Min tro, del 9

I det andre leddet i den apostoliske trosbekjennelsen, heter det:

'pint under Pontius Pilatus ...'

I møte med den romerske guvernøren eller prefekten i Israel, i den daværende romerske provinsen Judea, møter ikke Jesus bare en representant for den romerske okkupasjonsmakten, men Han møter selve verdens-systemet, som står Gud i mot. Pilatus står som en representant for det bibelske begrepet 'verden', altså det diamentralt motsatte verdisystemet til Guds rike! Det fremkommer med all tydelighet i det svar Jesus gir til Pontius Pilatus, på spørsmålet: 'er du jødenes konge':

'Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden'. (Joh 18,36)

I julen har jeg sett på en serie med programmer fra National Geographic Channel. Et av dem handlet om Pontius Pilatus. I dette svært interessante programmet fremkom det opplysninger om at Pilatus muligens kom fra en folkegruppe i Italia som var kjent for opprør mot det romerske imperiet. Men Pilatus ble en svoren tilhenger av keiseren, og viste sin lojalitet gjennom sin brutalitet og grusomhet. Om disse opplysningene stemmer, var Pilatus en forræder mot sin egen folkegruppe.

Pontius Pilatus var romersk prokurator eller landshøvding i Samaria, Judea og Idumea i årene 26-36. Etter avsettelsen av fjerdingfyrsten Arkelaus i år 6 e.Kr, ble dennes tetrarki bestyrt av romerske prokuratorer. Pilatus var den femte i rekken av de syv landshøvdingene som i årene 6-41 e.Kr som forvaltet dette området. Han ble utnevnt av keiseren selv og som sine forgjengere residerte han i Cæsarea, ved havet.

Utenombibelske kilder, som den romerske historieskriveren Tacitus og de jødiske historikerne Josefus og Filo, beskriver Pilatus som en grusom mann. Allerede fra begynnelsen av kom han i klammeri med jødene, og ble forhatt av dem.

Jesus var tydelig på at keiseren og Gud var to ting som måtte skilles at, og ikke blandes sammen:

'Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!' (Mark 12,17)

Det ble derfor katastrofalt galt når kirken på et senere tidspunkt gikk sammen med staten. Keiseren representerer det som er motsatt av det Guds rike handler om, og en allianse mellom keiser og kirke, blir derfor en vanhellig allianse.

Når vi i trosbekjennelsen bekjenner at Jesus ble 'pint under Pontius Pilatus', så knytter vi korsfestelsen til en faktisk historisk hendelse. Det er noe som skjedde på et konkret sted, til en konket tid, med konkrete historiske personer til stede.

(fortsettes)

Min tro, del 8

I det andre leddet i Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

"Jeg tror på Jesus Kristus ... født av jomfru Maria..."

Siden tidlig kristen tid har de siste syv dagene før jul vært preget av Den gamle pakts venting på Messias. Man har gjerne lest to av gamle pakts profetskikkelser: Jesaja og døperen Johannes. I Den nye pakt får denne venting sin fullendelse med Ordet som blir menneske. I Maria opphører vår venting, gjennom henne kommer Gud til oss.

Akkurat dèt er blitt så stort for meg denne adventstiden: gjennom Maria kommer Gud til oss.

Hun er Guds mor.

Jomfruen som ble med barn, fødte ikke bare et menneskebarn, men Gud-mennesket Jesus Kristus. Ifølge Hl.Johannes av Damaskus er det slik at navnet 'theotokos' - Guds mor - 'omslutter hele mysteriet i den guddommelige frelsesplanen'. Biskop Ignatios av Antiokia kalte Marias barnefødsel 'et mysterium som skal ropes ut høyt'. Det er jo dette som er det veldige med inkarnasjonen: Gud ble menneske! Derfor kan ikke Maria bli noe annet enn Guds mor. Jeg vet at dette vekker sterke reaksjoner hos enkelte, men vi kan likevel ikke fornekte det som faktisk skjer i og med Jesu fødsel, selv om noen mener seg å vite at dette kun er et romersk-katolsk dogme. Det er det, men det er eldre enn Den romersk-katolske kirke! Det er en historisk hendelse som skjer i overgangen mellom Den gamle- og Den nye pakt, og innevarsler Guds nye tid for hele menneskeslekten.

I jomfru Maria tok Guds Sønn opp hele menneskenaturen, kropp og sjel, i kraft av guddommelig allmakt, for kraften til Den Høyeste overskygget Maria og Helligånden kom over henne. På denne måten ble Ordet kjød. Og ved det sanne og ekte morskap som jomfru Maria utøvde, ble Frelseren forenet med menneskeslekten.

Alt står og faller med jomfrufødselen! Om Jesus ikke ble født av en jomfru, er Han heller ikke vår Frelser! Da hadde Han bare vært et menneske, og et menneske kan aldri frelse oss. Det kan kun Gud-Ordet, som ble kjød, som ble menneske. Så viktig - ja så avgjørende - er troen på at Jesus er 'født av jomfru Maria ...'

Likevel ærer vi ikke Maria som 'guddommelig, men som Guds mor etter kjødet,' sier Johannes av Damaskus. Hun er Herrens tjenerinne, hun sa ja til dette veldige: å bli mor til Gud Ordet.

John Bell, fra Iona, har skrevet en salme jeg er blitt glad i. Den er oversatt av Sven Aasmundtveit i år 2000:

Det lød ingen susing av vind noe sted.
På tunet, ved døren, var ingen å se.
Det var ingen føtter som listet se stilt,
men en engel og en kvinne og et ord hvisket mildt.

Maria, Maria,
se hit, ikke flykt,
Guds nåde er med deg,
vær trygg, ikke flykt.
For tiden er kommet,
Guds svar på all bønn.
Du er hun som er blitt utvalgt
til å føde Guds Sønn.

Det barn som skal komme,
har Guds rike med,
til dom over noen,
for mange til fred.
Den siste, den første,
et tegn og Guds ord,
blir beseiret og skal seire,
er av himmel og jord.

Et løfte om rikdom,
om ære og lønn,
ble aldri gitt henne
som fødte Guds Sønn.
Maria var villig,
hør svaret hun ga:
Jeg er Herrens tjenerinne,
bær tilbake mitt ja.

Min tro, del 5

Vi er nå kommet til det andre leddet av Den apostoliske trosbekjennelsen:

"Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde."

La oss se nærmere på hver enkelt del:

"Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn..."

Med denne trosartikkelen trer vi inn i historien og tiden. I det første leddet har vi oppholdt oss i det som har med den evige verden å gjøre. Når vi tenker på Gud beveger vi oss i den tidløse sfære; men når vi tenker på Jesus, tenker vi på historiske begivenheter som er selve fundamentet i den kristne tro.

Jesu fødsel handler om Gud som trer ut av evigheten og går inn i tiden.

Alt handler om Kirkens kanskje vakreste ord: inkarnasjonen. Dette ordet får sitt uttrykk i prologen til Evangeliet etter Johannes:

"Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss .." (Joh 1,14)

Dette verset kan også oversettes: 'Og Ordet ble menneske og slo opp sitt telt i blant oss'.

I Jesus får den Gud vi bekjenner oss til i det første leddet av denne trosbekjennelsen, et ansikt. Apostelen Paulus skriver i Kol 1,15:

'Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte...'

På gresk er ordet for bilde 'eikon'. Så vi kan oversette Kol 1,15 slik: 'Han er den usynlige Guds ikon'.

Jesus kom for å vise oss hvem Faderen er. Etter å ha svart på et spørsmål som Tomas stiller: 'Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien?' svarer Jesus: 'Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg', er Filip fortsatt i tvil:

'Filip sa til ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss!'

Da svarer Jesus: 'Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du jenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg?' (Joh 14,5flg)

(fortsettes)

Min tro, del 3

En rett oppfatning om Gud er nødvendig. Ikke bare gjelder det teologisk, men også vårt praktiske hverdagsliv. For et menneske som kommer til rett tro på Gud befries fra tusenvis av jordiske problem, fordi man da innser hvor små og tidsbegrensede disse problemene er, sammenlignet med den Gud vi tror på. I møte med GUD - Den Evige, Uforanderlige, Hellige, Suverene, opplever man sin litenhet og ubetydelighet - og ikke minst fortapthet. Man opplever det som en byrde, og denne byrdens tyngde. Men om mennesket ikke opplever den, blir evangeliet uten betydning. Først når man aner hvor stor og opphøyet Gud er, forstår man at man har behov for en Frelser! For alle de som har en lav forestilling om Gud går evangeliets kraft tapt.

Derfor er det svært betenkelig at det forkynnes så lite om Guds hellighet i vår tid. Men det blir ingen sorg over synd og ingen Åndens byrde før vi får se Gud opphøyd. Av menneskehjertets synder er vel ikke noen mer avskyelig for Gud enn avgudsdyrkelsen, for den er jo et vrengebilde av Gud. Et menneske som huser en slik synd i sitt hjerte mener at Gud er annerledes enn det Han er, hvilket i seg selv er en uhyggelig synd, og erstatter den ene sanne Gud med en gud lik en selv.

Skyldes den manglende hellighetsforkynnelsen at vi selv ikke har møtt den tre ganger hellige Gud?

Profeten Jesaja hadde et skjellsettende møte med Gud:

"I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av hans kåpe fylte templet. Serafer sto omkring ham. Sek vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han, Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet. Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt med røk. Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarene Gud." (Jes 6,1-5)

Gud er kjærlighet! Ja, det er en side av Hans karakter. Om vi bare forkynner denne ene siden av Gud, forkynner vi en annen Gud enn den Bibelen taler om! La oss akte oss for at vi i vår hovmodighet tror at avgudsdyrkelse bare består i å falle ned og tilbe synlige gjenstander og at siviliserte mennesker er fri fra slikt. Avgudsdyrkelsens vesen består i at man forestiller seg Gud på en måte om er Ham uverdig.

(fortsettes)

Poirot stakk av med trosbekjennelsen

I dag stakk vår Wheaton Terrier, Poirot, av med Den apostoliske trosbekjennelsen! En gjennomgang av Den apostoliske trosbekjennelsen, ført i pennen av William Barclay, lå på stuebordet og bærer nå tydelige preg av å ha blitt smakt på av Poirot. Jeg har ham mistenkt for å bruke Den apostoliske trosbekjennelsen til å villede oss! May Sissel satt nemlig ved spisebordet, og ved å få oss til å løpe etter seg, kunne han slippe Trosbekjennelsen og stjele maten! Hvis han ikke da egentlig er interessert i teologi og lærespørsmål?

Den apostoliske trosbekjennelsen er forøvrig en veldig fin måte å introdusere den kristne tro for en som er interessert i å vite mer. Hvorfor ikke invitere ikke-kristne venner til en studiesirkel med utgangspunkt i Den apostoliske trosbekjennelsen? Eller bruke den i oppfølgingsarbeidet etter Alpha-kurs?

Jeg siterer den ofte i mine bønnestunder. Det er godt å fremsi den og tenke igjennom hva vi tror og hva vi bygger vår tro på:

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmen kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Rich Mullins synger den apostoliske trosbekjennelsen. Nydelig og sterkt.