Derek Prince og hans danske kone og deres åtte adopterte barn, Jerusalem 1944

Dette er både et spesielt og ikke minst sjeldent bilde, hentet fra British Mandate Jerusalemites Photo Library og viser den nå så anerkjente bibellæreren Derek Prince og hans første kone, danske kone Lydia. Bildet er tatt i Jerusalem i 1944, og jeg ble oppmerksom på det gjennom en venn i går kveld.

Noen av bloggens lesere kjenner sikkert historien gjennom boken 'Stevnemøte Jerusalem' skrevet av Derek Prince. Har du ikke lest den ennå, anbefaler jeg den på det aller varmeste. Det er den forunderlige historien om hvordan Gud kaller en dansk lærerinne til å reise til Israel. Mer skal jeg ikke røpe. Du må lese den gripende historien!

Den danske misjonæren Lydia Christensen drev et barnhjem i Jerusalem for foreldreløse jødiske og arabiske barn, og hun og ektemannen Derek, adopterte åtte av dem. Det var nødstider i Israel. De opplevde fødselsveene til den nye jødiske staten.

Bildet viser, fra den eldste til den yngste: Tikvah Cohen, som var datter til Eliezer og Hadassa Cohen. De var restauranteiere i Jerusalem. Som spedbarn var Tikvah syk og døden nær. Lydia Christensen pleiet henne tilbake til livet. Etter hvert kom også hennes to søstre, Peninah og Ruhammah, til barnehjemmet.

Nest eldst var Johanne. Hennes etternavn er ukjent, men også det kan muligens være Cohen. Hennes familie eide et apotek. Hennes mor og far var et ungt par hvis familier hadde nektet dem å gifte seg. Johanne ble unnfanget i et forsøk på å tvinge giftermålet igjennom, men planen lyktes ikke og moren sto der uten noen form for støtte.

Neste var Miriam Katz, som var datter til en rabbiner. Mer informasjon om hennes har det ikke vært mulig å finne.

Så var det Kristen Faraj. Hun var datter til Bajees Faraj, hvis kone døde i barselseng, når Kristen ble født.

Neste er Anna, etternavn ukjent, datter av en 16 år gammel tysk jøde. Og til slutt Elisabeth, datteren til en sykepleier fra Skottland som tjenestegjorde i den britiske armeen og var stasjonert i Nasaret.

I denne videoen kan du møte Kristin og Johanna i dag:

https://www.youtube.com/watch?v=Q22WPDpKxqY

Her er første del av en video om Lydia Christensen, eller Lydia Prince:

https://www.youtube.com/watch?v=SzGsWGFhnBk

Her er andre del:

https://www.youtube.com/watch?v=FfAzmwCTGNI

Her er tredje del:

https://www.youtube.com/watch?v=mFpDl_c2RUU

Her er fjerde del:

https://www.youtube.com/watch?v=MpP8v-2z1xY

Det finnes 80+ etterkommere av disse barna, som lever i England, USA og Canada.

Kjærligheten banker på hjertedøra vår, del 1

Heiner Köppschall (bildet), er nok et helt ukjent navn i Norge. Hele livet har han levd som gjeter. Gjetere skaper ikke de store overskriftene. Slik heller ikke med Heiner Köppschall.

Men i det nordlige England, og Wales, og så i East Sussex, hvor han de siste årene hadde tilsyn med 100 sauer og lam, var han en flere kjente til. Han elsket å slå av en prat med de som vandret fordi, eller som ville se den storslåtte grønnsakshagen hans.

Daglig var han å se vandrende og syngende, mens han så til flokken sin.

Selv om han hadde liten musikalsk trening, hadde han en uforglemmelig tenorstemme, og han elsket å synge: folkeviser, arier fra kirkelige oratorier, og kanskje mest minneverdig, Schubert's Lieder. Denne gaven kom godt til nytte veldig tidlig i livet.

Til vennene i Bruderhof kunne han fortelle:

'Jeg ble født et år før 2.verdenskrig i en by ved navn Stettin - den er del av Polen nå, hvor elven Oder renner ut i Den baltiske sjø. Så jeg vokste opp til lyden av sirener og vi måtte skynde oss til bomberommene, mens bombene falt rundt oss på alle kanter. Du kom ut av bomberommene, og gater og hus var bokstavelig slått i stykker. Av en eller annen grunn mistet jeg min mor. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men vi ble skilt fra hverandre på grunn av disse bombeangrepene. Dermed havnet jeg på gata og sov i ulike hus hver natt. Jeg sang, og folk slapp meg inn'.

Etter om lag to år som gatebarn ble han tatt med til et barnehjem:

'Og disse barnehjemmene, jeg vil ikke anbefale dem til noen! De var som helvete på jord. Den hadde en effekt på deg - du ikke stole på noen. Jeg husker en hendelse: En forstander hadde sin femtiårsdag og denne legen ba meg om å synge for henne. Jeg sang Der Mond Ist Aufgegangen ("The moon har forsiktig steget", en elskede kveldsang). Det er første gang jeg hørte en kvinne gråte'.

(fortsettes)

Ukrainsk baptistfamilie tok til seg åtte barn

Anatolij og Valentina Skirdins har i mange år hatt en drøm om å starte et kristent familiebarnehjem i Lagansk i Ukraina. Ekteparet Skirdins er baptister. Og nettopp det gjorde myndighetene skeptisk. Men Lugansk var den eneste byen i Ukraina uten et barnehjem. Da Anatolij og Valentina henvendte seg til myndighetene for å ta ansvaret for et av barna som trengte hjelp, sa myndighetene tvert nei. En av dem sa: "Skal troende ta ansvar for disse barna? Over mitt lik!" Avslaget på deres søknad var ikke i Guds plan! Han ville det annerledes.

Over en tid fulgte myndighetene nøye med Anatolij og Valentina, og sakte men sikkert ble deres oppfatning av dem endret. De så to mennesker med en stor kjærlighet for de utslåtte og trengende i samfunnet. Anatolij og Valentina gikk skoler, og de la opp budsjetter og endelig i 2008 kunne det første familiebarnehjemmet i Lugansk åpne. Familien Skirdins har adoptert åtte barn: fire gutter og fire jenter, i alderen fra 4 til 15.

Anatolij og Valentina, som er aktive medlemmer av den lokale baptistmenigheten, lovpriser Gud for Hans store trofasthet og vitner om hvordan Han har lagt alt til rette for dem. Arbeidet med barna er til stor velsignelse for dem, men samtidig også utfordrende. Ikke minst fordi de skal følge opp skolearbeidet deres. Vi anbefaler Anatolij og Valentina og deres åtte barn til bloggens forbedere, slik at de kan være med på å huske dem i bønn.