Guds ild over Wales, del 3

Bønn og forkynnelsen av korset, var to av tegnene på en gryende vekkelse i Wales. Det tredje tegnet var at det var regn i luften! Åndens regn.

Hos profeten Joel leser vi om et forvarsel om pinsen:

'Og dere Sions barn, fryd og gled dere i Herren deres Gud! For han gir dere læreren til rettferdighet, og så sender han regn ned til dere, tidlig regn og senregn, som før. Tresteplassene blir fulle av korn, og pressekarene flyter over av most'. (Joel 2,23-24)

Vi vet ikke hvor mange i Wales som kjente til bønnevekkelsen i USA og Australia, som jeg har omtalt i de to foregående artiklene. Men vi finner vitnesbyrd om at Den Hellige Ånd formante enkelt personer og små grupper på to eller tre til å løfte sin røst og rope til Gud om vekkelse.

I 1901 kom Herren til en av sine tjenere og gav ham en slik åpenbaring av sin herlighet, at han hadde samme opplevelse som profeten Jesaja hadde når han ble vitne til at Gud åpenbarte til herlighet i Tempelet:

'Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper ....' (Jes 6,5)

Mannen som var bekymret for den åndelige tilstanden i Wales begynte å tilbringe tid alene ved stranden av en walisisk elv. Har oppholdt han seg i timesvis i bønn, og utøste sitt hjerte for Herren.

På et annet sted kom noen kvinner sammen for å be om det samme. De hadde holdt på i flere år.

I Rhondda Valby, der Guds Ånd på et senere tidspunkt skulle utøses med en slik kraft og intensitet, fantes det to som i flere år hadde bedt om vekkelse, en vekkelse om skulle omfatte hele verden.

I Monmoutshire hvilte Guds Ånd over to søstre - den ene av dem var en krøpling. I 1903 og 1904 hadde Herren lagt en bønnebyrde på dem. De så med egne øyne den forferdelige åndelige tilstanden i Wales, og med sitt åndelige blikk så de Guds løfter. De ba under tårer. En av dem sa:

'Jeg kan ikke sove verken dag eller natt, når min Herre er så foraktet og tilsidesatt'.

En annen kvinne, en av de stille i landet, sa det slik: 'Jeg kan ikke leve om ikke Gud beviser sin kraft og sender oss vekkelse'.

I 1903 møttes tre evangelister til bønn og samtale. De ba inderlig til Gud om vekkelse. De var misfornøyd med den åndelige tilstanden, ja, nedslått over den verdslighet og likegyldighet som fantes blant de kristne. De begynte en bønnering som møttes kl.10.00. Jeg skal ved en senere anledning komme tilbake til denne bønnegruppen.

(fortsettes)