I Sverige pågår det for tiden en debatt om bibelsynet. Debatten er ikke ulik debatter som også også har pågått i Norge gjennom årene. Det har vært mange gode bidrag i debatten i vårt kjære naboland. En av dem som har skrevet er Anders Gerdmar (bildet), dosent i Nytestamentlig eksegese ved Uppsala Universitet og rektor for Livets Ords teologiske seminar. Hans bidrag synes er så interessant og samtidig gir en viktig avklaring i en læremessig uklar tid som vår, at jeg har valgt å oversette den til norsk. Gerdmar har selv gitt sin velvillige tillatelse til oversettelsen. Grunntanken i et apostolisk bibelsyn er i følge Anders Gerdmar at læren er ryggraden, og forsamlingen er tolkningsmiljøet.
Ønsker noen å bruke denne oversettelsen i noen sammenheng, må tillatelse til det innhentes av Gerdmar eller oversetteren:
"Ettersom forsamlingen, kirken, bygger på apostlenes og profetenes grunnvoll (Ef 2,22), er deres bibelsyn og bibelbruk normerende for Kristi kropp. For å komme videre i spørsmålet om bibelsynet må vi tilbake til røttene og jeg skal løfte frem noen sider som vi kan se i den tidlige kirkens praksis:
Bokstavtro i kombinasjon med Åndens kreativitet
Disse tilsynelatende motstridende tingene finnes hos Jesus og apostlene. Jesus sier: 'Ikke den minste hake skal forgå' (Matt 5,18), og mener da de små strekene eller hakene som deler de hebraiske bokstavene fra hverandre. Men samtidig har Han friheten til å gi ny, ikke liberal, men radikal tolkning av for eksempel det femte budet. Allerede det at du sier 'din ugudelige narr' til din bror, gjør at du skal dømmes til 'helvetes ild' (Matt 5,22) Apostlene gjør seg nytte av en slik rabbinsk tolkning som kombinerer bokstavtro med den hellige kreativitet som Ånden gir. Hver bokstav er innåndet av Gud. Dette er noe annet enn den tørre rasjonalismen som kom med Opplysningstiden og som også kan prege evangelikalt bibelsyn.
Det gamle testamente er grunnvollen
Jesus og apostlene kjente ikke til noen annen Bibel enn den hebraiske. Det var ut i fra denne Bibelen at man så alt: skapelsen, befrielsen fra Egypt, offerblodet; i den fant man Salmeboken, livsreglene og løftene. Jesus kroppsliggjør alle de store rollene i Det gamle testamente: Den andre Adam, Abrahams sæd, Davids sønn, en ny Moses, Profeten, Den lidende tjeneren. Og for Jesus og apostlene er beretningen om syndefallet virkelighet, slik det også er det med beretningene om utgangen fra Egypt. Daniel selv forteller om 'ødeleggelsens styggedom' og Nivives menn er virkelige. Hvert forsøk på å eliminere eller mytologisere disse jødisk-kristne basisberetningene er alvorlige angrep på og river ned grunnlaget for den kristne troen.
Jesu verdensbilde
Jesus og apostlenes verdensbilde er annerledes enn vårt sekulariserte. Himmel og et brennende Gehenna er selvsagte, engler og demoner griper inn i hverdagslivet. Tiden er kort og slutten kommer med et brak. Gud gjør under, både når Han helbreder og når Han går på vannet. Offer er sentralt i omgangen med Gud. Dette verdensbilde er en del av apostolisk kristendom, selv om moderne teologi betrakter den som mytologisk. Men uten den blir kristen tro uforståelig.
Læren er Skriftens grunnlag
'De holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære' (Apg 2,42) Læren, embryet til våre trosbekjennelser, gikk hånd i hånd med Skriften, og er til og med før Skiften. Derfor kan man aldri spille ut Bibelen mot den sunne lære men må se på den som to søyler som bærer evangeliet gjennom historien.
Kristi kropp som tolkningsmiljø
Bibelen ble gitt til Kristi kropp, og i Kristi kropp og i dens teologiske verksted, en jødisk-kristen bet-midrarash, ble apostlenes undervisning formet. Forsamlingen er derfor bibeltolkningens primære miljø, ikke sekulær akademia, selv om også den kan berike forståelsen. Men for å forstå Skriften må man lytte til Kroppen, der Jesus Kristus er hodet.
Levende tradisjon
En arv fra det jødiske miljøet er at apostlene tar imot og formilder læretradisjon. Dette er evangelienes første fase. Slik gjør Paulus i 1.Kor 15,3 og overleveringen beskriver med eksakt de termer som anvendes i Jødedommen. De følgende generasjonene av apostlenes etterfølgere garanterte at læren ble uforfalsket - Johannes var disippel til Jesus, Polykarp til Johannes, Irenaeus til Polykarp. Bibelen har alltid det siste ordet, men det finnes en levende tolkningstradisjon, det være seg en pinsekarismatisk eller syrisk-ortodoks.
Seks elementer
Disse seks elementene tror jeg er nødvendige i et apostolisk bibelsyn, som aldri kan frikobles fra kirkesynet og den kristne bekjennelsen. Ellers blir enhver sin egen pave og bibeltolkningen enten noen professorers privilegium eller åpner for en total individualisme. I stedet trengs ydmykhet innenfor Bibelens bokstav i kombinasjon med tekstens dybdedimensjon. Vi må fastholde Det gamle testamentes pålitelighet og et apostolisk verdensbilde. Læren som ryggrad og forsamlingen som tolkningsmiljø. Og så den vidunderlige Hellige Ånd som våker over hele prosessen, fra forfatterens intensjon til å berette og skrive ned Herrens tiltale gjennom den tekst som vi leser i kirken.
Når vi taler om Bibelsyn trenger vi å begynne her, i den holdning som Jesus formidlet til apostlene men også utvide den fra den agenda som rasjonalismen har satt. Det var et apostolisk syn på Bibelen som fungerte når forsamlingen ble født og det er det som kommer til å fungere til Jesus kommer tilbake.
.jpg)
