Rytme i arbeid og bønn, del 1

I går leste jeg opp igjen noe som Ray Simpson (bildet) har skrevet. Ray Simpson, som er anglikansk prest, leder det verdensvide økumeniske fellesskapet 'Aidan og Hilda kommuniteten'. Det passer i grunnen veldig godt til det som opptar meg for tiden:

'De første kristne fulgte helt naturlig en rytme med daglig bønn og ukentlig nattverdfeiring. De var jøder, akkurat som Jesus. Deres hellige skrifter viste dem at Gud har gitt universet en rytme: i de sju skapelsesdagene (1.Mos 1 og 2), i årstidene, og i den daglige vekslingen mellom lys og mørke. De var vant med at man ba både morgen, middag og kveld (Salme 119,64). De viste at dyrket mark år om annet måtte ligge brakk for å bevare sin fruktbarhet, og de brukte ordet 'sabbat' både om et års hvile for åkeren og en dags hvile for folk (3.Mos 25). Jesus gjenspeilte dette ved selv å følge et mønster der Han trakk seg tilbake for å hvile etter å ha arbeidet hardt. Det samme gjorde disiplene hans.

Dessverre ble kirken etter hvert så vellykket at den 'videre-utviklet' verdens grådige hvileløshet, i stedet for å forløse den. Dermed mistet kirken kontakten med Guds rytmer ved verdens hvilende sentrum. Men lykkeligvis: De kristne som hoppet av det urbane rotteracet og flyttet ut i ørkenen, fant snart tilbake til en rytme av bønn, arbeid, studier og hvile.

Kelterne levde på landet. og mistet aldri kontakten med rytmen i det 'stille sentrum'. Livsmønsteret som preget Østkirkens klostre, kjennetegnet også hele den keltiske kirke. I dag blir folk syke av den oppjagede vestlige livsstilen. Forskning tyder på at de universelle rytmene ha satt avtrykk dypt i alle menneskers sjel. Nå forsøker folk igjen å avstemme livet etter dette. De dype rytmene må forløses!

Columbas kloster på Iona viser oss en rytme for arbeid og bønn. 'Dagene var fylt med bønn, studier og fysisk arbeid ... i fjøset, kornbingen, eller ute på jordene tilba hver enkelt Gud gjennom den oppgaven han var blitt tildelt, slik at strevet ble som et sakrament ... De første kelternes hemmelighet lå i at de knyttet sammen sakrament og sysler, alter og arne, bønn og arbeid'. Det er viktig at vi også finner rytmen der arbeidet kan bli til bønn. Noen ganger kan en enkel, manuel oppgave bidra til en indre samling for et hjerte som ber. Mens munkene formet sine bønner satt de gjerne og flettet enkle kurver av siv'.

(fortsettes)