikling som fra en posisjon av å lytte går over i kunnskap og som i tur leder til kjærlighet. I dens første fase, lesningen, handler det om at vi anstrenger oss for å forlate oss selv, slik at vi kan overvinne det som er annerledes i teksten og bygge bro over de kronologiske og kulturelle forskjellene som finnes der. Under meditasjonen fordjuper vi vår forståelse av teksten og leter etter dens viktigste budskap, som kommer ut av våre egne liv og vi forsøker å se våre liv i lyset av det bibelske budskapet. Bønnen formes som et svar på Ordet i form av bønn, men også som en ansvarliggjøring av det hørte Ordet.

Bønnen og livet befinner seg på samme nivå; etikk og tro er ikke atskilt men er i bunn og grunn forbundet med hverandre. Den intensjon som samtalen i Bibelen en gang hadde blir nå virkeliggjort i Lectio Divina og i møtet med vårt grunnleggende behov av å være i dialog. Hvilken virkning Guds ord i Bibelen har på oss viser seg på vår måte å være, mer enn på hva vi sier og gjør. Dette betyr kontemplasjonen, som man ikke setter i forbindelse med mystiske eller ekstatiske erfaringer, men angir et kommunikasjonsnivå som man ikke kan gjengi med ord: stillhet, tårer, elskerens nærvær hos den elskede, evnen til å skjelne det ubeskrivelige nærværet av Herren.

Kontemplasjonen viser oss også skjer i oss gjennom Ånden, som bor i Ordet. Den Hellige Ånd skaper i oss langsynthet, tålmodighet, en indre enhet, evnen til å skjelne, en eukaristisk holdning, medfølelse med alle skapte vesener - med andre ord utvider Den Hellige Ånd vår kjærlighet.

Takket være Lectio Divina blir de bibelavsnittene vi leser integrert i våre liv og gjør oss til lydhøre personer og dermed troende.

(fortsettes)

Lectio Divina, del 1

Jeg har valgt å oversette en artikkel av Enzo Bianchi (bildet), som er prior for det økumeniske Bose-kommuniteten i Italia, fordi det å lese Bibelen er kilden til et rikt åndelig liv:

'For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss ...' (Tit 2,11-12)

Denne nytestamentlige passus omtaler Kristus som nåden personifisert gjennom hvilken vi lærer oss til lå leve. Om det er Ånden som er læremesteren i det kristne livet, kan Skriften, som er et sakrament for Guds ord og for Hans vilje, forstås som det element som formidler denne lærdom. Naturligvis gjelder dette om Skriften er tolket i lyset av Den Hellige Ånd og når Skriften leses under bønn.

Lectio Divina, som er en kunstart med røtter i den jødiske tradisjonen av bibellesning og i den store patristiske teksttolkningen, er en måte å forsøke å aktualisere den bibelske teksten på slik at den angår vårt liv her og nå. Dette har vist seg å være et verdifullt redskap som kan hjelpe oss til å bygge bro mellom liv og tro, fromhet og hverdagslighet. Dette er en eksistensiell tolkning av Skriften, der vi oppfordres til å vende blikket mot Kristus og søke Ham i bibelteksten. Deretter begir vi oss ut i en dialog med den i teksten åpenbarte Kristus som står over vår egen eksistens - slik at vi til slutt ser vår egen hverdag i et annet lys.

De fire grunnelementene i Lectio Divina er: lesning, meditasjon, bønn og kontemplasjon. De representerer en gradvis fordjupning av vår forståelse av den bibelske teksten. Vår lesning blir et levende møte med Herren der vi får en dialog med Ham og lar vårt liv gjennomlyses av Kristus som styrer våre liv.

(fortsettes)

Å leve etter en regel, del 6

I den forrige artikkelen så vi på betydningen av å lese Bibelen under Helligåndens ledelse. I dag skal vi se nærmere på betydningen av å gjøre det Ordet sier.

'Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv', leser vi i Jak 1,22.

Vi hører og leser mye. Mer enn vi kanskje har godt av. Lite blir omsatt i handling. Jeg utfordres stadig av ordene til Jesus, slik evangelisten Lukas gjengir den: 'Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer'. (Luk 12,48)

Jeg synes det kan være en hjelp å skrive ned ting jeg opplever Gud minner meg om. Be over dem, og så følge disse tingene opp. Dette handler om en prosess, hvor jeg lever etter de tre t'ene: ting tar tid. Og jeg finner at jeg stadig må vende tilbake til utgangspunktet.

Det største behovet jeg ser i dagens Kirke er at Ordet blir kroppsliggjort. Med det mener jeg at det får kjøtt og bein. Kanskje er det for mange ord i blant oss, og for lite praktisk kristen tro?

Kanskje trenger vi også å bli holdt ansvarlig for vår tro? Her kan en medvandrer bli oss til hjelp, som stiller de viktige spørsmålene, blant annet om hva vi har gjort med de målene vi har satt oss?

Å leve etter en regel, del 5

I den forrige artikkelen skrev jeg om 'den hellige langsomme lesningen av Den Hellige Skirft, i dag skal vi se nærmere på begrepet 'meditatio'. Det handler om å meditere over det vi leser, kanskje lese om igjen, visualisere (se det du leser for deg), og lytte til det som Guds Ånd åpenbarer for oss.

Når vi har kommet til dette steget i vår Lectio Divina, handler det om å finne den djupere, åndelige meningen, bak ordene. Det finnes ulike måter å nærme seg Den Hellige Skrift på, og det har gjennom Kirkens historie vært ulike skoler som har betont hver sine sider. Enkelte leser Skriften allegorisk. Apostelen Paulus gjør det f.eks i Galaterbrevet, hvor han bruker historien om Isak og Ismael, om trellkvinnens sønn og den frie kvinnes sønn som eksempler på åndelige sannheter. Mange leser Høysangen på denne måten. Og selv har jeg hatt stor glede og nytte av å lese Bibelen allegorisk, ved siden av å lese den som faktiske historiske hendelser.

Be Den Hellige Ånd åpenbare for deg Skriftens djup. Bibelen blir du nemlig aldri ferdig med, uansett hvor mange ganger du leser den.

(fortsettes)

Å leve etter en regel, del 4

Lectio:
I den forrige artikkelen så vi på behovet for å finne et stille sted, hvor du kan lese din Bibel. Når du har funnet dette stedet, og innredet det etter din smak til et sted for bønn og du har satt deg ned i en avslappet tilstand, pleier jeg å tegne meg med korsets tegn. Det er for å minne meg selv om at mine tanker og mitt hjerte, ja hele meg, er korsfestet med Kristus. Med min høyre hånd fører jeg tommel, pekefinger og langfinger, og fører dem samlet ned til mitt bryst, for så først å berøre min høyre skulder, og så min venstre skulder i det jeg sier ordene: 'I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn'. På denne måten innvier jeg min stille stund, min Lectio Divina.

Så vil det være vårt valg hva vi vil lese. Noen følger kirkeårets tekster, slik de er lagt til rette gjennom egne andaktshefter, andre leser gjennom evangeliene eller brevene. Andre følger Bibelleseringens gode hefter tilpasset ulike aldersgrupper. Noen leser Salmene fortløpende. Det gjelder å finne det man selv kjenner passer både med hensyn til mengde, og innhold.

Les ikke for mye ad gangen. Vi skal ikke oppnå et mål. Vi skal lese det som er lett fordøyelig for oss i den fasen vi for tiden befinner oss i.

Hva vi enn velger å lese så leser vi det med vårt sinn, vàrsomt, sakte, dveler ved ordene og forsøker å dem.

Du husker sikkert beretningen om Filip og hoffmannen fra Apostlenes gjerninger? Når evangelisten Filip kommer frem til hoffmannen der han sitter i vogna si, ser han at han leser. Filip spør hva han leser, og får til svar at det er profeten Jesaja. Da spør Filip: 'Forstår du det du leser?' Og hoffmannen svarer: 'Hvordan skal jeg unne det, når ingen forklarer det for meg?' (Apg 8,28-31)

Be om Helligåndens veiledning. Jesus sa om Ånden at Han skal veilede oss til hele sannheten.

Innsikt
Jeg har hatt stor glede og nytte av studieutgaven til Det nye testamente som Norsk Bibel har utgitt. Denne studieutgaven som heter 'Innsikt' fører deg fra de norske ordene i Det nye testamente og inn i grunntekstens betydningsnyanser. I bibelteksten er ordene gitt et nummer som viser til ordene som er brukt i grunnteksten. Over 5500 av grunntekstens ord er forklart og eksemplifisert. Og ca 1450 fotnoter forklarer bibelteksten ytterligere. Når jeg kommer over ord som jeg dveler litt ved i teksten jeg leser, hender det ofte at jeg slår dem opp i 'Innsikt', og dermed får jeg enda mer del i dybden i bibelteksten. Enkelte ord skriver jeg så ned, for å tenke mer på. Da hender det jeg stanser opp og dveler ved de ordene noen dager, før jeg leser noe mer. Som sagt, poenget er ikke mengden jeg leser, men hva jeg leser. Da er vi inne på neste trinn, meditatio, som vi skal se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Å leve etter en regel, del 3

I den forrige artikkelen i denne serien skrev jeg at en enkel livsregel for ens åndelige liv, kan inneholde fire komponenter, hvor en av dem er Lectio Divina.

Lectio Divina (uttales 'Lec-tsee-oh Di-vee-nah) betyr 'guddommelig lesning', og refererer til en bestemt metode for å lese Skriften, slik den ble praktisert blant monastiske grupper siden Kirkens begynnelse.                  

I monastisk teologi er likevel ikke Lectio Divina en intelektuell øvelse, men en kommunikasjon med Gud slik Han åpenbarer seg gjennom sitt Ord. Det er anledningen hvor Herren besøker oss, en lesning med Gud, i Hans selskap, med Hans hjelp. Denne åndelige øvelsen - for det er en øvelse det er snakk om - hjelper oss til å passere det stadium hvor vi kun tilegner oss kunnskap, og i større grad gjør oss erfaringer med Gud. Hele tiden er det Guds ord som er vår basis.

Ulike stadier
Når vi praktiserer denne øvelsen lærer vi oss de ulike elementene som denne hellige lesningen av Skriften innebærer:

Lectio: Selve lesningen av Skriften.

Meditatio: Hvor en grunner over det en har lest

Oratio: Bønn

Contemplatio: Hvor vi løfter vårt hjerte til Gud og smaker noe av den himmelske sødmen.

La oss se litt nærmere på disse ulike stadiene:

Statio
I de tidlige monastiske gruppene snakket man om et stadium før man begynte selve lesningen av Skriften. De kalte det 'Statio'. Vi kan oversette det med å stasjonere seg.

Vi trenger å legge til rette for lesningen av Skriften ved å finne et sted som innbyr til hvile, hvor det er varmt og hyggelig. Jesus snakket om dette som 'lønnkammeret'. Jesus gir følgende åndelige råd: 'Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg'. (Matt 6,6)

Hvordan dette rommet eller stedet skal se ut er jo opp til den enkelte. Det kan være innendørs eller utendørs. For egen del har jeg flere steder. Akkurat som man anbefaler at soverommet er et sted for å sove, for å kunne få best søvn, er det en fordel av dette rommet eller stedet er en plass avsatt til det formål at en skal ha det stille og være i stillhet for å søke Herren.  Jeg synes det er fint å kunne tenne levende lys.

(fortsettes)

Stillhet og kontemplasjon vinner innpass blant amerikanske baptister

Det skjer spennende og gledelige ting blant amerikanske baptister! American Baptist Press har nylig publisert to store artikler, hvor de skriver at praktiseriningen av kontemplativ bønn er på vei tilbake i amerikanske baptistkirker. Begreper som 'stillhet og refleksjon', 'skape rom' eller 'komme i kontakt med deg selv', brukes stadig oftere i mange sammenhenger.

En av dem er Broadway Baptist Church i Fort Worth i Texas. Her kommer man sammen til en egen vespergudstjeneste på onsdager, hvor det er ryddet plass for stillhet og kontemplasjon, og hvor man feirer nattverden sammen.

'Jeg verdsetter mer og mer den kontemplative stilen,' sier Ched Kerr, en av de som blir intervjuet i denne serien. Han har lang fartstid i denne menigheten. Ched Kerr legger til: 'Det er noe spesielt med dette å sitte stille, føle og lytte, i motsetning til det å komme med handlelisten til Gud hele tiden'.

Økende interesse
Og Ched Kerr er slett ikke alene om å oppleve verdien av stillhet og kontemplasjon. Enten det er baptister spesielt, eller protestanter generelt, så er det en økende interesse for denne formen for eldgammel spiritualitet. Pastorer, bibelforskere og ledere for retreatsentre over hele USA kan fortelle om at mange ønsker gudstjenester, sammenkomster og undervisning om kontemplativ bønn og tilbedelse.

Tradisjonelle menigheter tar mer og mer i bruk de meditative sangene fra Taize, og Lectio Divina, som er et hjelpemiddel i lesningen av Bibelen. En grasrotbevegelse er i ferd med å vinne innpass. Det er vanskelig å tallfeste hvor mange som er involvert i dette, men det er mange.

Bildet fra fra en av de kontemplative gudstjenestene i First Baptist Church i Richmond, USA, hvor nattverdfeiringen er en viktig del av gudstjenesten.

Å be med Guds ord slik at budskap fødes som endrer mennesker

Jeg holder på å lese en helt ny bok av Enzo Bianchi (bildet), grunnleggeren av Monastero di Bose, en økumenisk kommunitet ved foten av Alpene. Boken har allerede rukket å komme i 2. opplag i Sverige. Det første ble revet bort i løpet av noen få dager.

Det er mange ting som kunne ha vært sagt om denne boken, som regnes som en av de viktigste av Enzo Bianchi's mange bøker. I denne artikkelen vil jeg bare konsentrere meg om noe han skriver henvendt til de som forkynner Guds ord.

Enzo Bianchi stiller følgende viktige spørsmål:

"Hur kan en utläggning, som förberetts mer eller mindre snabbt a en välutbildad exeget eller teolog, vara levande ord och ge näring åt kristna som lever vitt skilda liv i olika lokala kyrkor? Skäms inte prästerna över att använda sig av andras reflektioner över texter, som de själva inte ens har mediterat över, inte arbetet igenom och ännu mindre bett över? Sedan hör vi dem klaga öer att Guds ord inte längre berör forsamlingen."

Dette er en gjenkjennbar problematikk for mange vil jeg tro.

Enzo Bianchi's svar på denne utfordringen er:

Å be seg igjennom det ordet man skal forkynne! Vi trenger å lese Bibelen under bønn.

Boken til Bianchi handler om det som kalles Lectio Divina, men dette er egentlig ikke noe annet enn det de gamle vekkelsespredikantene talte om: Å være på kne med en åpen Bibel foran seg, for at det budskapet som skal bringes videre kan være født av Gud, og dermed ha evnen i seg til å berøre andre slik at det skaper endring i deres liv.

Dette trenger vi!