Et besøk av en venn av familien fra Frekhaug, solskinn og et hjerte som ikke kranglet for mye gjorde at vi satte oss i bilen og kjørte til Gausdal Vestfjell i går. Med på ferden var både min kone, vår datter Benedicte, hunden vår Poirot og Liv Høivik - vennen fra Frekhaug. Gausdal Vestfjell som også huser Norges minste nasjonalpark, hører med blant mine absolutte favorittsteder. Hit dro May Sissel og jeg to uker etter bryllupet vårt for å tilbringe vår andre helg som nygifte i telt langs min favorittelv. Hit har vi også gjennom årenes løp tatt med gode venner, for at de skulle oppleve den vakre naturen. Og hit har jeg reist alene, blant annet for å oppleve et Storlom par som hekket på et av vannene her. Denne fuglen er så spesiell. Når den har funnet sin make, så holder de sammen for resten av livet, og kommer tilbake til samme sted hvert eneste år for å hekke. Å høre Storlom-skriket får meg til å kjenne dragningen til villmarka. Jeg trives i skog og fjell, bedre enn jeg gjør i storbyer. Stillheten, suset fra elvene, raslingen i bladkronene på fjellbjørka, fiskevàket - når alt dette veves sammen så er det meg. Men så er jeg født og oppvokst med skog rundt meg, så det har nok satt sitt preg. Jeg elsker å plukke bær, det er min store hobby, men ennå er det for tidlig med blåbæra.
Hans Børli hører med til de lyrikerne jeg stadig vender tilbake til. Et av hans dikt passet så godt på det vi så i går, nemlig myrulla. Det heter Myrulla på Lomtjennsmyrene:
Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!
Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
heime på jorda.
Det er min kjære som har tatt bildet av meg og Poirot nede ved favorittelva mi. Å kjenne vinden leke med graset, og se de ville blomma på skrinn jord, og lute ryggen mot en vridd furulegg, og kjenne den mjuke pelsen til Wheaton terrieren, og samtidig være omgitt av sine kjære - hva mer kan du ønske deg en midtsommarsdag? Det gav inspirasjon og hvile og ro innfor operasjonen som venter. Livet kjennes skjørt og sårbart når sykdommen trer seg så nært.
Hans Børli hører med til de lyrikerne jeg stadig vender tilbake til. Et av hans dikt passet så godt på det vi så i går, nemlig myrulla. Det heter Myrulla på Lomtjennsmyrene:
Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!
Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
heime på jorda.
Det er min kjære som har tatt bildet av meg og Poirot nede ved favorittelva mi. Å kjenne vinden leke med graset, og se de ville blomma på skrinn jord, og lute ryggen mot en vridd furulegg, og kjenne den mjuke pelsen til Wheaton terrieren, og samtidig være omgitt av sine kjære - hva mer kan du ønske deg en midtsommarsdag? Det gav inspirasjon og hvile og ro innfor operasjonen som venter. Livet kjennes skjørt og sårbart når sykdommen trer seg så nært.
