En drøm jeg har

Jeg bærer på en drøm. En tid nå har Herren talt til meg om å forsterke kallet mitt til å be og leve i stillhet. Jeg ser også at Parkinsons sykdommen mer og mer setter sitt preg på dagene mine, så jeg må spare på kreftene. Nå kommer jeg til å fortsette reisevirksomheten så lenge jeg har krefter til det, men når jeg ikke er på reise trenger jeg et sted hvor jeg kan trekke meg tilbake for å be, søke Herrens ansikt og hvile.

Jeg har en liten koie (en skogsarbeiderbrakke) inne i skogen, som jeg eier, men dessverre er den for liten til å overnatte i. Jeg trenger derfor en litt større koie slik at både May Sissel og jeg være der. Den trenger ikke å være større enn at vi får plass til en seng, og at det er et oppholdsrom hvor vi kan be.

Men vi har verken plassen hvor en slik koie kan bygges, koia eller penger!

Slik var det også når jeg fikk drømmen om det som skulle bli Kristi himmelfartskapellet. Men det ble bygget i Guds time. Vi kommer til å fortsette virksomheten der. Det er mitt livskall, men nå kaller også Herren meg til å bruke mer tid i bønn.

Kunne du tenke deg å være med på å be om at dette ble en realitet? At vi finner den egnede tomten i Vardal, Snertingdal, Gjøvik, Østre og Vestre Toten eller Søndre eller Nordre land. Det er ikke store plassen vi trenger. Aller helst inne i en skog, hvor det er usjenert og stille. På grunn av at jeg har vanskeligheter med å gå så må eiendommen ligge slik til at jeg klarer å gå dit. Kanskje noen kjenner til en slik eiendom?

Skulle noen blir minnet om å støtte oss økonomisk for å kunne realisere denne drømmen og det neste steget i vår tjeneste, så er vi svært takknemlige for det. Da kan du bruke konto: 1604.04.04345 som har navnet White Fields Mission.

Billedtekst: Dette er et illustrasjonsbilde av en bønnekoie. Det blir mer og mer tydelig at Herren kaller meg inn i en djupere bønnens tjeneste.

Endelig en tur til Mamre

Så er årets første tur til Mamre unnagjort. Det er så utrolig deilig å tenke på at snøen er borte, og det er mulig å komme seg tørrskodd frem til bønnekoia igjen. Jeg ser fram til mange gode stunder her inne på åsen hvor stillheten er så merkbar. Nå er det i grunnen bare å pakke sekken med litt mat, og noen gode bøker, og kanskje ta med Poirot. For vår Wheaton Terrier stortrives her inne. Så også i dag. Joachim, min sønn, slapp ham rett etter at vi passerte bommen. Å se ham løpe fri i full fart innover skogen er morsomt for ham, og for oss, som ser på! Han er yr av beigeistring.

Det ble bare en kort tur i dag for å se an forholdene. Heldigvis har jeg en god venn som har brukt koia i vinter, så den er godt tatt vare på. Nå ber jeg om gode dager, fri for sykdom, slik at jeg kan være her inne så ofte jeg bare kan. Jeg er så takknemlig til Gud, og til den gode bonden som eier skogen hvor koia står, at jeg har dette stedet. Syv og en halv kvadratmeter er hele herligheten, så det er ingen luksushytte vi snakker om. Men for meg er dette livet - og den sanne luksus.

Bønnesvaret har kommet! Kanoen er på plass!

Fredag 15. mai skrev jeg om drømmen om en kano. Kanoen ønsket jeg å ha liggende ved bønnekoia, slik at den kan brukes av meg selv og de som vil tilbringe en dag eller dager her inne i stillhet. Jeg har bedt om en kano en tid nå. Klokka 23.44 i går kom bønnesvaret! En gang etter 8. juni er den på plass. Jeg synes det er så spennende med å be, fordi Gud har slik sans for detaljer. Da jeg ikke klarte å komme meg inn til koia i vinter på ski, på grunn av hjerteproblemene, ba jeg om et par truger. Det gikk bare noen få dager, så kom det en mann på døra med, ja nettopp, et par truger. Nå er kanoen på plass. Foreløpig har jeg ikke flere bønnebehov hva koia angår. Det måtte være rød beis, hvit maling og sparkel til vinduene, og lecablokker til å få den stødigere med. Kanskje det er neste bønneemne. Og aller mest, ønsker jeg meg en koie til, slik at plassen kunne bli litt større. Koia er på bare 7,5 kvadratmeter, så det er ikke akkurat store plassen. Med utvidet plass vil det være mulig å bo her noen dager i strekk. Men all ære til Jesus for bønnesvaret!

En russisk starets - fader Nikolaij Gurianov, del 1

Russland har vært velsignet med mange såkalte "staretser", eller åndelige veiledere med karismatiske gaver. En av dem var fader Nikolaij Gurianov. Om tre dager ville det ha vært 100 år siden han ble født. Han ble nemlig født, 26. mai 1909 i landsbyen Chudskie, som ligger i St. Petersburg distriktet. Han døde 24.august 2002, 92 år gammel. Særlig i den siste delen av hans liv, kom mange pilegrimmer til ham for å søke hans råd. Ikke bare fra Russland, men fra store deler av verden. Han talte ofte profetisk, og nådegaven "kunnskapsord ved Ånden" fungerte sterkt i hans liv. Dette ble da også til stor hjelp for dem som kom til ham. Fader Nikolaij levde i svært enkle kår, og holdt seg stort sett i den lille bønnekoia si. Her levde han i bønn, og mange kan fortelle om forunderlige bønnesvar som de opplevde etter å ha vært i kontakt med fader Nikolaij.

Allerede i sin tidlige barndom ble fader Nikolaij altergutt. I 1926 fullførte han en eksamen i pedagogikk ved Leningrad Instituttet, og i årene 1929-31 underviste han i matematikk, fysikk og biologi. I 1932 ble han arrestert, og satt først fengslet i Leningrad, senere ble han overført til en konsentrasjonsleir nær Kiev i Ukrania. Årsaken var at han hadde protestert mot at myndighetene ville stenge en rekke kirker. I syv år oppholdt fader Nikolaij seg i fangeleiren, under umenneskelige forhold. Men her var han til stor hjelp for mange av de andre fangene.

Da den andre verdenskrigen kom ble ikke fader Nikolaij utkommandert. Hans føtter var mer eller mindre ødelagt på grunn av mishandlingen i fangeleiren. Han ble sendt i eksil til Litauen, og det var her han tok sine teologiske studier. To år senere ble han ordinert som prest i Latvia, i den ortodokse katedralen i Riga. Han var prest ved ulike kirker, før han i 1958 ble sendt til Pskov, som ligger sør for St.Petersburg. Her tilbrakte han de neste 44 årene i prestetjeneste.

Det var i Pskov at han skulle bli kjent som Batiushka Nikolai, staretsen av Zalit Island. Når det kommunistiske regimet falt i grus, trådte fader Nikolaij inn i denne tjenesten som en elsket åndelig veileder. Mange mennesker kom nå til tro, og i fader Nikolaij fant de en person som virkelig levde det kristne livet i praksis. Derfor kom de til ham med hverdagslivets små og store problemer, for at han skulle be for dem, og velsigne dem.

(fortsettes)

En dag på Mamre - og drømmen om en kano

Jeg har hatt en slik fantastisk dag inne på Mamre, bønnekoia mi, inne på Skumsjøåsen i dag, i strålende solskinn. En god venn av meg, Knut Erik, ble med. Han er så fingernem og hjelpsom, og gjorde meg en kjempetjeneste ved å få stabilisert festene som koia hviler på. I sommer må koia beises, vinduene kittes og males, men det får komme senere. En hytte "nabo" dukket opp. Hun er medlem av baptistmenigheten jeg var pastor for på Raufoss. Vi ble invitert på lunsj nede hos henne, og når jeg fortalte at jeg ønsker meg en kano som kan brukes på innsjøen nedenfor koia tilbød hun meg å ha den liggende på deres tomt. Det passer svært bra, fordi jeg da ikke behøver å bære den så langt som jeg ville måtte gjøre om det ikke hadde vært mulig.

Kanoen er nemlig neste "bønneprosjekt". Koia brukes av flere som ønsker å trekke seg tilbake og ha en dag eller noen dager i stillhet, bønn og meditasjon. Da ville det ha vært fantastisk å ha muligheten til å padle ute på det stille vannet nedenfor koia. Jeg må si at jeg trives bedre og bedre her inne, og etter at en annen god venn var så snill å utvide den ene benken slik at den er blitt til en sengebrisk er det også mulighet til å overnatte her inne. Mamre er virkelig en Guds gave, et sted hvor man kan pleie vennskapet med Gud, i nær og god samtale, lytting og aktiv bønn.

Vil du være med meg å be om at vi i løpet av denne våren og tidlig sommeren skal få en kano på plass? Økonomien tillater intet kjøp, så det må til et under. Men Gud er underets Gud. Mamre ble en realitet på grunn av Guds direkte inngripen, så jeg tror også Ham for denne kanoen. Da vi fikk Mamre, fikk vi også "tomten" før koia, og før pengene kom som gjorde det mulig å kjøpe koia. Denne gangen har vi også fått tilbud om kanoplass, før kanoen og pengene er på plass!

I mellomtiden kommer jeg til å bruke så mye tid som mulig her inne denne våren og sommeren. For tiden holder jeg på å skrive en bok om faste, og mye av manus vil bli skrevet her. Jeg er takknemlig for forbønn for denne viktige skriveprosessen. Boka skal være ferdig til høsten. Mer om dette senere.

Gud lengter etter å være sammen med oss

Endelig kom dagen da jeg kunne ta meg inn til bønnekoia igjen. Selv her oppe i høyden er snøen borte nå, og jeg har kommet meg såpass at det var mulig å gå inn hit. Jeg kjenner på en dyp takknemlighet for at jeg nå kan tilbringe tid her inne i min "ødemark". I Mamre er det godt å være. Her finnes en stillhet, en ro som er en gave i seg selv.

Uten sammenligning forøvrig kom jeg til å tenke på det møtet Moses har med Den Allmektige, tre ganger hellige Gud, i nærheten av fjellet Horeb (bildet). Vi leser om dette i 2.Mosebok kapitel 33: "Moses tok teltet og slo det opp utenfor leiren, langt borte fra leiren, og kalte det Åpenbaringsteltet. Da skjedde dette: Alle som søkte Herren, gikk ut til Åpenbaringsteltet, som var utenfor leiren.." (v.7) Så leser vi videre om det møtet Moses har med Gud. Jeg skal ikke komme inn på detaljene rundt dette, bare understreke at folket, såvel som Moses, søkte Herren på et sted hvor Gud selv gjestet dem! Ordene fra 2.Mos 33, minner oss sterkt om ordene fra Hebreerbrevet:

"Derfor led også Jesus utenfor porten, for at Han kunne hellige folket med sitt Eget blod. La oss derfor gå bort til Ham, utenfor leiren, for å bære Hans vanære. For her har vi ingen blivende stad, men vi søker den kommende. La oss derfor ved Ham, alltid bære fram lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som lover Hans navn." (Hebr 13,12-15 uth. mine)

Gud lengter etter å tilbringe tid med oss. Derfor kaller Han oss avsides, for der å kunne ofre lovprisningsoffer til Ham.

I går tok jeg fatt på den nye boken til Bill Johnson, hovedpastor i Bethel Church i Redding, California. Den heter "Ansikt til ansikt med Gud." Der skriver Johnson blant annet:

"Det var Gud selv som skapte i oss et hjerte som søker etter ham. Slik som alle lengter, er det ikke noe som kan lovfestes eller tvinges, men derimot vokser det i oss etter hvert som vi oppdager mer av Guds karakter. Han skapte i oss en appetitt på ham gjennom å overøse oss med virkeligheten av hans godhet - hans uimotståelige kjærlighet..... Drivkraften bak den kristnes liv er ikke behovet for å prestere for Gud, men behovet for å ha fellesskap med ham. Bare når vi ser inn i ansiktet til ham som skapte oss i sitt bilde, blir vi kjent med hvem vi er og med ham vi er skapt for. Og på grunn av hvem han er, er det umulig å se inn i hans ansikt å forbli den samme. Når han smitter oss med sitt nærvær, dras vi inn i et vedvarende oppdrag av ham som elsker oss. Dette oppdraget er rett og slett å bli mer og mer i stand til å se ham i hans fylde. Sannheten er at vi i samme grad som vi forstår viktigheten og verdien av å tilbringe tid i hans nærvær, vil vi overgi oss til Den Hellige Ånds forvandlende verk i oss, og til å bli mer lik Jesus."

Jeg kjenner på en fornyet trang og lyst til å tilbringe mye tid bare med å være sammen med Herren. Måtte det bli min altoppslukende lidenskap! Det ber jeg om. Kom Hellige Ånd!

Bill Johnson skriver videre:

"Det å søke Guds ansikt er vårt aller største oppdrag. For å fullt ut kunne gripe tak i dette oppdraget som er å etterjage Herrens nærvær, må man være rede til å dø. Derfor er dette ikke en reise for de som er engstelige av natur, og den er altfor kostbar til at man drar ut bare av nysgjerrighet. Likevel vegrer jeg meg for å advare for prisen ved å søke Herrens nærvær. Jeg vil ikke at noen skal tenke at prisen skulle være for høy - ikke fordi prisen ikke er reell, det koster virkelig alt. Jeg nøler fordi realiteten er at sammenlignet med det en person får igjen, er prisen man betaler flaut liten. Når alt kommer til alt, handler det om vi gir alt av oss selv, for til gjengjeld å få alt av ham. Det har aldri eksistert en bedre byttehandel. Når vi gjør byttehandelen, finner vi ut at det som pleide å bety noe for oss, ikke betyr noe lenger."

Snille mennesker hjelper til

Det skjer litt av hvert med bønnekoia om dagen. En svært snill bror og venn i Toten Frikirke har tatt på seg jobben med å utvide den ene benken, slik at det blir mulig å legge seg nedpå for å hvile eller sove der. Dette har jeg ønsket meg lenge. Har savnet muligheten til å overnatte, for her er ellers alt jeg trenger, også vinterstid. En Jøtulovn til å holde meg varm, en sovepose, en kjele til å koke tevann, noen bøker i bokhylla, en Bibel og noen nr av National Geographic! Jeg blir så grepet av den kjærligheten og omsorgen som møter oss blant vennene i denne menigheten.

Det andre positive er at flere bruker den. En pastorkollega har vært her mange ganger, samt kona hans og jeg snakket nylig med en kvinne som har en tjeneste som sjelesørger som gjerne ville bruke den av og til. Så fint. Da får flere glede av den og den praktfulle naturen her oppe. Etter at bonden som eier marken her hugget ned en del trær, er det blitt en så vakker utsikt til det lille vannet som ligger nedenfor her.

Nå når snekkerarbeidet er unnagjort, skal jeg ta med meg Poirot opp hit, og så skal vi to tilbringe en dag her oppe. Når det nå blir mulighet til å legge seg nedpå litt, blir det bedre for meg å være her. Hjerterytmeforstyrrelsene gjør meg så sliten, at det er godt å kunne legge seg ned for å sove en stund. Jeg bladde litt i en bok med keltiske bønner, og der fant jeg en bønn som heter "Eneboerens hytte" og deler av den passer i grunnen veldig godt her på Mamre:

"Du gamle, evige konge, jeg ønsker å få bo i en bortgjemt hytte i ødemarken... En vakker kirke med en hvit linduk på alteret, et hjem for himmelens Gud. En bibel omgitt av fire lys, ett for hvert av evangeliene.

En egen hytte hvor vi samles til måltider og snakker muntert mens vi spiser - uten spydigheter, uten skryt, uten vonde ord.

Høner som legger egg som vi kan spise, purre som vokser ved elven, laks og ørret som vi kan fange, og bier som forsyner oss med honning.

Nok til mat og klær, gitt oss av vår himmelske konge, og nok av tid til å sitte og be til Ham."

Bortsett fra det med høner, purre, laks og ørret stemmer det andre!

"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag"

Så godt det er å se gode venner igjen! I går møtte jeg en kjær, god venn og bror i Herren. Han var kommet før meg til Mamre, og hadde låst seg inn i koia. Det er en stund siden vi har møtt hverandre. Han har tilbrakt en tid i et ortodoks kloster i England, for å be og søke Herren. Jeg nevner ikke hans navn, så slipper han å få de samme problemene jeg har med enkelte som trekker vel raske slutninger. Det var tydelig at oppholdet hadde gjort ham godt, det syntes også utenpå! Og det han fortalte derfra ble fortalt med varme og begeistring, og jeg følte meg rik som fikk del i hans opplevelser. Litt ute i samtalen ville han dele et ord med meg fra Salmenes Bok. Lite visste vel han at Salme 27 hører med til mine favorittsalmer, og at jeg den siste tiden stadig har vendt tilbake til den. Spesielt til vers 4:


"Èn ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel."


Det var blant annet dette verset han ville dele! Men min venn leste også neste vers, og da opplevde jeg virkelig det en pinsevenn vil kalle "sanksjon" på noe jeg har kjent at Herren har talt til meg om i det siste. I vers 5 heter det:


"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjemende telt. På en klippe fører han meg opp."


Min venn smilte da han leste ordet "hytte", og så seg rundt.


Det var på Herrens tiltale at denne bønnehytta ble en realitet, og jeg har på nytt kjent kallet til å fornye kallet til å oppholde meg enda mer her. Derfor ble det så sterkt å få dette bekreftet gjennom andre, som ikke har visst noe av det som har rørt seg i mitt hjerte.


"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag...." Dagene har vært vanskelige etter operasjonen. Ikke bare fordi den ikke var så vellykket som vi hadde håpet på, men også av andre grunner. Men her i Mamre har Han altså lovet å gjemme meg! Her vil Han ta seg av meg. Så godt å vite.


For tiden bruker jeg bønneboken "Din rytme. Din bønn. Keltiske bønner fra Lindisfarne" som min faste bønnebok. I den tidebønnen som bes midt på dagen på onsdager finnes det et dikt av Andrew Dick. Jeg vil gjerne få dele det med bloggens lesere, fordi det har velsignet meg så mye og betyr så mye for meg:


Når livet er en plikt og alt er grått,
og jeg er lei av veien jeg har gått,
når slitet gjør meg trett og matt
og motet svinner imot natt,
da ser jeg tegn: et grågåstrekk på vei
med vingeslag som suser over meg.
Jeg vet med ett: om alt kan synes tapt,
så er det mening i at jeg er skapt,
for i mitt hjerte er Guds bilde prentet inn
og det er himmel over dagen min.


Dette diktet setter ord på mange av mine følelser akkurat nå, i denne fasen av mitt liv. Så ber jeg med Ray Simpson som har forfattet denne flotte bønneboka:


Hellige Ånd,
kom som en god vind
som svaler i dagens hete.
Kom og vær nær med fred
og stillhet for våre liv.


Vind fra himmelen,
blås bort vår synd og vårt svik.
Forny våre trette sjeler.
Styrk oss
så vi frimodig kan gå videre.

Jesus ba og himmelen åpnet seg

En del av gårsdagen tilbrakte jeg i bønnekoia Mamre. Jeg hadde med meg Poirot, vår et og et halvt år gamle Wheaton Terrier, som ser ut til å trives bedre og bedre i koia og det flotte turterrenget rundt den. I går la den seg i døråpningen og lå å kikket ned på den lille innsjøen nedenfor oss.

Jeg benyttet anledningen til å studere et emne som opptar meg en del for tiden, nemlig dåp. I går leste jeg på nytt dåpstekstene som forteller om Jesu dåp, og da oppdaget jeg noe jeg ikke har sett tidligere. En av tekstene jeg leste var Luk 3,21. Her heter det: "Da alt folket ble døpt, skjedde det også at Jesus ble døpt. Og mens Han ba, ble himmelen åpnet..." Det var dette jeg ikke hadde sett: At Jesus ba i forbindelse med selve dåpshandlingen, og som en konsekvens av Hans bønn, åpnet himmelen seg. Dermed så jeg enda en side ved bønnens velsignelser. Bønn fører til at himmelen åpner seg! Dette visste jeg jo for så vidt fra før, men det ble en ekstra sterk påminnelse om bønnens realiteter. Og jeg hadde ikke sett at dette skjedde da han ble døpt. Slik jeg hadde lest teksten, hadde jeg lest at det var da han ble døpt at himmelen åpnet seg. Ikke at han først ba, og så åpnet himmelen seg.

Egentlig er jo dette en passende overskrift over hele Jesu liv og tjeneste: "Og mens Han ba, ble himmelen åpnet." Og etter at himmelen har vært åpnet over Hans liv, driver Ånden Ham ut i ødemarken for at Han skal tilbringe 40 dager der i bønn og faste. Slik ble Jesu tjeneste innledet. Men det stanset ikke med dette. Hele Jesu liv preges av bønn. Studerer vi Jesu liv ser vi at Han alltid visste når det var tid til å trekke seg tilbake for å be. Her har vi mye å lære - alle som vi følge Ham og bli Ham lik.

Ledersamling i bønnekoia Mamre

I dag har bønnekoia Mamre vært husly for en samtale mellom noen ledere for norsk pinsebevegelse. Fordi samtalene har vært av forberedende karakter, vil jeg ikke avsløre hvem mine "celebre" gjester har vært, men det kan sies at det skjer en del spennende ting på ledernivå for tiden, av ulik karakter. Det er det all grunn til å glede seg over. Særlig i en tid hvor mørket synes å befeste sitt grep om Norge. Da er det flott at ledere som står på Guds ords grunn kan møtes for å samtale om felles strategier for Norge. Det har vært godt å være sammen, under så enkle forhold som denne bønnekoia representerer. En kaffekopp med usmørte rundstykker, rugkjeks og en Kvikklunsj var hele serveringen, over en åpen Bibel. Men bedre kunne det ikke bli, fordi vi delte selskap med Jesus! Og som kjent levde Han under enkle kår. Så fjernt fra det luksusliv som enkelte predikanter lever, og krever. Jeg hørte nylig at budsjettet til en ikke ukjent amerikansk predikant som har vært på Norgesbesøk i en ukes tid, var på en million norske kroner. Nå kostet vel møtelokalene noe, men det er vel ingen tvil om at predikanten reiser hjem med noen hundretusen i lommeboka. Ikke det at jeg misunner han, men jeg finner ikke noe grunnlag i Skriften for at Ordets forkynnere skal leve i lukus. Men jeg skulle gjerne hatt noen hundretusener slik at vi kunne skaffe til veie et enkelt møtetelt for å holde evangeliske møter i Norge og utlandet. Jeg har tro for at Herren vil svare på våre bønner om det. Det er mange som må reddes for evigheten, og høsten er moden for innhøstning. Kan du være med meg å be for dette?

Mens vi venter

Hver dag ser jeg lengselsfullt ut av vinduet. Om ikke snøen begynner å smelte snart? Jeg ser nemlig så frem til å kunne tilbringe dager i bønnekoia igjen, men snøen er djup og skaren bærer ikke lenger. Og det er lenge siden jeg hadde ski på beina. Til det strekker ikke kreftene til. Tankene går til Mamre nesten hver dag. For det er det bønnekoia heter. Navnet fikk jeg en dag jeg satt der oppe og tenkte på at koia burde jo ha et navn. Da slo det ned i meg: Den skal hete Mamre. Du husker sikkert at Herren åpenbarte seg for Abraham "i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen." (1.Mos 18,1) Nå er det ingen terebinter rundt koia, men det er mange vakre grantrær der. Da jeg kom hjem lå det en epost og ventet på meg i mailboksen min. Den kom fra en ortodoks munk jeg har hatt mye kontakt med opp igjennom årene. Han skrev: "Jeg har tenkt på det, kunne du ikke kalle koia di for Mamre!" Så ble det slik. Det ble for meg en sterk bekreftelse. Kanskje er jeg så heldig å få besøk av en rumensk ortodoks venn av meg denne måneden. Da skal vi i hvert fall komme oss inn til koia, om vi enn må vasse inn dit. Min gode venn fra Romania står i et viktig arbeid nord i landet, hvor de opplever vekkelser mange steder. Å be sammen med Victor i koia ser jeg virkelig fram til. Ellers har jeg hatt godt bønnefellesskap med min gode venn Odd her oppe. Vi møtes vanligvis på byens kjøpesenter for å be sammen en gang i uka, men av og til er vi oppe i Mamre også. Det er fint å be på kjøpesenteret, i kapellet der, men det er enda bedre å be oppe i koia. Da kan vi fullt ut være oss selv, be høyt eller lavt, synge, stå oppreist eller vandre rundt koia. For det er ikke så veldig mye plass til bønnevandringer innendørs! Den er på bare 7,5 kvadratmeter. Men her har vi hatt mange fine bønnestunder sammen med Herren, og jeg håper på flere. Bare snøen blir borte. En god bror i Herren fra Den evangelisk lutherske frikirke på Toten bruker også koia av og til. Dermed er den ganske tverrkirkelig. Jeg vet også at det er en annen som venter på at snøen skal bli borte: Poirot! Vår Wheaton terrier, selv om den stortrives med snøen, så ser den nok frem til de lange turene til bønnekoia.

Årets første tur til bønnekoia Mamre

Takket være min gode venn Odd Elvesveen, kom jeg meg inn til Mamre i går ettermiddag. Mamre er navnet på bønnekoia, som Gud gav meg gjennom noen merkelige hendelser for noen år siden. Dette var årets første tur. Store snømengder har gjort det umulig for meg å ta meg inn dit, men nå bar skaren oss såpass godt at det var mulig å komme frem. Det var så godt å se koia igjen, og kunne ta den i bruk. Nå tar det ikke lang tid å varme opp det lille rommet. En Jøtulovn i det ene hjørnet sørger for det. Vi bad sammen og leste fra Guds ord. Jeg gleder meg til snøen nå blir borte og jeg kan begynne å bruke dette bønnestedet igjen. I løpet av året håper jeg også det skal bli mulig å få utvidet den ene brisken, slik at det er mulig å kunne legge seg nedpå litt for å sove. Mine legemlige krefter er ikke så store, så jeg trenger mye hvile, og det ville ha vært flott å kunne legge seg nedpå litt og sove i det flotte landskapet som omgir koia. I løpet av vinteren er det hugget ut enda mer av skogen ned mot innsjøen, så nå har jeg kjempeflott utsikt. Åpner jeg koiedøra har jeg utsikt til både innsjøen og til åsene som omgir dette stedet. Bedre kan det ikke bli! Årets store bønneprosjekt er en kano, som jeg håper kan ligge nede ved innsjøen her og som kan brukes til rekreasjon. Bønnekoia brukes også av noen nære venner, og kombinasjonen av bønn, hvile og rekreasjon er kjempeflott.

På tur med Poirot en høstdag i oktober

Etter å ha tilbrakt deler av dagen i går på sykehuset for nye undersøkelser av hjertet, og med en elendig fysisk form mesteparten av gårsdagen, var det godt kunne ta med seg hunden vår Poirot, inn til bønnekoia og tilbringe litt tid der idag. Været viste seg fra sin aller beste side, og det var så varmt at jeg kunne sette meg på trammen og hvile meg der. Bivirkningene av medisinene jeg tar, gjør at det er ikke så veldig lenge jeg skal gå, før jeg blir så sliten at jeg må sette meg ned. Men før jeg kom så langt at jeg gikk inn til koia, som bare er en femminuttes spasertur fra parkeringsplassen, gikk jeg en tur med Poirot. Det er så flott å se at den også koser seg i det flotte høstværet, og trives med å gå våre små spaserturer. Det er jo så mye som det må luktes på, og som må undersøkes nærmere! Jeg føler en egen trygghet å ha den med meg, siden den er god til å varsle når det er en føling underveis. Fra trammen på koia har jeg en kjempeflott utsikt til Skumsjøen, som disse høstdagene bærer sitt navn med rette. Litt vind lager skumtopper på de små bølgene. Her oppe står løvskogen i sine vakreste farger, og det er høyt gress rundt koia, som svaier i vinden. Jeg satt på trammen og sang salmer! Sist jeg var her inne tok jeg med meg en gammel sangbok som kalles "Evangelisten". Det er veldig mange nye sanger som jeg synes både er flotte, nydelige og som er til stor hjelp i tilbedelsen. Men jeg er også veldig glad i de gamle salmene og vekkelsessangene. Hele dette året er det en sang som har fulgt meg på nesten hvert eneste møte eller gudstjeneste hvor jeg har deltatt, og det er sangen: "Jesus det eneste". Den sangen hørte jeg første gang i bisettelsen etter min far. Da var jeg bare 12 år gammel. Den sangen har siden den gangen betydd svært mye for meg. Men i dag sang jeg: "Hellig, hellig, Herre Gud Allmektig" Det kjentes både riktig og godt. Jeg elsker dette stedet her oppe, og er så takknemlig for å ha dette lille stedet hvor jeg kan trekke meg tilbake. Nå går jeg og drømmer om en kano, som jeg kunne ha liggende her, og som kunne brukes nede på Skumsjøen. Tenk å kunne sitte der en stille sommer eller høstdag, padle litt og bare nyte stillheten og naturen! Den kanoen har jeg ført opp på bønnelista mi.

Med Poirot i bønnekoia

I går dro Poirot og jeg inn til bønnekoia mi, for å tilbringe ettermiddagen og kvelden sammen. Min gode venn Odd Elvesveen stakk også innom, og vi hadde en god bønnestund. Det er alltid godt å be sammen med gode venner. Selv om det er så mye spennende å oppleve for en åtte måneder gammel Wheaton terrier, slo Poirot seg til å ro etter hvert som varmen bredte seg i koia. Etter at Odd var gått igjen, ventet jeg i koia til det begynte å mørkne utenfor, før jeg satte kursen hjemover. Det gjenstår litt arbeid inne i koia for å få utvidet den ene benken til en sengeplass, og da skal jeg nok også benytte anledningen til å overnatte. Med hunden vår tilstede føler jeg meg trygg. Den er god til å varsle når en føling er underveis, og det er veldig god mobildekning herfra, om jeg skulle trenge hjelp. Et par av mine gode venner har nå fått nøkkel til koia, som forøvrig heter Mamre, så den kommer til å bli enda mer brukt i tiden framover. Selv synes jeg denne tiden av året er så flott. September med sin krystallklare luft, rimfrosten som setter seg i det høye gule gresset som finnes rundt koia, og sola som fortsatt varmer. Og ikke minst alle fargene. Det er så vakkert. Det er en slik glede ved det å få være til, oppleve alt det vakre Gud har skapt og kunne fryde seg over vår Fars store og dype kjærlighet til oss alle. (Foto: Benedicte Hansen)

Kjærlig oppmerksomhet

Jeg sitter i kveldsstille hus og tenker gjennom denne første søndagen i september. Deler av den ble tilbrakt inne i skogene ved bønnekoia mi, sammen med min kone, min datter og hunden vår Poirot. Hvilken strålende septemberdag! Med skrått solskinn, skummende bølger på vannet nedenfor koia, gress som rasler i vinden.

Det som har opptatt mine tanker er de jeg tenkte lørdag da jeg også var i koia, dette som handler om vår rastløshet. For mange blir også bønnen noe rastløst. Det blir et kappløp om å formulere alle ordene. Men Gud vil det annerledes. Han er ikke så opptatt av alle ordene våre. Han er opptatt at vi kommer inn i hvilen, og da vil også bønnelivet vårt utvikle seg mot en stadig djupere taushet. Da blir det stadig vanskeligere å tenke og snakke mens man ber. Man kjenner mer på en indre dragning mot å bare være stille hos Gud.

Å be handler egentlig om å være på vei hjem! Hjem til Farshuset og Fars fang. Å be er å være på vei mot denne djupe enheten med Gud, den som mennesket opprinnelig var skapt til.

Mystikeren Johannes av Korset skrev om en "kjærlig oppmerksomhet", og det er viktig å følge den dragningen som er skapt av Den Hellige Ånd, hvor vi mer og mer dras mot stillheten og tausheten. Det er noen hindringer underveis, men Gud trekker oss stadig nærmere seg ved gradvis og fjerne det som hindrer foreningen med Ham.

"Han skal vokse, jeg skal svinne bort", var døperen Johannes' vitnesbyrd, slik de lyder i oversettelsen til Erik Gunnes.

Vi er i en prosess - i Helligåndens gjerning - og da vil vi nødvendigvis konfronteres med ting i våre liv som Herren må gjøre noe med. Enten helbrede våre sår, eller hjelpe oss til å kvitte oss med vår synd. Kanskje begge deler.

Jo mer vårt eget blir stille, jo nærmere kommer vi Gud.

Bildet på bloggen er tatt av min datter Benedicte i bønnekoia i går. Vår flatcoated Wheaton Terrier Poirot skimtes på bildet.

Kallet til et liv i stillhet og bønn

I går gjorde jeg to hyggelige ting. Først tilbrakte jeg tid i bønnekoia mi, inne i skogene i ved Skumsjøen. På kvelden fikk jeg hengt opp de nye, vakre ikonene som min kone kom hjem med fra Hellas. Disse to tingene har sammenheng med hverandre. Mens jeg satt på trappen utenfor koia, i det gode solskinnet, og bad kom en setning til meg: "Du har samlet nok. Du eier så mye. Det er på tide å ta ibruk det du har." Med ett kjente jeg hvor uendelig rik jeg er. Ikke på jordisk gods, skjønt jeg eier et hus og denne lille koia. Men jeg er rik fordi Gud har velsignet meg, og jeg er blitt så velsignet gjennom å møte så mange mennesker som har betrodd meg de skatter de har funnet, i omgangen med Gud. Mennesker som har søkt stillheten, levd i bønn og kontemplasjon. Jeg har presentert noen av dem på bloggen allerede. I går ble jeg igjen minnet om Hellige Herman, som tidlig på 1800-tallet steg i land på en av de mest fjerntliggende øyene i Alaska, Spruce Island. Mot slutten av sitt liv profeterte han at det skulle komme en som skulle følge i hans fotspor: "En munk som meg, som flykter fra menneskers ære." 100 år senere ble denne profetien oppfylt av en mann, arkimandrit Gerasim, som levde som eneboer på denne øya i 30 år. Gerasim bad for verden, og tok vare på stedet hvor Hellige Herman hadde bodd. Gerasim døde i 1969. I dag er det andre munker som lever her. Enkelte vil sikkert si at disse menneskene kaster bort sine liv. Tenk å bruke dem opp inne i disse avsidesliggende strøkene av verden, når de kunne ha vært midt oppe i det pulserende livet i en storby! Men tenk om disse menneskenes liv har større betydning, og kan bringe rikere frukt, når de tilbringes med Gud alene!

Eller ta en mann som fader Isidor, død i 1908, en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Han enkel sjel, som søkte Gud og levde i avsondrethet og stillhet i de dype russiske skogene. Han fikk berøre mange, mange mennesker som fant veien ut til hans lille bønnekoie i skogen. Mer enn han ville ha berørt om han hadde bodd såkalt sentralt, og ute av Guds plan med sitt liv.

Begge disse har påvirket mitt liv, og gjort det så rikt. Og det kjennes godt nå når sykdom setter sin begrensning på hva jeg kan og ikke kan, som gjør at jeg må forandre planer, og reorientere meg i forhold til mange avtaler som er blitt gjort. Men midt oppe i alt dette tenker jeg på den rikdommen jeg har i mine bøker, notater, i venner, i forbedere, i stillheten, i bønnen, i nattverden og vennskapet med Gud. Rikdommen i å tilhøre en kirke på jorden, og kunne feire gudstjeneste både med den jordiske og den himmelske menighet. Rikdommen i liturgien, hymnene og lovsangene. Rikdommen i Kristus. Og rikdommen som består i å tilbringe mye av min tid her i bønnekoia. Jeg har fornyet mitt kall til et liv i stillhet og bønn. Og det kjennes godt og rett.

I kveld, når disse linjene skrives, står jeg foran ikonene og tegner meg med det hellige korsets tegn, og jeg føyer en setning til i min kveldsbønn: Takk for alt Du har velsignet meg med. Ære være Gud.

Bildene på dagens blogg viser fra venste: Bokomslaget til boken om fader Isidor, og til høyre, ortodokse munker som stiger i land på Spruce Island i Alaska.