Keltisk advent, del 6: Oppmuntringens tjeneste

Den keltiske spiritualiteten har gitt oss flere sterke kvinnelige personligheter. Abeddisse Hilda av Whitby var en av dem. Som grunnlegger av klosteret i Whitby, stod hun også som vertskap for den velkjente synoden samme sted. Den fant sted i 664. Hilda eller Hild hadde oppmuntringens gave! 

Synoden i Whitby satte dessverre et skille mellom de keltiske kristne. De hadde nemlig fulgt arven etter apostelen Johannes, og feiret derfor påske etter den jødiske tradisjonen. Kong Oswiu av Nortumberland ville derimot at kirkene i hans kongedømme skulle følge den romersk-katolske kalenderen, og slik ble det. Vedtaket som ble fattet på synoden, fikk følger. Munkene på Lindisfarne ville ikke følge vedtaket, dro seg tilbake til Iona, og senere til Irland.

Hilda, som var av fornem slekt, satte opp en regel for klosteret i Whitby som bestod av en balansert blanding av bønn, askese, og deling av materielle goder. Klosterkommuniteten bestod av både menn og kvinner. 

Hilda, som var født omlag år 614, ble døpt i tidlig alder av Paulinius. Hun var 36 år før hun bestemte seg for å leve et hellig liv som nonne. Hun legger ut på en pilegrimsreise til Frankrike, men blir kalt hjem av selveste Aidan av Lindisfarne. Klosteret i Whitby skulle bli et riktig senter for opplæring, ikke minst av ledere innen kirken. Hele fem biskoper skulle få den første grunnleggende opplæring her. Ikke minst takket være  Hildas gave til å oppmuntre.

I dag takker vi Gud for alle de menn og kvinner og barn som har oppmunret oss! Du må gjerne nevne dem ved navn, og takke for hver enkelt av dem.  Hvordan kan vi i dag bli et menneske som oppmuntrer andre? Er det noen du kan ringe i dag, skrive til eller besøke? Kanskje sende en blomst til? Kanskje noen trenger akkurrat en oppmuntring fra deg denne dagen?

Vi trenger oppmuntringer

Poirot, hunden vår, trenger oppmuntringer! Han fyller 13 år i januar, og det er ofte utfordringer med å klare å komme seg opp trappa til stua vår. Han står nede i gangen og kvier seg. Det hjelper ikke å rope på ham, da står han bare å bjeffer. Vi må plystre på ham. Det er noe med plystringen som er uimotståelig. Da får han mot.

Vi trenger alle oppmuntringer. Særlig om vi opplever tøffe tider, hvor det kreves mot for å møte hverdagene med dens utfordringer. Vi trenger ikke så mye formaninger, som vi trenger heiarop! Vi trenger medvandrere. Og vi trenger bekreftelser. Vi trenger at noen ser oss.

Derfor er det så trist når kristne baksnakker eller snakker nedsettende om andre kristne. Vi trenger kristne som fremsnakker. 'Kjærligheten,' sier Guds ord, 'skjuler en mengde synder'.

La oss heie på hverandre! Oppmuntre hverandre! La oss fremsnakke hverandre!

Takk til alle som oppmuntrer meg og heier på meg. Det trengs når dagene er onde, skjelvingen er stor og kroppen smerter.

Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?

Søndag etter søndag står vi der. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år. Med en åpen Bibel og forkynner Guds ord. Vi har bedt om 'å få et ord', kjempet med teksten, forsøkt å finne relevante innfallsvinkler, gjøre teksten tilgjengelig og aktuell for de som kommer for å høre.

Det er verdens største privilegium - og utfordring - uten tvil. Det er ikke et foredrag vi holder, ikke et kåseri, men vi er gitt å tale Guds ord.

Noen ganger kjenner vi at det lykkes, mange ganger mislykkes vi.

Personlig er jeg aldri så sårbar som etter at jeg har preket. Fikk jeg med alt? Sa jeg noe dumt? Forstod de meg? Såret jeg noen? Overdrev jeg? Burde jeg sagt det annerledes? Var det noe annet Gud ville jeg skulle si?

Disse og mange flere spørsmål raser gjennom hodet mitt når jeg setter meg.

Jeg tenker at jeg er priviligert som har mennesker som kommer for å høre meg. Og jeg er takknemlig og rørt når noen kommer for å takke for noe jeg har sagt, som velsignet dem eller som hjalp dem. Men så er det andre ganger du ikke får noen reaksjoner. Ingen oppmuntrende blikk, ingen som takker, ingen som sier noe i det hele tatt. Hvis du da er sliten, har strevd med teksten og følt at du ikke fikk det til, hvordan tror du en predikant har det da? Jeg har gått fra møter og gudstjenester og kjent meg langt nede. Så har jeg opplevd løftet når noen har gitt meg et oppmuntrende blikk. Det er ikke så mye som skal til.

Jeg hørte en gang noen si: 'Vi sier ingenting, for da holder vi ham ydmyk!'

Det er helt misforstått. En pastor eller forkynner trenger også oppmuntringer. Han eller hun er bare et menneske.

Når takket du sist for maten du får hver søndag?
Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?
Vi er ingen maskin som produserer prekener.

Trøstens og oppmuntringens tjeneste

På Bloggen Monastisk kan du i dag lese om kyprioten Josef, bedre kjent som Barnabas. Han hadde trøsterens og oppmuntrerens tjeneste i den første kristne forsamlingen i Jerusalem. Slike som ham trengs i den kristne forsamlingen i dag. Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

En rose på døra

En hjertens takk til den som sendte meg en rose i går! Det var en kjempeoppmuntring. Blomsterbudet kom på døra i går ettermiddag. Jeg vet ikke hvem blomsten kom fra, ikke annet enn at det var fra "en broder". Bibelstedet du hadde valgt ut fra Salmenes Bok passet også svært godt inn i min livssituasjon. Må Herren rikelig velsigne deg tilbake.

Det er godt å få slike oppmuntringer når dagene er vanskelige. Pga av sykdom blir mye av dagen tilbrakt innendørs. Takk til alle dere som ber for meg.

Et brev og Åndens gaver

Det finnes fremdeles mennesker som sender gode, gammeldagse brev i posten! Heldigvis! Her om dagen dumpet det et brev ned i postkassa. Ikke var det noen regning heller, men en som hadde skrevet et dikt og noen personlige linjer til meg. Det har hendt før også. Jeg setter veldig stor pris på dette, og også denne gangen var det ord rett inn i min livssituasjon. Som om vedkommende hadde "lest" meg.

Jeg kjenner på dyp takknemlighet, både til henne som skrev, men også til Den Hellige Ånd, som minnet henne og som gav henne sine gaver. Ikke bare den lyriske evnen, men også gav henne del i "visdoms tale og kunnskapstale ved Ånden" (se 1.Kor 12,8). Gjennom denne gaven kunne vedkommende skrive som hun gjorde ord rett inn i mitt liv.

Tenk om vi alle ville våge å bruke litt mer de gaver som Herren har betrodd oss. Legge litt av beskjedenheten bak oss, og være litt djerve på Herrens vegne. Sende et brev med en oppmuntring til noen som trenger det i dag. En blomst. Bake en kake. Banke på en dør.

Takk til Eva som gjorde det! Hun velsignet meg, og fikk meg til å feste blikket på Jesus.

Tanker om september og personlige profetier

Høsten synes jeg for egen del er den fineste tiden på året, og særlig september. Krystallklar luft, fargene, morgentåken og de vakre soldagene. Passe varmt, deilig å kunne trekke på seg en god, varm genser og nyte en rykende varm, god kopp te. Da har jeg det bra.

September er tiden for refleksjon, gode meditasjonsstunder med Guds ord, matpakke som nytes ute i det fri, eller i stillhet i bønnekoia. Dette er dager hvor det er godt å leve. Så er jeg da også født i september, og når måneden glir over i oktober, så har jeg levd 50 år. Merkelig i grunnen. Jeg kjenner meg jo ikke så gammel. Jeg så i reprise et fantastisk program på TV i går, om en dansk kvinne som rundt 100, så spill levende, nysgjerring, spørrende med stor livsapetitt. Hun svarte når noen spurte hvor gammel hun var: "Ikke en dag over 49". Kanskje jeg skal begynne å svare det?

Hva tenker du om personlige profetier? I går kom en mann bort til meg etter et møte, og spurte om å få snakke med meg. Han mente å ha fått et ord til meg fra Herren. Vanligvis er jeg åpen for slikt, det er forunderlig å se hvordan Gud kan lede også gjennom det andre har fått til en selv. Men det er ikke alltid Gud som taler. Budskapet mannen hadde å overlevere kunne ha fratatt nattesøvnen fra noen og enhver. Det gjaldt min fremtid. Nå skal jeg ikke gå i detalj, men det mannen hadde å si er jeg nå sikker på ikke kom fra Gud. For å si det slik: Gud har andre planer for meg enn det denne mannen kom med! Han sier i sitt eget ord - og det gjelder mer enn menneskeord eller "profetier": Jeg vil gi deg fremtid og håp.

Og det er håpet som lyser så klart nå disse deilige septemberdagene. Håpet som finnes i Kristus, den fred som bare Han kan bringe.

Nå skal jeg legge ut på en tur med Poirot til bønnekoia. Han har nettopp vært bortom meg her hvor jeg sitter og skriver, lagt den varme snuten sin mot låret mitt, sett opp på meg med de øynene, som ber: Nå er det tid for tur!