Å be når man kommer sammen

Disse tre søndagene i august har jeg vært sammen med kristne fra ulike nasjoner i bønn. Nå burde det være selvsagt at kristne ber sammen, når de kommer sammen, men slik er det ikke. Norske kristne er ikke spesielt flinke til å benytte anledningen til å be, når de er sammen med andre.

To av disse søndagene har jeg og mitt reisefølge vært invitert hjem til noen av medlemmene av Den internasjonale baptistkirken i Sandvika. Ved begge anledningene har vi avsluttet det hyggelige måltidsfellesskapet med bønn. Den første søndagen var de som var samlet rundt bordet fra Nepal, Skottland, Frankrike og oss to fra Norge. Forrige søndag var vi i et annet koselig hjem, og der var i samlet en liten gruppe fra Estland, Moldova, Litauen, Hvite-Russland og tre fra Norge. Det ble bedt inderlig til Gud begge stedene, og dette berørte meg så sterkt. Det var det naturligste av all verden det som skjedde disse to søndagene. Den første søndagen blant vennene i Sandvika var også preget av bønn. To av vennene våre som var der - og som er aktivt med i denne menigheten - responderte umiddelbart med: "Dette må vi be til Gud for...", - når jeg delte litt om vår hjemmesituasjon. Hvilket godt forbilde denne menigheten er!

Jeg ble sittende å tenke hjemover i bilen nå på søndag: Det er ikke så ofte jeg møter en slik hengivenhet til bønn, som jeg har møtt de siste tre søndagene, i en og samme menighet. Ikke blant norske kristne. Vi er veldig flinke til å snakke om været, om ferier, om barna, om jobben. Men be, ikke så ofte sammen.

En god venn av meg, som var mitt reisefølge til Sandvika på søndag, har nettopp vært i Ukraina sammen med sin kone. Der møtte de ukrainske baptister, og var sammen med dem noen dager. De kom begeistret hjem og fortalte om alle bønnesamlingene på kne for Gud. Alle møter med mennesker ble gjort om til en anledning for å be sammen! På kne.

Vi har sannelig noe å lære av andre, vi nordmenn!

Vi kan også lære av dette: "Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." (Apgj 1,14)

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn..." (Apgj 2,1)

Felles forenet bønn gir bønnesvar, del 1

Også på bønnens område slår individualismen ut. Bønn er først og fremst noe privat, og selvsagt er den det også! I de bønneseminarene og retreatene jeg holder understreker jeg sterkt betydningen av å oppgradere det personlige bønnelivet. Dette arbeidet vil også intensiveres i det kommende året, hvor vi håper å øke antall seminarer og retreater som har dette som tema. Men - det er et men her, som ikke er uvesentlig. Det finnes nemlig en egen autoritet forbundet med det å be sammen med noen, og jeg tror det finnes en salvelse for å bryte igjennom når hele menigheten, og hele byer kommer sammen for å be konkrete målrettede bønner.

Matt 18,19-20 hører med blant de versene fra Bibelen som vi mest siterer. Vi siterer dem ofte når det er få til stede, og vi liksom skal hjelpe den tilreisende predikanten! Men har vi forstått hva som står der?

"Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem."

Hva snakkes det om her?

Individuell, eller personlig bønn? Nei, fellesbønn. Samstemt bønn. De to eller flere som kommer sammen, kommer sammen med en bestemt hensikt: De skal bli enige om å be om noe! Ikke bare be "tilfeldige" bønner, slik etter humør og innfall, men noe man er blitt enig om å be om. Det er når vi blir enige om hva vi skal be om, når vi er konkrete, når vi går sammen om å be for noe, at vi får bønnesvar.

Hvorfor? Fordi det ligger en egen autoritet i dette. Jesus har sagt så.

Hvorfor? Fordi man ber om noe konkret, og da er det mye lettere å se i etterkant om man har fått bønnesvar eller ikke.

Mange som ber husker ikke hva de ba for 10 minutter etter at de ba. Hvordan kan de da vite at de har fått bønnesvar eller ikke? Jeg anbefaler dere, når dere kommer sammen, enten dere er to som blir enige om å be sammen, over telefon eller at dere møtes jevnlig, at dere bruker en bok til å skrive ned deres bønneemner. Skriv dato, hva dere ba om, og la det være igjen plass til datoen for når Gud svarer, og på hvilken måte Han svarer på. Det vil bli en meget spennende bok å følge. Dere vil nemlig oppdage at dere får langt flere bønnesvar enn dere trodde, dessuten kan dere bla dere tilbake til bønner dere har bedt og som dere ikke har fått svar på, og som dere kan nevne for Gud enda en gang. En slik bønnejournal hjelper dere også til å se hvordan bønnelivet deres utvikler seg, modnes og endres. Prøv så skal dere se hvor spennende dette er!

Om dere ikke har mulighet til å være med på bønnemøter, finn noen å be sammen med over telefon eller møt hverandre i hjemmene.