Gi meg ørnens øye

 Åpne mine øyne så jeg kan se

alle ting som du velsigner:

 blomstenes skjønnhet

fuglenes grasiøse flukt

et menneskes godhet

evigheten i et støvkorn.

Gi meg ørnens øye

som kan se inn i ditt ansikt,

merke bevegelsen i din hånd,

skue inn i ditt hjertes dyp,

ane rekkevidden av dine tanker

og din uendelighet.

- Ray Simpson i boken: Enklere, dypere, sannere. Verbum 2014.

Du er min øy i havet

Herre, du er min øy i havet. I ditt fang bygger jeg rede. Du er havets ro. I den freden hviler jeg. Du er bølgene som vasker mot strand. Bølgesuset er min hymne. Du er fuglesangen over sjøen. Jeg synger med fuglene. Du er bårene som bryter mot berget. Jeg priser deg i bruset. Du er havet som omgir hele meg. Jeg hviler i deg.

- Ray Simpson: Din rytme - din bønn. Verbum, side 54.

Korte bønner til hverdagsbruk

En bønn i den keltiske tradisjonen, skrevet av Ray Simpson, grunnleggeren av det økumeniske og verdensvide fellesskapet, Aidan- og Hildakommuniteten, har fulgt meg en stund nå. Jeg ber den så ofte det gis meg en anledning, og gjerne hver dag:

"Gud, velsign himmelen over oss, jorden under oss, ditt bilde djupt inne i oss, dagen foran oss."

Den er så kort, men samtidig så innholdsmettet, at den er lett å huske, men samtidig så djup, at man kan grunne på den lenge etter at man har bedt den! Ofte er de korte bønnene de beste. På grunn av Parkinsons blir jeg oftere sliten enn det jeg var før, og når jeg er sliten klarer jeg heller ikke å holde konsentrasjonen som før. Derfor ber jeg også kortere bønner enn før.

En annen av disse korte bønnene jeg ber, lærte jeg av biskop emeritus Martin Lönnebo:

Se på meg, Kristus, og velsign meg.
Se på meg, Kristus, og styrk meg.
Se på meg, Kristus, og gi meg fred.

Kanskje du også kan ha glede av å be disse bønnene.

En bønn

"Før meg fra død til liv, fra falskhet til sannhet. Før meg fra fortvilelse til håp,fra frykt til tillit. Før meg fra hat til kjærlighet, fra krig til fred. Måtte dyp fred fra Fredens Gud fylle våre hjerter, vår arbeidsplass, vår verden.

Herre, velsign oss nå i denne middagstimen. Vær hos oss og alle som er oss kjær. La oss få være i det som er godt. La våre liv bli fylt av glede.

Måtte Guds kjærlighet skinne i øynene på dem vi skal møte. Måtte Guds kjærlighet strømme mot oss gjennom denne dagens timer."

- Ray Simpson i Din rytme - Din bønn. Verbum forlag 2007. Norsk oversettelse Oskar Stein Bjørlykke, side 197.

En morgen- og en kveldsbønn

En morgenbønn:

Gud, velsign himmelen over oss, jorden under oss, Ditt bilde dypt inne i oss, dagen foran oss.
(Ray Simpson)

En kveldsbønn:

Støtt oss, Herre, gjennom hele livets dag, inntil skyggene blir lange og kvelden kommer, når livets brann er over og vårt arbeid er gjort. Herre, gi oss da i Din nåde hellig hvile og fred som varer.
(Etter en bønn av kardinal Newman)

Rytme i arbeid og bønn, del 2

Her følger andre og siste del av noe Ray Simpson (bildet), har skrevet i boken: 'Keltiske veimerker':

Den tidlige keltiske kirke fulgte en rytme med sabbatshvile på lørdag og gudstjeneste på søndag.Man antar at Patrick bidro til å formulere Senchus Mor, irsk 'kristenrett' basert på gamle lover. Den krevde at hver sjuende dag skulle vies til å tjene Gud med både tiende og tid. Columbas regel spesifiserte at den ekstra matrasjonen for søndag også skulle gis på lørdag på grunn av den store respekten for sabbaten man finner i Det gamle testamente. Den skiller seg fra søndag bare hva arbeidet angår.

Adamnan, som skrev biografien om Columba, behandlet sabbaten med en respekt som ble borte i generasjonene som fulgte. Den keltiske kirke fulgte jødiske og østlige skikker på dette feltet. Gradvis førte innflytelsen fra Roma, som ikke var fri fra antisemittisk og urban mentalitet, til at det ble søndag og ikke lørdag som skulle være hviledag. Dermed ble lørdagen sekularisert.

Det fantes også en rytme gjennom uken. På Iona avsto man på onsdager og fredager fra å spise mens det var dagslys. Denne praksisen brakte Aidan med seg til Lindisfarne, og skikken ble fulgt av mange hengivne menn og kvinner som lot seg inspirere av hans eksempel.

Kravet til gjestfrihet gjorde likevel at man av hensyn til gjesten kunne se bort fra denne regelen når man fikk besøk. Det ser ut til at både Columba og Patrick hadde torsdag som fast dag for åndelig fordypning'.
(Ray Simpson: Keltiske veimerker. Verbum forlag 2008, side 61-63)

Rytme i arbeid og bønn, del 1

I går leste jeg opp igjen noe som Ray Simpson (bildet) har skrevet. Ray Simpson, som er anglikansk prest, leder det verdensvide økumeniske fellesskapet 'Aidan og Hilda kommuniteten'. Det passer i grunnen veldig godt til det som opptar meg for tiden:

'De første kristne fulgte helt naturlig en rytme med daglig bønn og ukentlig nattverdfeiring. De var jøder, akkurat som Jesus. Deres hellige skrifter viste dem at Gud har gitt universet en rytme: i de sju skapelsesdagene (1.Mos 1 og 2), i årstidene, og i den daglige vekslingen mellom lys og mørke. De var vant med at man ba både morgen, middag og kveld (Salme 119,64). De viste at dyrket mark år om annet måtte ligge brakk for å bevare sin fruktbarhet, og de brukte ordet 'sabbat' både om et års hvile for åkeren og en dags hvile for folk (3.Mos 25). Jesus gjenspeilte dette ved selv å følge et mønster der Han trakk seg tilbake for å hvile etter å ha arbeidet hardt. Det samme gjorde disiplene hans.

Dessverre ble kirken etter hvert så vellykket at den 'videre-utviklet' verdens grådige hvileløshet, i stedet for å forløse den. Dermed mistet kirken kontakten med Guds rytmer ved verdens hvilende sentrum. Men lykkeligvis: De kristne som hoppet av det urbane rotteracet og flyttet ut i ørkenen, fant snart tilbake til en rytme av bønn, arbeid, studier og hvile.

Kelterne levde på landet. og mistet aldri kontakten med rytmen i det 'stille sentrum'. Livsmønsteret som preget Østkirkens klostre, kjennetegnet også hele den keltiske kirke. I dag blir folk syke av den oppjagede vestlige livsstilen. Forskning tyder på at de universelle rytmene ha satt avtrykk dypt i alle menneskers sjel. Nå forsøker folk igjen å avstemme livet etter dette. De dype rytmene må forløses!

Columbas kloster på Iona viser oss en rytme for arbeid og bønn. 'Dagene var fylt med bønn, studier og fysisk arbeid ... i fjøset, kornbingen, eller ute på jordene tilba hver enkelt Gud gjennom den oppgaven han var blitt tildelt, slik at strevet ble som et sakrament ... De første kelternes hemmelighet lå i at de knyttet sammen sakrament og sysler, alter og arne, bønn og arbeid'. Det er viktig at vi også finner rytmen der arbeidet kan bli til bønn. Noen ganger kan en enkel, manuel oppgave bidra til en indre samling for et hjerte som ber. Mens munkene formet sine bønner satt de gjerne og flettet enkle kurver av siv'.

(fortsettes)

Veien videre etter Ekmans konvertering

Ulf og Birgitta Ekmans konvertering til Den romersk-katolske kirke reiser en rekke interessante spørsmål og problemstillinger.

Denne artikkelen handler ikke om den beslutningen ekteparet Ekman har tatt. Den respekterer jeg. Det jeg derimot har savnet i debatten som har rast de siste årene, hvor spekulasjonene og konspirasjonsteoriene har vært mange - med ufine angrep på andre kristnes overbevisning - er å spørre hvorfor så mange kjenner seg rotløse i dagens frikirkelighet og hva som er alternativet.

Den debatten bør komme nå.

For det er et faktum at stadig flere kristne med frikirkelig bakgrunn, kjenner savnet etter noe som ikke forandrer seg med de ulike strømningene og trendene som skyller med jevne mellomrom inn over oss. De lengter etter noe som er stabilt, en tro som tåler stormkastene, som åpner for mysteriet og ikke har svar på alt, hvor troen får sin utfoldelse i hverdagene og ikke bare handler om spretne møter på en søndag formiddag.

Mange lengter etter en tro som har et språk bortenfor alle ordene, en djup hellighet, som gir rom for skjønnheten, for det liturgiske. En kontinuitet. En tro med røtter i historien. En tro i samsvar med originalen.

Våger vi oss på denne samtalen?

Hvor vi ikke møter denne lengselen med flosklene, med motstanden, med beskyldningene om religiøsitet, eller bakenforliggende agendaer?

Jeg vet ikke. Når disse spørsmålene reises går mange kristne i vranglås. De hører ikke egentlig etter. De svarer på spørsmål som ikke stilles. Det er min og mange andres erfaring.

Ray Simpson skriver noe i boken 'Keltiske veimerker' som jeg har merket meg:

'31. desember 1987 dro jeg til Lindisfarne igjen. Mens jeg var der, så jeg erkebiskopen av Canterburys nyttårstale på fjernsyn. Den dreide seg om verdien av 'vugger' og 'arnesteder' for at troen skulle få feste i et folk, og viste til Canterburys betydning for den kristne kirke i England. Da talen var over og jeg hadde slått fjernsynet av, fikk jeg alene ut i den mørke natten og famlet meg fram til et lite bønnerom som var blitt innredet i en gammel stall - en stall, der Kristi vugge stod - og der knelte jeg på den kalde bakken og ga på nytt mitt liv til Gud. Det virket som en diger veivaksel dreide seg i mitt indre. Jeg skalv. Det var en av disse skakende en-gang-i-livet erfaringene, og det føltes som Gud sa: 'Visst er Canterbury en vugge, en det finnes en annen vugge også, som blir tydelig her på Lindisfarne. Jeg vil at mitt folk skal ha røttene festet dypere i jorden, dypere i folkesjelen, dypere i det overnaturlige'. Med andre ord: Guds strategi for vår tid var å skape mange Betlehem-staller, ikke Jerusalem-templer'.

Min lengsel er å se Kristus-sentrerte fellesskap, hvor troen tåler hverdagslivene våre, leves ut i et forpliktende liv med hverandre, som lever med i tidebønnenes rytme, djupt rotfestet i Guds ord, som feirer måltidsfellesskapet, bryter brødet, ser Kristus i sin neste og kjemper mot uretten. Mennesker knyttet sammen i Kristi forsoning, som skaper fred. Som lengter etter enhet med andre som tilhører Kristi kropp.

Det himmelske lyset som frigjør

Denne bønnen har fulgt meg noen dager:

Led meg
fra det som binder, til det som frigjør
fra det som hemmer, til det som skaper
fra det som lyver, til det som taler sant
fra det som forsimpler, til det som foredler
fra det som skjules, til det som feires
fra det som visner til det som varer
(Ray Simpson)

Dette synes jeg er en god bønn å be daglig. Kanskje flere ganger om dagen. Herren Jesus er kommet for å sette oss fri. 'Får da Sønnen frigjort dere, da er dere virkelig fri'. De fleste opplever dette som en prosess. Vi er nok ikke like frie som vi liker å tro. Når Helligånden setter sitt lys på oss, oppdager vi stadig sider ved oss selv som trenger å bli belyst av det himmelske lyset.

Daggryet

Dette bildet ble til slik velsignelse for meg når jeg så det første gangen i går. Daggryet og våren er noe helt spesielt. Det er som om tiden står stille, og alt skapes på nytt. Jeg forstår godt David når han skriver:

'Våkn opp, min ære, våkn opp harpe og lyre! Morgenrøden vil jeg vekke!' (Salme 57,9)

Jeg ser veldig frem til våren. Når snøen og kulden er historie. Når sangens tid er inne. Blomstringen. Duftene. Forundringen over det nye livet som spirer og gror. Det milde regnet. Varmen fra sola. Barnelatteren. Leken. Roen og stillheten. Freden. De lange dagene.

Bildet passer veldig godt sammen med en bønn av Ray Simpson, grunnleggereen av Aidan og Hilda kommuniteten på Lindisfarne:


Tidlig om morgenen venter jeg på Deg, Herre.
Dag etter dag strever jeg for Deg, Herre.
Midt på lyse dagen tenker jeg på Deg. Herre.
Når jeg taler og når jeg hviler, gleder jeg meg over Deg, Herre.
Når jeg ber og leser, lærer jeg av Deg, Herre.
Om natten og i søvne hviler jeg i Deg, Herre.

Vår keltiske kristenarv, del 4

Visste du at den keltiske kirke fulgte en rytme med sabbatshvile på lørdag og gudstjeneste på søndag? At den keltiske kirken fulgte Østkirken som følte for den jødiske rytmen som knytter påsken til månefestene? At både Columba og Patrick hadde torsdagen som fast dag for sin åndelige fordjupning?

Dette og mer til kommer frem i denne artikkelen, i vår serie om vår keltiske kristenarv.

Urkirken fulgte en helt naturlig rytme med daglig bønn, som de tok med seg fra jødedommen. Denne praksisen har så kirken ført videre med sin tidebønnpraksis, med bønner morgen, middag og kveld. Urkirken feiret også ukentlig eukaristien eller nattverden. For dem var det helt unaturlig å feire gudstjeneste, uten at det også brødet ble brutt.

For både urkirken og for våre keltiske trossøsken betydde døgnet og årets rytme mye.

Sabbaten
Man antar at det var Hl.Patrick som formulerte Senchus Mor. den irske 'kristenretten'. Den krevde at den sjuende dagen skulle vies til å tjene Gud med både tiende og tid. I Columbas regel finner vi også at den ekstra matrasjonen som ble gitt fast på søndager også skulle gis på lørdag 'på grunn av den store respekten for sabbaten som man finner i Det gamle testamente' (Whitley Stokes: Thesaurus Paleohibernicus: A Collection of Old Irish Gloses).

Adamnan, som skrev biografien om Columba, behandlet sabbaten med en respekt som ble borte i generasjonene som skulle følge. Det er interessant at den keltiske kirken fulgte jødiske og østlige skikker på dette feltet.

'Gradvis førte innflytelsen fra Roma, som ikke var fri fra antisemittisk og urban mentalititet, til at det ble søndag, og ikke lørdag som skulle være hviledag. Dermed ble lørdagen sekularisert,' skriver Roy Simpson i boken Exploring Celtic Spirituality, 2004.

Torsdagen dagen for åndelig fordjupning
Våre keltiske trossøsken hadde også en egen ukes-rytme. Vi vet at på Iona avsto man for eksempel fra å spise på onsdager og fredager, mens det ennå var dagslys. De ville bruke disse dagene til faste og å leve i askesen. Denne praksisen brakte biskop Aidan med seg til den hellige øya Lindisfarne, og den ble fulgt opp av andre som ville følge hans eksempel. Unntaket fra denne regelen skjedde når man fikk gjester.

Hos historikeren Beda i verket Ecclesiastical History of the English People kan vi også lese at både Columba og Patrick avsatte torsdagen som en fast dag for åndelig fordjupning. Det var nok ikke tilfeldig at denne dagen ble valgt. Det er tross alt dagen hvor Jesus setter disiplene stevne på Øvresalen, og nattverden innstiftes.

I neste artikkel skal vi se nærmere på det keltiske kirkeåret.

(fortsettes)

En bønn av Ray Simpson

I dag vil jeg gjerne dele noe Ray Simpson (bildet) har skrevet. Ray Simpson er prest med bakgrunn i Den anglikanske kirke. Han leder det økumeniske og verdensvide økumeniske fellesskapet Aidan og Hilda kommuniteten, som også har norsk avdeling. Kommuniteten har base på Lindisfarne:

En bønn

Jeg betrakter Guds evige Logos, og det faller lys over hele skaperverket. Jeg betrakter det evige Lyset, og det faller lys over hvert menneske. Jeg betrakter det evige Livet, og det faller lys over Guds himmel. Jeg betrakter den elskede disippelen ved Det siste måltid, og det faller lys over Guds sakrament. Jeg betrakter den elskede mor og apostelen ved Korset, og det faller lys over Kristi kirke. Jeg betrakter den oppstandne Kristus ved Genesaretsjøen, og det faller lys over alle våre påsker. Jeg betrakter det evige Guds Lam, og det faller lys over evighetens ømhet. Jeg betrakter strålene fra lyset i øst, og ber om at det vil gi en herlig forvandling i vest.

En keltisk inspirert bønn

I dag byr jeg på en bønn skrevet av Ray Simpson (bildet), anglikansk prest og leder for det økumeniske og verdensvide fellesskapet "Aidan og Hilda" kommuniteten, som har sin norske avdeling i AnamCara:

Jeg betrakter Guds evige Logos,
og det faller lys over hele skaperverket.
Jeg betrakter det evige Lyset,
og det faller lys over hvert menneske.
Jeg betrakter det evige Livet,
og det faller lys over Guds himmel.

Jeg betrakter den elskede disippelen ved Det siste måltid, og det faller lys over Guds sakrament.
Jeg betrakter den elskede mor og apostelen ved Korset, og det faller lys over Kristi kirke.

Jeg betrakter den oppstandne Kristus ved Genesaretsjøen, og det faller lys over alle våre påsker.

Jeg betrakter det evige Guds Lam,
og det faller lys over evighetens ømhet.

Jeg betrakter strålene fra lyset i øst,
og ber om at det vil gi en herlig forvandling i vest.

Det er himmel over dagen min

De dagene jeg befinner meg på Mamre bruker jeg ganske regelmessig en bønnebok av Ray Simpson (bildet), grunnlegger av St Aidan og Hilda Fellesskapet på den hellige øya Lindisfarne. Jeg er blitt glad i disse bønnene av Simpson. De berører så mange områder av livet mitt. Bønneboka heter: "Din rytme - Din bønn" (Verbum 2005).

I denne bønneboken finnes det et dikt, skrevet av en mann som for meg er ukjent. Dette diktet er en av bønnene jeg gjerne ber, og som jeg gjerne deler med deg. Det lyder slik:

Når livet er en plikt og alt er grått,
og jeg er lei av veien jeg har gått,
når slitet gjør meg trett og matt
og motet svinner imot natt,
da ser jeg tegn: et grågåstrekk på vei
med vingeslag som suser over meg.
Jeg vet med ett: om alt kan synes tapt,
så er det mening i at jeg er skapt.
For i mitt hjerte er Guds bilde prentet inn
og det er himmel over dagen min.

En bønn, syndsbekjennelse og velsignelse

På denne dagen for Kristi lidelse og død la oss være ett med Ham og Hans sår. Vi søker å trå i Kristi fotspor, Han som har vist oss veien, i styrke, i svakhet.

Jesus, du ble drevet ut i ørkenen, ledet av Ånden. Ta fra oss alt som ikke er av deg.

Syndsbekjennelse i stillhet eller som følger.

Tilgi oss for våre selviske handlinger,
våre tomme ord og våre sårende ord.

Pause

Tilgi oss for våre falske begjær, vår hevnlyst
og for det vi ikke har brydd oss om.

Hellige Jesus, hengt på et tre, seierherren over døden,
tilgi oss for disse syndene våre,
fri oss fra det onde og gi oss kraft til nytt liv.

Må Kristus, som vandrer med sårmerka føtter,
gå sammen med deg på veien.
Må Kristus, som tjener med sårmerka hender,
strekke ut dine hender til tjeneste.
Må Kristus, som elsker med et sårmerka hjerte,
åpne ditt hjerte til kjærlighet.

(Utdrag fra morgenbønnen fredag, som bes i St.Hilda og St Aidan kommuniteten på Lindisfarne, forfattet av kommunitetens leder, Ray Simpson.)

Dagens bloggbilde er fra reisen vi foretok for noen år siden til Shetland.

Du barn fra himmelen, du forsvarsløse kjærlighet

I min keltiske bønnebok bes denne bønnen tirsdag morgen. Den ble så viktig for meg i dag, derfor deler jeg den med bloggens lesere:

Du barn fra himmelen, du forsvarsløse kjærlighet, du måtte dra langt fra ditt hjem. Styrk oss når vi i tro går vår pilegrimsgang på jord. Herlighetens Herre, du som tok på deg fornedrelsen, hyll oss i din kappe av ydmykhet. Din fødsel viser oss klarheten og renheten i Faderens kjærlighet.

Hold oss i klarheten og renheten, i din kjærlighet. Du kom og viste oss underet i menneskelig tilværelse. Hjelp oss å verne om hvert et menneskeliv.

Herlighetens Herre, Marias barn, da du ble født, ble du kalt Fredsfyrsten. Du kom for å ta bort murene som skiller menneskene fra hverandre. Måtte murene av fiendskap og frykt bli revet ned.

Du priser salig de som skaper fred. Styrk de som skaper fred på de stedene som er revet opp av synd og ødeleggelse.

Kristus, du kommer med rettferd og fred. Vi ber for fred og frihet for hele verden og for alle kirkesamfunn. Vi ber for alle som er offer for undertrykkelse og vold.

Gud, led oss gjennom våre timer denne dagen. Vær med oss i alt vi er opptatt av. Gi fred i våre hjerter. Måtte vi få se Kristi ansikt i alle vi møter. Måtte alle vi møter få se Kristi ansikt i oss.

Jeg overgir min kropp og sjel til Deg i natt

Senere i dag skal jeg publisere en artikkel som jeg har skrevet med tanke på det nye året. Det er blitt natt og jeg ber denne bønnen før jeg tegner meg med det hellige korsets tegn, og legger meg til å sove:

I Faderens navn, Han som gir hvile. I Sønnens navn, Han som gir ro. I Åndens navn, Han som gir fred, måtte vi få være ett med Gud.

Gud, jeg overgir min kropp og min sjel i Din varetekt i natt, du Far, som hjelper svake pilegrimer på vandring, Du som råder over himmel og jord.

Kristus, jeg overgir min kropp og min sjel til Deg, så Du kan føre meg gjennom denne natten, du Sønn, som er i verdens tårer og sår, måtte Ditt kors være mitt skjold i natt.

Ånd, jeg overgir min kropp og min sjel til Ditt gode lys i natt, Du gode ledsager og venn, mitt hjertes evige varme.

(Ray Simpson, anglikansk prest og leder for Aidan- og Hildakommuniteten på Lindisfarne)

Du er min øy i havet

Herre, Du er min øy i havet. I Ditt fang bygger jeg rede. Du er havets ro. I den freden hviler jeg. Du er bølgeme som vasker mot strandsteinene. Bølgesuset er min hymne. Du er fuglesangen over sjøen. Jeg synger med fuglene. Du er bårene som bryter mot berget. Jeg priser Deg i bruset. Du er havet som omgir hele meg. Jeg hviler i Deg.

(Ray Simpson, leder for det økumeniske fellesskapet Aidan- og Hildakommuniteten på Lindisfarne)

"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag"

Så godt det er å se gode venner igjen! I går møtte jeg en kjær, god venn og bror i Herren. Han var kommet før meg til Mamre, og hadde låst seg inn i koia. Det er en stund siden vi har møtt hverandre. Han har tilbrakt en tid i et ortodoks kloster i England, for å be og søke Herren. Jeg nevner ikke hans navn, så slipper han å få de samme problemene jeg har med enkelte som trekker vel raske slutninger. Det var tydelig at oppholdet hadde gjort ham godt, det syntes også utenpå! Og det han fortalte derfra ble fortalt med varme og begeistring, og jeg følte meg rik som fikk del i hans opplevelser. Litt ute i samtalen ville han dele et ord med meg fra Salmenes Bok. Lite visste vel han at Salme 27 hører med til mine favorittsalmer, og at jeg den siste tiden stadig har vendt tilbake til den. Spesielt til vers 4:


"Èn ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel."


Det var blant annet dette verset han ville dele! Men min venn leste også neste vers, og da opplevde jeg virkelig det en pinsevenn vil kalle "sanksjon" på noe jeg har kjent at Herren har talt til meg om i det siste. I vers 5 heter det:


"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjemende telt. På en klippe fører han meg opp."


Min venn smilte da han leste ordet "hytte", og så seg rundt.


Det var på Herrens tiltale at denne bønnehytta ble en realitet, og jeg har på nytt kjent kallet til å fornye kallet til å oppholde meg enda mer her. Derfor ble det så sterkt å få dette bekreftet gjennom andre, som ikke har visst noe av det som har rørt seg i mitt hjerte.


"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag...." Dagene har vært vanskelige etter operasjonen. Ikke bare fordi den ikke var så vellykket som vi hadde håpet på, men også av andre grunner. Men her i Mamre har Han altså lovet å gjemme meg! Her vil Han ta seg av meg. Så godt å vite.


For tiden bruker jeg bønneboken "Din rytme. Din bønn. Keltiske bønner fra Lindisfarne" som min faste bønnebok. I den tidebønnen som bes midt på dagen på onsdager finnes det et dikt av Andrew Dick. Jeg vil gjerne få dele det med bloggens lesere, fordi det har velsignet meg så mye og betyr så mye for meg:


Når livet er en plikt og alt er grått,
og jeg er lei av veien jeg har gått,
når slitet gjør meg trett og matt
og motet svinner imot natt,
da ser jeg tegn: et grågåstrekk på vei
med vingeslag som suser over meg.
Jeg vet med ett: om alt kan synes tapt,
så er det mening i at jeg er skapt,
for i mitt hjerte er Guds bilde prentet inn
og det er himmel over dagen min.


Dette diktet setter ord på mange av mine følelser akkurat nå, i denne fasen av mitt liv. Så ber jeg med Ray Simpson som har forfattet denne flotte bønneboka:


Hellige Ånd,
kom som en god vind
som svaler i dagens hete.
Kom og vær nær med fred
og stillhet for våre liv.


Vind fra himmelen,
blås bort vår synd og vårt svik.
Forny våre trette sjeler.
Styrk oss
så vi frimodig kan gå videre.

Å be keltisk inspirerte tidebønner fra Lindisfarne

Etter hvert som jeg er blitt kjent med innholdet i bønneboken til Ray Simpson (bildet), som er grunnleggeren av det økumeniske og verdensvide fellesskapet Aidan- og Hildakommuniteten på Lindisfarne, er "Din rytme - Din bønn" blitt "min" bønnebok. Jeg har lenge bedt tidebønnene slik de er samlet i Norsk Tidebønn, men har i det siste gått mer og mer over til å bruke "Din rytme -Din bønn". Grunnen til at jeg skriver om det her på bloggen, er at jeg gjerne vil at flere skal oppdage den skatten som finnes i denne bønneboken. Hver dag har sitt eget tema, og her finnes morgenbønner, bønner som kan bes midt på dagen, når kvelden faller på og rett før man går til sengs. Dessuten finnes det en samling med enkle hverdagsbønner fra Aidan og Hilda fellesskapet. Bønneboken kan brukes alene, men den fungerer kanskje aller best når man kan be sammen med noen. Det er lagt opp til vekselsbønn, lesninger fra Den Hellige Skrift, rom for stillhet. Det eneste minus, slik jeg ser det, er at boken inne er innbundet. Det burde Verbum forlag ha kostet på seg. Kanskje noe å tenke på når neste opplag går i trykken. For det håper jeg på: at den skal bli solgt i store opplag, og bli brukt av riktig mange.

La oss ved begynnelsen av denne dagen be sammen med Aidan- og Hildakommuniteten:

Herre, lys på oss slik solen lyser opp dagen. Jag bort mørket og syndens skugger. Måtte vi få være våkne og lydhøre for Ditt ord. Nå når dagen følger natten, måtte Din herlighet strømme over oss.

I Toten frikirke kommer de nå sammen en formiddag i uken for å be sammen med utgangspunkt i denne bønneboka. Det er også en tips å ta med seg videre for andre.