Et stort skille og profetiske ord for 2018

R. Loren Sandford (bildet) er en profetisk røst jeg gjerne låner øret til. Han har våget å sette et kritisk søkelys på mye av det som utgir seg for å være profetisk tale i vår tid, og han er heller ikke en som profeterer i 'hytt og pine' hver eneste dag. Når han taler er det med integritet og med tyngde.

Jeg har valgt å oversette følgende, som jeg finner relevant for oss:

"Dette er noe jeg sa i forbindelse med en profetisk konferanse i Lakeland, Florida den første uken i november: et stort skille åpner seg mellom de som er søkersensitive og de som søker å være følelsomme for Gud. Dette gjenspeiler den større splittelsen som finnes mellom venstre og høyre, liberale og konservative, hyper-nåde og kostbar nåde, mellom moral og umoral. Det er livsforbedrende kristendom mot en kristentro basert på korset, Jesu blod og oppstandelsen. Jeg lever for å dø med Ham, slik at jeg kan leve med Ham. Det er underholdnings-kristendom versus tilbedelse i ånd og sannhet."

R. Loren Sandford har også kommet med disse profetiske ordene om 2018:

'Forhåndsvisning' er en del av mitt profetiske budskap for 2018. Gud vil bevege seg med makt og økende hastighet for å gjøre sitt folk helt. Skjulte synder vil bli avslørt og ødelagte steder vil bli avdekket for at Gud skal gjenopprette og manifestere sin herlighet gjennom oss. Så dette er et helbredelsens år - som ikke bare varer et år, men for en lengre periode. Gamle sår. Smertefulle sår. Skuffelser. Hellig olje vil strømme over disse sårene, for etter at de er blitt avdekket kommer rensingen. Det vil ikke bare handle om det indre livet, men også om sykdom og ødelagte kropper. I motsetning til tidligere perioder vil den komme på en mer forsiktig måte, full av kjærlighet, uten fanfarer eller overdrivelser eller sinne eller fordømmelse eller legalisme eller metoder.

Den nye nådelæren og fortapelsen

Pål Kristian Helmersen (bildet), utdannet teolog fra Ansgarskolen, pastor og medlem av pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe, er en tydelig evangelikal røst jeg med glede lytter til i en forvirret tid som vår. Han er også redaktør og oversetter av den populære StudentBibelen, og redaksjonell konsulent for Bibelforlaget i forbindelse med produksjonen av Bibelen Guds Ord. Nå har han skrevet en kommentar til de læremessige utglidningene i den nye nådebevegelsen. Med hans tillatelse gjengis kommentaren her. Det er all grunn til å rope et tydelig varsko mot det som nå skjer i denne bevegelsen:

«Sender Gud mennesker til helvete?» spør en av den nye nådelærens profilerte talsmenn på sin blogg. En venn deler stykket på fb og skriver «Gud er bare agape ubetinget kjærlighet!!! Derfor tror jeg ikke på helvete ...» Her er min kommentar:

Dette er en fullstendig liberalteologisk avsporing! Har ingenting med Guds agapé-kjærlighet å gjøre. Gud er IKKE "bare agape ubetinget kjærlighet", slik du skriver i kommentaren din ovenfor. Hvor har du det fra?

Gud er Faderen og Sønnen som elsker hverandre i Den hellige ånd. Den treenige Gud er skaper. Han skapte fordi Han er god og vil dele sitt liv med oss. Siden Han elsker det Han har skapt vil Han også frelse og bevare det og føre det frem til fullendelse. Alt sammen i tråd med sin evige plan og gode vilje. Derfor hater Han nødvendigvis det som ødelegger det Han elsker.

Guds vrede er rett og slett Hans fortærende og uslukkelige kjærlighet som reiser seg mot det som ødelegger det Han elsker. Uten vrede mot det onde, ingen kjærlighet til det gode. Hvis du ikke reagerer med vrede og hat mot den/de som måtte mishandle og ødelegge dine kjære, ja da må man jo lure på hvor kjære de egentlig er for deg.

Problemet med Guds altomfattende og betingelsesløse kjærlighet er at Han ikke bare elsker alle, dvs. til og med de onde og vrange, Han elsker også deres ofre. Guds rettferdige kjærlighet vil alltid, til tross for at Han også elsker synderen, i tiden eller evigheten sørge for å godtgjøre den rettferdiges lidelse og holde den skyldige ansvarlig. Å strippe den skyldige for hans skyld, er å umyndiggjøre og frata ham ansvar. Det vil si å krenke den skyldiges frie vilje. Det vil ikke Gud gjøre.

Gud er rettferdig når Han dømmer. Vi må passe oss så vi ikke i kjærlighetens navn reduserer Gud til en impotent og tannløs snill bestefar. For å si det med C. S. Lewis, om løven Aslan (Kristus): «Han er ikke en tam løve, men han er god!» Gud er ikke tam - men Han er god. Han er vill og farlig men ubeskrivelig god! Og det er forferdelig å falle i Den levende Guds hender! Han elsker oss for høyt til å la synden være siden den ødelegger dem Han elsker.

Guds veier og tanker er annerledes og høyere enn våre. Hans dommer er uransakelige, fullkomne, rettferdige, hellige. Hans kjærlighet er en brennende fortærende ild. Hvem kan tåle den? Hvem kan bo i Hans nærhet annet enn den rettferdige?

Selv om Gud har forlikt verden med seg selv, og Jesus har sonet all verdens synd, og frelsestilbudet og det evige livet er universelt og tilgjengelig for alle, så er det den som vender om og tror og blir født på nytt og kjenner Faderen og Sønnen som får del i det og blir frelst.

De som ikke gjør det, er de som velger sin egen vei, avviser evangeliet og dør i sine synder. De går dessverre ikke over fra døden til livet og fra Satans makt til Gud. De får det som de vil. De velger å være uten Gud. Uten bevisst liv med Ham. De velger i stedet en bevisst evighet borte fra Gud og Hans herlighet, et liv for all evighet adskilt fra alt det gode som Guds evige, fullkomne liv innebærer.

En klassisk, historisk og forsvarlig lesning av Bibelen gjør det helt klart at livet har to utganger - én (Himmelen) som mennesket bør gjøre alt som står i dets makt for å vinne (av nåde ved tro), og én (fortapelsen, ildsjøen, helvete, gehenna, hades osv.) det bør gjøre alt det kan for å unngå. Håper du ser det - og samtidig klarer å holde fast på og fryde deg i Guds ufattelige kjærlighet. Han elsker deg som du er og ikke som du burde være, for ingen av oss er som vi burde være. BlessU"

Takk til jødene for Guds ord

Noen uker nå har jeg gått rundt med en slik glede og takknemlighet for de mange jødene som har sørget for at Guds ord ble bevart. Det er ingen selvfølge. Jeg takker Gud for Loven, Profetene og Skriftene og jeg ønsker å tilkjennegi min djupe respekt og ærbødighet overfor de bøkene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente. Jeg ønsker også å tilkjennegi at jeg anser dem for å være Guds ubetingede ord - evig og uforanderlig.

En av årsakene til at jeg sier det jeg gjør at det i den siste tiden har stått frem bibellærere og pastorer innen "Den nye nådebevegelsen" som avviser at de skriftene som utgjør Det gamle testamente er Guds ord. De påstår frekt at disse skriftene inneholder feil, motsigelser, ja, sågar et falskt Gudsbilde.

Den Gud jeg tror på er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, det er Han som er Jesu Kristi Far.

Han talte gjennom Loven, Profetene og Skriftene. De skriftene som utgjør Det gamle testamente ble helt og fullt anerkjent av vår Frelser og Herre, Jesus Kristus, og Hans apostler og er et lys som skinner på et mørkt sted.

"Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter!" (2.Tim 1,19)

I en tid hvor mange påstår at alt er relativt, finnes det noe som er fast, som aldri endres, som er evig og urokkelig - det skrevne ordet, gitt oss av Gud. Alltid til å stole på. Helt annerledes enn alt annet. Et kompass som viser rett vei.

Selv om andre nå tråkker dette ned i søla, og påstår at de har fått nye åpenbaringer, og står for en ny reformasjon, har jeg - og mange med meg - valgt å holde fast ved at de skriftene som utgjør vår Bibel - både Det gamle og Det nye testamente - er Guds evige, autoritative ord, gyldig for alle tider, og eneste faste norm for liv og lære.

Takk for de skriftlærde, for fariseerne, for alle de som tok vare på det Gud hadde gitt befaling om skulle skrives ned. Vi er jødene evig takknemlige.

Devalueringen av Bibelen

Jeg sitter på hotellrommet vårt i Bergen og kjenner både på en djup takknemlighet for det jeg har fått være med på i Bergen baptistmenighet i dag, og samtid kjenner jeg på en djup sorg og fortvilelse over den devalueringen av Bibelen som brer om seg i visse kretser. Det ene innlegget etter det andre på Facebook som handler om at Bibelen ikke er Guds ord, at den kun er en religiøs bok, at den inneholder så mange feil og selvmotsigelser.

Jeg har skrevet om dette før. Flere ganger. Når jeg likevel skriver om det nok en gang, er fordi jeg ser denne giften eter seg inn i sinnet til flere av de som holdt fast ved synet på Bibelen som Guds evige, uforanderlige ord.

Enkelte representanter for den nye nådebevegelsen snakker med store ord om at en ny reformasjon er underveis. En reformasjon som vil endre vårt syn på hvem Gud er. Jeg tenker på de som på 1500-1600 tallet endelig fikk Guds ord tilgjengelig på sine egne språk, og som gav livene sine for Guds skrevne ord. I dag vrakes det de trodde på og døde for. Av mennesker som setter sine egne tanker over det Gud har sagt, som blir sin egen autoritet, men som påberoper seg Den Hellige Ånd - som om Den Hellige Ånd skulle si noe annet enn det Den Hellige Ånd allerede har inspirert og har satt sitt godkjentstempel på. Jeg kan ikke se at dette er noe annet enn en stor forførelse. Ingen reformasjon. Dette er bare en gjentagelse av den gamle løgnen til den onde: Har Gud virkelig sagt?

Jeg la merke til at mange av de som kom til bønneseminaret i Bergen baptistmenighet hadde Bibelen sin med seg. Det gledet meg veldig. Flere av disse Biblene bar tydelig preg av å være lest. De var virkelig slitte. Baptister er kjent for å være et bibellesende folk. Den gode tradisjonen skal vi ta godt vare på.

Jeg glemmer aldri mitt første møte med biskop Thomas fra Egypt. Han underviste om viktigheten av å lese Bibelen, og på en så varm, inderlig og personlig måte, at det skapte Bibelglede. Han viste frem den lille Bibelen sin, og kalte den Guds kjærlighetsbrev.

- Den får dere ikke bla i, sa biskop Thomas, for den er min personlige. Med alle personlige notater, spesielle datoer hvor Gud hadde minnet ham om noe spesielt. Og biskop Thomas fortalte at det var et mål for ham at alle konfirmantene i hans bispedømme skulle ha sin egen Bibel og at de skal få hjelp til å lese den og forstå den.

Flere av representantene for den nye nådelæren forsøker å skape et kunstig skille mellom Jesus og Bibelen. Ikke la deg forføre. Hold fast ved overbevisningen om at de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel er Guds evige ord, en overbevisning som har fulgt kirken hele tiden. Du har ingen ting å tape på det. Tro ikke nye åpenbaringer som kaster vrak på det eneste kompasset vi har: Bibelen. Gjør vi det er vi prisgitt tidens skiftende trender og menneskelige meninger. Da vil troen garantert lide skibbrudd.

Billedtekst: Den lille reise-Bibelen min. Jeg har alltid Guds ord med meg.

Trender som kommer og trender som går - bare Bibelen består!

Ulike trender har ridd den protestantiske kirke både i det 20. og har fulgt med inn i det 21.århundre. Spøkefullt er det blitt sagt at den eneste gangen vi holder oss midt på veien er på vei fra den ene grøften til den andre.

En ny trend som har dukket opp nå handler egentlig om den eldste løgnen av dem alle: Har Gud virkelig sagt?

Nå gjelder det Bibelen. Det er interessant å se at pastorer og forkynnere innen den nye nådebevegelsen skriver side opp og side ned om at Bibelen ikke er Guds ord,  at den er full av selvmotsigelser, og gjentar det liberalteologene har sagt hele tiden. Nå er liberalteologien bare pakket inn i glanset papir for at den skal bli mer spiselig. Og de som sier imot den nye læren, dømmes raskt nord og ned som motstandere av det nye Gud gjør. Har vi hørt det før? Det er blitt gjentatt som selve mantraet ved alle de nye trendene som har oppstått de senere årene. De som stiller spørsmål er fariseere og skriftlærde!

Men som med alle andre trender: det varer en stund og så er det noe annet.

Og alltids er det noen som kaster seg på den nye trenden - og blir etter hvert skuffet og desillusjonerte, for også denne gangen vil det vise seg at det ikke holder.

Hvorfor ikke satse på noe som har holdt siden urkirkens dager? Den overleverte apostoliske troen slik den finnes nedfelt i de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel. Guddommelig inspirert, evig gyldig til alle tider, autoritativ for liv og lære. Den Hellige Skrift kommer aldri til å gå ut på dato. Gud Herren selv våker over sitt ord og fullbyrder det. Bibelen er full av evige løfter og den som leser og studerer Guds ord slik det er gitt oss i vår Bibel erklæres for salig.

For Bibelens sannhet har tusener på tusener av martyrer gitt sine liv. Bare det burde få oss til å bestemme oss for at vi vil stå opp for Guds ord - Bibelen. Billy Graham forteller at han tidlig i sin tjeneste bestemte seg for at han ville tro at Gud hadde gitt oss sitt ord slik det er nedfelt i Bibelen, og bygge sitt liv og tjeneste på Bibelens autoritet - så har da også Gud velsignet hans tjeneste.

Med Bibelen kan vi navigere trygt - også i det opprørte farvannet som vår tid representerer. Når disse lærerne oppkaster seg til å være dommere over Guds ord, så er det sine egne menneskeord de setter høyere. Er det noe underlig at man da kan gå seg bort? Man påberoper seg Åndens ledelse, men Den Hellige Ånd taler aldri noensinne på tvers av Bibelen. Han er jo forfatteren!

Så er det ikke alt vi leser som vi forstår, men det betyr ikke at det er noe galt med det vi leser!

Å tro på Bibelen som Guds evige gyldige ord kommer aldri til å bli en trend. De som sier at Bibelen ikke er Guds ord kommer snart til å bli glemt.

Nådebevegelsens selvgodhet

Nok en måned med nye angrep fra en av de fremste talsmennene for den nye Nådebevegelsen, en svensk/kanadisk evangelist.

Jeg kjenner bare på en uendelig tristhet når jeg leser hans månedsmagasin, som jeg fikk i posten i dag. Måned etter måned retter han angrep på kristne som ser ting annerledes enn ham. Denne ganger stempler han sine meningsmotstandere som "fiender". Hvem er disse?

Jo det er selvsagt den religiøse lovisheten. Hvem står bak den? "Denne loviskhet finnes både i liturgisk og karismatisk form." Men han sier ingen ting om at han selv kan være religiøs og lovisk. Nei, se det, det er de andre.

Men denne mannen har flere fiender. For eksempel fundamentalistene. De som har for mye bokstav og for lite ånd. Hvem bedømmer dette? Det må jo være denne evangelisten som vet hvor mye ånd andre har.

Men han har også mange andre fiender. Jeg lar dette ligge, men jeg merker meg maktspråket i det han gir uttrykk for at hans fiender representerer "fordunklende og formørkede krefter". Intet mindre. Fienden representerer med andre ord demoniske krefter.

Det er få mennesker jeg har møtt som har så sterke og forutinntatte meninger om andre kristne, enn enkelte av disse som står for den nye nådelæren. Det er de som har rett, det er de som har sett det, mens andre feil, er loviske og ikke minst religiøse. Og bare fordi jeg sier dette, får jeg høre at det er et bevis på at jeg er lovisk og religiøs. Nåde den, nemlig, som sier noe eller stiller noen spørsmål ved disse folkene!

Fariseer! Fariseer! roper de. Men ser de ikke fariseeren i eget liv?

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 4

Allerede i urkirken finnes det en sterk bevissthet om at skriftene til apostlene var å betrakte som guddommelig inspirerte på samme måte som de skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente.

Apostelen Paulus legger vekt på at hans undervisning er inspirert av Gud. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han blant annet:

"Men vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse ... Disse ting taler vi også om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Den Hellige Ånd lærer ..." (1.Kor 2,7-13)

"Hvis noen mener om seg selv at han er en profet eller åndelig, så må han erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud." (1.Kor 14,37)

"Av denne grunn takker vi også Gud alltid, for at dere tok imot det Guds ord som dere hørte av oss,så tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord..." (1.Tess 2,13)

Legg særlig merke til Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki: Dette er IKKE menneskers ord ...'men som det I SANNHET ER: GUDS ORD."

Den liberale teologiens mantra har vært: Bibelen er ikke Guds ord, men den inneholder Guds ord, og deler av den nye nådebevegelsen sier det samme. Både de liberale teologene og noen av disse nådelærerne lager en konstruksjon hvor de hevder at det er Jesus som er Guds ord, og at dette skulle noen ganger stå i motsetning til det øvrige Guds ord. Men Paulus torpederer en slik konstruksjon. Her hevder han, med apostolisk inspirasjon: Det ord han forkynner ER GUDS ORD.

Fordi de apostoliske skriftene også er Guds ord, sier apostelen Paulus at hans skrifter skal leses opp i de kristne forsamlingene. Det viser også hvilken autoritet de hadde:

"Når dette brevet er opplest hos dere, se da til at det også blir lest opp i laodikeernes menighet ..." (Kol 4,16)

"Jeg pålegger dere ved Herren at dette brevet blir opplest for alle de andre søsknene." (1.Tess 5,27)

"Stå derfor støtt, søsken, og hold fast på de overleveringene dere ble undervist i, enten ved ord eller ved brevet vårt." (2.Tess 2,15)

Noe annet som er veldig interessant er at apostelen Peter klassifiserer skriftene til apostelen Paulus sammen med de andre Skriftene, altså de som vi finner i Det gamle testamente:

"I alle brevene sine sine taler han også om disse ting. I disse brevene er det noen ting som er vanskelig å forstå. Og de som er ulærde og ubefestede, forvrenger dette, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang." (2.Pet 3,15-16)

Så, i 1.Tim 5,18 finner noe veldig interessant i denne sammenhengen. Her siterer Paulus et ord som ikke finnes i Det gamle testamente, men derimot i evangeliene. Dette viser at evangeliene til Matteus eller Lukas eksisterte på det tidspunktet Paulus skriver sitt brev til sin unge medarbeider Timoteus:

"For Skriften sier: Du skal ikke binde mulen på en okse mens den tråkker ut kornet, og: arbeideren er sin lønn verd." (1.Tim 5,18)

Første delen av dette verset er hentet fra 5.Mosebok, men andre del enten fra Matt 10,10 eller Luk 10,7.

Og merk også dette: Paulus skriver: For Skriften sier. Han regner med andre ord evangeliene for en del av Skriftene.

(fortsettes)

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 2

Jeg holder Bibelen for å være Guds evige, uforanderlige, autoritative og endelige ord. En av årsakene til at jeg tror at Bibelen er bokstavelig sann, er Jesu Kristi, vår Herres eget vitnesbyrd.

Den liberale teologien har hele tiden hevdet tesen om at Bibelen inneholder Guds ord, og at vi må lete etter å finne hva som er Guds egentlige ord, i Bibelen. I følge dem skal Skriften inneholde feil og motsetninger. Nye strømninger i tiden, som deler av den nye nådelæren, hevder det samme. Men hvem skal da avgjøre hva som er Guds ord, og hva som ikke er det? Den til enhver tid strømning i tiden?

En av disse representantene for den nye nådelæren skriver: ""Oppskriften på en sekt er blant annet å ha bibelen som eneste veiviser.", og videre er det: "rett og slett farlig å kun bruke bibelen som sin veiviser". Vedkommende setter også et kunstig skille mellom Bibelen og Jesus, som Jesus ikke ville stått inne for.

Men det er ikke noe større vitne om Skriftens sanne natur enn Han som døde og oppstod fra de døde! Hvis vi godtar det Jesus underviste og lærte, må vi også godta vår Herres lære om Bibelen. Faktisk hviler Skriftens autoritet på Kristi guddom. Når vi mottar Jesus som vår Frelser og Herre, så er spørsmålet om hva som er autoriteten i ens liv ordnet.

Ifølge Jesus selv er Skriften guddommelig åpenbaring:

"For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav, eller den eneste tøddel i loven forgå, før det har skjedd alt sammen." (Matt 5,18)

"Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne." (Matt 19,4)

" ... for Skriften kan ikke gjøres ugyldig." (Joh 10,35)

Det mest overbevisende argumentet for Bibelens verbalinspirasjon er det faktum at Jesus betraktet Skriften og behandlet den ut fra dette syn.

"Men Jesus svarte og sa til dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft." (Matt 22,29)

"Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod, like til blodet av Sakarja, Barakias' sønn, han som dere slo i hjel mellom tempelet og alteret." (Matt 23,35)

"Slik gjør dere Guds ord ugyldig med de forskriftene har gitt videre." (Mark 7,13)

"Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og Salmene." (Luk 24,44)

"Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg." (Joh 5,39)

Det er ingen tvil om at Jesus både trodde og lærte at Skriften var ufeilbarlig. Hele hans jødiske bakgrunn tilsa at dette var hans syn. Han betraktet den som guddommelig autoritet. Det ser vi klart av den måten Han bruker Skriften på. Stadig hører vi Ham stille spørsmålet: "Har dere ikke lest?" eller: "Det står skrevet..." Han setter også sitt stempel på Bibelen som en historisk bok og som åpenbaring fra Gud. Han betrakter f.eks Jona, Daniel og Lot, som historiske personer. I kraft av å være Guds Sønn kommer Han med supplementer, men Han fortrenger aldri Skriften, og Han setter heller aldri noe spørsmålstegn ved dens autoritet.

Og noe annet som er interessant er dette: Jesus setter aldri Skriften til side til fordel for et møte med Gud. For Jesus var Skriften middelet til og selve prøven på dette møtet med Gud. Jesus hadde fullstendig tiltro til det vi kaller Det gamle testamentes skrifter. I Matt 4,4 siterer Han for eksempel direkte fra 5.Mos 8,3 for å vise oss Guds vilje med våre liv:

"Men han svarte og sa: DET STÅR SKREVET: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn."

(fortsettes)

Når man ikke har synder lenger å bekjenne

Det serveres mye underlig lære i vår tid. Som for eksempel den at vi ikke har synder lenger å bekjenne.

En av premissleverandørene for den nye nådelæren som brer om seg i mange kristne sammenhenger i dag, er Joseph Prince.

I en av hans andaktsbøker: "Destined to Reign' sier Prince blant annet, her i min oversettelse: "Den Hellige Ånd overbeviser deg aldri om din synd. Jeg utfordrer deg til å finne et skriftsted i Bibelen som forteller deg at Den Hellige Ånd er kommet for å overbevise deg om dine synder. Du vil ikke finne noen." (side 134-135)

En skal ikke lese mye i Bibelen før en ser at dette bærer galt av sted og ikke er i samsvar med den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

Et av det klareste skriftstedene som avviser denne spekulative nådelæren er Joh 16,8:

"Og når han kommer, skal han OVERBEVISE verden om synd og om rettferdighet og om dom."

Hvem er Han i denne sammenhengen? Det ser vi av verset foran: Talsmannen. Altså Den Hellige Ånd.

Åndens oppgave i følge Jesus er å overbevise om synd.

Så kommer det snedige: Enkelte henger seg opp i ordet 'verden', og så er deres logiske tankegang at siden vi ikke er av verden, så gjelder ikke dette ordet en kristen!

Snedig! Men Skriften er krystallklar: "Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,10)

Hvem er Han i denne sammenhengen? Jesus. Den som sier at han ikke har syndet gjør Jesus til en løgner. Og erfaringen for de aller, aller fleste av oss er denne: Jo lenger man lever med Herren og jo nærmere man lever med Ham, oppdager man sin egen synd.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at Den Hellige Ånd minner meg om synd og overbeviser meg om synd, slik at jeg kan bekjenne den og oppleve syndernes forlatelse. Det siste blir bare større med årene.

Og legg nå merke til hva apostelen Johannes skriver:

"Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for VÅRE SYNDER, og det ikke bare for VÅRE, MEN OGSÅ FOR HELE VERDENS." (1.Joh 2,1-2)

Merk deg hva Johannes skriver: VÅRE SYNDER og i tillegg kommer VERDENS SYNDER.

Den Hellige Ånd overbeviser begge.

Vi må leve i daglig syndsbekjennelse og omvendelse

En underlig lære brer om seg i visse deler av kristenheten. Den handler om at man ikke lenger har synder som skal bekjennes, ei heller trenger man å omvende seg.

Talsmennene for denne nye nådelæren uttrykker seg på en slik måte at det de sier ligner til forveksling den apostoliske troen slik den åpenbares for oss i Det nye testamente, men den avviker også på flere punkter. Ikke minst har denne læren ført til en apati og passivisering av mange kristne.

Interessant nok - denne læren forfektes IKKE i Kina - som opplever kirkehistoriens største vekkelse. En av de mest kjente talsmennene for denne vekkelsen er broder Yun (bildet) eller 'Den himmelske mannen'. Hans historie om den dramatiske flukten fra Kina er kjent for de fleste.

Broder Yun har skrevet en bok hvor mye av den undervisningen han gir rundt omkring på de mange møtene han har, er samlet.

Det er en veldig interessant bok av flere grunner.

Marie Monsen:
Han innleder den med å skrive om omvendelsen - ikke som et engangsfenomen slik enkelte av de nye nådelærerne hevder - men som noe som skjer daglig. Og spesielt interessant for oss nordmenn er at han innleder dette kapitlet med å fortelle om Marie Monsen. Broder Yun kaller henne 'en av de største misjonærene i Kina i det 20.århundre'. Årsaken til at han trekker henne frem i denne boken er hennes radikale forkynnelse.

'Monsen hadde et hovedbudskap som hun forkynte over alt hvor hun kom. Hun lærte at skulle man være en etterfølger av Kristus måtte denne personen først grundig omvende seg fra sine synder. Hun mente ikke med dette at folk folk skulle bekjenne sine synder og be om tilgivelse - og så var det nok i seg selv. Det var bare første steg. Det hun mente var at hele deres liv, ønsker, motiver og planer måtte overgis til Gud. Selvlivet hos hver kristen må dø og ens fortid, nåtid og fremtid må fullstendig overgis til Herren Jesus Kristus'. (Brother Yun: Living Water. Zondervan, side 15-16)

Broder Yun forteller at ved spesielle anledninger kunne 'Guds hellige vrede komme over Marie Monsen og ofte kunne hun overbevise sine medmisjonærer og kinesiske menighetsledere om deres lunkne hengivelse og hemmelige synder. Mange ble fortalt at var hyklere og Monsen var aldri redd for å sette fram Guds hellige standard'. (side 16)

Og slikt blir det overgitte kristne av! Broder Yun forteller at på grunn av denne radikale forkynnelsen til Marie Monsen var de kristne i Henan-provinsen mye bedre forberedt til å kunne bli stående da forfølgelsen kom over de kristne i Kina gjennom 1950, 1960 og 1970-tallet. Han mener også at denne forkynnelsen hvor gudsfrykten så sterkt ble understreket også er årsaken til at Henan-provinsen i dag teller millioner av kristne.

'I det jeg har reist rundt i verden så forstår jeg mer og mer at det budskapet Marie Monsen og andre misjonærer i Kina preket er det stort behov for i dag. Omvendelse er en fundamental nøkkel i det kristne livet, men i mange sammenhenger blir dette fullstendig neglisjert. I utallige kirker utvannes dette budskapet at det ikke lenger bærer i seg det evangeliet vi finner i Skriften. I stedet for å høre at Guds rike er tilgjengelig for alle disse som er villige til å forsake verden helhjertet følge Jesus, blir disse utsatt for tusenvis av prekener som prekes søndag etter søndag hvor Jesus bare presenteres som Frelser, men ikke som Herre og Mester. Folk blir fortalt: 'Jesus vil hjelpe deg, velsigne deg, tilgi deg og gi deg kraft'. Men veldig lite blir sagt om omvendelse, ydmykhet og offer'. (side 17-18)

Nøkkelen
Så slår broder Yun fast: 'Omvendelse er både første steget i vandringen i Guds rike og nøkkelen til å fortsette i lydighet og være underordnet Herren... Uten en djup erfaring av omvendelse i våre liv, så vil vi kontinuerlig måtte kjempe med synd og aldri modnes som kristne ... Vi må akseptere Hans ord og leve av det, og rette vår livsstil og våre valg etter Skriften slik at det kan matche Kongens befalinger'. (side 17 og 18)

Dr.Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 3

Her er tredje og siste del av spørsmålene som dr.Michael Brown (bildet) har stilt en av de fremste premissleverandørene for den nye nådelæren, Joseph Prince:

7. Vi er enige i at vi ikke trenger å bekjenne hver synd vi begår hver dag for å 'være frelst', men er en hver form for bekjennelse upassende? For eksempel, er det rett av en troende å si: 'Far, jeg er lei meg for at jeg har syndet og jeg ber om at du må vaske meg ren?' Er det OK å få være føtter vasket (for å bruke språket i Joh 13) når vi føler at vi trenger det? Fornekter vi da Guds nåde eller viser vi vår uvitenhet om Guds nåde når vi bekjenner våre synder for Ham, og ber Ham om å tilgi oss?

8. Siden du mener vi ikke skal dømme vår frelse ved vår oppførsel, hvordan kan vi unngå selvbedrag? Jeg vet at du er mot visse typer selvransakelse slik at vi ikke får synden 'på hjernen' og tar øynene av det ferdige frelsesverket på korset, men hva gjør du med vers som sier at vi vet at vi er gått over fra døden til livet bare hvis vi lever på en bestemt måte (som en John 3:14)? Hvis jeg forstår deg riktig, så ville du stilt et spørsmålstegn ved en persons frelse om han ikke viser noen livsendring og fortsetter å leve i synder man ikke vil omvende seg fra. Men betyr ikke dette at, på et visst nivå, at du ser du på egen oppførsel for å bekrefte din frelse?

9. Tror du det er noen fare i å hevde at det Jesus lærte før korset ikke gjelder for oss som troende i dag? Jeg bruker mye tid på dette temaet i boken min, og avslører det jeg mener er de svært reelle farene ved å gjøre dette, men for øyeblikket, lurer jeg på om du kunne fortelle meg hvorfor nåde-forkynnere som Spurgeon (som jeg nevnte ovenfor) eller DM Lloyd-Jones frydet seg over Bergprekenen og anså den for å være gjeldende for troende i dag, mens du avviser den og mener at den ikke gjelder for oss. Hadde de gått glipp av noe?

Dr Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 2

Her er andre del av spørsmålene Dr. Michael Brown (bildet) stiller en av de fremste premissleverandørene for den nye nådelæren. Første del ble publisert på bloggen i går:

4. Hvis Gud har uttalt at dine fremtidige synder er tilgitt på samme måte som Han har uttalt at dine tidligere synder tilgitt, hvorfor adresserer da Paulus og andre nytestamentlige forfattere disse syndene i sine brev, og hvorfor tar Jesus opp dem i Åpenbaringen 2-3? Vi vet at Gud ikke minner oss om våre tidligere bekjente synder, siden han har tilgitt og "glemt" dem. Hvorfor gjør Han det da med våre nåværende synder, og hvorfor advarer Han oss om farene ved å falle i disse syndene, hvis Han har tilgitt og glemt dem på forhånd?

5. En ledende hyper-nåde lærer hevder at læren om progressiv helliggjørelse er en "åndelig morderisk løgn." Betyr det at nåde-predikanter som Charles Spurgeon, som trodde på progressiv helliggjørelse, underviste i denne påståtte løgnen? Og hvis "progressiv helliggjørelse" betyr rett og slett å vandre i vår hellighet ved hjelp av Ånden, hva er så farlig om denne undervisningen? Sagt på en annen måte, trenger vi å avvise tanken om at den som gjorde oss hellige nå kaller oss til å leve hellige liv i tanke, ord og gjerning, og dermed "fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud" (2 Kor 7: 1)? Sier ikke Paulus at vi hellige (som er hvem vi er) og kaller han oss ikke også til å være hellige (det er hvordan vi lever)? (Se 1. Kor. 1,2).

6. Vi er enige om at den Hellige Ånd fordømmer oss aldri for våre synder som troende, men gjør han oss noensinne ubehagelige når vi synder? For meg er dette en veldig kjærlig handling av Faderen, som ikke ønsker oss komfortabele med å gjøre ting som kan ødelegge våre liv og andres liv. Er ikke det noe vi skulle omfavne? Og drar ikke dette oss til korset i stedet for vekk fra det?

(fortsettes)

Dr Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 1

Den svært anerkjente amerikanske bibellæreren, Dr Michael Brown (bildet) har stilt en rekke nærgående spørsmål til en av vår tids fremste premissleverandørene for den nye nådelæren: Joseph Prince.

Jeg synes spørsmålene er svært relevante, og har valgt å oversette dem til norsk:

Ganske regelmessig lytter jeg til vitnesbyrd fra troende som er blitt forvandlet gjennom tjenesten til Joseph Prince, og jeg takker Gud for hvert av disse gode vitnesbyrdene. Uten tvil - hans budskap om nåde er frigjørende med hensyn til mange former for legalisme, prestasjonsbasert religion og åndelig mindreverdighetskompleks - og for dette er jeg takknemlig.

I 1992 talte Gud til meg om å gjøre et nytt studium av nåden, og resultatet av dette studiet var en øyeåpner, så mye at et av kapitlene i en bok jeg gav ut i 1997: 'Go and Sin No More' fikk tittelen: 'Alt er nåde' og et annet: 'Bokstaven dreper'.

Så selv om jeg er blitt kjent som en 'omvendelses- og hellighetsforkynner' - som er sant, er det like sant at min forkynnelse strømmer ut av den nåde som uttrykkes mest fullkomment og helt i Jesus.

Det er fordi jeg ivrer slik for Guds sanne nåde (se 1.Pet 5,12) at jeg skrev boken: 'Hyper Grace: Exposing the Dangers of the Modern Grace Message', og selv om det er mye jeg er enig i når det gjelder den undervisningen pastor Prince gir, så er det også en sterk grad av uenighet når det gjelder dette.

Kritikerne av min bok 'Hyper Grace' har anklaget meg for å misforstå eller mistolke deres budskap til tross for at jeg siterer de aktuelle forfattere, pastorene og lærere direkte gjennom hele boken, rettferdig og i sammenheng.

Men siden vi alle er enige om at klarhet og ydmykhet er av største betydning i vår samhandling og at vi bør strebe etter samhold og forståelse der det er mulig, stiller jeg disse spørsmålene som utgangspunkt for en videre samtale:

Min intensjon er ikke å hisse opp til en debatt, heller ikke å spotte. Jeg gjør det for at vi skal forstå hvor vi skilles ad og hvor vi ikke gjør det. Så her er mine spørsmål til deg:

1. Krever Gud noe av deg som sitt barn? Er det noe Han sier som du gjøre annet enn å motta Hans nåde? Hvis det forholder seg slik, er det åndelige fordeler som kommer av det å adlyde disse kravene og åndelige tap som kommer av det at vi ignorerer dem?

2. De nytestamentlige forfatterne formaner oss ofte til å leve på måter som er til behag for Herren. Betyr det at det er mulig å leve slik at vi ikke behager Ham? Vi er enige om at Han er relaterer seg til oss som Hans elskede barn, men er Han alltid fornøyd med oss? Og siden Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Den Hellige Ånd sorg, betyr det at vi kan gjøre Den Hellige Ånd sorg?

3. Er det noe du kan gjøre for å skuffe Herren? Hvis Herren ser oss alltid som perfekt i Hans øyne, er det noen måte vi kan skuffe Ham på? Jeg har hørt det sagt at vi bare kan gjøre Ham sorg eller skuffe Ham ved ikke å stole på hans nåde, men ifølge ditt budskap har ikke den synden også blitt tilgitt?

(fortsettes)

Wesley og Bunyans oppgjør med den falske nådelæren

I forbindelse med en preken jeg skal holde over Jud. vers 3, om den å 'stride alvorlig for den tro som en gang for alle er overlevert de hellige', har jeg sett nærmere på en vranglære som har virkelig har plaget kirken opp gjennom tiden og ført til manges fall.

Jeg tenker på antinomistene - lovfornekterne.

En av de som stiftet bekjentskap med dem var John Wesley (bildet). Det er interessant å merke seg en samtale han hadde med noen av de som forfektet denne læren. Deres argumentasjon ligner til forveksling noe av det som talsmennene for den nye nådelæren forfekter.

Wesley fortelleer at i 'Jenninghall hadde antinomistene arbeidet hardt i djevelens tjeneste'. I Birmingham sier han at 'de ville, urene, dyriske, bespottelige antinomistene' aldeles har ødelagt forsamlingenes åndelige liv. Han forteller om en viss Roger Ball som hadde sneket seg inn i menighetslivet i Dublin. Til å begynne med virket han så åndelig sinnet at forsamlingen mottok ham med varm velkomst som ypperlig velegnet for kirkens liv og tjeneste. Etter hvert 'viste han seg å være full av svik og de mest vederstyggelige feiltrinn, blant annet den ide at den troende hadde rettigheter på alle kvinner'. Han ville ikke ta del i nattverden, for under nåden måtte man 'ta ikke, smak ikke, rør ikke' (Kol 2,21) Heller ikke ville han preke, han holdt seg fra gudstjenestene fordi, som han sa: 'Det kjære Lammet er den eneste predikant'.

I den hensikt å vise hva disse antinomistene sto for, gjenga Wesley i sin Journal en samtale han hadde hatt med dem i Birmingham. Den forløp som følger:

- Tror du at du ikke har noenting med Guds lov å gjøre?
- Det har jeg ikke. Jeg er ikke under Loven. Jeg lever ved tro.
- Har du, som lever ved tro, rett til alt i verden?
- Det har jeg, Alt er mitt, siden Kristus er min.
- Kan du altså ta hva du vil, hvor som helst? La oss si fra en butikk, uten eierens samtykke?
- Det kan jeg, om jeg vil, for alt er mitt. Men jeg vil bare unngå å vekke anstøt-
- Har du rettighet på alle kvinner i verden?
- Ja, hvis de går med på det.
- Men er så ikke det en synd?
- Jo, for det som mener det er synd. Men ikke for dem hvis hjerter er fri'.

John Bunyan
Også baptisten John Bunyan støtte på dem som gjorde krav på frihet fra all morallov.

Bunyan skriver: 'De så med fordømte meg som lovisk og mørk, der de innbilte seg at bare de hadde oppnådd slik en fullendelse, at de kunne gjøre hva de ville uten å synde'. En av dem som Bunyan kjente 'ga seg hen til alle arter av smuss og urenhet ... og bare lo av alle formaninger om å skikke seg. Da jeg umaket meg med å refse hans ondskap lo han bare enda mer ...'

8 kjennetegn på en 'hyper-nåde menighet'

I en artikkel publisert i det anerkjente amerikanske tidsskiftet Charisma, publisert i dag, har Joseph G. Mattera (bildet), biskop for Resurrection Church i Brooklyn, New York satt opp en liste på åtte kjennetegn på en menighet som forkynner den nye nådelæren.

I følge biskop Mattera er dette de åtte kjennetegnene på det som nå går under havnet: 'hyper-nåde':

1. Predikanten taler aldri mot synd
Om du er en del av en slik menighet, vil du merke deg at ordet 'synd' som regel kun nevnes når det er snakk om tilgivelse for synd, men svært sjeldent i en kontekst hvor det er snakk om å ta et standpunkt mot synd. Det er et unntak: Når de fordømmer synden til 'legalistene' og 'fariseerne'.

2. Pastoren vil ikke ta opp kontroversielle emner
Når emner som abort dukker opp vil disse pastorene skygge unna fra å nevne det, fordi de er redd for å fornærme folk.

3. Det Gamle testamente er nesten fullstendig ignorert
I disse menighetene er Det gamle testamente behandlet som om det kun inneholdt forbilder og skygger som kan brukes som preken-illustrasjoner, uten å ha noen virkelig verdi for våre liv i dag.

4. Mennesker som lever i umoral gis tillatelse til å preke og lede tjenester
En pastor fortalte meg at seksuell umoral og drukkenskap er tøylesløs i mange evangelikale menigheter - selv blant mange smågruppe ledere og andre ledere i lokale menigheter. Dette fordi det er stor mangel på ansvarlighet.

5. Pastoren taler ofte mot den institusjonelle kirke
Mange hyper-nåde pastorer fordømmer kontstant menigheter som er konservative når det gjelder verdivalg fordi de tror at disse menighetene representerer 'den gamle skolen' som ikke lenger er relevante for dagens virkelighet.

6. Pastoren taler mot tienden
De begrunner dette med at tienden hører Loven til.

7. Pastoren preker kun positive motiverende budskap
De som tilhører disse menighetene hører bare budskap om helse, velstand, fremgang, Guds kjærlighet, Guds tilgivelse og om hvordan man kan ha suksess i livet.

8. Nøkkelmedlemmer av menighetene lever regelmessig i syndfulle urene liv
Fordi det ikke er noen forkynnelse mot synd, er det en sterk understrekning av nåden, ingen forkynnelse av omvendelse, dom eller helvete.

Du finner hele artikkelen her:

http://www.charismamag.com/spirit/spiritual-growth/18158-8-signs-of-hypergrace-churches