Den bedende og den langsomme lesningen av Bibelen, del 5

Lectio Divina er den oppmerksomme og konsentrerte lesningen av Guds ord.

Dette er ikke noe nytt, det har heller ikke noe å gjøre med New Age eller buddhisme eller Østens religioner. Lectio Divina er så bibelsk som det kan bli! En god definisjon finnes også i Jos 1,8: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram."


Men det er Benedikt av Nursia, født i 480 og død i 543, som ansees å være det 'moderne' opphavet! Derfor snakker vi også om den benediktinske metoden, eller den benediktinske måten å lese Guds ord på. En stor del av Benedikts klosterregel handler om å avsette tid til den hellige lesningen.

Går vi dypere inn i hvordan Benedikt tenkte, så ser vi at Lectio Divina for Benedikt handler om å motta en åpenbaring av Guds kjærlighet. Og stedet - par excellence - er selvsagt Den Hellige Skrift, Bibelen. I Bibelen åpenbarer Gud seg på den næreste måte.

Åpningsordet i Benedikts regel er: lytt. Lytt, fortsetter han, oppmerksomt og med kjærlighet, med ditt 'hjertes øre' - dette vakre lille uttrykket som antyder at vi ikke bare skal lytte med hjerne og intellekt, men med hele oss selv, våre følelser og forestillingsevne.

"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." (Åp 1,7)

Esther De Waal, som har skrevet en bok om Benedikts regel, sier det slik:

"Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn."

Lectio Divina er å oppleve det Åp 3,20 forteller om: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg."

Skal vi oppleve dette må vi ta oss tid. Da må vi avsette tid daglig for å lese Guds ord, sakte og oppmerksomt, drøvtygge det. Det betyr at vi kanskje ikke leser så store stykker ad gangen, men leser det vi leser konsentrert og under bønn. Etter hvert blir Guds ord en del av oss, fordi ordet tar plass i vårt tankeliv. Apostelen Paulus oppfordrer oss til nettopp dette når han skriver: "La Kristi ord BO rikelig blant dere ...." (Kol 3,16) Ikke bare komme på besøk av og til, når vi ser oss i stand til å sette oss ned noen minutter, og kanskje mens vi er trett og uoppmerksomme, men BO hos oss. Vi må slå djupe røtter i ordets muld. Det er først når vi gjør det at vi blir "tre tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,3) De tidligste benediktinske munkene lærte seg store deler av Skriften utenat. Det er slett ingen dum ide!

Vi er alltid to som leser: Den Hellige Ånd og jeg.

Kirkefedrene leste Skriften på denne måten. Og både i Middelalderen og Sen-Middelalderen ser vi at denne formen for bibellesning skjer systematisk i klostrene. Da snakker man om tre momenter som samlet utgjør lectio divina: lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)

I den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med og blandet sammen med indre bønn. Man snakket om ruminatio - drøvtygging. Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen.

Den bedende og den langsomme lesningen av Bibelen, del 4

Den Hellige Ånd er uløselig knyttet til Bibelen. Den Hellige Ånd var ikke bare aktiv den gangen Bibelens forfattere skrev de ulike bibel-bøkene. Han er også tilstede hos den som leser Bibelen og det er bare Åndens nærvær som gjør at Bibelens ord blir åndefylt og evig aktuelt.

Den Hellige Ånd som er forfatteren av Bibelen, overlater oss ikke til oss selv, men vil åpenbare for oss de skattene Han har skjult i ordet. For lesningen av Den Hellige Skrift handler ikke om å tilegne oss intellektuell kunnskap, men lesningen handler om å lære Den treenige Gud å kjenne.

Det er William av St.Thierry som har sagt:

"Skriften må leses i lyset av samme Ånd som den ble skrevet i, og gjennom den må Bibelen forstås."

Derfor sier Enzo Bianchi, grunnleggeren og den tidlige prior for Monastero di Bose, følgende:

"Ved hver lesning av Skriften kreves en påkallelse av Den Hellige Ånd. Guds ord blir levende kun gjennom Ånden som ligger nedlagt i Ordet og som finnes i oss og hviler over Ordet, på samme måte som den hvilte over Sønnen ved Hans dåp. Når vi leser Bibelen må vi gjøre det med en åndelig dimensjon - en dimensjon der vi møter Kristi kropp - kirken og tradisjonen - i hvilken Guds ord taler."

Den siste delen av dette utsagnet vil nok virke fremmed for mange evangelikale kristne. Vi har hevdet reformasjonens "Skriften alene", og jeg hører til de som tror at Bibelen er eneste autoritet for liv og lære, men dette må forstås rett. Bibelen kan ikke løsrives fra den menigheten som har gitt oss den. Skriften tilhører kirken. Den første menighet hadde tilgang til de skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente, Så, med Den Hellige Ånds plan og inspirasjon, så evangeliene og de apostoliske skriftene dagens lys. Under den samme hellige Ånds ledelse ble så Den Hellige Skrift samlet. Den ble til i kirken og for kirken. Ikke først og fremst for den enkelte kristne, til fri tolkning. Derfor må Skriften leses i den sammenheng den er gitt.

I den tradisjonen jeg selv tilhører har det personlige bibelstudiet stått sterkt, men selv blant baptister står ikke lesningen av Skriften løsrevet fra det kristne fellesskapet. Bibelen er blitt lest sammen med andre, og tolket sammen. Det er mye underlig lære som blir til i dag fordi Bibelen tolkes av så mange individualister, som har sine særegne oppfatninger av Bibelen. Man har ingen andre enn seg selv som korrigerende målestokk.

"Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap." (Ef 3,18-19)

Det er en ting som er blitt borte i mange frikirkelige sammenhenger, og det er 'opplesningen av Skriften'. I mange frikirkelige sammenhenger får ikke de ordene som leses fra Den Hellige Skrift stå alene, uten at de kommenteres og legges ut. Dermed kommer ofte mine tanker frem. Ordet får ikke stå alene. Det er ikke Skriften alene, men Skriften +.

Apostelen Paulus oppfordrer sin unge medarbeider Timoteus med dette:

"Legg vinn på opplesningen av Skriften ...." (1.Tim 4,13/Norsk Bibel 88/07)

Det har vi holdt på med i snart seks år i Kristi himmelfartskapellet. I forbindelse med gudstjenesten hver uke leses det fra Det Gamle Testamente, fra brevene og fra evangeliet. Uten at det kommenteres. Det fungerer aldeles utmerket og er til stor velsignelse.

(fortsettes)

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 3

Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med biskop Thomas i begynnelsen av mai 2006. Den vevre lille skikkelsen i den svarte prestekjolen fylte hele biblioteket på Bjärka Säby bare med sitt blotte nærvær. Han bar noe med seg av hellighet og djup kjærlighet til mennesker. Forundret lyttet jeg til hans undervisning om betydningen av å lese og grunne på Guds ord, slik vi har det i vår Bibel. Det var tydelig for alle oss som var der at dette var en mann som elsket Bibelen og leste den den iver og grundighet.

To ting er blitt sittende igjen etter undervisningen til biskop Thomas om Lectio Divina, den bedende lesningen av Bibelen. Han fortalte om sin egen Bibel. En nydelig liten Bibel i rødt skinn med glidelås. "Dette er min personlige Bibel," fortalte biskop Thomas med et stort varmt smil rundt munnen. "Den inneholder mange personlige notater. Datoer ved siden av skriftsteder, som har betydd mye for meg. Den får ingen se eller bla i. Dette er Guds kjærlighetsbrev til meg. Alle skulle ha en Bibel som de kunne understreke og gjøre seg notater i. Da blir den personlig."

Det andre jeg merket meg var at målet han hadde for alle konfirmantene i hans bispedømme var dette: de skulle eie sin egen Bibel, og få hjelp til å lese den! Det er et godt mål for en biskop.

I en tid hvor Bibelen devalueres som vår, også i kristne sammenhenger, trenger vi kloke biskoper som biskop Thomas, som løfter frem betydningen av å lese Guds ord. En kristen er i daglig behov av Livets Ord og Livets Brød for å kunne overleve.

"Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer ut av Guds munn." (Matt 4,4)

Akkurat den erfaringen tror jeg mange kristne gjør seg. Vi oppdager etter hvert at det er bare ordet fra Guds munn som er varig og bestandig, og som metter vår sjels hunger. Det er mange gode bøker å lese, men ingen ting kan noensinne måle seg med det ordet som er innblåst av Guds hellige Ånd.

Det mennesket som er blitt frelst av Guds ords sannhet vil også bli helliget gjennom det.

Det skjer noe når Guds-ordet leses.

"Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet," sier Jesus i det som er blitt kalt Hans yppersteprestelige bønn, jfr Joh 17,17.

Noen rabbinere har sagt det slik:

"Torahen, Ordet, var Guds nærvær i skapelsen - et nærvær som folket kunne gjøre til sitt gjennom lesning, meditasjon og bønn."

Det er disse tre elementene - lesning, meditasjon og bønn - som er selve nerven i det som er blitt kalt Lectio Divina, og det er dette som har vært det bærende elementet i både den jødiske og i urkirkens fromhetsliv.

For å foregripe noe av det vi nå skal se nærmere på, la meg sitere Johannes Chrysostomos som ved en anledning ba dette når han skulle lese Bibelen:

"Åpne mitt hjertes øyne slik at jeg forstår å gjøre din vilje ... opplys mine øyne med ditt lys..."

og Efraim syreren:

"Påkall Gud og be om at han viser seg for deg..."

Billedtekst: Peter Halldorf, biskop Thomas og meg i mai 2006

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 2

Guds røst taler til oss gjennom ordene til profeter og apostler. Ingenting kan sammenlignes med Bibelen.                                                       

"Så stor iboende kraft og styrke har Guds ord at det utgjør kirkens støtte og energi og gir kirkens barn styrke i troen, næring til sjelen og er en ren og uforgjengelig kilde for det åndelige livet," skriver Enzo Bianchi, den tidligere prioren for Monastero di Bose, det økumeniske klosteret ved foten av Alpene.

Det stemmer godt overens med det forfatteren av Hebreerbrevet skriver: "For Guds ord er LEVENDE og VIRKSOMT og SKARPERE enn noe tveegget sverd. Det TRENGER IGJENNOM helt til det KLØVER både sjel og ånd, ledd og marg, og er DOMMER over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12. Min utheving)

Legg merke til at Guds ord er LEVENDE. Det er en årsak til det: "Hele Skriften er INNÅNDET AV GUD." (2.Tim 3,16)

I den gamle oversettelsen sto det: "INNBLEST".

Det betyr at bak hvert bibelord står Den Hellige Ånd som har blåst på, åndet på, ordet. Det gjør ordet levende for oss. Dette er vel en erfaring mange av oss har gjort: Vi leser en bibeltekst, mange mange ganger, uten at vi får noe ut av det, og så, plutselig, blir bokstavene levende for oss. Vi får lys over ordet og forstår hva som står og sammenhengen det står i. Det kalles åpenbaring. Det er Den Hellige Ånd som gjør ordet levende for oss.

Apostelen Paulus forteller oss hva Guds ord er i stand til:

"Hans nådeord, som kan bygge dere opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget." (Apg 20,32.

Her ser vi at Bibelen kan bygge oss opp og gi oss del i den arv som vi har fått i Kristi død og oppstandelse.

Til menigheten i Tessaloniki understreker apostelen Paulus hvor unik Bibelen er:

"Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord vi forkynte dere, tok dere imot det - ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror." (1.Tess 2,13)

Vi merker oss følgende:

* Guds ord er ikke menneskeord, men virkelig Guds eget ord til oss.
* Det er virksomt i oss.

Med andre ord, når vi leser det, skjer det noe i oss. Vi erverver oss ikke bare kunnskap, men kjennskap til hvem Gud er. Gjennom Bibelen åpenbarer Guds personlighet og karakter seg.

Det er viktig å ha denne forståelsen i bunn når vi nå skal se nærmere på hvordan vi kan lese Guds ord, og få bedre utbytte av det vi leser. Det er det denne artikkelserien handler om.

(fortsettes)

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 1

En av følgene av Parkinsons er at man bruker litt lenger tid til å få med seg ting. Det gjelder på flere områder. Å gå, for eksempel, tar mer tid enn før. Å reise seg, kan ta en evighet, kan det kjennes som. Jeg faller ned i stolen igjen gang på gang. Derfor kan man ikke ha hastverk. Det er ikke så mange ukene siden jeg oppdaget at jeg ikke klarte å få med meg all tekstingen på TV eller filmer. Jeg er ikke rask nok til å lese. Det hadde jeg ikke noen problemer med før.

Men nå har jeg drevet ganske lenge med den langsomme lesningen av Bibelen. Jeg fant nemlig ut noe jeg sikkert er ganske alene om! Jeg kunne lese et kapittel i Bibelen, og så husket jeg ikke hva jeg hadde lest.

Det var da jeg fant ut at jeg leste for fort. Jeg ville ha med meg så mye.

Nå er det ulike måter å lese Bibelen på, så jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å endre din måte å gjøre det på, men for egen del er jeg blitt så glad i den langsomme lesningen av Bibelen. Dette er ikke noe jeg selv har funnet på. Dette handler om Lectio Divina, den bedende lesningen av Bibelen. Da må man lese sakte, og dvele ved ordene.

Jeg har skrevet om dette tidligere på bloggen, men i denne artikkelserien skal jeg forsøke å være litt grundigere. Jeg vet at mange sliter med bibellesningen, så derfor trenger vi litt hjelp. Dette er et forsøk på å gi en slik praktisk veiledning.

Gjennom Lectio Divina tradisjonen har jeg fått en fornyet kjærlighet til Bibelen.

(fortsettes)