Et bønnesvar: Når allting forandres - min sang blir dog ved: Han er trofast

Verden er blitt liten. Et tastetrykk og du befinner deg for eksempel i Egypt. I går opplevde jeg et bønnesvar. Helt siden jeg møtte biskop Thomas på Bjärka Säby 25. april i 2006, hvor jeg deltok på en retreat han ledet om betydningen av det personlige bibelstudiet og lesningen av Bibelen, har jeg jevnlig bedt om å få komme i kontakt med en koptisk munk som behersker engelsk. I går skjedde det! Da henvendte en koptisk munk seg til meg via Internett. Av sikkerhetsmessige årsaker røper jeg ikke hvilket kloster han er en del av. For meg var dette et stort bønnesvar og en veldig oppmuntrende overraskelse.

I en tid hvor så mye skifter og endres og en norsk biskop tror hun har makt til å endre kirkens lære om fortapelsens mulighet, ved å si at "det er en forestilling som vi har forlatt", er det godt å se at det finnes noen kristne som fremdeles holder fast ved det kirken har bekjent i 2000 år. Derfor søker jeg tilbake til kirkens røtter. Til de tidlige bekjennelsene og den overleverte troen. De lange historiske linjene. 

Mens jeg lå på sykehuset etter infarktet hadde jeg tatt med meg en bok som bygger på en bok om en reise som ble foretatt for drøyt 1500 år siden. William Dalrymple har fulgt i fotsporene til munken Johannes Moschos og dennes reise i det bysantiske riket. Det er en fabelaktig vidunderlig bok hvor vi møter dagens munker, levende klosterliv, gudfryktige mennesker - og den lidende kirke, forfall og frafall og forvitning av både eldgamle klostre og kirker, troen som er i ferd med å dø ut fordi folk rømmer fra forfølgelse og undertrykking. Dette er noe helt annet enn amerikansk herlighetsteologi, eller vestens liberale strømninger. Dette er en prøvet tro, levd ut i hverdagslivet i en bønnens rytme, hvor man har klart å holde fast ved kirkens 2000 årige overleverte tro.

Jeg har de siste dagene gått rundt å nynnet på en sang, hvor det i referenget heter:

"...La så allting forandres - min sang blir dog ved: Han er trofast i dag som i går1"

Allting rystes i dag. Det er forutsagt i Skriften. Teologiske moteretninger kommer og går, særlig i vår tid, men Guds ord står fast til evig tid. Ingen biskop - heller ingen norsk biskop - eller prest eller pastor, eller for den saks skyld - noen pave kan forandre Bibelen. De kan prøve, men deres latterlige forsøk vil feile. En dag må de svare for sine gjerninger.

Når fienden bekjempes med såpe og bønn

Generalsekretæren i Stefanusalliansen, Ed Brown, forteller en forunderlig historie fra Egypt i siste nummer av magasinet Stefanus som jeg fikk i posten i går. En dag får Norgesvennen, biskop Thomas beskjed om at en stor mobb er på vei mot retreatstedet Anafora, som biskop Thomas leder og som ligger midtveis mellom Kairo og Alexandria. Det er ledere for lokale moskeer som varsler sine kristne brødre om det som er i ferd med å skje. Gode råd er dyre, hva skal de gjøre? 

Å tilkalle politiet var nyttesløst, for det hadde de dårlig erfaring med. Å bevæpne seg var uaktuelt. Biskop Thomas vil møte hat og vold med kjærlighet.

Da er det at biskop Thomas får en ide:

Han ber alle, både muslimer og kristne om å dra hjem, for å hente all den såpa og oppvaskmiddel de kunne få tak på og så heller de ut alt over innfartsveien til landsbyen. Deretter går de til kirken for å be.

Det ble ikke noe angrep på Anafora denne dagen. Når mobben kom begynte de å skli og falle på den våte asfalten og klarte ikke å holde seg på bena. Og dermed forlot de landsbyen.

Et godt eksempel på at kjærlighet gjør oppfinnsom og på hvordan vold kan bekjempes med ikke-vold. Jeg ser Guds humor i det hele.

Kappes om å hedre hverandre, del 3: Biskop Thomas

Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med biskop Thomas. Det finner sted i biblioteket på Bjärka Säby. Stillheten er følbar, selv om folk sitter tett i tett på stoler foran en sprakende peis. En mikrofon på stativ er satt frem. Så går døren opp. En liten mann i svart prestekjole kommer inn. Det merkelige skjer. Den lille, vevre skikkelsen fyller rommet og er bærer av Guds hellige nærvær.

Biskop Thomas tar frem en liten Bibel med glidelås, og uten manus forteller han stillferdig hva Bibelen betyr for ham. Jeg føler meg hensatt til en leir i Skolelaget tidlig på 1970-tallet hvor en skoleungdomsprest forteller om hvorfor og hvordan vi skal lese Bibelen. Biskop Thomas gir oss samme undervisningen, og han forteller om Bibelen som Guds kjærlighetsbrev til oss.

"Dette er min Bibel," sier han mens øynene hans stråler. "Den får dere ikke se. Den er nemlig helt personlig. Med datoer og notater jeg har gjort meg når bibelordet ble levende, og Gud talte til meg. Dere må skaffe dere en slik Bibel. Som er deres helt personlige. Som dere kan skrive i og hvis notater bare Gud ser."

Siden har jeg truffet biskop Thomas mange ganger. Hver gang har det vært et møte med en mann som utstråler Kristi kjærlighet. Man føler seg vel i denne biskopens nærvær. Han ser deg. Bekrefter deg. Lytter til deg.

Dette bildet av biskop Thomas og meg er tatt i Oslo domkirke i anledning pave Tawadros II besøk i Norge. Jeg var tilstede sammen med noen prester fra Den norske kirke og Den norske kirkes preses, biskop Helga Byfuglien. Den gangen sto biskop Thomas foran oss gråtende.

Til å begynne med forstod jeg ikke at det var bam. Eukaristien skulle feires, og vi som ikke var koptere kunne ikke delta. Det vakte djup sorg hos biskop Thomas. Han sto der med kalken foran oss. Da oppdaget jeg at det var ham. Tårene rant nedover hans kinn. Så peker han med den ene hånden oppover, og så sier han med stort smil rundt munnen: "Men en dag, en dag ...."

Og vi forstår hva han mener. Han tenker på Lammets store bryllupsmåltid.

Biskop Thomas er biskop for en martyrkirke. Så mange av denne kirkens medlemmer har gitt sine liv ene og alene fordi de er kristne. I bombeattentater, i kidkappinger, i bestialske drapshandlinger. Jeg kjenner kopterne som hengivne kristne, mange av dem er bedere. Derfor kjenner jeg meg både inderlig lei meg og opprørt når noen av mine protestantiske venner kaller kopterne for 'ikke-kristne' og 'vranglærere'. Selv har jeg opplevd en dybde av Den Hellige Ånd hos mine koptiske venner, som jeg har savnet hos mange av mine protestantiske venner. Jeg tror mye av disse reaksjonene handler om ren uvitenhet om den åndelige skatten Den koptisk-ortodokse kirke er bærere av. Neida, vi deler ikke syn på flere ting, men du verden så mye vi har å lære.

En kort preken

Jeg holder på å lese Eivind Skei's velskrevne biografi om Norgesvennen, biskop Thomas fra Egypt (bildet). En av historiene som fortelles handler om ordinasjonen av biskop Thomas. Den har noe vesentlig å si oss alle. Jeg gjengir den her:

"Det er ordinasjonen av den nye biskopen fra bispedømmet El-Qussia. Katedralen er full av mennesker. Foran sitter den lange rekken av andre biskoper, pavelige utsendte og dignitærer. Alle øyne følger den nye biskopen, som bærer navnet Thomas, mens han går de få skrittene frem til prekestolen. Den nye biskopen står en liten stund og ser utover forsamlingen. Noen tenker at han ser så ung ut, helt annerledes enn de andre biskopene, med deres verdige skjegg og skikkelser. Dessuten er han ikke særlig høy, heller kortvokst. De utsmykkede messeklærne virker nesten litt malplasserte på ham. Noen undrer seg over hvordan han egentlig føler seg, der han står vendt mot dem med dette ansiktet, prydet med svart skjegg, som om han prøver å legge noen år til sin unge alder.

Nå er tiden kommet for den nye biskopen til å holde sin første preken i sin nye funksjon. Alle er spente på hva han har på hjertet. Vil han si noe som kan forklare hva pave Shenouda har sett i ham, da han utpekte denne unge mannen til biskop i El-Qussia?

Biskop Thomas sier dette: "Som biskop skal jeg være en hånd som kommer nedenfra for å løfte mennesker opp, ikke en hånd som kommer ovenfra for å herske over mennesker."

De få ordene er sagt.

Den nye biskopen til El-Qussia blir stående et øyeblikk stille, mens han lar blikket hvile på forsamlingen. Så vender han seg bort og gjør mine til å forlate prekestolen. En aldrende prest kommer seg raskt på bena. På et øyeblikk er han borte hos biskop Thomas. holder ham i armen og hvisker, temmelig høyt: "Du må si noe mer!"

Biskop Thomas betrakter ham, forundret. Mer! Han hadde jo sagt det han skulle si! Hele grunnlaget for hans tjeneste ligger jo der, i disse ordene. Hva mer er det å føye til?

Thomas blir bestemt holdt tilbake på prekestolen. Et lite drama er i ferd med å utspille seg, en underlig maktkamp mellom den nye biskopen og hele det kirkelige etablissement. Det ventes en riktig god og lang preken, etter koptisk tradisjon.

Biskop Thomas står igjen på prekestolen. Han venter en liten stund. Så sier han det samme en gang til, med litt flere ord: "Som biskop skal jeg være en hånd som kommer nedenfra for å løfte mennesker, ikke en hånd som kommer ovenfra for å herske over mennesker. Resten må komme i handling, ikke ord."

---
Boken: Biskop Thomas: I kjærlighetens sirkel, Luther forlag, er herved anbefalt på det aller varmeste. Denne boken må du lese. Hvilken velsignelse!

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 3

Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med biskop Thomas i begynnelsen av mai 2006. Den vevre lille skikkelsen i den svarte prestekjolen fylte hele biblioteket på Bjärka Säby bare med sitt blotte nærvær. Han bar noe med seg av hellighet og djup kjærlighet til mennesker. Forundret lyttet jeg til hans undervisning om betydningen av å lese og grunne på Guds ord, slik vi har det i vår Bibel. Det var tydelig for alle oss som var der at dette var en mann som elsket Bibelen og leste den den iver og grundighet.

To ting er blitt sittende igjen etter undervisningen til biskop Thomas om Lectio Divina, den bedende lesningen av Bibelen. Han fortalte om sin egen Bibel. En nydelig liten Bibel i rødt skinn med glidelås. "Dette er min personlige Bibel," fortalte biskop Thomas med et stort varmt smil rundt munnen. "Den inneholder mange personlige notater. Datoer ved siden av skriftsteder, som har betydd mye for meg. Den får ingen se eller bla i. Dette er Guds kjærlighetsbrev til meg. Alle skulle ha en Bibel som de kunne understreke og gjøre seg notater i. Da blir den personlig."

Det andre jeg merket meg var at målet han hadde for alle konfirmantene i hans bispedømme var dette: de skulle eie sin egen Bibel, og få hjelp til å lese den! Det er et godt mål for en biskop.

I en tid hvor Bibelen devalueres som vår, også i kristne sammenhenger, trenger vi kloke biskoper som biskop Thomas, som løfter frem betydningen av å lese Guds ord. En kristen er i daglig behov av Livets Ord og Livets Brød for å kunne overleve.

"Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer ut av Guds munn." (Matt 4,4)

Akkurat den erfaringen tror jeg mange kristne gjør seg. Vi oppdager etter hvert at det er bare ordet fra Guds munn som er varig og bestandig, og som metter vår sjels hunger. Det er mange gode bøker å lese, men ingen ting kan noensinne måle seg med det ordet som er innblåst av Guds hellige Ånd.

Det mennesket som er blitt frelst av Guds ords sannhet vil også bli helliget gjennom det.

Det skjer noe når Guds-ordet leses.

"Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet," sier Jesus i det som er blitt kalt Hans yppersteprestelige bønn, jfr Joh 17,17.

Noen rabbinere har sagt det slik:

"Torahen, Ordet, var Guds nærvær i skapelsen - et nærvær som folket kunne gjøre til sitt gjennom lesning, meditasjon og bønn."

Det er disse tre elementene - lesning, meditasjon og bønn - som er selve nerven i det som er blitt kalt Lectio Divina, og det er dette som har vært det bærende elementet i både den jødiske og i urkirkens fromhetsliv.

For å foregripe noe av det vi nå skal se nærmere på, la meg sitere Johannes Chrysostomos som ved en anledning ba dette når han skulle lese Bibelen:

"Åpne mitt hjertes øyne slik at jeg forstår å gjøre din vilje ... opplys mine øyne med ditt lys..."

og Efraim syreren:

"Påkall Gud og be om at han viser seg for deg..."

Billedtekst: Peter Halldorf, biskop Thomas og meg i mai 2006

Devalueringen av Bibelen

Jeg sitter på hotellrommet vårt i Bergen og kjenner både på en djup takknemlighet for det jeg har fått være med på i Bergen baptistmenighet i dag, og samtid kjenner jeg på en djup sorg og fortvilelse over den devalueringen av Bibelen som brer om seg i visse kretser. Det ene innlegget etter det andre på Facebook som handler om at Bibelen ikke er Guds ord, at den kun er en religiøs bok, at den inneholder så mange feil og selvmotsigelser.

Jeg har skrevet om dette før. Flere ganger. Når jeg likevel skriver om det nok en gang, er fordi jeg ser denne giften eter seg inn i sinnet til flere av de som holdt fast ved synet på Bibelen som Guds evige, uforanderlige ord.

Enkelte representanter for den nye nådebevegelsen snakker med store ord om at en ny reformasjon er underveis. En reformasjon som vil endre vårt syn på hvem Gud er. Jeg tenker på de som på 1500-1600 tallet endelig fikk Guds ord tilgjengelig på sine egne språk, og som gav livene sine for Guds skrevne ord. I dag vrakes det de trodde på og døde for. Av mennesker som setter sine egne tanker over det Gud har sagt, som blir sin egen autoritet, men som påberoper seg Den Hellige Ånd - som om Den Hellige Ånd skulle si noe annet enn det Den Hellige Ånd allerede har inspirert og har satt sitt godkjentstempel på. Jeg kan ikke se at dette er noe annet enn en stor forførelse. Ingen reformasjon. Dette er bare en gjentagelse av den gamle løgnen til den onde: Har Gud virkelig sagt?

Jeg la merke til at mange av de som kom til bønneseminaret i Bergen baptistmenighet hadde Bibelen sin med seg. Det gledet meg veldig. Flere av disse Biblene bar tydelig preg av å være lest. De var virkelig slitte. Baptister er kjent for å være et bibellesende folk. Den gode tradisjonen skal vi ta godt vare på.

Jeg glemmer aldri mitt første møte med biskop Thomas fra Egypt. Han underviste om viktigheten av å lese Bibelen, og på en så varm, inderlig og personlig måte, at det skapte Bibelglede. Han viste frem den lille Bibelen sin, og kalte den Guds kjærlighetsbrev.

- Den får dere ikke bla i, sa biskop Thomas, for den er min personlige. Med alle personlige notater, spesielle datoer hvor Gud hadde minnet ham om noe spesielt. Og biskop Thomas fortalte at det var et mål for ham at alle konfirmantene i hans bispedømme skulle ha sin egen Bibel og at de skal få hjelp til å lese den og forstå den.

Flere av representantene for den nye nådelæren forsøker å skape et kunstig skille mellom Jesus og Bibelen. Ikke la deg forføre. Hold fast ved overbevisningen om at de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel er Guds evige ord, en overbevisning som har fulgt kirken hele tiden. Du har ingen ting å tape på det. Tro ikke nye åpenbaringer som kaster vrak på det eneste kompasset vi har: Bibelen. Gjør vi det er vi prisgitt tidens skiftende trender og menneskelige meninger. Da vil troen garantert lide skibbrudd.

Billedtekst: Den lille reise-Bibelen min. Jeg har alltid Guds ord med meg.

En dag! En dag!

Jeg glemmer det aldri: tårene til biskop Thomas. Den lille, vevre skikkelsen som står foran oss, i presteklær og med den ene hånden i været og pekefingeren som peker oppover, og biskop Thomas som sier: En dag! En dag!

I dag er det på dagen tre år siden. Pave Tawadros II var på besøk i Norge. Det ble feiret koptisk gudstjeneste i Trefoldighetskirken. Det var en stor begivenhet. Så vidt meg bekjent var det første gangen en koptisk pave var på besøk her i landet. May Sissel og jeg tok derfor turen inn til Oslo for å delta i festlighetene. Trefoldighetskirken var fullsatt av koptere fra både Norge og Sverige. Vi satte oss bakerst. Til min store overraskelse kom det en koptisk prest bort til meg og sa: "Følg meg. Dere skal sitte på første benk!"

Og slik ble det at May Sissel og jeg havnet ved siden av preses i Den norske kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien, biskop Erling J. Pettersen, pensjonert sogneprest Jan Otto Eek og en svensk prest jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Vi bivånet den høytidsstemte festgudstjenesten. Så kom vi til den delen av liturgien hvor eukaristien skulle feires. Det var en sterk opplevelse. Pave Tawadros II forrettet, sammen med mange koptiske prester. Det var lange køer av koptere som fikk del i det hellige måltidet, men ingen av oss som satt på første benk kunne ta del. For biskop Thomas ble dette ulidelig. Han står foran oss med nattverdkalken. Ser på oss med sørgmodige øyne. Jeg merker meg hans tårer. De renner og renner nedover hans kinn. Da er det at han peker oppover, mot himmelen, og sier: En dag! En dag!

Splittelsen i Kristi kropp er en stor tragedie. Den er til å gråte over.

Men en dag skal vi - om ikke før - feire det hellige måltidet sammen: Lammets bryllupsmåltid i himmelen! Å, hvilken dag det skal bli.

Jeg glemmer aldri første gang jeg møtte biskop Thomas. Det var på Bjärka Säby for en god del år siden. Jeg deltok på en retreat hvor biskop Thomas hadde undervisningen. Han underviste om viktigheten og nødvendigheten av den daglige Bibellesningen.

Jeg husker hvordan den lille, vevre skikkelsen fylte hele det store biblioteket på Bjärka Säby med sitt blotte nærvær. Biskop Thomas snakket varmt om sin personlige Bibellesning. Jeg følte meg hensatt til en av de første ledertreningsleirene til Skolelaget tidlig på 1970-tallet når jeg som ganske ny kristen hørte om viktigheten av en stille stund hver dag. Undervisningen til biskop Thomas var gedigen. Jeg husker at han sto der uten manus, med sin lille Bibel i hendene og sa: Dette er min personlige Bibel. Alle skulle ha en personlig Bibel. Som du kan streke under i og skrive dine notater. Denne får dere ikke se, den er nemlig Guds kjærlighetsbrev til meg og her har jeg skrevet ting som bare angår Han som elsker meg og meg selv. Jeg fikk fornyet interesse av å lese Bibelen som Guds kjærlighetsbrev til meg etter denne retreaten.

Når vi fraskriver noen kristennavnet

Det begynner å bli noen år siden jeg traff biskop Thomas første gang. Likevel er inntrykkene fra dette første møtet like sterke. Jeg husker godt hvordan denne lille mannen fylte hele rommet med sitt nærvær, og formelig strålte. Han bar med seg noe av Guds nærvær, en hellighet, jeg fram til da ikke hadde opplevd maken til.

Hans kjærlighet til Bibelen gjorde også et sterkt inntrykk. Hans undervisning om betydningen av å lese Bibelen, av det personlige bibelstudiet, tror jeg ikke har hørt maken til.

Biskop Thomas er biskop for en martyrkirke. Den koptiske kirken har de senere årene opplevd en økende forfølgelse. En forfølgelse som har ført til henrettelser, ødelagte kirker og private hjem, kvinner er blitt voldtatt, bombeangrep, trusler og sjikane.

Men denne bakgrunnen er det underlig å motta eposter fra en person som krever av meg at jeg skal ta avstand fra kopterne. Årsak: de er ikke kristne! Ikke i hans øyne. Han mener jeg forfører mine lesere fordi jeg skriver artikler om den koptiske kirken, fordi som sagt, kopterne er ikke kristne.

På Facebook veggen min i går publiserte jeg et bilde av kristne skolebarn fra Jordan, fra Amman. Bildet gjorde et sterkt inntrykk på meg. Tre ganger om dagen samles disse kristne barna på skolens lekeplass for å be. Men skal jeg tro han som stadig sender meg eposter, så er disse barna ikke kristne. De tilhører nemlig ikke den protestantiske grenen av kristenheten som denne mannen tilhører.

Da hjelper det ikke om de er ivrige til å lese Bibelen, har Jesus som sin Frelser og Herre, ber tre ganger om dagen, eller blir forfulgt for sin tro.

Heller ikke biskop Thomas er kristen. Eller noen av de andre kopterne jeg kjenner. Ikke fader Atef Meshreky, eller fader Seraphim som han nå heter. En koptisk munk som har gitt meg noe av den djupeste undervisningen om Jesu død og forsoning, Jesu bønneliv eller om Kristi brud som jeg har hørt.

Jeg kjenner ingens hjerter, knapt nok mitt eget. Det jeg har funnet ut om mitt hjerte er at det er svikefullt. Jeg har også funnet ut at det også kan bli kaldt og hardt.

Den eneste jeg kjenner som kjenner alles hjerter er Herren.

Det jeg har lært om Ham de 43 årene jeg har vært en kristen er at Han elsker meg til tross for mitt svikefulle hjerte, og fortsatt arbeider med meg, fordi det ennå er mye som gjenstår før Han er ferdig med meg. Han har gitt meg løfte om at Han som har påbegynt en god gjerning i meg, vil fullføre den. Jeg har lært Hans nåde å kjenne.

Hvem som lever rett med Gud vet alene Gud. Jeg kommer ikke til å stå ved himmelens port som dørvokter - og takk og lov for det. Men jeg er ganske sikker på at hjemme i himmelen vil det være koptere, katolikker, ortodokse, pinsevenner, lutheranere, metodister, frie venner, maranatafolk, misjonsforbundere, salvasjonister, anglikanere, anabapister av ulike slag, ja, til og med baptister! For når vi når målet vil det ikke bli spurt om hva slags merkelapp vi har, men om vi er født på ny og har fått våre synder tilgitt av bare nåde.

Betyr det at læren er uvesentlig? Nei. Gud tolererer ikke alt. Slett ikke. Bibelen er klar den på en hel rekke ting. Men jeg kan ha fullstendig rett, og likevel ta heidundrende feil!

'Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting'. (1.Kor 13,2)

Jeg får sikkert klage fra akkurat denne leseren av bloggen min for denne artikkelen også. Han deler ut rødt kort hver gang jeg skriver noe positivt om mennesker han mener ikke er kristne. I følge ham må jeg ta ansvar, og ta avstand fra blant annet kopterne. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan ta avstand fra mennesker som faktisk lever med Jesus. De er mine søsken i troen. Nei, jeg deler ikke deres syn på en hel rekke ting. Jeg finner heller ikke bibelsk belegg for en del av de de tror. Men at de er ektefødte barn av den samme Far som er min Far, det er jeg ikke i tvil om. Jeg tror mannen som deler ut de røde kortene til meg aldri har møtt noen koptisk kristen, og langt mindre bedt sammen med noen av dem.

Når alt kommer til alt er det ikke jeg som skal dømme. Ikke bloggleseren med de røde kortene heller. Heldigvis. I grunnen har jeg mer enn nok med å passe på så jeg selv holder meg på veien, om jeg ikke skal ta ansvaret for noen millioner andre også.

Jeg ber Gud om et mjukt hjerte, om en raus nåde og at jeg ikke skal være selvrettferdig og tro at jeg har sett alt og forstått alt. Jeg ber også om at jeg må lære meg til å lytte og til å være der i livet ta jeg hele tiden har noe å lære.

Storslått feiring med pave Tawadros i Trefoldighetskirken

I dag har jeg hatt den store gleden over å delta på den koptiske gudstjenesten med pave Tawadros II i Trefoldighetskirken i Oslo. Der var jeg også så heldig å få treffe igjen biskop Thomas (bildet). Første gang jeg fikk anledning til å møte ham var i forbindelse med en retreat på Bjärka Säby. Det var stor gjensynsglede.

Da min kone og jeg ankom Trefoldighetskirken valgte vi å sette oss bakerst. Kirken var ganske fullsatt av koptere fra både Norge og Sverige. Overraskende kom en koptisk prest ned til oss, og ba oss om å sette oss på første benk. Sammen med Den norske kirkes preses, biskop Helga Haugland Byfuglien, og biskop Erling J. Pettersen, en svensk prest jeg ikke fikk med meg navnet på og nå pensjonert sogneprest Jan-Otto Eek, fikk vi del i en storslått nattverdfeiring celebrert av pave Tawadros II.

Det var ikke lett å følge med på grunn av språket, men vi kunne da ta del i 'Kyrie eleison' og andre bønner vi gjenkjente fra liturgien. Ikke minst kunne vi ta del i gleden, som var til å ta og føle på både blant de mange prestene og diakonene, men også blant de mange kopterne i salen bak oss. Hilse hverandre med fredskysset kunne vi også!

Når så eukaristien skulle feires og folk kom frem for å ta del kunne ikke vi som var gjester ta del. Det var så sterkt å se biskop Thomas stå der rett foran oss med så mange rundt seg som tok del i Herrens måltid, og høre ham si henvendt til oss på første benk:

- Jeg beklager virkelig, men en dag, kjære venner, en dag skal vi feire dette måltidet sammen.

Han hadde tårer i øynene når han sa det. Og jeg vet at han mener det, og sørger over det brutte nattverdfelleskapet.

Under gudstjenesten fikk vi også være vitne til en prestevigsel. Det var veldig interessant.

Selv om vi måtte stå opp grytidlig for å rekke gudstjenesten kl.09.00 i Oslo, var det virkelig verdt det.

52 kirker angrepet i Egypt på 24 timer - mange av dem satt i brann

Kirker over hele Egypt stormes og settes i brann. Situasjonen er særdeles kritisk for den koptiske befolkningen. Vi må øke bønnestøtten!

I 67 år har Jomfru Marias kirke vært et fredfylt ly for Shenouda El Sayeh, på samme måte som landsbyen Hafr Hakim i Giza-provinsen hvor kirken ligger, og hvor Shenouda har bodd i alle sine år.

Men i følge Sarah Sirgany og Laura Smith-Sparks, som rapporterer for CNN, så var det ganske så annerledes i går. Natten før hadde en mobb. De ropte ut mot kopterne og skrek at Egypt hadde blitt en islamsk stat. Deretter tente de fakler og satte kirken i brann. På bildet kan man se resultatene.

Kilder i Den koptisk ortodokse kirken melder at så mange som 52 kirker er angrepet - mange av dem satt i brann - i løpet av 24 timer. Det hele startet onsdag, og man har ikke sett slutten på disse ugjerningene.

Avisen Vårt Land forteller at også at i bispedømmet til Norgesvennen, biskop Thomas, El Quisia og Mair, helt nord i landet, ble både bispegården, flere kirker, private hjem og butikker angrepet. Bispegården ble bare lettere skadet.

Biskop Thomas uttaler i et intervju med Stig-Øyvind Blystad at situasjonen for de kristne i Egypt er 'veldig utsatt'.

Du kan lese intervjuet her:

http://www.vl.no/troogkirke/kirker-i-egypt-blir-rasert/

Foto: CNN

Kunnskapen og ordene må kroppsliggjøres, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Magnus Nordquist om besøket til biskop Thomas i Sverige. Første del ble publisert i går:

'Nå når St. Ignatios lever i eksil så vil jeg tro at det inngår i en plan. Kanskje er vi faktisk her av en bestemt årsak?', sa biskop Thomas og betonte hvor avgjørende det er hvordan St Ignatios blir formet (Biskop Thomas snakker her om det åndelige akademiet i Sverige, oversetterens bemerkning).

'Gjør dette stedet kristosentrisk - ikke etnosentrisk. Bare da kan vi leve her. Til slutt leder denne prosessen til integrasjon i det svenske samfunnet. Hvordan kan vi gjøre det uten å miste vår identitet? Jeg tror at det er å bli en kristosentrisk kirke, for det betyr at vi fører mennesker sammen. Sammenkomster mellom St.Ignatios  og kirkene er naturligvis viktige. Men slike institusjonelle arrangement kan ikke erstatte behovet for å skape et miljø for læring og utdannelse'.

Biskopen henviser det arbeidet med sosial rettferd som den hellige Basilios utførte, og som han nettopp har lest en bok om.

'Det store er at den hellige Basilios ikke bare talte om sosial rettferd, han skapte også et konkret sted for sosial rettferd og en bevegelse fram mot den. Jeg vil oppmuntre dere til ikke bare å tale om utdannelse, men på samme tid å skape en bevegelse for sosial rettferd'.

Mange initiativ
Han forteller at det i den koptiske kirken nå tas mange initiativ for å gi et løft for utdannelse på mange viktige områder ved å opprette særskilte institutter. Kirkene kan ikke bare se på sine egne behov for å overleve når det gjelder utdannelse, forklarte han, fordi behovene er så mye større. Studiene må ha en universell hensikt og være innrettet på de felles problemene vi har. Nivået på utdannelsen må også være universell.

'Den type av nettverk mellom de ortodokse kirkene og deres utdannelses-institusjoner, som dere bygger opp her er et viktig eksempel for andre. Dette kan sikkert utvides til andre land. Jeg ser at det dere gjør for kristen utdannelse er svært viktig for ortodoksien.

Ungdommenes situasjon
Et spørsmål som kom opp i samtalen med biskopen var ungdommenes situasjon i kirkene i Sverige og den kollisjon som ofte oppstår mellom det liv ungdommene lever og kirkens undervisning.

Biskopen la vekt på å se på de eksempler som finnes hos kirkefedrene og i kirkens tradisjon som en ressurs for ungdommene til å møte sin virkelighet, gjennom studier av de aktuelle emnene. Det handler om ikke å formidle en segererende følelse til dem, men en følelse av ansvar for seg selv og for samfunnet rundt dem.

'Ortodoksi er menneskelighet, humanitet. Å ta ansvar er å omfavne og ikke å støte bort. Kristus selv er vårt forbilde. Han forflyttet hele det jødiske samfunnet fra etnosentrum til den universelle kjærligheten til Gud, som ortodoks må jeg aldri glemme det! Dette finnes hos våre kirkefedre. Vi må legge vekt på ungdommenes eget ansvar'.

---
Med hjelp av en bolle med vann og tre glass vann demonstrerte biskopen betydningen av Kristi ord 'Dere skal være i meg, og jeg i dere' og hva det betyr for relasjonene mellom mennesker. Han sa at våre feiltrinn som kristne er at vi har tillatt splittelsen. Vi må arbeide for enheten mellom de ortodokse kirkene som et eksempel for hele den kristne verden. ”Togetherness is the beauty of humanity

Kunnskapen og ordene må kroppsliggjøres, del 1

Norgesvennen, biskop Thomas, er for tiden på besøk i vårt kjære naboland Sverige. Mandag besøkte han St.Ignatios Andliga Akademi och Folkehögskola, utenfor Södertälje. I den forbindelse har Magnus Nordquist gjort et flott intervju med ham, som jeg har fått deres velvillige tillatelse til å oversette. Jeg tror mange av bloggens lesere vil sette pris på dette velskrevne intervjuet, som gjengis i to deler på grunn av lengden:

Mandag hadde vi besøk av biskop Thomas på St.Ignatios. Han kom sammen med vår egen biskop Abakir og fader Kyrillos. Biskop Thomas har lenge arbeidet med spørsmål vedrørende utdannelse - ikke minst for barn og ungdom - og disse spørsmålene inngår nå i hans ansvar som andresekretær for pave Tawadros i Den koptiske kirkes hellige synode. Etter å ha fått del i en presentasjon av St.Ingnatios fortalte han om sitt syn på utdannelsens betydning:

- For meg er utdannelse en sirkulær prosess. Om du bryter den på et eller annet sted kommer den til å tone ut og bli borte. Informasjonen må forvandles til kunnskap. Forvandlingen skjer når informasjoen møter en sjel i en åpen, nysgjerrig, modig, forent og fruktbar prosess. Da finner det sted et ekteskap mellom informasjonen og sjelen som forvandles til kunnskap. Men kunnskapen må i sin tur forvandles til kunnskap. Vi kan ikke nøye oss med kunnskap, for hva er egentlig kunnskap, hva handler den om? Når kunnskap forvandles til modenhet så leder det til for hver enkelt person en klar og tydelig visjon, sa biskop Thomas.

Men det slutter heller ikke med visjonen. For en visjon kan man ikke holde fast ved. Den er det ikke mulig på røre ved og kjenne. Derfor er vi i behov av enda en prosess: inkarnasjonsprosessen. Ordet må bli kjød. I inkarnasjonen blir det som vi virkelig hadde i visjonen konkret, mulig å kjenne og ta på.

- Gjennom inkarnasjonsprosessen får studentene muligheten til å gjøre, til å handle.

Utdannelse handler ikke om informasjon men om evolusjon 
Biskopens syn på utdannelse henger sammen med hans oppfatning om helhetssynet på mennesket og livet som kjennetegner den Ortodokse kirken.

- Slik jeg ser det er ortodoksien en sirkulær skapende prosess. På samme måte som livet, kroppen og naturen består av slike sirkulære prosesser. Den er ikke et prosjekt. En slik sirkulasjon er et tegn på liv, bevegelse, enhet, som former en skikkelse som mennesket kan kjenne, berøre. Utdannelse handler ikke om informasjon men om evolusjon. Om vi ikke kan føre inn et moment av evolusjon i utdannelsen så kommer undervisningen til å bli en intellektuell øvelse. Det svenske samfunnet er et bra samfunn, men det behøver en et åndelig tilsig. Den ortodokse spiritualiteten trengs virkelig. Mennesker trenger eksempler som de kan se og røre ved.

- Den hellige Antonios fant veien til Vesten. Ikke personlig, men fortellingen om ham. Det innebar en stor forandring for menneskenes evne til å forstå Guds gave til oss.

(fortsettes)

Trenger vi et bispeembete?

Ulf Ekmans innlegg på samtaledagen på Bjärka Säby, om biskopembetet, har skapt sterke reaksjoner hos enkelte. Noen av reaksjonene er svært forutsigbare. De kommer fra de som blir låst hver gang noen taler om noe som kan minne om 'det katolske'. Nå er det ikke min hensikt å sette søkelyset på det Ekman sa. Det har jeg referert til i en annen bloggartikkel. Det jeg derimot synes er spennende, og som jeg savner innspill på, er en drøftelse av svakhetene ved lederskapstenkningen i frikirkelige sammenhenger. Det som bør være et samtaleemne er spørsmålet om autentisk autoritet. I mange frikirkesammenhenger utnevner man jo seg selv som leder. Og man påberoper seg 'Skriften alene' prinsippet. Problemet med dette prinsippet er at meningene er så delte. Den ene mener det, den andre noe annet, og alle påberoper seg å være tro mot Skriften. Men sannheten er jo ikke delt, eller relativ. Alle kan jo ikke ha rett.

I en så utydelig tid som vår trenger vi ikke mindre tydelighet. Leser man Facebook oppdateringer eller møteannonser vrimler det av de underligste ting med merkelappen 'kristen'. Hvordan skal vi løse de utfordringene dette innebærer? For alt dette er jo ikke nytestamentlig kristen tro. Langt i fra.

I urkirken fantes det et lederskap bestående av presbyteros, som i vår norske Bibel oversettes med 'eldste'. Dette er et flertallsord, så når ordet eldste brukes bettyr det alltid at disse er flere enn en. Så fantes det de som ble kalt for episkopos, og som oversettes til norsk med tilsynsmenn eller biskoper. De første kristne forsamlingene var frie forsamlinger, men det er også tydelig at det var et visst samarbeide og kontakt mellom disse forsamlingene.

På 100 tallet, og da er vi veldig nært tiden da de 12 apostlene levde og hadde sin tjeneste, begynte en langsom gradvis endring av lederstrukturen i menighetene. Hver forsamling får nå sin egen biskop som også får det øverste ansvaret for den enkelte menigheten. Det er flere forhold som er årsaken til dette. En av dem, som vi finner beskrevet i den tidlige kristne litteraturen, er problemet som oppstår med de omreisende forkynnerne.

Didache
Disse forkynnerne omtales blant annet i Didache, eller De 12 apostlers lære. Dette skriftet var godt kjent i Oldkirken. Det blir omtalt i den velkjente kirkehistorien til Eusebios (ca 325), og ble benyttet av flere av kirkefedrene, som Klemens av Aleksandria (ca 200), og Athanasios (ca 367). I Didache leser vi blant annet dette om disse omreisende forkynnerne.

"Hver den som kommer og lærer dere alt det som her er sagt, skal dere ta imot. Men hvis læreren selv er kommet på avveier og fører en annen lære for å bryte ned, må dere ikke høre på ham; når hensikten derimot er å fremme det som er ett og å øke kunnskapen om Herren, da skal dere ta imot ham som om han var Herren'. (Didache 11,1-2)

Vi har samme utfordring med 'omreisende' forkynnere i dag. Flere av disse står ikke i noen menighet, men de påberoper seg å ha en autoritet til og med over den lokale menigheten. Som pastor har jeg vært vitne til at de har kommet med den underligste lære, og jeg har sett splittelser og og mye elendighet i deres fotefar.

Biskoper i frikirkelige sammenhenger
Det finnes biskoper i frikirkelige sammenhenger, både blant baptister, pinsevenner og metodister. Og det finnes tilsynsmennsordninger i flere frikirker. Så tjenesten som 'episkopos' er ikke ukjent i disse sammenhengene. Også flere av de anabaptistiske gruppene hadde og har fremdeles biskoper. Flere av dem har tilsyn med mange menigheter. I Russland har jeg møtt pinsebiskoper som har hatt tilsyn med mange menigheter. Så dette er ikke fremmed i våre sammenhenger heller.

Da jeg var styremedlem i predikantfellesskapet for det kirkesamfunnet hvor jeg er ordinert, fremmet jeg tanken om å få til en tilsynsordning for vår sammenheng. Det kom aldri på sakskartet, og jeg forstår det. Det er tross alt en kongregasjonalistisk sammenheng med sterk understrekning av den lokale forsamlingens selvstendighet. Men flere så problemene med denne strukturen. Og de så det tidlig i kirkens historie. Og man så at tjenesten som biskop kunne holde menighetene samlet, og man kunne på den måten verne om den kristne læren. Det har blant annet vært viktig for anabaptistene. Det betyr ikke at man vil ha noen pave. Men det er et problem: Protestantismen har ikke èn pave, den har mange.

På bildet ser vi biskop Thomas (bildet), godt kjent i Norge som representant for Den koptiske kirken, sammen med abuna Angelos og abuna Lukas. Han er en veldig god biskop for bispedømmet Qosseya. Bildet er tatt av anabaptister som besøkte hans klosterkommunitet Anafora.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 10

En av de tingene som har betydd mye for meg de siste årene, er de gangene jeg har feiret gudstjeneste sammen med venner fra de østlige og orientalske kirkene. Man føler seg hensatt til aposteltiden, og man gripes av historiens kontinuitet. Ærbødigheten for det hellige, hengivenheten, - dette gjør inntrykk.

Det var en periode av mitt liv hvor jeg anså dette for å være antikvert, religiøst og noe man burde vende seg bort fra - for Gud var jo ikke i dette, om Han noen gang hadde vært det! Vi derimot - vi var med våre samværsformer, så mye nærmere originalen. Dessuten trodde jeg på en form for kristen darwinisme. Jeg trodde at jo nærmere vi kom Jesu gjenkomst, jo mer ville vi ha fått del i Guds åpenbaring, slik at vi som lever nå har en større oversikt og åndelig dybde enn de som levde den gangen! Skrevne bønner, liturgi, - hva var dette annet enn hindringer for Åndens frie liv! Kirkeåret så jeg på som en tvangstrøye, for vi måtte være åpen for Guds ledelse, og det å holde seg til oppsatte tekstrekker kunne ikke være annet enn et sidespor. Det jeg derimot holdt på med - var midt i Guds store plan med mitt liv, og ikke minst den sammenhengen jeg stod i.

Men så hadde Herren noen overraskelser for meg!

De møtte jeg i form av mennesker som stod i en helt annen kirkelig tradisjon enn min, og som feiret gudstjenester på en måte som var meg helt fremmed. Og det mest overraskende av alt: der møtte jeg Gud! Sterkere og mer overveldende enn i noen annen sammenheng jeg hadde vært før.

Det ble vanskelig, og veldig utfordrende, fordi det satte spørsmålstegn ved de fleste av mine motforestillinger. Jeg forsøkte meg med alle mine 'men'. Så begynte en lang tid med granskning av Guds ord. Jeg var sikker på at den ville hjelpe meg til å bygge opp under de argumentene jeg hadde for å forsvare mitt eget ståsted.

Igjen ble jeg overrasket. Jeg fant tydelige spor etter mye av det jeg opplevde i disse sammenhengene i det jeg leste i Det nye testamentes skrifter. En dag møtte jeg en koptisk biskop. Biskop Thomas underviste på et seminar om det å lese Bibelen. Det blåste meg av stolen! Mens jeg lyttet til ham, kom jeg til å tenke på den første tiden som kristen. Da jeg var aktivt med i skolelagsbevegelsen. Gjennom den lærte jeg å avsette tid til 'en stille stund', til å granske Skriften. Denne grunnleggende undervisningen setter jeg veldig stor pris på at jeg fikk del i. På den har jeg bygget mitt kristne liv. Nå møtte jeg av alle en koptisk biskop som underviste om det samme! Hans understrekning av Skriftens betydning, av å lese Guds ord, studere det, granske det, spise det - ! - var som å være tilbake på Sagavoll Folkehøgskole og lytte til noen av Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslags sekretærer. Men dette var en biskop fra en av de orientalske kirkene!

Han fortalte om bibelvekkelsen i Egypt, om alle søndagsskolene, om betydningen av at alle som gikk i dåpsopplæring i Den koptiske kirken, skulle ha sin egen personlige Bibel. Han fortalte hvordan han selv leste den, som et kjærlighetsbrev fra sin himmelske Far.

Så feil jeg hadde tatt. I min åndelige arroganse, i min åndelige blindhet. Øynene mine ble åpnet for et åndelig liv som forvandlet mennesker i tusentalls i Egypt. Og de jeg møtte hadde en åndelig dybde og modenhet, som jeg sjeldent hadde sett i min frikirkelige tradisjon-

Så satte jeg med ned og studerte gudstjenestelivet i den første kristne tiden. Mer om det i morgen.

(fortsettes)

Den hellige kroppen

Jeg hører med blant dem som synes Bibelens budskap er blitt forsterket med bruken av ordet "kropp" i den nye bibeloversettelsen, i stedet for legeme. Den kristne tro er jo ikke abstrakt, men konkret! Troen vår er kroppslig, og slett ingen forakt for kroppen!

Apostelen Paulus skriver:

"Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!" (1.Kor 6,19-20)

Siste nr av tidsskriftet Pilgrim handler om kroppen. Marie Tonkin Reda, som tilhører den Koptisk-ortodokse kirken i Stockholm, skriver om "den hellige kroppen", og nevner i den forbindelse biskop Thomas (bildet), kjent fra en rekke besøk i Norge de senere årene. Hun skriver:

"Vend deg til, sier biskop Thomas, å se din fot som Kristi fot - den hånd, som Kristi hånd - din rygg, Kristi rygg. Det finnes en forbindelse mellom den åndelige og den kroppslige virkeligheten...

Som i en dåpsgrav er en kristens kropp senket ned i Kristus. Etter den koptisk-ortodokse dåpen tar den døpte imot korstegnet med olje, som er en fortsettelse av hvordan de gammeltestamentlige profetene salvet kongen. Den såkalte bekreftelsens (konfirmasjonen) sakrament er en bekreftelse på Den Hellige Ånds verk i mennesket, en renselse for ånden. Korstegnet gjøres på 36 steder, først i en korsformasjon over hodet: issen, pannen, nesen, ørene, munnen, siden: hjertet, hendene, armene, føttene ... Min kjærlighet, min forstand, mitt sitt - alt helliges Gud. Jeg er ikke min egen, og det er et fundamentalt faktum i den kristnes liv. Her gjøres det synlig. Olje mot hud. Jeg er min venns og min venn er min."

Noe å tenke på denne tirsdagen!

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 15

Det er underlig hvordan et kort møte kan ha en så stor påvirkningskraft!

Men slik var mitt møte med den koptiske biskopen: et menneske som var så til stede, som bar med seg en fylde, et nærvær av Gud, som jeg sjeldent har opplevd.

Jeg lyttet til hans undervisning i foredragssalen på Bjärka Säby. Biskop Thomas underviste om det personlige bibelstudiet. Nå har jeg hørt mangt og mye av bibelundervisning siden jeg ble en kristen i 1972, men dette var annerledes. Ikke fordi biskop Thomas sa noe nytt og annerledes, selv om han også kom med mange gode poenger, men det var mannen! Budbæreren! I biskop Thomas så jeg noe forkroppsliget. Hans ord, hele hans vesen, bar tydelig preg av å ha tilbrakt år sammen med Jesus.

Det personlige bibelstudiet - behovet for en stille stund, hadde jeg lært betydningen av på en av de første leirene til Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag. Jeg husker jeg satte meg ned med min Bibel for første gang for å være stille, og lytte til Gud. Det skjedde på Sagavoll Folkehøgskole i Gvarv i Telemark. Jeg husker det var så flott å møte dagen på en slik måte: med en åpen Bibel, lesende og lyttende til Guds stemme.

Det å ha 'en stille stund' ble til en god vane. Jeg ble avhengig.

Møtet med biskop Thomas gjorde at jeg gjenoppdaget betydningen av å lese Bibelen. Ikke for prekenforberedelser, skjønt de er det blitt mange av som pastor og bibellærer gjennom årenes løp, men for egen del. Biskop Thomas fikk meg til å bli glad i Bibelen igjen!

I løpet av tiden på Bjärka Säby fikk jeg anledning til en personlig samtale med biskop Thomas. Den samtalen hører med til det høyst personlige, og deles ikke her i offentligheten. Men den satte meg på rett spor i en avgjørende fase av mitt liv.

Og jeg lærte også en ting til i møte med biskop Thomas: hvordan Gud kan overraske deg gjennom møte med et menneske fra en helt annen tradisjon enn din egen, og hvordan et slikt møte kan hjelpe deg til å finne rent vann fra kilden selv!

På bildet ser du Peter Halldorf, biskop Thomas og undertegnede.

Retreatstedet Anafora angrepet av rømte fanger

Lørdag ble Anafora (bildet), det etter hvert så kjente og kjære retreatsenteret i Egypt, som ledes av biskop Thomas (bildet), angrepet av rømte fanger. Fangene hadde i tumultene som skjer i forbindelse med opprøret i landet, klart å rømme fra et fengsel som ligger i nærheten av Anafora og kom i samlet gruppe mot retreatsenteret. Biskop Thomas forteller at han samlet alle arbeiderne ved retreatsenteret for å vise styrke. Skjelvende og i inderlig bønn til Gud stod retreatarbeiderne der, mens fangene sakte forsvant fra stedet.

Retreatstedet Anafora ligger langs hovedveien mellom Kairo og Aleksandria, og er bygget opp av biskop Thomas. Mange nordmenn har vært på retreat her gjennom årenes løp.

La oss huske våre venner i inderlig bønn til Gud, om at Han må beskytte Anafora og alle medarbeiderne der. La oss be for biskop Thomas, og alle prestene og biskopene i Den koptisk ortodokse kirken som er særlig utsatte i disse dager.

Anafora: en drøm, en oase midt i Egypts ørken

Et sted som jeg drømmer om å kunne reise til er Anafora Retreat Senter, beliggende i den egyptiske ørken! Stedet er bygget opp av den biskop Thomas, i den koptisk ortodokse kirke. Da stedet ble kjøpt i 1998, var det en mer eller mindre nedlagt bondegård. Nå er det en møteplass, en rasteplass under himmelhvelvet, for mange mennesker fra ulike kanter av verden. Retreatsenteret drives etter økumeniske retningslinjer. Her er det rom for stillhet, ettertanke, gudstjenestefeiring og samtaler.

I de senere årene har det gått en sterk vekkelse over Egypt. Vekkelsen har hatt sitt utspring i klostrene. Egypt har en stor kristen arv. Evangelisten Markus brakte evangeliet hit, og kristne forsamlinger ble grunnlagt tidlig i kirkens historie. Jeg tenker også på den forunderlige profetien vi finner hos profeten Jesaja:

"På den tid skal det være en jevn storvei fra Egypt til Assyria. Assyrerne skal komme til Egypt, og egypterne til Assyria, og sammen skal de tjene Herren. På den tid skal Israel - som den tredje samme med Egypt og Assyria - være en velsignelse midt på jorden. Herren, Allhærs Gud, skal velsigne dem og si: Velsignet være Egypt, mitt folk, Assyria, et verk av min hånd, og Israel, min eiendom." (Jes 19,23-24)

Legg merke til ordlyden: Velsignet være Egypt, MITT FOLK."

Anafora er et sted hvor Herren bor med sitt hellige nærvær. Det merkes hos dem som kommer hit. En svenske som opplevde stedet beskriver gudstjenesten slik:

"Morgonen inleds med en ökenmässa i den runda kyrkan. Ökenmässans ritualer har sitt ursprung i den urkristna församlingen.

Och själva kyrkan är som ett smycke i sin enkelhet; längst bak finns det korgstolar för dem som tycker det är obekvämt att sitta på de små träpallarna med en kudde som stöd för knäna. Den enda möbeln är det lilla altaret.

Ljuset silar genom ett stort fönsteröga längst upp i taket, i väggarna fullt med nischer för ljus och ikoner, något elektriskt ljus används inte här. Vid kvällsmässan badar kyrkan i ett pulserande ljusspel, ikonerna glänser mystiskt i rött, blått, grönt och guld, som en påminnelse om den osynliges närvaro och som ett fönster mot himlen. Atmosfären är intim och helig, men samtidigt märkligt avspänd och livsglad.

Mässan har inget inslag av predikan, däremot är sången central. Och så nattvarden med hembakat bröd och sött vin, man blir bestänkt med vatten och rökelsen doftar. Ceremonin avslutas med att man rör sig i rummet och hälsar på varandra med en helig kyss. En gudstjänst i sinnlighetens tecken."

Det er kanskje ikke så underlig at jeg drømmer om å få komme hit?

Biskop Thomas trues på livet av islamister

Biskop Thomas, i midten på bildet, her sammen med Peter Halldorf og undertegnede, er blitt truet av islamister og må avlyse sin reise til Norge. Planen var at biskop Thomas skulle ha besøkt Stavanger 2. september 2. september, men frykter nå for sitt eget liv. Det er Stavanger bispedømme som kommer med disse opplysningene. I den siste tiden er biskop Thomas blitt kritisert offentlig i moskeene i El Qussia hvor han utfører sin bispegjerning. Enkelte egyptiske aviser skriver også at han burde fratas sitt egyptiske statsborgerskap og utvises fra landet. Årsaken til trusslene mot biskop Thomas skal ha sammenheng med en tale biskop Thomas holdt i juli i år ved Hudson-instituttet i Washington DC i USA. Både egyptisk presse og opinion har reagert sterkt på talen, der Thomas påpeker den kulturelle og religiøse undetrykkelsen som kopterne lever under. Biskopen kritiserte også den sterke rollen islam spiller i Egypt, og han hevdet dette førte til diskriminering av både koptere og andre ikke-muslimer. Nå trenger vi å omslutte biskop Thomas med våre forbønner. Selv traff jeg ham første gang i forbindelse med en retreat på Nya Slottet Bjärka Säby. Der etterlot han seg et meget sterkt vitnesbyrd om en mann som levde i hva han lærte, og som bar med seg en Kristi velduft.

Betydningen av å lese Skriften - lectio divina

Jeg kommer nok aldri til å glemme ham, biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt. Den lille mannen med de milde øynene, og det varme smilet. Jeg har tenkt mye på ham siden vi traff hverandre på en retreat på Nya Slottet Bjärka Säby i Sverige for en tid tilbake. Men like mye som hans personlighet, fascinerte hans iver og begeistring for Guds ord meg. Det var i grunnen betydningen av bibelstudiet denne retreaten handlet om. Jeg har skrevet om den tidligere på denne bloggen. Biskop Thomas var opptatt av at dagens kristne leser altfor lite i Bibelen, og overalt hvor han kommer, oppmuntrer den koptiske biskopen til å bruke sin Bibel mye mer. Jeg tror det er all god grunn for å gjøre dette. En del pastorer jeg kjenner leser Bibelen ene og alene for å få en tekst å preke over, andre kristne leser mye kristen litteratur med utleggelse av Skriften, men de leser sjeldent selve Skriften.

Jeg kom til å tenke på biskop Thomas i går, da jeg leste om ulike menneskers syn på begrepet lectio divina. Dette har sammenheng med mitt studium av Benedikts regel, som jeg holder på å studere nærmere. Skriftlesning kalles lectio divina, ikke bare fordi det er Guds ord man leser, men også fordi Gud er med den som leser. Man er altså to som leser: Den Hellige Ånd og jeg. Lectio divina utgjøres av tre komponenter som sammen utgjør et hele: lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)

Nå er ikke lectio divina noe nymotens fenomen. Lectio divina er like gammel som Kirken. Egentlig er det en arv fra jødene. Apostelen Paulus er inne på denne metoden når han skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som gav deg visdom til frelse ved troen på Jesus Kristus. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning." (2.Tim 3,15-17) Til den samme Timoteus skriver han: "Ta deg særlig av skriftlesningen..." (1.Tim 4,13)

Kirkefedrene leste også Bibelen på denne måten, og i den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med den indre bønnen. I denne sammenhengen brukte man gjerne ordet ruminatio som betyr drøvtyggig! Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen. Bernhard av Clairvaux hadde en venn som het Wilhelm av St. Thierry (1085-1148), og denne Wilhelm skrev følgende til ordenbrødrene i Mont-Dieu:

"Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellon vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."

"La Kristi ord få rikelig rom hos dere!" skriver apostelen Paulus i Kol 3,16. Johannes Chrysostomos (345-407) er ikke nådig med dem som forsømmer sin bibellesning:

"Noen av dere sier kanskje: 'Jeg er ingen munk.' Men tror dere at Skriften bare angår munkene, tar dere feil. Dere vanlige troende midt i verden trenger den mye mer. Det finnes noe som er enda alvorligere og syndigere enn ikke å lese Skriften, og det er å tro at skriftlesning er unødvendig og ikke tjener noen hensikt."

Selve fornyeren av det koptiske klostervesen, abuna Matta al-Miskin, eller Mattues den fattige, og som har vært den åndelige veilederen for biskop Thomas, fikk en dag besøk av disippel av Jesus som sa: "Fader, lær meg å be." Abuna Matta, som da holdt til i Makarios-klosteret, svarte: "Gi meg Bibelen din." Han åpnet Det nye testamente ved begynnelsen av Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: 'Slik skal du be.'

Først leste han det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet armene mot himmelen, begynte å gråte... Så leste han videre og glemte fullstenig at disippelen stod der ved siden av ham.

Da jeg ble en kristen i 1972 kom jeg med i Laget, eller Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag. Der stiftet jeg bekjentskap med begrepet "en stille stund". Våre ledere lærte oss betydningen av å sette av en tid hver dag til bibelstudium og bønn. Det er noe av det aller viktigste jeg lærte da jeg var ny på troens vei. Jeg lærte det av en mann som heter Øystein Reinsberg. Han var sekretær for Laget i vårt fylke. I dag sitter jeg i styret for Bibelleseringen, hvor Øystein er styreleder! Broder Charles av Jesus (Charles de Foucauld, 1858-1916), som har betydd så mye for mitt eget kristenliv, har fylt hundrevis av sider med meditasjoner over evangeliene, i sin daglige stille stund. Han fikk installert et lite bord foran alteret i kapellet der han holdt til, og der skrev han sine meditasjoner.

La oss oppmuntre hverandre til å virkelig lese Skriften på en slik måte!

Bildene viser biskop Thomas, og biskop Thomas sammen med Peter Halldorf og undertegnede på Nya Slottet Bjärka Säby. (Foto: Arne Borgersen)