Devalueringen av Bibelen

Jeg sitter på hotellrommet vårt i Bergen og kjenner både på en djup takknemlighet for det jeg har fått være med på i Bergen baptistmenighet i dag, og samtid kjenner jeg på en djup sorg og fortvilelse over den devalueringen av Bibelen som brer om seg i visse kretser. Det ene innlegget etter det andre på Facebook som handler om at Bibelen ikke er Guds ord, at den kun er en religiøs bok, at den inneholder så mange feil og selvmotsigelser.

Jeg har skrevet om dette før. Flere ganger. Når jeg likevel skriver om det nok en gang, er fordi jeg ser denne giften eter seg inn i sinnet til flere av de som holdt fast ved synet på Bibelen som Guds evige, uforanderlige ord.

Enkelte representanter for den nye nådebevegelsen snakker med store ord om at en ny reformasjon er underveis. En reformasjon som vil endre vårt syn på hvem Gud er. Jeg tenker på de som på 1500-1600 tallet endelig fikk Guds ord tilgjengelig på sine egne språk, og som gav livene sine for Guds skrevne ord. I dag vrakes det de trodde på og døde for. Av mennesker som setter sine egne tanker over det Gud har sagt, som blir sin egen autoritet, men som påberoper seg Den Hellige Ånd - som om Den Hellige Ånd skulle si noe annet enn det Den Hellige Ånd allerede har inspirert og har satt sitt godkjentstempel på. Jeg kan ikke se at dette er noe annet enn en stor forførelse. Ingen reformasjon. Dette er bare en gjentagelse av den gamle løgnen til den onde: Har Gud virkelig sagt?

Jeg la merke til at mange av de som kom til bønneseminaret i Bergen baptistmenighet hadde Bibelen sin med seg. Det gledet meg veldig. Flere av disse Biblene bar tydelig preg av å være lest. De var virkelig slitte. Baptister er kjent for å være et bibellesende folk. Den gode tradisjonen skal vi ta godt vare på.

Jeg glemmer aldri mitt første møte med biskop Thomas fra Egypt. Han underviste om viktigheten av å lese Bibelen, og på en så varm, inderlig og personlig måte, at det skapte Bibelglede. Han viste frem den lille Bibelen sin, og kalte den Guds kjærlighetsbrev.

- Den får dere ikke bla i, sa biskop Thomas, for den er min personlige. Med alle personlige notater, spesielle datoer hvor Gud hadde minnet ham om noe spesielt. Og biskop Thomas fortalte at det var et mål for ham at alle konfirmantene i hans bispedømme skulle ha sin egen Bibel og at de skal få hjelp til å lese den og forstå den.

Flere av representantene for den nye nådelæren forsøker å skape et kunstig skille mellom Jesus og Bibelen. Ikke la deg forføre. Hold fast ved overbevisningen om at de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel er Guds evige ord, en overbevisning som har fulgt kirken hele tiden. Du har ingen ting å tape på det. Tro ikke nye åpenbaringer som kaster vrak på det eneste kompasset vi har: Bibelen. Gjør vi det er vi prisgitt tidens skiftende trender og menneskelige meninger. Da vil troen garantert lide skibbrudd.

Billedtekst: Den lille reise-Bibelen min. Jeg har alltid Guds ord med meg.

Takk gode Gud for Misjonssambandet!

I dag kjenner jeg på en djup glede og takknemlighet til Gud for Norsk Luthersk Misjonssamband!

Ikke bare for det store misjonsengasjementet, men også for tydelighet i en utydelig tid med hensyn til Bibelsynet.

Jeg er så glad for at jeg ved ulike sammenhenger har hatt privilegiet med å tale i flere av Misjonssambandets misjonshus og misjonsforeninger. Og gleden blir ikke mindre når jeg i dag - i dagens utgave av Dagen - leser uttalelsen fra Misjonssambandets rådsmøte 10.-12. oktober om Bibelen. Hør bare:

Siden starten i 1891 har bibeltroskap vært et viktig anliggende for NLM. Dette har også preget rådsmøtet denne gang.

Rådsmøtet i Norsk Luthersk Misjonssamband var samlet på Fjellhaug skole i Oslo 10.-12. oktober. Siden starten i 1891 har bibeltroskap vært et viktig anliggende for oss. Dette har også preget rådsmøtet denne gang.

Selve uttrykket er etterhvert blitt omstridt og har fått mye kritikk. Vi vil fastholde at troen på Jesus innebærer troskap og lydighet mot Guds ord. Med tanke på vår tid vil vi understreke følgende:

1) Bibelen er Guds avsluttede åpenbaring

Bibelen gir seg ut for å være Guds inspirerte Ord. (2. Tim 3,16) En rekke ord fra Jesus viser oss at han anerkjenner Det gamle testamente som fullt ut troverdig og pålitelig. Vi vil frimodig gjøre det samme, også når det gjelder det gamle testamentes omtale av historiske hendelser.

Å være kristen betyr å tro på Jesus som sin frelser. Slik sett tror vi ikke bare på en bok, men på personen Jesus Kristus som denne boken åpenbarer. For det er fra Bibelen vi henter budskapet om Jesus som Herre, frelser og forsoner. Svekkes tilliten til Bibelen, går det ut over en frimodig forkynnelse. Paulus takker menigheten i Tessalonika for at de tok imot forkynnelsen «ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror» (1Tess 2,13. Se også Gal 1,11).

2) Vår bibeltolkning er ikke ufeilbarlig

Vi fastholder at Bibelen er Guds tale til oss. Det er ikke det samme som å mene at vår tolkning og forståelse av Bibelens ulike tekster alltid er korrekt. Her vil vi oppfordre til ydmykhet. Vi leser alltid tekster med en forutforståelse. Nettopp av den grunn må vi ha som målsetting at det ikke er vi som korrigerer Bibelen, men at den skal korrigere oss.

3) Samtidig Guds Ord og menneskeord

Den treenige Gud er evig, allestedsnærværende, allmektig og uforanderlig. Han alene er den som «har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme» (1 Tim 6,16). Ved Jesu unnfangelse og fødsel ble Guds sønn sant menneske under våre kår, men uten synd. Vi kan tenke på lignende måte om forholdet mellom Bibelens guddommelige og menneskelige side. Bibelen er Guds Ord gitt gjennom mennesker ved Den Hellige Ånd. Visse nyanser i synet på Bibelens ufeilbarlighet har eksistert innen NLM, og i beslektede sammenhenger. Det har likevel hersket stor enighet om Bibelens autoritet for lære og liv.

4) Bibelen er enhetlig

Bibelen består av 66 bøker, Det gamle og Det nye testamente. Nøkkelen til en sakssvarende bibeltolkning ligger i å lese alle tekster i lys av budskapet om Jesus Kristus vår frelser. Dette fordi Det gamle testamente peker fremover mot Guds frelsesplan i Kristus, mens Det nye testamente taler om oppfyllelsen av denne frelsesplanen. I vår evangelisk-lutherske tradisjon har en slik bibellesning alltid stått sterkt.

Iblant er bibeltolkning krevende. Vi må for eksempel ta på alvor at tekstene har ulike sjangre. Noen er ment å gjelde enkelte situasjoner eller enkelte tider, særlig fordi Det gamle testamente har blitt oppfylt i og med Jesus Kristus. Bibelen er enhetlig og klar. Det er derfor avgjørende at enhver tekst forstås i et helbibelsk perspektiv.

5) Bibelen som øverste autoritet

Det har alltid vært spenninger mellom Guds og menneskers tanker. Derfor er det avgjørende at ulike ideologier, allmennetiske refleksjoner eller åndelige åpenbaringer som går ut over Skriften, ikke anvendes til å overprøve eller sette til side Bibelens veiledning.

Å hevde at kristne i dag kan tenke annerledes enn Bibelen om sentrale tema som frelse, misjonens nødvendighet, fortapelsens realitet og samlivsetiske spørsmål, mener vi er uforenlig med bibeltroskap. Vi erkjenner likevel at det kan være uenighet blant kristne om hvordan vi konkret skal tolke enkelte tekster. Det som samler oss er overbevisningen om at Bibelen skal ha det avgjørende ord når det gjelder hva som er sunn og sann kristendom.

Avslutning: Mange av våre brødre og søstre som lever under forfølgelse og vanskelige livsvilkår, viser stor bibeltillit. De er forbilder til ettertanke og inspirasjon. Bibeltroskap må ikke bare fremstå som et teoretisk anliggende. Det handler først og fremst om forkynnelse og etterlevelse av Guds ord i våre hjem, misjonsfellesskap, institusjoner og i samfunnet forøvrig.


«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119,105).

Men Bibelen hadde og har fortsatt rett

Det er interessant å lese kirkefedrene, og det er nyttig, på mange måter. Ikke bare lærer de oss noe om sin samtid, men de gir oss også lys over Guds ord. Jeg lærer stadig noe nytt av dem.

Men de er ikke feilfrie de heller. De lot seg også prege av ulike forhold, og dermed ble også deres måte å lese Bibelen på preget av både deres samtid, og de teologiske og kirkehistoriske brillene de satte på nesen.

Og det bør ikke herske noen som helst tvil om hvem som til syvende og sist har rett, og hvem som er den egentlige autoriteten! Det er Bibelen. Kun den, og intet annet, er hellig, inspirert skrift. Når Skriften tydelig og klart motsier kirkefedrenes ord og teologiske ståsted, så er det ikke kirkefedrene vi må bøye oss for, men de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel. Om det er enn så ubehagelig, og om det enn får store konsekvenser for oss.

Ene og alene Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord.

Noe er selvinnlysende når vi leser Bibelen. Ordene som står der svart på hvitt har ikke mange tolkningsmulighetene. Når vi så leser kirkefedrene og de sier noe annet enn det som faktisk står skrevet i Bibelen, så må det være det som står i Bibelen vi bøyer oss for, og ikke kirkefedrenes tolkninger.

Andre ting kan være mindre opplagte, vanskelige å forstå. Da kan det være at vi kan hente frem noe av det kirkefedrene har skrevet, og som de hadde lys over og få hjelp til å forstå hvordan de tenkte teologisk om det vi leser.

Renest er vannet når det er nærmest oppkommet eller kilden. Derfor er det ofte mer interessant å lese det som de skrev som levde tettest opp til den apostoliske tiden. Da får vi som oftest et glimt av hvordan urkirken feiret sine gudstjenester og levde ut sin tro,. Etter hvert som vi beveger oss oppover hundreårene fjerner vi oss mer og mer fra aposteltiden, og da snakker vi ikke bare om tidsaspektet. Det er mangt og mye som dukker opp som etter hvert preger kirken, og som gjør at behovet for en reformasjon er til stede. Det har kirkehistorien vist oss til fulle.

Mot et apostolisk bibelsyn

I Sverige pågår det for tiden en debatt om bibelsynet. Debatten er ikke ulik debatter som også også har pågått i Norge gjennom årene. Det har vært mange gode bidrag i debatten i vårt kjære naboland. En av dem som har skrevet er Anders Gerdmar (bildet), dosent i Nytestamentlig eksegese ved Uppsala Universitet og rektor for Livets Ords teologiske seminar. Hans bidrag synes er så interessant og samtidig gir en viktig avklaring i en læremessig uklar tid som vår, at jeg har valgt å oversette den til norsk. Gerdmar har selv gitt sin velvillige tillatelse til oversettelsen. Grunntanken i et apostolisk bibelsyn er i følge Anders Gerdmar at læren er ryggraden, og forsamlingen er tolkningsmiljøet.

Ønsker noen å bruke denne oversettelsen i noen sammenheng, må tillatelse til det innhentes av Gerdmar eller oversetteren:

"Ettersom forsamlingen, kirken, bygger på apostlenes og profetenes grunnvoll (Ef 2,22), er deres bibelsyn og bibelbruk normerende for Kristi kropp. For å komme videre i spørsmålet om bibelsynet må vi tilbake til røttene og jeg skal løfte frem noen sider som vi kan se i den tidlige kirkens praksis:

Bokstavtro i kombinasjon med Åndens kreativitet
Disse tilsynelatende motstridende tingene finnes hos Jesus og apostlene. Jesus sier: 'Ikke den minste hake skal forgå' (Matt 5,18), og mener da de små strekene eller hakene som deler de hebraiske bokstavene fra hverandre. Men samtidig har Han friheten til å gi ny, ikke liberal, men radikal tolkning av for eksempel det femte budet. Allerede det at du sier 'din ugudelige narr' til din bror, gjør at du skal dømmes til 'helvetes ild' (Matt 5,22) Apostlene gjør seg nytte av en slik rabbinsk tolkning som kombinerer bokstavtro med den hellige kreativitet som Ånden gir. Hver bokstav er innåndet av Gud. Dette er noe annet enn den tørre rasjonalismen som kom med Opplysningstiden og som også kan prege evangelikalt bibelsyn.

Det gamle testamente er grunnvollen
Jesus og apostlene kjente ikke til noen annen Bibel enn den hebraiske. Det var ut i fra denne Bibelen at man så alt: skapelsen, befrielsen fra Egypt, offerblodet; i den fant man Salmeboken, livsreglene og løftene. Jesus kroppsliggjør alle de store rollene i Det gamle testamente: Den andre Adam, Abrahams sæd, Davids sønn, en ny Moses, Profeten, Den lidende tjeneren. Og for Jesus og apostlene er beretningen om syndefallet virkelighet, slik det også er det med beretningene om utgangen fra Egypt. Daniel selv forteller om 'ødeleggelsens styggedom' og Nivives menn er virkelige. Hvert forsøk på å eliminere eller mytologisere disse jødisk-kristne basisberetningene er alvorlige angrep på og river ned grunnlaget for den kristne troen.

Jesu verdensbilde
Jesus og apostlenes verdensbilde er annerledes enn vårt sekulariserte. Himmel og et brennende Gehenna er selvsagte, engler og demoner griper inn i hverdagslivet. Tiden er kort og slutten kommer med et brak. Gud gjør under, både når Han helbreder og når Han går på vannet. Offer er sentralt i omgangen med Gud. Dette verdensbilde er en del av apostolisk kristendom, selv om moderne teologi betrakter den som mytologisk. Men uten den blir kristen tro uforståelig.

Læren er Skriftens grunnlag
'De holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære' (Apg 2,42) Læren, embryet til våre trosbekjennelser, gikk hånd i hånd med Skriften, og er til og med før Skiften. Derfor kan man aldri spille ut Bibelen mot den sunne lære men må se på den som to søyler som bærer evangeliet gjennom historien.

Kristi kropp som tolkningsmiljø
Bibelen ble gitt til Kristi kropp, og i Kristi kropp og i dens teologiske verksted, en jødisk-kristen bet-midrarash, ble apostlenes undervisning formet. Forsamlingen er derfor bibeltolkningens primære miljø, ikke sekulær akademia, selv om også den kan berike forståelsen. Men for å forstå Skriften må man lytte til Kroppen, der Jesus Kristus er hodet.

Levende tradisjon
En arv fra det jødiske miljøet er at apostlene tar imot og formilder læretradisjon. Dette er evangelienes første fase. Slik gjør Paulus i 1.Kor 15,3 og overleveringen beskriver med eksakt de termer som anvendes i Jødedommen. De følgende generasjonene av apostlenes etterfølgere garanterte at læren ble uforfalsket  - Johannes var disippel til Jesus, Polykarp til Johannes, Irenaeus til Polykarp. Bibelen har alltid det siste ordet, men det finnes en levende tolkningstradisjon, det være seg en pinsekarismatisk eller syrisk-ortodoks.

Seks elementer
Disse seks elementene tror jeg er nødvendige i et apostolisk bibelsyn, som aldri kan frikobles fra kirkesynet og den kristne bekjennelsen. Ellers blir enhver sin egen pave og bibeltolkningen enten noen professorers privilegium eller åpner for en total individualisme. I stedet trengs ydmykhet innenfor Bibelens bokstav i kombinasjon med tekstens dybdedimensjon. Vi må fastholde Det gamle testamentes pålitelighet og et apostolisk verdensbilde. Læren som ryggrad og forsamlingen som tolkningsmiljø. Og så den vidunderlige Hellige Ånd som våker over hele prosessen, fra forfatterens intensjon til å berette og skrive ned Herrens tiltale gjennom den tekst som vi leser i kirken.

Når vi taler om Bibelsyn trenger vi å begynne her, i den holdning som Jesus formidlet til apostlene men også utvide den fra den agenda som rasjonalismen har satt. Det var et apostolisk syn på Bibelen som fungerte når forsamlingen ble født og det er det som kommer til å fungere til Jesus kommer tilbake.

'Sannhetskonferanse' arrangeres i Sverige

I prosessen rundt Gemensam Framtid er det mange svenske baptistmenigheter som ikke ønsker å gå med i det nye kirkesamfunnet - som består av Svenska Baptistsamfundet, Missionskyrkan og Metodistkyrkan - som nå samtaler om veien videre.

Nettverket for bibelsk baptisme og kristen tro, tar nå initiativet til en såkalt 'Sanningskonferanse' lørdag 28. april i Göteborg. Konferansen vil enten bli holdt i Göteborgs baptistförsamling, Tabernaklet, eller i Stenungsögården, som ligger 4,5 mil nord for Göteborg. I invitasjonen henvender man seg ganske bredt:

"Tankarna utgår främst från de församlingar som inte går med i Gemensam Framtid, men kan även vara öppet och viktigt för andra församlingar som är intresserade. Det finns idag många fria församlingar med liknande grundsyn och i de flesta samfund finns idag spänningar där församlingar upplever att självklara kristna sanningar dimmas till och vägen går bort från kristet lärjungaskap och nära gemenskap med Gud. Utifrån de allt mer tydliga beskeden om vad Gemensam Framtid blir ser jag ett alltmer trängande behov av ett tydligt alternativ. Dessutom att de utbrytande församlingarna också behöver en större gemenskap att anknyta till utöver sig själva. För många blir EFK naturligt att vända sig till men för några är det av olika anledningar inte så aktuellt".

I forbindelse med dagskonferansen ønsker man også å samtale om hva man leger i begrepet frie- og selvstendige forsamlinger. I invitasjonen heter det:

"Betoning på fria och suveräna församlingar som endast lätt länkar sig till varandra genom en enklare organisationsbildning. Det är församlingarna och deras liv som skall glänsa, inte kyrkobildningen. En strävan och längtan efter sanning och Guds tilltal. Denna längtan efter sanning leder till att vi närmar oss en starkare gemenskap med Herren själv, gemensamma ståndpunkter och värderingar med Jesus i centrum. En uttalad tydlighet om vad den kristna tron innebär vilket leder till att den kristna tro definieras på en rad områden. Anledningen att länka sig ihop är bland annat att man vill lyfta vissa värderingar tillsammans".

Temaer som man ønsker å ta for seg er:

• Bibeln som Guds sanna ord(på riktigt)
• Jesus är enda vägen till Gud, kristendomen är den enda sanna religionen
• Bibelns undervisning är relevant och förståelig i vår tid
• Omvändelse- och lärjungaperspektivet
• Äktenskapet till för man och kvinna
• Baptistisk dopsyn
• Kreationistisk grundsyn(Gud har skapat världen)
• Gud är en levande Gud som gör under och tecken idag.
• Äkta kristen tro leder till engagemang för svaga och utsatta människor
• förankring i Lausannedeklarationen.

Mitt bibelsyn

Nätverket för Klassisk Baptism och Kristen tro offentliggjør en artikkel om bibelsynet, som jeg synes er så godt skrevet og har et innhold som jeg fullt ut kan gi min tilslutning til, at jeg synes også norske lesere burde få del i den. Den er skrevet på svensk, og den er lengre enn de artiklene jeg vanligvis publiserer på bloggen. Men ta deg tid til å lese den. Kanskje kan den bli deg til hjelp!

Ofta i Bibelsynsdebatter delar man upp folk i åsiktsgrupper, som verkar lite grovt tillyxade. Nästan som om de formulerats just för att kunna ”utdefiniera” dem vars åsikt man inte delar. Nämligen fundamentalisterna, dem som ”barnsligt tro på hela Bibelen”, som det står i en gammal sång. Hör man dit, antas det utan vidare att man har en rad andra uppfattningar också, som inte heller är ”politiskt korrekta”. Och, i värsta fall, antas man agera på ett otäckt vis pga dessa uppfattningar.

Man antas vara ”högerkristen” politiskt ungefär i linje med Tea Party-rörelsen. Man antas vara ”homofob” i betydelsen vilja människor som uppfattar sig som homosexuella allt ont, mobba dem som personer eller rentav vilja döda dem. Att det går alldeles utmärkt att ha ett socialt samvete (som kan ta sig vitt skilda (parti)politiska uttryck) OCH samtidigt tro på Bibeln som Guds Ord, det antas vara otänkbart av dem som ”utdefinierar” fundamentalister. Och att man kan vara vänligt sinnad mot homosexuellt utövande samtidigt som man tror att deras sexuella praxis strider mot Guds vilja, är inte konstigare än att man kan vara det mot en tjuv eller rattfyllerist. Nobody is perfect, ”den som är ren, syndfri utan minsta last kaste första sten” (som det står i en annan gammal visa).

De som ”utdefinierar” Bibeltroende människor har inte förstått att vi kan skilja på sak och person, att vi har lärt oss av Herren att hata synden men älska syndaren. Och att i Guds rike är det så syndare blir renade. För dem som inte ännu kommit in i Guds rike gäller sannolikt bara sambandet att synden i syndaren dömer ut vederbörande, punkt. De har ju ännu inte upptäckt befrielsens möjlighet.

Mitt bibelsyn

Nu vill jag beskriva min egen Bibelsyn, som inte är fullt så grovt tillyxat enkelspårig som den brukar vara i Bibelsynsdebatternas kategoriindelning.
Jag tror att det är Guds Ord, både GT och NT, minus Apokryferna.
Jag tror som Luther att ”Kristus är Bibelns kärna och stjärna”, och att den ska ”läsas i frälsningsavsikt”. Vilket innebär att läsaren ser sig själv som underordnad den Gud som gett oss Ordet, och vill ta reda på vad Herren vill med honom själv, och inser att han behöver Guds hjälp för att hamna på rätt spår i livet, både det jordiska och det hinsides.

Jag tror att ”Nya Testamentet är i det Gamla förvarat och det Gamla är i det Nya förklarat”. Dvs man ska läsa Bibeln som när man tittar i en kikare, skruva på mittskruven tills man ser EN bild, om ni förstår hur jag menar. Gamla och Nya Testamentenas Gud är en och densamme. Då ser man djupet i Guds frälsningsplan.

Den som döpte mig, var en äldre pingstpastor, som ända sedan han blev frälst, hela tiden hade läst Bibeln enligt EN princip: från pärm till pärm, och sedan om igen från början. I denne broders dödsruna stod det att han alltid hade haft Kristi försoningsverk som centrum i sin förkunnelse. Och han var en så balanserad och gedigen personlighet. Som kunde predika lika bra från GT som NT.
Jesus predikade ju för Emmauslärjungarna om att det står om Honom och Hans lidande i HELA GT. Han ”öppnade skrifterna” för dem. Det var det ena öppnandet. Det andra som står där i Lukas 24, är att Han även ”öppnade deras sinnen”. Detta behövdes eftersom ”deras ögon var igenklistrade”, som det faktiskt står. Båda sortens ”öppnande” behövs, om man ska kunna läsa ihop hela Bibeln i ”stereo” som i kikaren.

Själv läser jag inte som min dopförrättare från pärm till pärm, utan hela tiden Psaltaren, från början till slut, plus någon annan Bibelbok, från GT eller NT, från början till slut. Och det är också en form jag vill varmt rekommendera. Det finns a l l t i d något att hämta i Psaltaren. Du kan aldrig någonsin komma i ett läge som inte Psaltaren har ord för, den är hela världens bönbok. ( jag har ett bokmanus här förresten, tyvärr maskinskrivet än så länge bara, ”Vad Psaltaren lär om livet”, borde försöka få det utgivet).

En viktig sak att påpeka för nybörjarläsare, är att ”Bibeln öppnar sig för den som öppnar den ofta”. Det vore väl trist om man vid första anblicken av en Bibelpassage alltid genast begrep och liksom uttömde dess innehåll? Nej, i antiken läste man alltid högt, då läser man sakta. Att det finns ett ”tuggmotstånd” är bara bra. Då får man tänka. Man får se ”väggar och tak” för ens annars ohälsosamt gränslösa liv ( jämför om en treåring skulle få allt han pekar på). Då blir det ryggrad och styrsel.

Man får också samtidigt ett mycket vidare, större och H Ö G R E perspektiv, än man skulle haft utan kontakt med Ordet. Ens liv blir inte begränsat av Bibelläsning, tvärtom. Det ”begränsande” gäller att man får hjälp mot det som skadar och bryter ner oss. Det är fördärvsmakterna: synden, döden, världen, djävulen och vårt eget kött. Med ”världen” menar jag den förvrängda människokultur som är en följd av det ursprungliga syndafallet i Eden, alltså inte civilisationen som helhet, utan dess avigsidor. Gud älskar sin fallna mänsklighet och vill vända den rätt igen.

Med Bibeln som följeslagare får man se tillvaron ”från evighet till evighet” dvs från tidens början till dess tiden tar slut, och också en glimt in i evigheten. Man får blicka ut över både himmel och jord och inte uppleva sig främst som svensk utan som människa, man får ”låna Guds ögon” och se samma värde i alla människor, och att vi är skapade till Guds avbild med uppdrag att förvalta jorden, bruka och bevara den, inte förbruka och förstöra den, och jorden är Herrens, inte vår. Och vi har som lärjungar i uppdrag att lärjungisera alla folk.Och eftersom den Helige Ande blivit ”uthälld över allt kött” har vi tillgång till mer kompetens än den vi är skapta med, i detta uppdrag.

Och jag tror att man inte bara kan säga att a n t i n g e n tar man varenda vers i Bibeln på exakt samma sätt ( som ett direktiv, oberoende av sammanhanget som versen står i) e l l e r så har man en ”historisk-kritisk bibelsyn” ( som på teologiska fakulteterna i Uppsala och Lund) där man smular sönder Skriftens trovärdighet med hjälp av märkliga läror som fyrkällshypotesen för Moseböckerna och litterär tolkning av ”vad är detta för typ av text?” följd av slutsatsen ”eftersom detta avsnitt är skrivet i form av en myt rent litterärt, så ska det inte uppfattas som en beskrivning av något som inträffat i verkligheten”.

Utan jag tror att man kan ha en ”historisk- okritisk” Bibelsyn. Dvs : jag tror att det är sant att Bibeln skrivits av människor, drivna av Guds Ande, o c h att den är Guds sanna Ord.
Jaa men ..vårt profeterande är ju ett ”styckverk”? Varför skulle man då inte kunna avfärda vissa verser med ”på den tiden visste man inte bättre”? Och då behövde man ju inte känna sig bunden av t ex förbud mot homosexuella handlingar, och man kunde glatt viga enkönade par eftersom vi ju idag ”kommit så mycket längre”?

Vårt profeterande är ett styckverk i realtid, ja. Och Jesaja med flera var vanliga människor, och deras profeterande var också ett styckverk, medan de levde. De var inte ofelbara.
Men Jesaja bok är inget styckverk för det. Det är rent guld, alltihop, och det var en man som skrev boken, inte tre. För den är framvaskad genom Guds försorg, bland allt som Jesaja uttalat och skrivit.Genom ett historiskt skeende, som Gud hållit sin hand över och dirigerat. Och jag har ingen anledning att misstro Guds verk GENOM människor i detta avseende.

Det anstår inte en människa att kritisera och misstro Guds Ord. I stället ska jag tillåta Guds Ord att kritisera MIG. Omskapa, skala av, upprätta, förmana (som betyder ”locka fram”) och varna mig. Så jag har en historisk- okritisk Bibelsyn och litar på Bibelns besked, som i olika tider och samhällen ALLTID skurit sig mot det ”politiskt korrekta” just där och då, och därmed utgjort ljus och våra fötters lykta.

Gunnel Norrö

Det urkristne synet på Skriften, del 6

Her følger siste del av Thoralf Gilbrants undervisning om det urkristne bibelsynet:

Bibelen, det er en bok om profeti og oppfyllelse, derfor er Den også Kristosentrisk. Jesus Kristus i sentrum! HAN ER SENTRUM! Og det gjelder hele Bibelen, Jesus sa om det gamle Testamentes skrifter; De vidner om Mig (Joh.5,39), De vidner om Mig! Der var en bok som kom ut som het Kristusmyten og den var skrevet av Drevs nedi Tyskland, en tysk professor. Han trodde ikke på noenting av Evangeliene, men han skulle finne en forklaring for det var så merkelig dette her! Hvor hadde disse evangelistene hentet sitt materiale? Vet du hva han fant ut, denne vantro mannen? De måtte ha hentet det fra det gamle Testamente, fra Messiasprofetiene i det gamle Testamente. Nå vet vi jo i dag, at Jesus er en historisk person, det fornektet Drevs. Vi vet i dag at han er en historisk person, Han har levd. Og når disse enkle forfatterne i sine fire små brosjyrer kunne tegne bildet av En som ingen av verdens historikere, og ingen av verdens romanforfattere engang har kunnet tegne bilde av; Det fullkomne, det ideale Mennesket, når de kunne makte dette, som ingen av diktekunstens store mestre maktet, hva er så forklaringen? Jo, de hadde en Modell! De så Hans herlighet! De fortalte bare det de hadde sett. De fortalte bare det de hadde sett. Også stemmer dette overens med det profetiske ord i det gamle Testamente.

Bibelen er Kristosentrisk, og la meg også nevne; Bibelen, den er lov og Evangelium. Bare et par bemerkninger om det, kan være viktig å ta det med. Nå er det noen som spør om vi skal forkynne loven. Hør nå her; Det er klart at du skal ikke forkynne Moseloven i den forstand, for det heter jo; Moses har dem fra før som forkynner ham (Ap. gj. 15,21,), så Moseloven i den mening skal du ikke forkynne! Men det er jo helt klart at vi skal forkynne loven, Guds hellige vilje! (Guds lover). Du kan da begripe at folk må vite hva det er de synder imot! Når misjonærene drar ut så må de forkynne loven. De må si; dere skal ikke ha andre guder (2. Mos.20,3), ikke sant? Det er klart at vi må forkynne her du skal ikke stjele, du skal ikke slå i hjel og du skal ikke drive hor (2. Mos.20, 13-15)! Klart vi må forkynne loven, Guds vilje! Og, vi skal forkynne lov og Evangelium. Ikke bare lovens krav, men Evangeliet som gir kraft slik at lovens krav oppfylles i oss som vandrer, ikke efter kjødet men efter Ånden (Rom.8,4)! Vi er Kristusforkynnere.

Jaja, der kunne være en par tre ting som jeg skal benytte de siste minuttene på her. Det er vel ikke så mye mer jeg kan få sagt nå. Men det her er jo forresten bare en del spredte tanker og notater på et arbeide som jeg har på gang om en bok om Bibelen så det er jo ikke forberedt på noe trykking eller noe slikt enda, men jeg håper i løpet av, når jeg har gjort meg ferdig med Studiebibelen så vil jeg gjerne prøve å arbeide videre med dette. Det har vært en kamp om Bibelen vet du, Paulus taler om at han forsvarer Bibelen. Forsvarer Bibelen (Fil.1, 7/16). Og Judas sier at vi skal stride for den tro som er overgitt til alle de hellige (Judas 3). Altså, der er villfarelser når det gjelder Skriften og vi kan si at det er tre hovedtyper av villfarelser her; For det første så har vi disse som legger noe til Skriften, og det er jo forbudt! Om nogen legger noe til så skal Gud legge på ham de plager som er skrevet i denne bok (Åp.22,18). Det er en veldig alvorlig sak å legge noe til Skriften, så jeg tør ikke. Jeg tør ikke! Jeg er redd for min sjel. Jeg er redd for min sjel! Det med å legge noe til, det var fariseismens store feil, og Jesus Han kjempet jo veldig imot dette at de inkluderte menneskebud i sitt budskap. La tunge byrder på menneskene som Gud aldri hadde lagt på dem. Og vi finner det samme, og dette er typisk for den katolske villfarelsen. Du vet at Paulus han kjempet imot dette i Galatia, den såkalte galatervillfarelsen. Det var ikke det at de fornektet at Jesus var død for våre synder, men det var bare det at det var kommet tillegg til Evangeliet. Og tillegget det var altså dette at de måtte la seg omskjære eller at de måtte begynne å holde loven (dvs. Moseloven), og det så Paulus så alvorlig på at han sa at da forkynner dere et annet Evangelium, da forkynner dere et Evangelium som ikke er noe Evangelium, og så sa han; Om nogen forkynner eder et annet Evangelium enn det som I har mottatt, han være forbannet! Om det så var vi, sier han, eller om det var en engel fra Himmelen som gjorde det, han være forbannet (Gal. 1, 8-9). Altså det å legge noe til, det er uhyre uhyggelig alvorlig.

Og den andre typen av villfarelse der, det er det å trekke noe fra. Og det er jo det som er typisk for modernismen eller den liberale teologi, de trekker ifra og går til angrep på det Bibelske budskap, og det skal du huske; At når de går til angrep på det Bibelske budskap, så er det ordet om vår frelse de går til angrep på. Det er det som er så alvorlig, de kan røve frelsen fra mennesker ved dette at de undergraver tilliten til Guds Ord. For den frelsende tro, den er nettopp bygget på Den hellige Skrift. Og vi kan også si at det finnes en tredje form, det er at man forvrenger (Gal. 1,7 1.Peter 3,16), man sier det at man tror på Bibelen, men man forvrenger det, og legger sine egne tanker inn! Noen de legger det til, noen legger det inn.

Til slutt her; det er så godt å vite det at Guds Ord skal virke det Det blir sendt til. Og nu, kjære kollegaer som er her, tilsynsmenn i Guds menighet og brødre og søstre som forkynner Guds Ord, som er blitt kalt til denne høye og hellige oppgave, har du tenkt over det? Hva som er vår storhet og hva som er vår litenhet. Vår storhet det er det at vi forkynner En annens budskap, vi har ikke mer rett til å forandre Det enn et postbud har lov til å forandre på de brevene han bærer rundt. Det har vi ikke! Det er vår storhet at vi bærer Hans budskap, men det er også det som reduserer vår myndighet. Vi har ikke myndighet et steg utenfor det som Skriften gir oss! Det hjelper så lite hva vi mener og sier, det er Skriften som avgjør her. Og det som er Skriftens store mening, det er jo dette at Den skal gjøre vis til frelse ved troen på Kristus Jesus (2.Tim. 3,15), det er som de synger, tror jeg, i en gammel sang; om den frelsende fortelling, tenk en fortelling som frelser oss! Fortellingen om hva En har gjort for oss! Og det var jo også det engelen sa til Kornelius; Send bud på Peter, han skal forkynne deg ord som du skal bli frelst ved (Ap.gj. 11,14).

Jeg må bare få si til slutt her, at jeg føler at jeg kan ikke komme utenom dette; Og dere, kjære venner som er her, forkynnere, vil ikke dere holde fast ved dette Ordet? Og særskilt kjenner jeg dette alvorlig, med tanke på at jeg står som en av redaktørene av vårt organ Korsets seier. Hva ønsker dere venner? Tenk over det. Vil dere at vi skal være stumme hunder, vil dere at vi skal være tannløse, avgått ved døden i åndelig mening? Vil dere at vi skal servere søtsuppe? Vil dere at vi skal gjøre det slik at mennesker går tapt (fortapt) fordi de ikke blir advart? Tenk over. Eller hvordan er det med deg, vil du stå på dette Ordet og vil du at vi skal gjøre det? Kan jeg spørre dere her i dag, brødre, søstre? Hvor mange av dere er der som vil stå for dette Ordet i denne siste, sene tid? Hvor mange vil at vi skal stå for det? Hvor mange av dere er det som vil at vi skal stå for de gamle sannhetene som vi har stått for gjennom tidene?

Her slutter talen, men disse spørsmålene er like aktuelle, om ikke i enda større grad i dag, til pinsebevegelsen og andre kristne Bibelske vekkelsesbevegelser. La oss ta dette til hjertet og ta en beslutning om å stå helhjertet for Gud og Hans Ord i alle henseende! Judas 3; I elskede! Mens jeg gjorde mig all flid for å skrive til eder om vår felles frelse, så jeg mig nødt til å skrive til eder med formaning om å stride for den tro som èn gang er overgitt de hellige. Amen!

Det urkristne synet på Skriften, del 5

Her følger femte del av Thoralf Gilbrants undervisning om det urkristne bibelsynet:

Og en ting til som er viktig å få med her, det er det; den menneskelige siden av Skriften har også dette med at det er et menneskelig vidnesbyrd, og det har vært godt for meg mange ganger å tenke på det! Altså, ikke nok med det at, det står at Lukas han gransket fra begynnelsen av (Lukas 1,3), altså, han var ikke passiv! Han gransket og spurte seg for og undersøkte og stod i. Paulus han tenkte han, han satt ikke tanketom men han satt og tenkte, så skrev han. Men egentlig så var det ikke det jeg tenkte mest på, jeg tenkte på dette som et menneskelig vidnesbyrd om Gudserfaring! Altså, det er ikke bare Gud som roper til oss fra Himmelen i denne Boken her og sier; Hør du menneske der nede, Jeg er trofast! Det er ikke bare sånn, nei nei! Det er et menneske dypt nedi nøden og natten, som roper oppover mot Gud, og sier; Gud, Du er trofast (Salme 31,6 m.fl.)! Det er Job som roper ut av sin dype natt; Men jeg – jeg vet at min Gjenløser lever (Job 19,25). Det er noen som har gått igjennom natten og prøvelsen som jeg skal gå gjennom, og som har erfart Gud der inne i natten og dypet! Så kommer deres vidnesbyrd til meg her, til meg her. Velsignede Bok!

Det er et vidnesbyrd om Gudserfaring, og det er ikke noe knussel på uttrykkene heller! Du skal legge merke til det, at Bibelen den knusler ikke på uttrykkene, verken når man går til kamp for troen eller når man vidner om Gud. Når nøden er der, så er der uttrykk som dette; Det er som om mine ben blev knust når de hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud? (Salme 42,11). Men så snur stemningen seg, også tar David harpen fram og så synger han; Herren er min hyrde, mig fattes ingenting (Salme 23,1). Det er den hellige overdrivelsen. Det var den Jesus brukte vet du når Han talte om en tømmerstokk inni et øye (Matt.7,3-5 og Lukas 6,41-42). Nei du, det er ikke noe knussel på uttrykkene her! De synger ut akkurat det de føler. Vi hadde en vidunderlig sang i Maran ata som begynte slik; Alt som gleder meg er Jesus, det var ikke alle som greide å forstå det! Således fant man på at det som gleder meg, og det som gleder meg mest og en hel del sånn. Men den som har opplevd i Ånden, han vet; Alt som gleder meg er Jesu underfulle frelsesverk (nr.490 i Maran ata, pinsevennenes tidligere sang-bok). Det er den hellige overdrivelsen.

Nåvel, vi skal bare ta med litt mer her om Skriftens særpreg. Det er så at Skriften Den kjennetegnes av profeti og oppfyllelse. Det er mektige brospenn, vi kunne nesten si tempel-buer som reiser seg mellom de to Testamenter. Det er det gamle Testamentes profetiske Ord som møtes av det nye Testamentes apostoliske Ord. Og det apostoliske Ordet som tilsvarer det profetiske Ordet, det har to sider; for det første er det et apostolisk vidnesbyrd. Vi så Hans herlighet (Joh.1,14 m.fl.), de SÅ Ham helbrede de syke! De SÅ Ham vandre på vannet! De spiste brødet som Han hadde velsignet, de så Ham gå opp til Golgata bøyd under korsets byrde, de så Ham dø. Han som vidner dette vet at Hans vidnesbyrd er sant, skriver Johannes (Joh.21,24). De stakk Ham i Hans side og det kom ut blod og vann (Joh.19,34), han som vidner dette vet at det er sant. Men, de så Ham også oppstanden! De så den tomme grav, de møtte Den oppstandne Frelseren! Det er deres vidnesbyrd. Og ved deres ord har jeg kommet til troen på denne Nasareer (Joh.17,20), og jeg har denne fantastiske tro, som nok kan være liten og skrøbelig iblant, men som allikevel, ja overgår alt du kan tenke deg! Tenk at jeg tror at en tømmermann som levde nedi Israels land for over to tusen år siden, var Gud åbenbaret i kjød. Tenk å tro noe slikt! Og hvorfor tror jeg det? Jo, sier Jesus; De som ved deres ord har kommet til tro på Mig (Joh.17,20). Men det apostoliske budskapet det er ikke bare et vidnesbyrd, det er en tolkning. De sier meg ikke bare at Jesus levde et syndfritt liv, men de sier at Han oppfylte loven for meg (Matt.5,17)! De sier ikke bare at Han døde, men de sier; Han døde for våre synder efter Skriftene (1. Kor.15,3)! De sier ikke bare at Han oppstod, de sier Han oppstod til vår rettferdiggjørelse (Rom.4,25)! Hva hjalp det meg om jeg visste at Han døde, hvis ikke at jeg visste dette at Han døde for mine synder?!? Hvis jeg ikke visste dette at Han oppstod til min rettferdiggjørelse?!

Billedtekst: Dette er en av T.B Barrats Bibler.

Det urkristne synet på Skriften, del 4

Her følger fjerde del av Thoralf Gilbrant undervisning om det urkristne bibelsynet:

Nuvel, nu må vi gå til en annen side av saken; Bibelen, det er en Guddommelig bok, med Guddommelig autoritet. Derfor må vi forkynne Den, og vi skal ikke være stumme hunder som ikke kan gjø (Esaias 56,10)! Der er mange underlige bilder i Bibelen, men tenke deg å tale om profeter som stumme hunder. For en tid siden så stod jeg litt engstelig utenfor en port, der var nemlig et skilt på porten; ”Vokt dem for hunden!” Og jeg så inn i hagen, der var hundehuset. Og der så jeg den store hunden i åpningen, og jeg skjøt hjertet noen ekstra centimeter opp og gikk inn, og jeg hørte det at hvis man ikke er redd så blir hunden redd. Men den holdt seg i ro, den holdt seg i ro. Vet du hvorfor det? Fordi hunden var avgått ved døden for et par år siden så hadde de bare stoppet den ut! Du, hva slags profet er du?! (så roper han ut med full kraft); DU, HVA SLAGS PROFET ER DU?!!!! ER PROFETEN I DEG AVGÅTT VED DØDEN?!!!!!! (stille i salen). Stumme hunder som ikke kan gjø, som ikke kan protestere, som er så inderlig redd for sitt eget kjære skinn at de ikke tør si et kløyve ord!

Men Bibelen det er ikke bare en Guddommelig bok, det er en menneskelig bok. Og Den er ikke femti prosent Guddommelig og femti prosent menneskelig, men det er med Bibelen som med Jesus; Han var hundre prosent Guddommelig og hundre prosent menneskelig. Han var Gudmenneske, og sånn er det med Bibelen. Den er helt igjennom Guddommelig, så det er ikke noe menneskelig som du skal sortere ut altså, men alt er Guddommelig! Det Gud-dommelige tar det menneskelige i bruk, derfor er Bibelen både Guddommelig og menneske-lig. Forfatterens personlighet, deres egenart er bevart. Derfor må vi ikke tenke på Bibelens inspirasjon som en slags ”diktat”, at Den er inndiktert, det er ikke slik å forstå! Jeg tror på ordinspirasjonen, verbalinspirasjonen, ingen tvil om det! Men Den er ikke mekanisk inspirert, forfatterens personlighet er bevart og faktisk, den toner med! Det er ikke tale om her noen slags automatisk skrift som du vet spiritistene holder på med, plutselig så farer hånda i vei så skriver de noe som de ikke vet om engang. Påstår at det er henfarende personer, også er det onde ånder som holder på. Jeg har aldri sett at Gud har benyttet et slikt system. Gud Han har respekt, til og med respekt for den menneskelige personlighet og tar den i bruk, derfor toner den menneskelige personligheten med. Innholdet, det tar liksom farge av et kar det er i (jmfr. for eksempel 2. Tim. 2,21). Det er noe lignende som vi erfarer når det for eksempel er tungetale og tydning og profeti. Så sier Herren, sier de og det er nå store ord det da så det skal man jo være litt forsiktig med å si. Så sier Herren, man skal vite hva man sier når man sier det. Men i alle fall, så sier Herren, sier de, men vi hører det at det er Morgan Kornmo for eksempel, eller Svartdahl (Hans). Det er samme røsten som de har ellers. For det første er det samme røsten og dialekten, og når vi har fått med det, er det lettere å få med resten. Vi hører det er deres ord, deres vokabular, deres måte å uttrykke seg på, ikke sant? Så vi kunne si det, det er Morgan Kornmo, han er bare litt bedre enn han pleier å være, ikke sant? Det er Svartdahl, men det er et eller annet pluss der. Tenk du, at akkurat det samme tilfelle med Bibelen, naturligvis i en mye høyere grad! Så sier Herren; men vi hører på klangen at det er Esaias. Ordvalget, hele hans mektige personlighet avspeiler seg i den Boken. Så sier Herren, lyder det, men denne gangen er det en annen klang, nu er det Jeremias. For dette sier vi eder med et ord av Herren (1. Tess. 4,15), men nu er det Paulus som skriver sine lange og snirklete setninger og holder på! Det er Herren og Esaias, Herren og Jeremias, Herren og Paulus! Det er menneskelig samtidig.

Det urkristne synet på Skriften, del 3

Her følger tredje del av Thoralf Gilbrants (bildet) undervisning om det urkristne skriftsynet:

Nu er det så at denne nedskrivning av den hellige åpenbaringshistorie, og frelseshistorie, det er ikke skjedd ved menneskelig makt og ved menneskelige evner, men det er skjedd ved Guddommelig inspirasjon! Der finnes en del nedtegnelser om Jesus Kristus i utenombibelsk litteratur, men meget lite. Bare såpass meget at vi vet at Jesus en historisk person akkurat som konger og keisere og hva det måtte være, Han er omtalt av Sin samtids historikere. Men de får ikke lov å skrive noe særlig meget om Han, for Gud ville ikke at vårt billede av Guds Messias, skulle være tegnet av vantro og villfarne hedenske historieskrivere, men Gud valgte Sine egne vidner.

Og det er jo interessant å tenke hvilke vidner Gud kalte og valgte, de første som fikk være vidner til Jomfrusønnens og Gudesønnens fødsel, det var hyrder. Og så langt var Israel kommet fra sin opprinnelse som et hyrdefolk, at hyrdene de ble på den tiden ikke ansett som gyldige vidner i en rettssak, men allikevel så valgte Gud nettopp hyrder til Sine vidner! Og da Jesus stod opp fra de døde, så vet du det er jo klart, at om mennesker hadde laget oppstandelseshistorien så hadde vel Jesus, hvis Han ikke hadde gått og vist Seg for ypperstepresten og for Pilatus og Herodes, så hadde Han nå iallfall vist Seg først for apostlene! Men Gud valgte Sine vidner, og ennu en gang så velger Han dem som ikke blir godkjent som vidner. For kvinner, de ble jo ikke godkjent som vidner den gangen, men Herren Han velger hvem Han vil! Og når det gjelder Det Nye Testemente/Jesu Kristi historie, så er den overgitt oss som et apostolisk vidnesbyrd; det var vi, sier Peter (1. Pet.1,16-18), vi som gikk sammen med Ham fra Hans dåp ved Johannes, de som hadde sett Hans liv, Hans undre, alt hva Han gjorde. De som hadde sett Han død på korset, og de som hadde sett Han oppstanden, det var de som var Hans vidner.

Nuvel, Bibelen den er inspirert, derfor er Bibelen en Guddommelig bok. Hele Skriften er innblest av Gud (2. Tim. 3,16), slik som mitt åndepust er i mine ord her. Slik er den levende Guds åndepust i Skriften! Hele Skriften er innblest av Gud, og som forfatter av denne Boken står den Treenige Gud. Så sier Herren; Skriften er innblest av Gud, men ikke bare det; La Kristi ord bo rikelig iblandt eder (Kol.3,16), de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd (2. Pet.1,21). Det er altså Den Treenige Gud som står bak denne hellige Boken. Tenk hvilken oppsikt det skulle vekke, om dere kunne ha avertert engelen Gabriel her i kveld! Hadde dere noensinne hatt fullt Filadelfia så ville det bli da. Du kan tenke hva oppsikt det skulle vekke det, om en engel fra Himmelen kom her. Men her er mere enn Jonas, og her er mere enn Salomo og her er mere enn alle Himmelens engler (Matt.11,9 12,41-42 Luk.7,26 12,31-32). Her er det Gud som taler til oss, Skriftens ord elsker jeg over alt, det er Gud som til støvet har talt. Han har talt til oss ved Sønnen (Hebr.1,1), og dette budskapet er nedfelt i hellig Skrift. Derfor er Skriften ufeilbar, Den er ufeilbar!

Det er jo tre hovedsyn her; det er dem som mener at Skriften er en bok full av feil, så er det noen som mener at Bibelen Den er feilfri når det gjelder åndelige spørsmål, men ellers har den en del feil. Andre mener at Skriften, er ufeilbar! Og la meg understreke det her, dette syn har alltid vært pinse-bevegelsens Skriftsyn. Er det det fremdeles? Er det pinsebevegelsens syn fremdeles?

Vel, jeg merker i forskjellige land, ikke så meget hos oss (kom: hadde Gilbrant sagt det samme i dag, 28 år seinere?), der begynner man å dra Skriftens ufeilbarhet i tvil, også mennesker som kaller seg pinsevenner. Vær klar over det! Vi er kommet til den skillevei hvor alle kristne vekkelser og samfunn har stått, spørsmålet om Skriftens ufeilbarhet, inspirasjon og autoritet, det blir avgjørende for pinsebevegelsens framtid! Vi kan tåle å ha tørre tider, når vi ligger og klager innfor Guds åsyn på at vi har for lite av åndelige opplevelser. Men der er en ting vi ikke kan tåle som pinsebevegelse, det er å miste Guds Ord!

Bibelen er ufeilbar, jeg tror ikke på noen sånn ”punktinspirasjon”, som består i dette at her og der så sier Gud; Ja her er det viktige ting, her er det åndelige ting, så her må jeg sette Åndens inspirasjon inn for å få det feilfritt, men det her er ikke så farlig! (kom: hørt det før?) Det der det har med menneskelige ting å gjøre så her kan forfatterne skrive som de vil! Jeg synes det måtte være en anstrengende måte, jeg sier det med respekt; det måtte være en anstrengende måte for Gud Herren å inspirere Bibelen på, jeg synes det måtte vært enklere å inspirere alt sammen, og det har Han da også gjort! Enn å sitte å bestemme i hvert enkelt tilfelle om dette er verdt å inspirere eller ikke! Det måtte være en anstrengende måte å inspirere Bibelen på.

Bibelen, den er ufeilbar! Jeg kan enda huske en ung gutt, han hadde vært så lengtende og søkende efter Gud, han gikk på møtene våre. Så var han av sted på en ungdomsskole, og så leste de ham full med liberal teologi, så kom han tilbake og alt var borte! ALT var borte! Lengselen efter Gud var byttet om med kritikk, hans syn på Skriften og hans tro på Skriften var forandret! Og jeg huske jeg kom i et møte hvor jeg var budsendt og han var der, og jeg sa omtrent det samme som jeg sier nu om Skriftens inspirasjon, og de protesterte disse ”halv-lærde” ungdommene. Og så kan jeg huske at han satt der også ser han opp også sier han, og det var nesten som det var fortvilelse i røsten; ”men kan der da ikke være enkelte små feil i Bibelen?” Så vet du, det er av og til man får en spesiell inspirasjon, det fikk jeg da. Så vendte jeg meg til han og så sa jeg øyeblikkelig; ”Hvorfor små feil?! Hvis det først skal være feil hvorfor kan der ikke være skikkelige feil?! Hvorfor skal det sånne feil i Bibelen som vi behøver å diskutere i ett par årtusen?!”

Det er ingen som diskuterer ”vedabøkenes hellige nonsens”, som Øverland kaller dem. Der er ingen som diskuterer om det er feil i koranen, eller i den babylonske skapelsesberetningen, alle vet de er fulle av feil!! Men her er der en Bok som er kommet til oss ut fra den dype oldtid, og ingen av oldtidens villfarelser kan påvises her! På den tid da grekerne trodde at jorden var flat og var omgitt av vann, og da babylonierne trodde at jorden var plassert oppe på ryggen av fire elefanter, som stod oppe på ryggskjoldet av en stor skilpadde som svømte omkring i et hav av melk. På den tiden skriver forfatteren av en av de eldste bøkene i Bibelen, Jobs bok; Du henger jorden på intet (Job 26,7), og det tok menneskelig videnskap tusener av år å komme etter.

Bibelen er ufeilbar, og jeg synes Gud kunne vært så barmhjertig med oss hvis der skulle være feil i Bibelen, at Han hadde latt der vært noen skikkelige feil så vi slapp og holde på å diskutere det. Men hvordan vil du forklare at der finnes en Bok som er kommet ut av oldtiden, hvor et slikt spørsmål OVERHODET kan diskuteres?! Taler ikke det om Guddom-melig inspirasjon?! Jeg hadde en venn, han har gått hjem til Herren, professor Hugo Ode-berg. Han var den lærdeste teolog vi har hatt i Skandinavia dette århundre faktisk tror jeg. 30 språk, lærte seg hebraisk på egen hånd da han var sju år gammel, lærte seg finsk på 14 dager (!), gå hen og gjør likeså! Teolog ved Lund universitet. Vet du hva han sa til studentene sine, efter et langt liv i Bibelstudium? ”Jeg har aldri funnet noe i Bibelen som skulle være feilaktig eller upålitelig.” Hils den neste gymnasiasten som kommer, oppblåst og viktig, og si at han har litt å lære enda. Og kanskje vi skulle hilse enkelte forleste legpredikanter også…….

Bibelen den er inspirert, det er en Guddommelig bok, derfor er den ufeilbar men derfor er den også en enhet. Jeg kan ikke gå i detaljer om det, men til trots for at den kommer til oss ut ifra ulike tidsaldre, der er 1500 år, en bok som bruker 1500 år på å bli til, likevel så stemmer den overens hele tiden. Den har et budskap, bare et! Det har forskjellige sider, det er preget av den tid det er nedskrevet, alright! Det er et budskap, det er Guds Ord. Det var Den samme Ånd som inspirerte Den.

Fordi Bibelen er Guds Ord, en Guddommelig bok så har den også autoritet, og derfor er vi forpliktet på Guds Ord (NB!). Hører dere, venner? Hører dere?! Vi er forpliktet på Guds Ord. Vi gjør ikke med Det som vi vil. Tenk bare på en sånn ting som det der som Paulus skriver om i Korintierbrevet (1. Kor. 11, 1-16) som det er så mye snakk om i dag, dette med kvinneprester og dette med at kvinnen skal ha noe på hode. Bare tenk litt på det. Nå sier jeg dette her meget stille og saktmodig, bare tenk nå på det der det skriver Paulus. Så kommer det noen og sier; ”Ja, det var den gangen det!” Nei, det var ikke det. Det er alltid det! For denne Boken er ikke gitt til Korintiermenigheten, den er gitt til vår menighet. Den er gitt til kristenheten. ”Ja”, sier du; ”betyr det noe?” Jeg vet ikke hva du synes, det betyr akkurat så mye som du synes Herrens Ord betyr. Verken mer eller mindre. Verken mer eller mindre. ”Ja, men hva skal vi gjøre med det hvis ikke de vil rette seg efter det?!” Vi skal forkynne det, ta våre forhåndsregler så langt som vi kan. Men, legg merke til, at Paulus han skriver i 2. Korintierbrev; Støt da den onde ut fra eder! (feil, dette står i 1. Kor. 5,13). Men han skriver ikke i 1. Korintierbrev; Ta og støt ut alle disse kvinnene! Han sier ikke det, men han forkynner det også sier han; Hvis det er nogen som vil være trettekjære så skal dere i alle fall vite det, at vi har ikke en sånn skikk som denne skikken som de hadde innført nå med å gå barhodet. En sånn skikk har ikke vi og heller ikke Guds menigheter i Judea har en sånn skikk. Derfor burde dere rette dere efter det! Men det er alt han har å si. Han sier ikke at de skal støte dem ut. Du skjønner, det er forskjell på saker og ting her, forskjell på saker og ting, men vi må gi klare signaler! Klare signaler, sånn at ingen på dommedag skal stå fram og si; ”Jamen, det sa forstanderen min aldri noe om!” Skriftens autoritet! Jesus sa; Den som bryter et av de minste bud, han skal gå til helvede (Matt.5,19), sa Jesus det? Han sa ikke det, Han sa; Han skal være liten i Himlenes rike (Matt.5,19), så nu bestemmer du sjøl! Og så står der; og den som lærer menneskene å bryte dem, han skal også være liten (Matt. 5,19).

(fortsettes)

Det urkristne synet på Skriften, del 2

Her følger andre del av Thoralf Gilbrants (bildet) undervisning om den urkristne skriftsynet:

Vi skal fatte og forstå med de hellige, men jeg er ikke engang avhengig av dette at jeg må høre på min egen generasjons predikanter! Nei, jeg har profeter og apostler til mine lærere, og jeg har et budskap som Gud har talt, ikke bare i vårt slektsledd men det som Gud har talt gjennom tidene! Og det som er nedfelt i Den hellige Skrift, i Bibelen, det er en Guddommelig åpenbaring og en åpenbaringshistorie som er nedfelt der! Det begynte med at Gud fra de eldste tider talte til menneskene, åpenbarte Seg, avslørte Sitt vesen. Også brakte disse mennesker videre dette budskapet. Nedfelt i Den hellige Skrift, er der en frelseshistorisk åpenbaringshistorie kan du si. Det er det Gud har gjort i ord og i handling gjennom tidene, og dette er grunnlaget for vår tro, dette er grunn-laget for det vi kan vite om Gud.

Og her er det jo ganske interessant å merke seg, at noe av det aller første som Gud bestemte, efter at Han på en spesiell måte hadde åpenbart Seg på Mose tid, det var dette at det som Herren hadde talt til Moses, det skulle bli nedskrevet! Den generasjon som hadde sett Guds mektige gjerninger i Egypten, som hadde opplevet å gå gjennom havet, da Han kløvde havet for dem (2. Mos.14,21-31), som hadde drukket vann i fra Klippen (2. Mos.17,6) og spist manna ifra Himmelen (2. Mos.16,12-15), som hadde hørt Guds mektige røst da Han talte ut fra Sinai; Den generasjonen fikk ikke gå i graven, føren det som var skjedd var ned-skrevet, og ikke bare det! Men var blitt opplest for hele Israels folk! Det var en hel nasjon som var der, som vidner om dette som Herren hadde gjort.

Akkurat det samme møter vi igjen i forbindelse med Guds endegyldige åpenbaring i Jesus Kristus, for loven den blev gitt ved Moses, men nåden og sannheten (den fulle sannhet, det fulle lys!) kom ved Jesus Kristus (Joh.1,17). Gud har talt mange ganger og på mange måter ved profetene fordum, nu i disse dager har Han talt ved Sønnen (Hebr.1,1). Og her møter vi så akkurat det samme, nemlig dette at Gud, Han tok en hel generasjon til vidner på disse veldige frelseshistoriske kjennsgjerninger, dette som ble fullbyrdet i Jesus Kristus. Og derfor, så ser vi at det første som Guds menighet fikk gjøre, føren apostelgenerasjonen gav ifra seg kappe og stav og sko, og avsluttet sin vandring, det Gud hadde bestemt, det var dette; Det skulle bli nedtegnet og det skulle bli overlevert til Guds menighet for alle tider, som hellig Skrift! Som hellig Skrift!

Og dette ble nedtegnet under apostlenes tilsyn, derfor så er der her tale om et apostolisk ord og dette ordet det kom til de kristne menigheter, merk det! Det var ikke det at det ble hellig Skrift etter hvert, men det kom til de kristne menigheter som hellig Skrift fra første stund! Paulus, han visste meget vel, og han sa det; Den som er åndelig, han skal skjønne at det jeg skriver her, er Herrens bud (1. Kor.14,37). Altså, det kom til menighetene som hellig Skrift. Det ble sammenstilt med Skriftene fra det Gamle Testamente slik at apostelen Peter taler om vår elskede broder Paulus (hans skrifter at det er noen som misforstår dem) slik som de også gjør med de andre Skrifter (2. Pet.3,15-16), altså Skriftene fra det Gamle Testamente! Altså, han (Peter) sidestiller det Nye Testamentes apostoliske ord, med det Gamle Testa-mentes profetiske ord!

Og vi ser altså da, at ennu en gang skjer dette vidunderlige, at dette som var skjedd, dette Gud hadde gjort, dette Gud hadde talt ved Sønnen og gjort ved Sønnen, det ble nedfelt i hellig Skrift, ved Den hellige Ånd og ved disse første vidner for også dere skal vidne (Joh.15,27) sa Jesus. Også dere skal vidne! Og det var disse som hadde vært øyenvitner som nedtegnet det, og Paulus, han kunne ta en hel generasjon til vidner og han sa; De fleste av disse som så den opstandne Herre, det var 500 (min kom: mere enn 500 jmfr. 1. Kor.15,7), de fleste av dem som så det, sier han, de er i live den dag i dag. Dere kan bare reise og tale med dem. De er i live den dag i dag, noen er hensovet men generasjonen, som hadde opplevd disse ting og hadde sett disse ting, de var fremdeles til stede (1 Kor.15,7).

(fortsettes)

Det urkristne synet på Skriften, del 1

I forbindelse med pinsevennenes predikantkonferanse i Filadelfia i 1982 holder bibellæreren Thoralf Gilbrant (bildet) et innlegg om "det urkristne synet på Skiften". Gilbrant, som døde i 2006, var mangeårig redaktør av Korsets Seier, redaktør og utgiver av Illustrert Bibelleksikon, Studiebibelen og en rekke bøker om det profetiske ord, var også initiativtager til bibeloversettelsen utgitt av Norsk Bibel i 1988. Han var en varm forsvarer av Guds ords autoritet for liv og lære. Gilbrants ord om "det urkristne synet på Skriften" er fremdeles særdeles tidsaktuelt. Det er Hans Tomter som har skrevet av og redigert talen, som gjengis her i flere deler på grunn av lengden:

Det emne som jeg har blitt bedt om å tale om her, det er formulert slik; urkristent syn på Skriften. Det er altså spørsmålet om det urkristne Bibelsyn som vi skal ta opp. Nå skulle vi kanskje da bemerke innledningsvis hva vi egentlig mener med dette uttrykket Bibelsyn eller Skriftsyn. Når vi taler om Bibelsyn, så taler vi ikke om Bibelens syn eller Bibelens lære om for eksempel synd, om rettferdiggjørelse, om dåp osv. men det vi mener når vi taler om Bibelsyn, det er synet på Skriften, synet på Bibelen. Vi kunne da si, vårt syn på Skriften.

Og det er meget viktig, hvordan vi nærmer oss Den hellige Skrift. Om vi kommer til Skriften med den tanke at vi har foran oss et Gudsord, eller om vi kommer til Skriften med den oppfatning at det gjelder et menneskeord. Det Skriftsyn som er vårt, det vil bli avgjørende på så veldig mange punkter. Det er avgjørende for vår personlige tro, det vil bli avgjørende for vår lære, influere hele vår oppfatning av det kristne læresystem. Og det vil også bety så meget når det gjelder vår livsførsel, har vi noe autoritativt som vi kan rette oss efter for lære og liv? Disse store avgjørende ting avhenger av vårt Skriftsyn!

Nå må man imidlertid ikke forstå dette dithen, at dette med Skriftsynet skulle være noe som vi henter utenfra, og at vi kommer og liksom bedømmer Skriften og sier hva vi synes om Skriften. For egentlig så har det ikke så svært meget å si, hva vi mener; ”jeg mener det osv.”, det blir ikke avgjørende for kjensgjerningene. Men det som betyr noe, det er hva Skriften sier om Seg Selv! Og derfor er det en riktig formulering som vi har det her når vi taler om det urkristne Skriftsyn, for det urkristne Skriftsyn det er selvfølgelig det som da er nedfelt i selve Skriften (Bibelen), i det Nye Testamente. Og det er det som er kilden for vårt Skriftsyn.

Altså, vårt Skriftsyn det bygger på Skriftens selvvidnesbyrd, og dette selvvidnesbyrd som Skriften har, det Den vidner om seg Selv, det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen; Moses, profetene, Herren Jesus Selv, apostlene. Alle så vidner de om at Bibelen, at Skriften, er Guds Ord! Det var sagt av Moses, det var sagt av profetene, hvor mange ganger gjentas det egentlig i Det Gamle Testamente? Så sier Herren! Og Jesus, Han trådte fram, og Han sa; Skriften kan ikke gjøres ugyldig (Joh.10,35). Han sa; Ikke en tøddel (ikke en bokstav, ikke en tøddel, ikke en prikk!) av Skriften skal bli til intet (Matt.5,18 24,35 Mark 13,31 og Luk.16,17 21,33). Og apostelen Paulus, han sier at; Hele Skriften er innblest av Gud (2. Tim.2,16), det er altså det urkristne vidnesbyrdet om Den hellige Skrift.

Og nu skal vi da se her nu først på Skriften, på Bibelen som hellig Skrift. Og vi kan spørre, hva er egentlig hellig Skrift? Da vil jeg si, at hellig Skrift, det er noe langt mer enn det Gud har talt til meg eller til deg. Hellig Skrift, det er det som Gud har talt til hele slekten, det er Guds Ord til hele slekten (menneskeslekten)! Du vet at dersom jeg bare skulle vite det jeg selv har funnet ut eller fått åpenbaringer om, ja da visste jeg ikke meget! Da visste jeg ikke meget (sagt i en litt ironisk tone). Dersom det var mine åpenbaringer, det jeg har opplevd, det jeg har hatt av åndelige syner, dersom det var det som var rammen om min kunnskap om Gud, Hans vilje og Hans verk. Ja, da visste jeg så lite, at det ville ikke på noen måte være nok for meg til frelse!

Og, derfor er det så viktig at jeg har noe mer enn dette, og det har jeg fått! Det står at vi skal fatte med alle de hellige hvad høide og dybde og bredde (og lengde!) der er (Ef.3,18). Altså, det er et åndelig felleseie som vi har alle sammen, og vi har det sammen. Mesteparten av det lille jeg vet, det har jeg lært av noen. Da jeg satt der og hørte på de gamle emissærene og pinsepredikantene, jeg har hørt det av noen, det ble sådd i mitt barne-sinn og i mitt sinn opp gjennom årene.