Tause fårehunder

Jeg har noen venner som driver med sau. De har flere store hunder som er avlet spesielt for å passe på sauene deres. Hundene begynner å bjeffe og lar på den måten alarmen gå hvis det nærmer seg noe som kan skade sauene. Hvis faren nærmer seg, vil de forsvare sauene til døden. På grunn av tilstedeværelsen av gjeterhundene kan flokken beite på et sikkert beite. Uten lyden av sauehundenes bjeff, ville ikke beitet vært et trygt sted. Det samme gjelder for kirken. Våre fårehunder er i Skriften definert som vektere.

Ordet "vaktmann" har blitt definert som "å lene seg fremover" og "å se i det fjerne." Vi har åndelige gjeterhunder i Kirken som ved oppdrag og gave har blitt kalt av Gud til å lene seg fremover og se forbi våre antakelser om den nåværende åndelige virkeligheten for å se inn i fremtiden for å se og kunngjøre hva som kommer. Mens mange vil definere en vaktmann på muren som primært en bønnetjeneste, er det mye mer. Det er et tjeneste som slår alarm og tar grep hvis sauene er i fare.

«På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten.» (Jesaja 62:6). Mens de ber, observerer vaktmenn, lytter og kunngjør deretter det de ser. Det er ikke en stille tjeneste. Det er en "gjør som du blir fortalt" slags tjeneste. «Menneskesønn, jeg har satt deg til vekter for Israels hus; Hver gang du hører et ord fra min munn, så advar dem fra meg» (Esekiel 3:17).

Unnlatelse av å varsle får alvorlige konsekvenser. "Men hvis vekteren ser fienden komme og ikke slår alarm for å advare folket, er han ansvarlig for fangenskapet deres. De skal dø i sine synder, men jeg vil holde vekteren ansvarlig for deres død. (Esekiel 33:6,7)

Ikke alle som hører vaktmannens advarsel, vil følge kunngjøringen. «Jeg satte vektere over deg som sa: ‘Hør etter lyden av alarmen.’ Men du svarte: ‘Nei! Vi vil ikke legge merke til!’» (Jeremia 6:17).

Det er en nøktern irettesettelse for de som er kalt til å gjete Guds folk som ikke fungerer som vektere som velger å tie når de modig burde kunngjøre ubehagelige realiteter. «For lederne av mitt folk – Herrens vektere, hans hyrder – er blinde og uvitende. De er som stille vaktbikkjer som ikke varsler når fare kommer. De elsker å ligge, sove og drømme» (Jesaja 56:10).

Lyden av en vekters stemme er ikke ment å være en fredelig og imøtekommende lyd. Det kan høres ut som en skurrende bjeff fra en gjeterhund som kunngjør at et rovdyr nærmer seg. Det vil avbryte de som ligger rundt i uvitenhet om den nåværende åndelige virkeligheten, sover på sin vakt og drømmer i en vrangforestillingstilstand av frakobling fra det som er i horisonten og nærmer seg sauene med ond hensikt.

- Garris Elkins/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å gjete katter

Når Abba Moses fikk den tanken at han hadde beseiret sine lidenskaper, tilbrakte han en dag med å gjete katter inntil hans sinn kom seg ut av den illusjonen.

- Orthodox Gladness
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å sette grenser og ta vare på seg selv

Noen ganger kan relasjoner bli usunne. Det kan faktisk også gjelde vennskap som har vart en stund. Årsakene til dette kan være mange. For å ta vare på sin sjel må man da av og til sette grenser, og for enkelte er det en øvelse å være selvivaretagende. Noen kan lett bli overkjørt av sterke personligheter, eller av mennesker som på ulike måter vil utøve kontroll over deg. Mennesker som ikke tar hensyn til at du kan være sliten, nedfor, syk, sårbar, bør du holde deg unna.

Slipper du dem innpå deg kan det bli destruktivt. Noen ganger må man våge å si: Hit, men ikke lenger!

Det er ikke alle som har evne til å forstå andres livssituasjon, og det er heller ikke gitt at noen særskilte kall forstås. Det kan være så annerledes enn andres. Da er det lett å kritisere. Men vi er ikke kalt til å følge mennesker, men Herren. Veien må gås alene. Corrie ten Boom sa ved en anledning:

"Når Herren kaller deg, snu deg da ikke for å se hvem som følger etter deg!"

Johannes kapittel 10 har en tid vært et skriftsted jeg stadig har vendt tilbake til. Særlig de to første versene:

"Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene."

Om å gi sitt liv for sine venner

"Gode hyrder er villige til å legge ned sine liv for fårene (se Joh 10,11). Som åndelige ledere som vandrer i Jesu fotspor er vi kalt til å legge ned våre liv for vårt folk.

Å legge ned sitt liv kan i visse tilfeller innebære å dø. Men først og fremst betyr det å gjøre sitt liv - med den sorg og glede, ensomhet og nærhet, tilgjengelig for andre som en kilde til nytt liv.

En av de største gaver vi kan gi andre er oss selv. Vi tilbyr trøst og lindring, særskilt i vanskelige stunder, ved å si:

'Vær ikke redd, jeg vet hva du går igjennom og er med deg. Du er ikke ensom.'

På den måten er vi Kristus-like gjetere."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kjærligheten banker på hjertedøra vår, del 1

Heiner Köppschall (bildet), er nok et helt ukjent navn i Norge. Hele livet har han levd som gjeter. Gjetere skaper ikke de store overskriftene. Slik heller ikke med Heiner Köppschall.

Men i det nordlige England, og Wales, og så i East Sussex, hvor han de siste årene hadde tilsyn med 100 sauer og lam, var han en flere kjente til. Han elsket å slå av en prat med de som vandret fordi, eller som ville se den storslåtte grønnsakshagen hans.

Daglig var han å se vandrende og syngende, mens han så til flokken sin.

Selv om han hadde liten musikalsk trening, hadde han en uforglemmelig tenorstemme, og han elsket å synge: folkeviser, arier fra kirkelige oratorier, og kanskje mest minneverdig, Schubert's Lieder. Denne gaven kom godt til nytte veldig tidlig i livet.

Til vennene i Bruderhof kunne han fortelle:

'Jeg ble født et år før 2.verdenskrig i en by ved navn Stettin - den er del av Polen nå, hvor elven Oder renner ut i Den baltiske sjø. Så jeg vokste opp til lyden av sirener og vi måtte skynde oss til bomberommene, mens bombene falt rundt oss på alle kanter. Du kom ut av bomberommene, og gater og hus var bokstavelig slått i stykker. Av en eller annen grunn mistet jeg min mor. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men vi ble skilt fra hverandre på grunn av disse bombeangrepene. Dermed havnet jeg på gata og sov i ulike hus hver natt. Jeg sang, og folk slapp meg inn'.

Etter om lag to år som gatebarn ble han tatt med til et barnehjem:

'Og disse barnehjemmene, jeg vil ikke anbefale dem til noen! De var som helvete på jord. Den hadde en effekt på deg - du ikke stole på noen. Jeg husker en hendelse: En forstander hadde sin femtiårsdag og denne legen ba meg om å synge for henne. Jeg sang Der Mond Ist Aufgegangen ("The moon har forsiktig steget", en elskede kveldsang). Det er første gang jeg hørte en kvinne gråte'.

(fortsettes)