Herre, hjelp meg til å være snillere mot meg selv

Herre, tilgi meg at jeg har hatt det så travelt alltid. Jeg skulle ha vært mye snillere mot meg selv. Ikke utsatt så mange ting, men tatt mer vare på hverdagene, de små øyeblikkene. Latt flere ting ligge, og heller tatt den turen ut i skogen jeg tenkte jeg skulle ha gjort. Eller lagt meg på sofaen og dormet, og sluppet tak i alle utfordringene og problemene som måtte løses - trodde jeg.

Jeg skulle løpt mer, kastet arbeidsveska og tatt på turskoene og dratt til fjells. Jeg skulle tatt meg tid til å lytte til fuglene, latt humla suse, og ikke vært så seriøs.

Tilgi meg at jeg har brukt så mye tid på det som virkelig ikke betyr noe, og på vrange og vriene mennesker, som ikke har villet meg noe godt. Dermed har det blitt mindre tid på de som elsker meg, som bryr seg om meg og som vil meg vel.

Herre, slik sitter jeg å tenker mens jeg oppholder meg på Nevrologisk sengepost på Lillehammer sykehus. Jeg snakker med deg innimellom samtalene med nevrologen, fysioterapeuten og sykepleieren. Takk for disse gode menneskene som bryr seg om meg og vil gjøre det de kan for at hverdagene mine blir bedre. Herre, nå håper jeg det er en sammenheng mellom medisinene jeg tar og svimmelheten, og at det å redusere mengden medisin vil gi meg bedre livkvalitet. Det er ikke til å holde ut å være så svimmel og ustø.

Takk for kona mi, Herre, som har vært sammen med meg hele dagen. Støttet meg. Hvilken skatt, hun er. Takk for det gode vennskapet. Herre, du vet hvor høyt jeg elsker henne.

Og deg.

Jeg lærer noe hele tiden. Jeg skulle ønske jeg hadde hørt bedre etter og gjort flere av de tingene jeg drømte om.

Nå er noen av de drømmene uoppnåelige. Jeg får ikke den tiden tilbake.

Men, Herre, la meg bruke tiden jeg har nå - både til å hvile, le, drømme, nyte og hjelp meg med dette ordet: selvivaretagelse.

Det er jammen et vanskelig ord, Herre.

Og du vet, Herre, at jeg ikke kommer til å klare å gå ut på moltemyra senere i år, for beina bærer ikke, men husk at jeg ønsker meg to ting når jeg kommer til himmelen: en moltemyr og en soft ice maskin.

Om å sette grenser og ta vare på seg selv

Noen ganger kan relasjoner bli usunne. Det kan faktisk også gjelde vennskap som har vart en stund. Årsakene til dette kan være mange. For å ta vare på sin sjel må man da av og til sette grenser, og for enkelte er det en øvelse å være selvivaretagende. Noen kan lett bli overkjørt av sterke personligheter, eller av mennesker som på ulike måter vil utøve kontroll over deg. Mennesker som ikke tar hensyn til at du kan være sliten, nedfor, syk, sårbar, bør du holde deg unna.

Slipper du dem innpå deg kan det bli destruktivt. Noen ganger må man våge å si: Hit, men ikke lenger!

Det er ikke alle som har evne til å forstå andres livssituasjon, og det er heller ikke gitt at noen særskilte kall forstås. Det kan være så annerledes enn andres. Da er det lett å kritisere. Men vi er ikke kalt til å følge mennesker, men Herren. Veien må gås alene. Corrie ten Boom sa ved en anledning:

"Når Herren kaller deg, snu deg da ikke for å se hvem som følger etter deg!"

Johannes kapittel 10 har en tid vært et skriftsted jeg stadig har vendt tilbake til. Særlig de to første versene:

"Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene."

Selv-ivaretagelse

Selv-ivaretagelse. Jeg smaker på ordet. Det var fastlegen min som minnet meg om det her om dagen. Hun er en klok lege.

Å ta vare på seg selv er ikke egoistisk. Det er livsnødvendig. Ikke bare for trivselen, men for kroppen. Ja, for ånd, sjel og kropp. Og tar du ikke vare på deg selv, kan du ikke klare å ta vare på andre på en god måte.

Som kristne er vi flinke til å tjene. Det er en viktig del av troen vår. Men vi kan bli litt for flinke. Noen nærmest selvutslettende. Og noen blir utnyttet, fordi de er snille. De stiller gjerne opp, men de opplever sjeldent det motsatte. Det er ingen god følelse.

I går var jeg hjemme. Helt uten noen forpliktelser. Med tekoppen. Og mange gode samtaler med vår Wheaton terrier, Poirot. Utrolig hvor mye kjærlighet og god oppmerksomhet som finnes i en hund. Det ble en god dag. Så langt.

På ettermiddagen ble jeg dårlig. Pusteproblemer på grunn av lungesykdommen. Et hjerte som slår veldig urolig. Øresus som tar overhånd. Må kaste opp. Slik er også mine dager.

Livet er litt av hvert.

På kvelden kjenner jeg meg bittelitt bedre og blir med min kjære på besøk til gode venner. Med årene forstår man hvor mye vennskap betyr. Vi blir ikke så lenge. Formen er ikke på topp. Hjerte og lunger og øresus krangler fortsatt med meg. Undres på hvordan natten blir. Det er sjelden de er gode.

Men alt kviler i Guds hender - også mitt liv. I kveld kommer jeg nok en gang til å be det som er blitt 'min' bønn:

"I din hånd overgir jeg min ånd." (Salme 31,6)

I dag har jeg nok en gang gjort meg erfaringer med selv-ivaretagelse. Jeg er helt sikker på at jeg kan bli mye flinkere til det. Poirot ligger ved siden av meg og passer på meg.