Inderlig takk - og farvel

Så kom dagen og stunda! Dette ble en usedvvanlig tung dag. Noen uker nå er hunden vår Poirot blitt gradvis dårligere, og i dag klarte han ikke å reise seg mer. Til tross for en utrolig kampvilje ville ikke beina bære. Vi hadde derfor ikke noe annet valg enn å la ham slippe. Håpet var at han skulle dø 'gammel og mett av dage', men slik ble det ikke. 

Vi gråter bøttevis. Det er så trist. Jeg var veldig knyttet til hunden vår, og spesielt etter ar jeg begynte å skjelve på grunn av Parkinson, var det å klappe Poirot så beroligende. Hvordan skal jeg klare meg videre?

Vi har bare gode - og mange - minner fra et hundeliv som varte i 15 år og seks måneder. Jeg kommer aldri til å glemme ham som liten, da han kom løpende etter meg, og bokstavelig talt fløy gjennom løfta av pur lykke eller de gangene du satte deg ved siden av meg, og la labben på brystet mitt, etter at jeg ble liggende på gulvet i sterke angina-smerter til May Sissel kom hjem - eller reddet livet mitt da jeg fikk føling om natta.

Nå er livet bare tungt, Jeg er så lei meg.

Farvel, gode medvandrer!

Alle har vi behov for litt trøst

I går fant Poirot 'Tigergutt' - kosedyret sitt, og gikk opp i senga for å slappe av. Han trengte rett og slett litt trøst. Dagene er i varmeste laget for pelskledde dyr - og for mennesker som sliter med sykdom. Han hadde ligget ganske lenge på soverommet, lenger enn han vanligvis gjør, og når May Sissel skulle gå den vanlige morgenturen med ham sa han stopp rett etter at han hadde kommet seg ut. Han ville inn igjen med det samme, la seg i senga si med 'Tigergutt', et kosedyr som han har hatt et forhold til i mesteparten av sine 14 år. 

Slik tilbrakte vi mye av søndagen vi to. Han i senga, jeg på sofaen. Beina vil ikke bære meg for tiden. Vi lå der og snakket sammen, vi to. Om livet. Og så fortalte jeg hvor glad jeg var i ham, og hvor mye han betyr for meg - og så blunket han til meg. Jeg kjente meg sett og elsket, og det gjorde Poirot. 

Når kvelden kom gikk han på soverommet for å legge seg. Jeg takket for dagen, og for at han hadde passet så godt på meg. Så blunket han til svar.

Slik er også forholdet mitt til Gud.

Vi to snakker sammen. Om livet.

Vi lytter til hverandre.

Vi elsker hverandre.

Jeg takker for dagen.

Og til slutt ønsker vi hverandre god natt.

Jeg har lært Ham å kjenne som 'all trøsts Gud'.

Takk for forbønn

Hunden vår, Poirot, har vært så uheldig å ramle ned en trapp. Når man er 13 år og har en vond hofte er ikke det noe gøy. Vi tror ikke han har brukket noe, men det er vondt å trå på det ene beinet. Vi tar kontakt med veterinær i morgen. Det gjør at May Sissel må bli hjemme fra bønnekonferansen  på  Grimerud i hvert fall i morgen, men heldigvis får jeg med meg en god venn av familien som min 'støttekontakt', slik at jeg blant annet kan få hjelp med rullestolen. Der er en del logistikk når jeg skal ut å reise.

Denne helgen blir travel: Fredag skal jeg ha et seminar i forbindelse med bønnekonferansen, og ellers medvirke på ulike måter. Søndag taler jeg på avslutningsgudstjenesten. Til uken møtes jeg med en arbeidsgruppe i forbindelse med et bønneiniativ senere i år på Selja, og jeg skal dele fellesskap med en gruppe koptisk-ortodokse munker.

6.-8.mars deltar May Sissel og jeg på lederdagene i Drammen til Det norske baptistsamfunn, som forbedere og sjelesørgere, 15. mars taler jeg i Normisjon i Askim og 19.-22. er vi i Voss hvor jeg skal ha et bønneseminar i regi av Voss bønnehus. 29. mars er vi i Tistedal baptistkirke, hvor jeg skal tale i gudstjenesten og ha et seminar etterpå. 4.-5.mars skal jeg ha fastebetraktninger i Gjøvik kirke.

Dagene er innholdsmettede, men også slitsomme, ikke minst på grunn av store smerter. Takk til alle dere som husker May Sissel og meg - og Poirot - i deres bønner. Det verdsettes høyt.

Vi trenger oppmuntringer

Poirot, hunden vår, trenger oppmuntringer! Han fyller 13 år i januar, og det er ofte utfordringer med å klare å komme seg opp trappa til stua vår. Han står nede i gangen og kvier seg. Det hjelper ikke å rope på ham, da står han bare å bjeffer. Vi må plystre på ham. Det er noe med plystringen som er uimotståelig. Da får han mot.

Vi trenger alle oppmuntringer. Særlig om vi opplever tøffe tider, hvor det kreves mot for å møte hverdagene med dens utfordringer. Vi trenger ikke så mye formaninger, som vi trenger heiarop! Vi trenger medvandrere. Og vi trenger bekreftelser. Vi trenger at noen ser oss.

Derfor er det så trist når kristne baksnakker eller snakker nedsettende om andre kristne. Vi trenger kristne som fremsnakker. 'Kjærligheten,' sier Guds ord, 'skjuler en mengde synder'.

La oss heie på hverandre! Oppmuntre hverandre! La oss fremsnakke hverandre!

Takk til alle som oppmuntrer meg og heier på meg. Det trengs når dagene er onde, skjelvingen er stor og kroppen smerter.

En gave

I dag er vår kjære Wheaton terrier, Poirot, 11 år. Jeg pleier å si: han er en firbeint gave bestående av ubetinget kjærlighet! Alltid like glad, alltid like positiv, alltid der for oss. Det var vært elleve morsomme år. En fantastisk støtte på mine dårlige sykdomsdager. Han har sittet ved siden av meg med labben på brystkassa når jeg har hatt anginaanfall. Han har varslet når jeg har hatt lavt blodsukker, og han går ved siden av meg når Parkinsons gjør meg ustø.

Og så har vi veldig mange gode og lange samtaler! Han er den beste sjelesørgeren. Alltid lyttende. Noen ganger skakker han på hodet og ser meg djupt inn i øynene og forteller meg at han elsker meg uansett.

I dag skal han få det beste han vet : pølser med 'knekkelyd'.

Avtale med Poirot

I dag har Poirot og jeg gjort en avtale. Han lurte på om jeg kunne bli hjemme, så kunne vi snakke litt sammen. Han kom til meg mens jeg satt i godstolen i dag tidlig, stilte seg på to bein, så meg djupt inn i øynene før han la hodet i fanget til meg og sa: Kan du ikke bli hjemme i dag?

Så fikk jeg en suss på skjegget, og en til og enda en.

Det har vært travle dager. Til og fra Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud onsdag, torsdag og fredag. 2 timers kjøring hver dag. Og i går havnet jeg rett fra fastlegen og til sykehuset med mistanke om blodpropp i lungene. Det ble mange undersøkelser og prøver. Heldigvis var det ikke det, men problemene med lungene setter sitt preg på hverdagene. Ikke minst blir jeg sliten og på grunn av spent muskulatur tar øresusen litt overhånd. Man får gjerne spente muskler på grunn av mye smerte.

Så nå tar jeg det med ro. Drikker Yorkshire tea - finnes ikke noe mer oppkvikkende - leser Bibelen, ber og forbereder meg på å preke i International Baptist Church i Sandvika kl.11.00 i morgen. Jeg skal tale om hemmeligheten ved å lytte til Gud. Da er det fint at Poirot lærer meg et og annet om det. Han er full av visdom.

Og så skal Poirot og jeg snakke sammen, som avtalen er. Han kommer ruslende nå for å få mer kos.

Selv-ivaretagelse

Selv-ivaretagelse. Jeg smaker på ordet. Det var fastlegen min som minnet meg om det her om dagen. Hun er en klok lege.

Å ta vare på seg selv er ikke egoistisk. Det er livsnødvendig. Ikke bare for trivselen, men for kroppen. Ja, for ånd, sjel og kropp. Og tar du ikke vare på deg selv, kan du ikke klare å ta vare på andre på en god måte.

Som kristne er vi flinke til å tjene. Det er en viktig del av troen vår. Men vi kan bli litt for flinke. Noen nærmest selvutslettende. Og noen blir utnyttet, fordi de er snille. De stiller gjerne opp, men de opplever sjeldent det motsatte. Det er ingen god følelse.

I går var jeg hjemme. Helt uten noen forpliktelser. Med tekoppen. Og mange gode samtaler med vår Wheaton terrier, Poirot. Utrolig hvor mye kjærlighet og god oppmerksomhet som finnes i en hund. Det ble en god dag. Så langt.

På ettermiddagen ble jeg dårlig. Pusteproblemer på grunn av lungesykdommen. Et hjerte som slår veldig urolig. Øresus som tar overhånd. Må kaste opp. Slik er også mine dager.

Livet er litt av hvert.

På kvelden kjenner jeg meg bittelitt bedre og blir med min kjære på besøk til gode venner. Med årene forstår man hvor mye vennskap betyr. Vi blir ikke så lenge. Formen er ikke på topp. Hjerte og lunger og øresus krangler fortsatt med meg. Undres på hvordan natten blir. Det er sjelden de er gode.

Men alt kviler i Guds hender - også mitt liv. I kveld kommer jeg nok en gang til å be det som er blitt 'min' bønn:

"I din hånd overgir jeg min ånd." (Salme 31,6)

I dag har jeg nok en gang gjort meg erfaringer med selv-ivaretagelse. Jeg er helt sikker på at jeg kan bli mye flinkere til det. Poirot ligger ved siden av meg og passer på meg.

Poirot - en god venn når man blir syk

Hunden er virkelig menneskets beste venn! Det fikk jeg erfare i dag.

Hos fysioterapeuten min i går fikk jeg lungefysioterapi. Det er første gangen etter at jeg fikk vite at jeg har en lungesykdom. Jeg var ikke i god form etterpå, men i dag ble jeg verre. I morgentimene kastet jeg opp og hadde vondt for å puste.

Det merket vår Wheaton Terrier Poirot. Den fotfulgte meg hele tiden, og stoppet jeg opp stoppet Poirot opp og fulgte meg hele tiden med øynene. Når jeg satte meg i sofaen la den seg med det samme ved siden av meg, og la den ene poten på beinet mitt som om han ville si:

- Her er jeg for å passe på deg.

Etter en stund slik la den så hodet på beinet mitt og sovnet. Men hele tiden årvåken. Hostet jeg, var den brått våken og så på meg. Så trygt og godt. Jeg takker Gud for at Han har skapt en så flott, snill og oppmerksom hund som Poirot.

På reise

I dag vil mesteparten av dagen gå med til hjemreisen fra Bjärka Säby. Men før vi setter oss i bussen skal jeg undervise om Fasten, og betydningen av fastetiden. Jeg skal komme tilbake til mer om dette senere på bloggen. Vi trenger å gjenoppdage betydningen av fasten og askesen.

Det er en som venter veldig hjemme, og det er vår herlige Wheaton Terrier, Poirot (bildet). Gleder meg veldig til å se ham og familien igjen.

Mandag blir en spennende dag. Da skal jeg nok en gang inn på sykehuset for en større utredning av hjertet. Resultatene av prøvene som tas denne dagen vil avgjøre hva som vil skje videre med meg. Jeg er takknemlig for forbønn. Som jeg nevnte i gårsdagens bloggartikel har mange følinger ført til at jeg sliter med synsproblemer. Er takknemlig for fortsatt forbønn for dette, og spesielt for mandagen.

Takk til alle dere som følger bloggen. Når jeg har kommet hjem vil det bli litt mer regelmessighet i bloggen enn det har vært de siste dagene.

Poirot stakk av med trosbekjennelsen

I dag stakk vår Wheaton Terrier, Poirot, av med Den apostoliske trosbekjennelsen! En gjennomgang av Den apostoliske trosbekjennelsen, ført i pennen av William Barclay, lå på stuebordet og bærer nå tydelige preg av å ha blitt smakt på av Poirot. Jeg har ham mistenkt for å bruke Den apostoliske trosbekjennelsen til å villede oss! May Sissel satt nemlig ved spisebordet, og ved å få oss til å løpe etter seg, kunne han slippe Trosbekjennelsen og stjele maten! Hvis han ikke da egentlig er interessert i teologi og lærespørsmål?

Den apostoliske trosbekjennelsen er forøvrig en veldig fin måte å introdusere den kristne tro for en som er interessert i å vite mer. Hvorfor ikke invitere ikke-kristne venner til en studiesirkel med utgangspunkt i Den apostoliske trosbekjennelsen? Eller bruke den i oppfølgingsarbeidet etter Alpha-kurs?

Jeg siterer den ofte i mine bønnestunder. Det er godt å fremsi den og tenke igjennom hva vi tror og hva vi bygger vår tro på:

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmen kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

En god ettermiddag på Mamre

Sammen med vår Wheaton Terrier Poirot, og Benedicte, datteren vår, hadde jeg en kjempeflott ettermiddag på Mamre i går. Jeg elsker disse høstdagene, da lufta er så klar og det er frostrim på marken. Det er lenge siden Benedicte har vært med til koia, som det var ekstra koselig å ha henne med. En fin tur fikk vi også. Poirot elsker dette landskapet, og han trives veldig godt i selve koia. Når han og jeg er der sammen pleier vi også å ta oss en liten lur. På litt kalde dager som disse, når vi fyrer opp i den lille Jøtulovnen blir det veldig fort varmt på de 7,5 kvadratmeterne, og da er det godt å bikke seg nedpå en liten sengebrisk og slumre litt. Sist vi gjorde det hoppet Poirot opp på magen min og la seg til å sove der. Da holdt jeg varmen ekstra godt! Bikkja er litt av en varmeovn. Mens disse linjene skrives ligger den ved siden av stolen min, godt kroet sammen. Jeg tror jammen den snorker litt!

Bildet av Poirot og meg har Benedicte tatt.

Ønsket vekommen hjem av Poirot

Herlig å bli nedrent av en ivrig Wheaton Terrier som overøser deg med en hunds hengivenhet, i det man kommer inn døra hjemme. Takk for all forbønn i forbindelse med møtene på Sunnmøre. Stemmen holdt akkurat til gudstjenesten var ferdig. På vei hjemover forsvant den helt. Får knapt frem et ord, selv ikke hviskende. Gudstjenesten ble en veldig fin avslutning på møtene denne helgen. Lovsangsteamet i Sula Frikirke deltok, vi feiret nattverd sammen, og fremsa den Nikenske trosbekjennelsen. Jeg talte om å gjøre seg personlige erfaringer med Gud, og lære seg til å bringe sin sjel til ro. Pastor Jan Løkkeberg leder en flott menighet. Det var veldig åpent å tale Guds ord, og responsen av god. Det ble mange fine samtaler etterpå, og jeg fikk solgt mange bøker. Pastor Jan Løkkeberg minnet meg på at vi traff hverandre første gang i forbindelse med LOVE EUROPE konferansen i Offenburg i Tyskland for over 20 år siden. På denne konferansen som samlet 7000 ungdommer, som etter konferansen skulle sendes ut på evangeliseringsteam til ulike europeiske land, talte jeg for de skandinaviske deltagerne. Jeg husker at jeg gjorde det, men jeg kunne ikke huske hva jeg preket om. Det husket Jan! Det var om bønn! Jeg trives veldig godt blant Den evangelisk lutherske frikirkes folk. Det tenker jeg mer og mer over, og det skal bli hyggelig å få komme tilbake til Sula Frikirke ved en annen anledning. Det var også så fint å gjenoppfriske vennskapet med Jan, og få møte hans familie. Jeg hadde også gleden av å treffe gode venner som har bosatt seg på Langevåg: ukraiske Oksana og sunnmørske Kurt Andre Henriksen. Oksana tilhørte menigheten jeg var pastor for på Lillehammer, da hun traff Kurt Andre, som på det tidspunktet var kretssekretær i Normisjon. De ble kjærester, og gift og er nå foreldre til tre. I dag arbeider Kurt Andre i SI-reiser. Det var så hyggelig å møte dem igjen. Bloggen blir nå oppdatert som vanlig. Takk for deres tålmodighet. Det fantes ingen mulighet til å oppdatere den så lenge møtene pågikk. Nå går jeg rolige dager i møte, og jeg ser frem til å ta turen inn til bønnekoia igjen. Bildet viser vår kjære Wheaton Terrier, som lyder navnet Poirot. Du må gjerne be om at jeg får stemmen tilbake!

Langs et fjellvatn

Et besøk av en venn av familien fra Frekhaug, solskinn og et hjerte som ikke kranglet for mye gjorde at vi satte oss i bilen og kjørte til Gausdal Vestfjell i går. Med på ferden var både min kone, vår datter Benedicte, hunden vår Poirot og Liv Høivik - vennen fra Frekhaug. Gausdal Vestfjell som også huser Norges minste nasjonalpark, hører med blant mine absolutte favorittsteder. Hit dro May Sissel og jeg to uker etter bryllupet vårt for å tilbringe vår andre helg som nygifte i telt langs min favorittelv. Hit har vi også gjennom årenes løp tatt med gode venner, for at de skulle oppleve den vakre naturen. Og hit har jeg reist alene, blant annet for å oppleve et Storlom par som hekket på et av vannene her. Denne fuglen er så spesiell. Når den har funnet sin make, så holder de sammen for resten av livet, og kommer tilbake til samme sted hvert eneste år for å hekke. Å høre Storlom-skriket får meg til å kjenne dragningen til villmarka. Jeg trives i skog og fjell, bedre enn jeg gjør i storbyer. Stillheten, suset fra elvene, raslingen i bladkronene på fjellbjørka, fiskevàket - når alt dette veves sammen så er det meg. Men så er jeg født og oppvokst med skog rundt meg, så det har nok satt sitt preg. Jeg elsker å plukke bær, det er min store hobby, men ennå er det for tidlig med blåbæra.


Hans Børli hører med til de lyrikerne jeg stadig vender tilbake til. Et av hans dikt passet så godt på det vi så i går, nemlig myrulla. Det heter Myrulla på Lomtjennsmyrene:


Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!


Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
heime på jorda.


Det er min kjære som har tatt bildet av meg og Poirot nede ved favorittelva mi. Å kjenne vinden leke med graset, og se de ville blomma på skrinn jord, og lute ryggen mot en vridd furulegg, og kjenne den mjuke pelsen til Wheaton terrieren, og samtidig være omgitt av sine kjære - hva mer kan du ønske deg en midtsommarsdag? Det gav inspirasjon og hvile og ro innfor operasjonen som venter. Livet kjennes skjørt og sårbart når sykdommen trer seg så nært.

Sårbare dager, en diktsamling og Guds farsomsorg

Dette har vært en underlig, og vanskelig dag. En krevende undersøkelse, en nærmest total utmattelse og et hjerte som slett ikke vil slå som det skal er noe av ingrediensene. Det er dager som dette hvor en mer enn noe annet trenger å oppleve Guds farsomsorg. Og det opplevdes som et håndtrykk fra Gud, når jeg i postkassen vår fant en liten pakke som inneholdt et brev og en aldeles nydelig diktsamling. Fra en av bloggens lesere på sørlandet. Tårene fikk fritt spillerom da, både mens jeg leste det gode brevet, og kikket på det vakre illustrasjonene i diktsamlingen. Nå i kveld har jeg tenkt å brygge meg en god kopp te, tenne opp i peisen, kroe meg i godstolen og lese disse diktene. En stor takk til hun som sendte meg dette, og oppmuntret meg på en dag som denne!

En gjør seg så mange tanker på slike sårbare dager. Nå går jeg å venter på resultatene av dagens undersøkelse. Må si at jeg gruer meg litt til resultatet av den. Slike dager som dette er dager hvor jeg tenker mye på framtiden, om hvordan den blir. Joda, jeg vet at vi ikke skal gjøre oss bekymringer. Corrie ten Boom har sagt: "Bekymring er som en motor som går på tomgang. Du forbruker energi, men du kommer ingen steder, det er ingen drivkraft." Den gamle hollandske damen har sikkert helt rett, men jeg bekymrer meg likevel. Hennes råd var: "Gi deg ikke - gi deg over." Herli ligger selve hemmeligheten. Framtiden er i Guds hender, uavhengig av resultatene fra rønteninstituttet.

Jeg leser Salmenes Bok - igjen, og fra dagens lesning heter det: "Det er mange som sier: Hvem vil vise oss det gode? Herre, løft Ditt ansikts lys over oss! Du har gitt meg glede i hjertet, mer enn de andre da de fikk korn og vin i overflod. I fred vil jeg både legge meg ned og sove. For Du, Herre, bare Du, la meg bo i trygghet." (Salme 4,7-9)

Dagens bloggbilde er hentet fra forrige sommers vandring i Rondane nasjonalpark, sammen med sønnen min, som har tatt bildet, og Poirot, vår trofaste følgesvenn. 4. januar ble han ett år gammel. I dag drømmer jeg om at det skal komme dager da jeg fungerer så godt at det blir en ny tur inn i fjellenes verden.

Imellomtiden skal jeg lese diktene jeg fikk. Lyrikk og poesi, har ved siden av Bibelen, vært til stor glede og velsignelse for meg, og er det. Kanskje er det en av årsakene til at jeg ofte dras mot poesien som også finnes i Den Hellige Skrift. Den taler ofte sitt eget språk om livserfaringer - på godt og på vondt.

(Foto: Joachim Hansen)

På tur med Poirot en høstdag i oktober

Etter å ha tilbrakt deler av dagen i går på sykehuset for nye undersøkelser av hjertet, og med en elendig fysisk form mesteparten av gårsdagen, var det godt kunne ta med seg hunden vår Poirot, inn til bønnekoia og tilbringe litt tid der idag. Været viste seg fra sin aller beste side, og det var så varmt at jeg kunne sette meg på trammen og hvile meg der. Bivirkningene av medisinene jeg tar, gjør at det er ikke så veldig lenge jeg skal gå, før jeg blir så sliten at jeg må sette meg ned. Men før jeg kom så langt at jeg gikk inn til koia, som bare er en femminuttes spasertur fra parkeringsplassen, gikk jeg en tur med Poirot. Det er så flott å se at den også koser seg i det flotte høstværet, og trives med å gå våre små spaserturer. Det er jo så mye som det må luktes på, og som må undersøkes nærmere! Jeg føler en egen trygghet å ha den med meg, siden den er god til å varsle når det er en føling underveis. Fra trammen på koia har jeg en kjempeflott utsikt til Skumsjøen, som disse høstdagene bærer sitt navn med rette. Litt vind lager skumtopper på de små bølgene. Her oppe står løvskogen i sine vakreste farger, og det er høyt gress rundt koia, som svaier i vinden. Jeg satt på trammen og sang salmer! Sist jeg var her inne tok jeg med meg en gammel sangbok som kalles "Evangelisten". Det er veldig mange nye sanger som jeg synes både er flotte, nydelige og som er til stor hjelp i tilbedelsen. Men jeg er også veldig glad i de gamle salmene og vekkelsessangene. Hele dette året er det en sang som har fulgt meg på nesten hvert eneste møte eller gudstjeneste hvor jeg har deltatt, og det er sangen: "Jesus det eneste". Den sangen hørte jeg første gang i bisettelsen etter min far. Da var jeg bare 12 år gammel. Den sangen har siden den gangen betydd svært mye for meg. Men i dag sang jeg: "Hellig, hellig, Herre Gud Allmektig" Det kjentes både riktig og godt. Jeg elsker dette stedet her oppe, og er så takknemlig for å ha dette lille stedet hvor jeg kan trekke meg tilbake. Nå går jeg og drømmer om en kano, som jeg kunne ha liggende her, og som kunne brukes nede på Skumsjøen. Tenk å kunne sitte der en stille sommer eller høstdag, padle litt og bare nyte stillheten og naturen! Den kanoen har jeg ført opp på bønnelista mi.

Med Poirot i bønnekoia

I går dro Poirot og jeg inn til bønnekoia mi, for å tilbringe ettermiddagen og kvelden sammen. Min gode venn Odd Elvesveen stakk også innom, og vi hadde en god bønnestund. Det er alltid godt å be sammen med gode venner. Selv om det er så mye spennende å oppleve for en åtte måneder gammel Wheaton terrier, slo Poirot seg til å ro etter hvert som varmen bredte seg i koia. Etter at Odd var gått igjen, ventet jeg i koia til det begynte å mørkne utenfor, før jeg satte kursen hjemover. Det gjenstår litt arbeid inne i koia for å få utvidet den ene benken til en sengeplass, og da skal jeg nok også benytte anledningen til å overnatte. Med hunden vår tilstede føler jeg meg trygg. Den er god til å varsle når en føling er underveis, og det er veldig god mobildekning herfra, om jeg skulle trenge hjelp. Et par av mine gode venner har nå fått nøkkel til koia, som forøvrig heter Mamre, så den kommer til å bli enda mer brukt i tiden framover. Selv synes jeg denne tiden av året er så flott. September med sin krystallklare luft, rimfrosten som setter seg i det høye gule gresset som finnes rundt koia, og sola som fortsatt varmer. Og ikke minst alle fargene. Det er så vakkert. Det er en slik glede ved det å få være til, oppleve alt det vakre Gud har skapt og kunne fryde seg over vår Fars store og dype kjærlighet til oss alle. (Foto: Benedicte Hansen)