Den internasjonale baptistmenigheten i Sandvika rammet av eksplosjonsartet brann

Lokalene til Den internasjonale baptistkirken i Sandvika utenfor Oslo ble skadet i brann i går kveld. Hvor omfattende skadene er vet man ikke i skrivende stund, men det ser stygt ut.

Den eksplosjonsartede brannen startet i et næringsbygg som ligger vegg i vegg med kirken, og det brenner fremdeles i bygget når jeg skriver disse linjene like før midnatt. Heldigvis er det ingen personskader. I næringsbygget ble det oppbevart både gassflasker og store menger White Sprit. Det forårsaket at brannen fikk skikkelig tak.

Det internasjonale baptistkirken i Sandvika er i vekst, og opplever en god tid med den nye pastoren, Joseph Simon. Dette er en menighet jeg har hatt en lang og svært god relasjon til, fra den tiden Jack Slough var pastor. Faktisk ble jeg i sin tid spurt om å bli menighetens nye pastor etter ham, men slik ble det ikke.

Det var ganske underlig at jeg satt sammen med pastor Joseph Simons og ledende diakon Ian Spink og snakket sammen i Kristi himmelfartskapellet i går, og da snakket vi blant annet om at menigheten har sett seg om etter et annet sted hvor de kan holde sine gudstjenester. På en dramatisk måte blir dette nå svært aktualisert. Det er vanskelig å finne frem til dagens lokale for de som ikke er kjent, men det er ikke lett å finne noe egnet lokale i Oslo-området som er stort nok for denne menighetens behov. Kjenner noen av bloggens lesere et ledig lokale eller en kirke som kunne tenke seg å dele den med en internasjonal menighet, så er jeg glad for å få tips som jeg kan videreformidle. Det haster.

Heldigvis er det ikke bygningen som er menigheten - det er det menneskene som er. Men de trenger tak over hodet. La oss huske vennene i Sandvika i våre forbønner.

Når jeg tenker på denne tragiske brannen blir jeg minnet om det siste verset i "Vår Gud han er så fast en borg":

Og tok de enn vårt liv,

gods, ære, barn og viv,

la fare hen, la gå!

De kan ei mere få.

Guds rike vi beholder.

Avtale med Poirot

I dag har Poirot og jeg gjort en avtale. Han lurte på om jeg kunne bli hjemme, så kunne vi snakke litt sammen. Han kom til meg mens jeg satt i godstolen i dag tidlig, stilte seg på to bein, så meg djupt inn i øynene før han la hodet i fanget til meg og sa: Kan du ikke bli hjemme i dag?

Så fikk jeg en suss på skjegget, og en til og enda en.

Det har vært travle dager. Til og fra Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud onsdag, torsdag og fredag. 2 timers kjøring hver dag. Og i går havnet jeg rett fra fastlegen og til sykehuset med mistanke om blodpropp i lungene. Det ble mange undersøkelser og prøver. Heldigvis var det ikke det, men problemene med lungene setter sitt preg på hverdagene. Ikke minst blir jeg sliten og på grunn av spent muskulatur tar øresusen litt overhånd. Man får gjerne spente muskler på grunn av mye smerte.

Så nå tar jeg det med ro. Drikker Yorkshire tea - finnes ikke noe mer oppkvikkende - leser Bibelen, ber og forbereder meg på å preke i International Baptist Church i Sandvika kl.11.00 i morgen. Jeg skal tale om hemmeligheten ved å lytte til Gud. Da er det fint at Poirot lærer meg et og annet om det. Han er full av visdom.

Og så skal Poirot og jeg snakke sammen, som avtalen er. Han kommer ruslende nå for å få mer kos.

Taler i Den internasjonale baptistkirken i morgen

I morgen, søndag 3. januar, taler jeg i Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika. Tema for talen er: "Finding acceptance in the arms of a loving God'.

Er du i nærheten, hadde det vært hyggelig å få hilse på deg! Adressen er Løxaveien 15, Rud, som du finner rett utenfor Sandvika sentrum.

Velkommen til gudstjenester i Sandvika

Førstkommende søndag, og og hver søndag til og med søndag 6.desember, skal jeg preke i International Baptist Church (bildet) i Sandvika, utenfor Oslo. Gudstjenestene begynner kl.11.00.

Dette er en menighet jeg er blitt veldig glad i og som vi har holdt god kontakt med i mange år, og faktisk var jeg ved en anledning enstemmig innstilt som menighetens nye pastor. Av ulike årsaker ble det ikke slik.

Nå gleder jeg meg til å treffe vennene igjen. Om det skulle passe de av bloggens lesere som bor i Oslo eller omegn å ta del i gudstjenestene er dere hjertelig velkomne. Dette er en internasjonal menighet med mange deltagere fra ulike nasjonaliteter. Gudstjenestespråket er engelsk.

Jeg er takknemlig for forbønn. Den kroppslige svakheten er stor, så jeg er helt avhengig av at Herren gir ny kraft for hver dag.

Her er en link som hjelper deg til å finne fram til menighetens forsamlingslokale:

http://www.ibch.no/contact.html

Fire døpt - menighet tok i bruk eget dåpsbasseng

I dag gleder jeg meg sammen med vennene i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika, som kunne døpe fire personer på bekjennelsen av sin tro denne søndagen.

Ja, ikke bare det, men de kunne også innvie sitt nye dåpsbasseng. For første gang har denne menigheten muligheten til å døpe i egne lokaler. Tidligere måtte de leie andre menighetslokaler med dåpsbasseng for å kunne døpe sine medlemmer.

Det var en stor dag for de fire som ble døpt og lagt til menigheten, og det var en stor dag for menigheten og dens pastor, min gode venn, Robert Burns, som kunne forrette dåp i eget forsamlingslokale. Jeg regner med at det blir mange slike anledninger fremover.

Foto: Ian Spink.

Hvordan overleve som pastor og fremdeles være gift?

Den internasjonale baptistmenigheten i Sandvika, arrangerer Nasjonal pastor- og lederkonferanse 12.-14. oktober om Bibelens troverdighet. Hovedtalere er Dr Tony Beckett (bildet) og Ingulf Diesen. I forbindelse med konferansen vil det også holdes en panelsamtale med tittelen: 'Hvordan overleve som pastor og fremdeles være lykkelig gift'!

Jeg kan ikke få anbefalt denne konferansen sterkt nok! Dette er virkelig anledningen for norske pastorer og ledere til å komme sammen, for å få del i genuin og grunnsolid bibelsk undervisning. Ikke minst temaet om hvordan man kan bevare et ekteskap lykkelig og forbli gift, burde være grunn nok alene til å sette av disse dagene! Men her vil man også få solid undervisning om hvorfor Bibelen er til å stole på i en tid som vår.

Her finner du programmet:
 
http://www.ibch.no/cmsimple/?Nasjonal_pastor-_og_lederkonferanse

Dr Tony Beckett er nok et ukjent navn for de fleste nordmenn. Han er visepresident for Association of Baptists for World Evangelism. Beckett har sin teologiske utdannelse fra Biblical Theological Seminary i Hatfield, Pennsylvania, og fra Trinity Evangelical Divinity School of Deerfield, Illinois. Han er kjent for sin grundige bibelundervisning.

Dr.theol Ingulf Diesen er nestoren blant de bibeltroende i Norge. Kjent for sitt sterke forsvar for Bibelens autoritet og troverdighet, og som en av oversetterne av 'Bibelen Guds Ord' oversettelsen fra Bibelforlaget.

Guds store og fargerike familie

Gårsdagen ble en fin opplevelse av kristen enhet mellom brødre og søstre i troen.

Det hele startet med en arbeidslunsj med en av pinsebevegelsens nestorer, den tidligere redaktøren av Korsets Seier, Oddvar Johansen. En bror i Kristus jeg setter stor pris på, med en integritet og en Kristus-begeistring som er smittende og med et bankende hjerte for misjon.

Underveis til neste møte ringte generalsekretæren i Det Norske Baptistsamfunn, Terje Aadne, og vi fikk en fin prat om ting vi begge er opptatt av, nemlig bønnens betydning i kirkens arbeid og den enkelte kristnes liv. Han formidlet samtidig en invitasjon til å undervise om bønn på neste års Medarbeiderkonferanse, hvilket jeg var veldig glad for å takke ja til.

Når den samtalen var over hadde jeg gleden av å treffe Asle Dingstad, forlagssjef i Luther forlag på hans kontor, for å lansere en ide om en ny bønnebok. Dingstad er også sogneprest i Den Nordisk-Katolske Kirke, og en mann som har vist stort mot for barnet i mors liv. Han besitter en teologisk tyngde som trengs i en uklar tid som vår.

På vei til neste møte, ble jeg så sliten og fikk så vondt i hjertet igjen at jeg måtte finne et sted å hvile. Jeg fant døren til Vår Frelsers ortodokse kirke åpen, og gikk inn der, og opplevde en djup fred i stille omgivelser. Her var det mulig å finne hvilepulsen igjen.

Derfra kjørte jeg til Sandvika for å møte vennene i Den Internasjonale Baptistkirken, for å samtale om en konferanse om Bibelens betydning i vår tid, som skal holdes neste måned, og hvor jeg står som en av innbyderne.

Onsdagen ble med andre ord en interessant dag i møte med Guds store, fargerike familie.

Velkommen til gudstjeneste søndag

Om du befinner deg i Oslo eller Sandvika i morgen, inviterer jeg deg til Den internasjonale baptistkirken, hvor jeg skal tale på formiddagen. Dette er en engelsktalende menighet. Talen simultantolkes også til russisk.

Morgendagens tekst er hentet fra 1.Mos 9,1-17 og tema er 'Skapt i Guds bilde'.

Gudstjenesten begynner kl.11.00

Om du følger linken under finner du en grei forklaring med kart for å finne frem til kirkebygget (bildet). Jeg har hatt gleden av å tale i denne flotte menigheten ved flere anledninger gjennom årenes løp, og jeg ser frem til å møte vennene der hver eneste gang.

Her er linken til kirkens adresse:

http://www.ibch.no/cmsimple/?Contact

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 12

I denne serien holder jeg på å skrive om mennesker som har vært med på å formet mitt teologiske ståsted. Til disse hører Marilyn og Jack Slough (bildet). Om dem kan jeg også si at de har vært gode rollemodeller.

Marilyn og Jack kom til Norge på 1980-tallet, og bygget opp en livskraftig menighet i Sandvika utenfor Oslo, som i dag teller mellom 20-30 ulike nasjonaliteter. Den Internasjonale Baptistmenigheten, som begynte som en menighet for amerikanere som enten var bosatt eller arbeidet i Oslo-området, er blitt flerkulturell, og lever virkelig opp til navnet sitt.

Jeg ble kjent med ekteparet Slough i den siste fasen av tiden de var her i Norge, på 2000-tallet, i en viktig fase av mitt liv. Jeg møtte to svært dedikert mennesker, som levde et liv tydelig preget av Jesus og med en kjærlighet til den lokale menigheten som grep meg sterkt. De levde og åndet for en ting: At Jesus skulle ha all ære, og at menigheten skulle vokse, ikke bare i antall, men også i kunnskap og kjennskap til Jesus. Gjennom bunnsolid bibelundervisning la Jack Slough et fundament som førte til vekst og modning. For Jack Slough hadde og har en urokkelig overbevisning om kraften i Guds ord som forløses når Ordet blir forkynt. For ham er Bibelen Guds autoritative, guddommelig inspirerte Ord, gyldig til alle tider, og det man bygger både liv og lære på. Marilyn tjente også med sin sang og musikk, alt til Guds ære.

Å møte et så dedikert ektepar gjorde inntrykk. Deres raushet og varme likeså. De bød på seg selv, hadde tid til å lytte, viste omsorg og gav masse kjærlighet. Samtalene i deres hjem er dyrebare minner.

Jeg takker Gud for Marilyn og Jack. De ble prøvd med sykdom, med også i disse fasene av livet, ble de et eksempel for alle oss som stod rundt dem. Deres overgivelse til Gud, deres villighet til å følge Ham også i de vanskelige tidene, gjorde noe med oss. Vi ønsket å etterfølge deres overgivelse og tro også i livets motbakker.

Nå i ettertid - etter at Marilyn og Jack dro tilbake til USA for å tjene Guds rike der, i en menighet hvor de også der måtte begynne alt fra begynnelsen av, har jeg tenkt på deres offer. De siste årene hadde de alle barna sine i USA, barnebarn og resten av familien. Dette ofret de for å tjene Guds rikes sak i Norge. Hele familien Slough har betalt prisen for det. Belønningen venter dem i himmelen. Selv kjenner jeg på en djup takknemlighet for å ha hatt privilegiet å få møte Marilyn og Jack. Gjennom dem har jeg lært mye om det å tjene andre.

Sorgen delt i flerkulturelt fellesskap

Det var gripende å oppleve den sterke medfølelse og omsorg som ble vist i Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika i formiddag. Gudstjenesten, hvor jeg talte, ble innledet av pastor Robert Burns og diakon Ian Spink med bønn for alle ofrene og pårørende etter den forferdelige tragedien i Oslo og på Utøya. Gudstjenesten ble avsluttet med en tid i bønn, hvor gudstjenestedeltagerne satte seg i små grupper slik at alle som deltok i gudstjenesten fikk anledning til å be. Mennesker med ulike nasjonaliteter viste sin deltagelse ved å be både på engelsk og på sitt lands språk. Det ble bedt for ofrene, de pårørende, regjering, storting, redningsmannskaper, alle prester som deltar i sorgarbeidet, for politiet - bare for å nevne noen av de som ble gjenstand for forbønn.

Senere på dagen var jeg sammen med min gode venn Odd i Oslo domkirke, for å ta del i sorgen sammen med de som samlet seg der. Det var gripende å se strømmen av mennesker inn i Domkirken, lyshavet, stillheten blant så mange mennesker. Og selvsagt: alle blomstene utenfor. Det er sant at vi er en hel nasjon i sorg. Ingen av oss er uberørt. Og det er godt å dele sorgen sammen.

Baptistkirker holdes åpne for de som vil vise sin deltagelse

Det er ikke bare Den norske kirkes menigheter, som åpner sine dører for de som vil vise sin medfølelse med de som er så hardt rammet av tragedien i Oslo og på Utøya.

Så langt har jeg registrert at Baptistkirken i Brumunddal og Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika (bildet) har åpnet sine kirker.

Jeg skal tale i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika i morgen - søndag 24. juli kl.11.00. Det hadde vært hyggelig om du som leser dette og har muligheten for å komme, ville være der. Adressen er Løxaveien 15 på Rud. En veibeskrivelse finner du her:

http://www.ibch.no/cmsimple/?Contact

Er det andre menigheter som holder åpne for de sørgende og for de som vil vise sin deltagelse, er jeg takknemlig for informasjon om dette. Skriv gjerne dette i kommentarfeltet.

Å be når man kommer sammen

Disse tre søndagene i august har jeg vært sammen med kristne fra ulike nasjoner i bønn. Nå burde det være selvsagt at kristne ber sammen, når de kommer sammen, men slik er det ikke. Norske kristne er ikke spesielt flinke til å benytte anledningen til å be, når de er sammen med andre.

To av disse søndagene har jeg og mitt reisefølge vært invitert hjem til noen av medlemmene av Den internasjonale baptistkirken i Sandvika. Ved begge anledningene har vi avsluttet det hyggelige måltidsfellesskapet med bønn. Den første søndagen var de som var samlet rundt bordet fra Nepal, Skottland, Frankrike og oss to fra Norge. Forrige søndag var vi i et annet koselig hjem, og der var i samlet en liten gruppe fra Estland, Moldova, Litauen, Hvite-Russland og tre fra Norge. Det ble bedt inderlig til Gud begge stedene, og dette berørte meg så sterkt. Det var det naturligste av all verden det som skjedde disse to søndagene. Den første søndagen blant vennene i Sandvika var også preget av bønn. To av vennene våre som var der - og som er aktivt med i denne menigheten - responderte umiddelbart med: "Dette må vi be til Gud for...", - når jeg delte litt om vår hjemmesituasjon. Hvilket godt forbilde denne menigheten er!

Jeg ble sittende å tenke hjemover i bilen nå på søndag: Det er ikke så ofte jeg møter en slik hengivenhet til bønn, som jeg har møtt de siste tre søndagene, i en og samme menighet. Ikke blant norske kristne. Vi er veldig flinke til å snakke om været, om ferier, om barna, om jobben. Men be, ikke så ofte sammen.

En god venn av meg, som var mitt reisefølge til Sandvika på søndag, har nettopp vært i Ukraina sammen med sin kone. Der møtte de ukrainske baptister, og var sammen med dem noen dager. De kom begeistret hjem og fortalte om alle bønnesamlingene på kne for Gud. Alle møter med mennesker ble gjort om til en anledning for å be sammen! På kne.

Vi har sannelig noe å lære av andre, vi nordmenn!

Vi kan også lære av dette: "Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." (Apgj 1,14)

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn..." (Apgj 2,1)

19 nasjoner representert i en og samme gudstjeneste

Det var ganske naturlig å tenke på ordene fra Åp 5,8-10, der jeg satt i benkeraden i lokalene til Den internasjonale baptistkirken i Sandvika i formiddag:

"Da det (Guds Lam, Jesus) tok boken, falt de fire skapningene og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner. De sang en ny sang:

Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For Du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Du har gjort dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal herske som konger på jorden."

For her var det mennesker tilstede fra 19 forskjellige nasjoner! De kom fra USA, Canada, Russland, Ukraina, Hvite-Russland, Estland, Latvia, Litauen, England, Burma, Kamerun, Ghana, Moldova, Kasakhstan, Filippinene, Nepal, Norge, Frankrike og Skottland.

Slik er Kristi forsamling. Den er universell, multi-etnisk. Den sprenger alle grenser. Til den kristne forsamlingen i Efesos, skriver Paulus:

"Han kom og forkynte fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i èn Ånd. Derfor er vi ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie." (Ef 2,17-19)

Jeg prekte om det å være radikalt åpen for Gud, og la oss lede av Den Hellige Ånd. Prekenen ble simultantolket til flere språk.

Det levende og virksomme Gudsordet

I går fikk jeg oppleve hvor sant ordene fra Hebr 4,12 virkelig er: "For Guds ord er LEVENDE OG VIRKSOMT..."

Det skjedde i forbindelse med gudstjenesten i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika. Jeg preket der på formiddagen, om disippelskap. Når jeg forbereder meg for å preke, så arbeider jeg med teksten blant annet på den måten at jeg skriver ned det jeg skal si. Stort sett holder jeg meg til manus. Men av og til når jeg preker opplever jeg at jeg får innspill underveis. Det er spesielle øyeblikk da jeg opplever at Gud kan minne meg på noe. I går opplevde jeg det slik, og på et visst sted i prekenen avvek jeg fra manus, og sa noe som slett ikke var planlagt.

Etter gudstjenesten dukket det opp en mann som fortalte at Gud hadde talt til ham i forbindelse med noe jeg hadde sagt under min preken. Da han fortalte hva det var, så var det nettopp det jeg hadde sagt som ikke sto i manus!

Denne mannen - og skal ikke røpe hans identitet eller hvor han kom fra - måtte ta en avgjørelse i et for ham og hans familie svært viktig anliggende denne uken. Han kom fra et annet land, og var til stede på denne gudstjenesten i denne menigheten akkurat denne søndagen. Og ordene ble ham til hjelp.

Det er slik med Guds ord. Det er annerledes alt annet, det skaper hva det nevner, det er - som Hebreerbrevets forfatter skriver - levende og virkekraftig.

Gårsdagens hendelse har igjen minnet meg om hvor viktig det er å være lydig når vi opplever Åndens stille stemme. Vi kan planlegge, vi kan forberede oss - alt dette er viktig - men det viktige er å være lydhør og våge å handle på det minste vink fra Den Hellige Ånd. Om Åndens gjerning sier Jesus:

"Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." (Joh 3,8)

9 personer døpt i Den internasjonale Baptistkirken

Søndag hadde pastor Robert Burns (bildet) i Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika den store gleden å døpe ni personer, som alle ble tillagt menigheten. I tillegg til de ni sluttet også to familier seg til fellesskapet som holder til i Løxaveien 15 på Rud. De siste tre søndagene har pastor Burns undervist om dåpens betydning ut fra Guds ord, og ni personer meldte seg for dåp etterpå! Guds ord virker hva det nevner, og vi har løfter på at det ikke skal vende tomt tilbake.

Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika har ikke eget dåpsbasseng i sitt møtelokale, og hadde derfor lånt Bærum baptistkirke for anledningen. Siden jeg likevel var i Oslo denne søndagen og preket på formiddagen, rakk jeg akkurat dåpsgudstjenesten i Den internasjonale baptistkirken. Jeg kjenner denne menigheten godt fra før og har hatt gleden av å forkynne i deres møter. For meg var det en stor glede å se alle de ni som fulgte Kristus i dåpens grav, og ble reist opp igjen til et nytt liv i Ham. Det var rett og slett noen bevegede øyeblikk. Etter dåpsgudstjenesten var alle de fremmøtte velkommen til et fellesskapsmåltid i menighetens egne lokaler.

Om du trenger et menighetsfellesskap i Oslo-området, anbefaler jeg denne menigheten på det aller varmeste. Her serveres det solid bibelundervisning hver søndag på engelsk, menigheten har også noen samlinger på norsk. Mange av de som er medlemmer av menigheten eller er besøkende snakker godt norsk, så det skulle ikke være noen problemer med kommunikasjonen. Her finner du et varmt, genuint kristent fellesskap.

Menigheten har egen nettside: http://www.ibch.no/cmsimple/

Pastor Robert Burns treffer du på telefon: 67 56 57 14 eller 915 11 423.

På bildet ser vi pastor Burns som døper, og på det andre bildet sees en av familiene som ønskes velkommen av menighetens diakoner.

(Foto: Matthew Burns)

Våre gode venner, forbilder og veiledere

Blant julekortene og julebrevene som kom i postkassen i går, var det ett hvis innhold fikk både meg og min kjære kone til å ta en avgjørelse innfor det nye året. Tenk at et julebrev kan få slike følger!

Julebrevet var fra Jack og Marilyn Slough. Etter å ha tjent Guds rike og Den internasjonale baptistmenigheten i Sandvika i 24 år reiste de hjem til USA i fjor. Faktisk var det disse to som bygget opp den livskraftige menigheten, som nå har ny lokalitet i Bærum. Min kone og jeg ble kjent med dem for noen år siden, og de fikk være med på å gi oss så mye godt de årene vi fikk sammen. Jack og Marilyn lærte vi å kjenne som rause, positive og glade amerikanere som sto klippefast på Guds ord. Det var noe trygt og godt å være sammen med en så bibeltro forkynner som Jack Slough.

Begge fikk sin del av menneskelig lidelse. Jack slet med hjerte- og ryggproblemer, og hadde det ikke vært for Marilyn som raskt kom ham til unnsetning i forbindelse med et stort hjerteinfarkt, hadde han ikke overlevd. Hos Marilyn fant legen en stor hjernesvulst. Den lå slik til at når legene skulle fjerne den mistet Marilyn synet helt på det ene øyet, og på den andre har noen bare noen få prosent syn igjen.

Men hørte vi dem klage? Nei, aldri. Også gjennom dette gav de Gud ære, og de benytttet enhver anledning til å vitne om Jesus. Jeg tror ikke vi noensinne har møtt mer positive mennesker enn Jack og Marilyn Slough.

Når de dro tilbake til USA, for å ta seg av Jacks 93 år gamle mor, og være sammen med barn og barnebarn, trodde vi at de ville roe ting ned. Men i julebrevet leser vi at Jack har tatt over det pastorale ansvaret i en uavhengig baptistmenighet i byen Boonville i Indiana, en menighet som har slitt i motbakke en tid. Så typisk Jack og Marilyn! Disse to gir seg 100 prosent til Guds rike og den lokale menigheten, og det til tross for at de begge sliter med alvorlig sykdom.

Nå før jul har de likesågodt innbudt 80 av sine naboer, venner og medlemmer av menigheten til åpent hus! For at de skal bli bedre kjent med dem, og få en anledning til å vitne om Jesus. Vi tenker at denne menigheten er jammen heldig som får disse to til å aksle ansvar og gi dem Guds ord.

Det er ingen tvil om at vi savner Jack og Marilyn. De ble gode åndelige forbilder for oss. Og nå, gjennom julebrevet, utfordret de oss også på nytt. Ikke på grunn av brevets innhold, men på grunn av deres liv. For vi tenker som så: Når disse to som sliter med såpass alvorlige ting i sitt liv satser på nytt, og enda en gang gir seg til tjenesten, så vil vi gjøre det samme! Til tross for alvorlig sykdom her hos oss, har vi bestemt oss for å innvie oss på nytt for tjenesten i Guds rike. Vi sier ja til noen utfordringer som vi for noen måneder siden la på hylla, fordi vi synes vi ikke hadde krefter til det. Men det er i Ham vi er sterke! Om Jack og Marilyn starter på et nytt menighetsprosjekt, så gjør vi det samme!

Vi er så glad for slike forbilder som disse to, og takker Gud for Jack og Marilyn.

Når vi tenker på dem tenker vi på ordene fra Hebr 13,17:

"Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere."

Og 1.Tess 5,12-13:

"Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, og at dere i kjærlighet akter dem høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hvernadre."

Internasjonal baptistmenighet på Bibelens grunn i Sandvika

I Sandvika utenfor Oslo finnes Den internasjonale Baptistkirken, hvor Robert Burns er pastor. Familien Burns, som foruten Robert består av MaryScott, Matthew og Margaret har vært våre gode venner i flere år nå. Robert tok over som pastor etter Jack Slough som for tiden befinner seg i USA. Familien Burns har et hjerte for å nå ut med evangeliet i Norge, og har vært til stor hjelp for oss i en viktig fase av vårt liv og tjeneste. Menigheten de betjener har jeg hatt gleden av å besøke flere ganger, og jeg har også hatt gleden av å tale der ved ulike anledninger. Den Internasjonale Baptistkirken er en fri og uavhengig menighet. Den er ikke tilsluttet noe kirkesamfunn. Den er international i den forstand at troende av alle folkeslag oppmuntres og inviteres til å finne sin plass. Ikke minst mange amerikanere som arbeider i Norge har funnet sin plass her. Dette er en baptistmenighet i den forstand at menigheten slutter seg til det læreinnhold tradisjonell baptisme representerer, og ikke minst er den en menighet som ønsker å være tydelig med hensyn til å anerkjenne Bibelen som Guds ord.

Om Bibelen heter det menighetens trosbekjennelse: "Vi tror Bibelens 66 bøker, som utgjør det gamle og nye testamente slik de opprinnelig ble nedtegnet, helt og holdent var inspirert av Gud. Vi tror på absolutt verbalinspirasjon, det vil si at Gud ledet selv valg av ord i Bibelen. Vi tror at Gud, som er Sannhet, talte gjennom mennesker kontrollert av Den Hellige Ånd slik at Bibelen er uten feil, sammenblanding av Guddommelig og menneskelig inspirasjon og utelatelser. Bibelen er derfor autorativ i alt den lærer og i alle anliggende den berører. Vi tror at Bibelen er den høyeste åpenbaring av Guds vilje for mennesket og at den utgjør den eneste ufeilbarlige rettesnor for tro og liv."

Jeg gleder meg veldig over at det finnes slike bibeltro forsamlinger i vårt land.

Er du i Oslo-området en søndag vil jeg anbefale at du tar en tur innom denne menigheten. Du finner deres web side her, hvor det også finnes en kartskisse som viser hvor de har sitt menighetslokale: http://www.ibch.no/