Om å stride i bønn

Tid tilbrakt med Herren er aldri bortkastet tid. Det fortelles om Evan Roberts, redskapet Gud brukte under den walisiske vekkelsen (1904-1905), hvor så mange som 100.000 mennesker kom til tro, at han i 1910 fikk en henvendelse om å reise til India, for å holde en vekkelseskampanje der. På denne tiden hadde Roberts trukket seg tilbake fra sin offentlige tjeneste for å be. Til dette svarte Evan Roberts:

'Jeg kan ikke gi av min tid til India uten å neglisjere mitt bønnearbeid og dermed føle at jeg blir liggende på etterskudd i min bønnetjeneste, og at muligens noen seire går tapt på grunn av min neglisjering. Når krisen i kirken er beseiret skal jeg være fri til en offentlig tjeneste igjen. All offentlig tjeneste er underordnet mitt bønnearbeid.' (Brynmor Pierce Jones: An Instrument of Revival. The Complete Life of Evan Roberts 1878-1951. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

'Har du Guds nærvær med deg, har du også Guds favør med deg. Et minutt i Guds nærvær kan utrette mer enn 20 år med strev,' skriver Heidi Baker.

Apostelen Paulus skriver:

'Vær UTHOLDENDE i bønn, VÅK OG BE med TAKK til Gud.' Kol 4,2

I det samme brevet skriver han om forbederen Epafras:

'Epafras, som er en av deres egne, hilser også. Han er en Kristi Jesu tjener og kjemper (strider) alltid i bønn for dere.' (4,12)

Bønnerop

Bønnens språk har forskjellige former og ytringer. Jeg liker mest den stillferdige og rolige. Med lav, normal stemme. Men det finnes også andre ytringer. Salmenes bok er full av eksempler på bønnerop. De kommer fra et hjerte i nød. Det er ikke en form, men noe skapt av Den Hellige Ånd. De som skriker når de ber, har jeg liiten sans for.  Da blir det en form, og Gud har ikke noe hørselsproblem.

Da er det annerledes med de bønnene som er formet i nød. Da kan man rope.

Om Jesu bønneliv heter det:

'Han har i sitt kjøds dager, med STERKT SKRIK og tårer, båret fram bønner OG NØDROP til ham som kunne frelse ham fra døden.' (Hebr 5,7)

Dette er Getsemane-ropene og ropene fra korset, men kanskje også Jesus ble drevet til å be slik når Han ba alene og i ødemarken.

En annen som var kjent for å rope til Herren i bønnenød var Evan Roberts (bildet), 1878-1951, som fikk være redskapet Gud brukte i den walisiske vekkelsen.

Evan Roberts ba så høyt og djervt om vekkelse, at mannen han leide husrom hos kastet ham ut da han ble så redd på grunn av bråket han forårsaket. Roberts opplevde også av og til henrykkelser og de som delte rom med ham snakket om at han stønnet i sine nattlige bønner. Evan Roberts stred i sine bønner.

Vårt største åndelige behov: At Gud knuser vår stolthet og bøyer oss

Dette har vært en underlig søndag. Menneskelig talt har den vært ganske utfordrende. Kreftene er ikke store. Utfordringene med hjertet og cystene i lungene er så store at jeg på ta pause i trappa mellom første og andre etasje.

Likevel - disse dagene opplever jeg at Gud taler til meg om den største hindringen for vekkelse i Norge er stolthet.

Guds ord slår fast: 'Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss. Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men den ydmyke gir han nåde. Vær derfor Gud undergitt'. (Jak 4,5-7)

Gud er sjalu. Han har lagt noe igjen i oss - sin Ånd - og det er dette Han er nidkjær for. Vi er kalt til å være 'et kongelig presteskap, et hellig folk'. Skal vi tre inn i dette kall, må det skje på våre knær. Vi må erkjenne og bekjenne vår stolthet, vår mangel på ærefrykt, vår manglende bønneiver

Tenk at Gud kan stå oss imot! Hvem kommer seirende ut av en slik situasjon? Det er kun den som er ydmyk som får nåde. Mangler jeg ydmykhet i livet mitt bør jeg be Gud om å bøye meg!

Det finnes en underlig lære som brer om seg i Norge, hvor det heter at vi ikke lenger har synder å bekjenne, fordi all synd er sonet, fortid, nåtid og fremtid og som som nye skapninger synder vi ikke lenger. Dette er en forførelse, og kan bli en stor hindring for at Gud kan ryste denne nasjonen med en gjennomgripende vekkelse - som er vårt aller største behov!

Dette er en tid for å være rask med å be Gud om tilgivelse når Den Hellige Ånd peker på synd i våre liv! Dette er en tid hvor man er rask med å be Gud omvende oss der vi trenger å vende om.

Bønneropet fra vekkelsen i Wales var dette:

'Bøy Wales! Frels Wales!

Når Gud fikk knust stoltheten blant de walisiske kristne kom det en mektig Åndens vind og blåste gjennom Wales, den rystet hele det walisiske samfunnet og ilden fra Wales tente ilden i andre land som opplevde store vekkelser i kjølvannet av denne besøkelsestiden fra Gud.

Måtte det samme skje i Norge.

'Bøy Norge! Frels Norge!'

Guds ild over Wales, del 6

Konferansen i Llandrindod (bildet) i 1903 ble viktig som en veirydder for den store kommende vekkelsen i Wales.

Det hadde vært bedt mye for den. Her møttes et stort antall prester og predikanter fra alle deler av Wales.

Det var ikke noe bestemt program for konferansen. De forsamlede snakket om Den Hellige Ånds gjerning i den enkelte troende. Det hvilte en hellighet over de som var samlet på dette stedet. Det ble lagt vekt på at man måtte avstå fra all bevisst synd. De snakket også om at veien til frigjørelse går gjennom å bli likedannet med Kristus i Hans død, samt en bestemt mottagelse av Den Hellige Ånd som en absolutt nødvendighet for alle Herrens tjenere.

Dette ble fremholdt med en slik kraft, at det under de to siste dagene av konferansen ble åpenbart for alle de tilstedeværende at Guds Ånd hadde kommet iblant dem.

Mange av predikantene reiste hjem igjen med et helt nytt syn og et helt nytt håp. Det ble holdt flere lokale konferanser, og de som hadde vært med på konferansen i Llandindod ble en kanal for å bringe velsignelsen de hadde fått med seg til andre.

(fortsettes)

Guds ild over Wales, del 5

Her fortsetter artikkelserien om vekkelsen i Wales. Forrige artikkel ble publisert mandag 31. mars:

Under Keswick-konferansen i 1902 kom det frem opplysninger om at 13 menn fra Wales hadde møtt hverandre i 1896 for å be sammen. Det var særskilt en ting de ba om: at Gud ville sanksjonere en lignende hellighetskonferanse i Wales. I seks år hadde de bedt. Nå var det syvende året kommet!

Syv er som kjent fullkommenhetens tall. I 1902 spurte de så domsprost Howell, som jeg skrev om i forrige artikkel, om han trodde at tiden nå var inne for en gjennomgripende vekkelse i Wales.

Han svarte slik, mens han sto med opprakte hender mot himmelen og sitt blikk vendt mot himmelen:

'Jeg er en gammel mann, på terskelen til evigheten, og jeg sier at om en sådan konferanse kunne finne sted, gitt av Gud, og ikke fremmet av mennesker, skulle den bli til den største velsignelse for Gud'.

Domprost Howell kastet seg inn i arbeidet for denne konferansen med de siste kreftene han hadde. Hans store bønnemne var dette: 'Måtte en åndelig flodbølge komme! Dette er det største behovet for Wales!'

På omtrent samme tidspunkt - våren 1903 - begynte fire menn fra Glasmorganshire-distriktet - de var ikke mer enn 18 år gamle - å holde bønnemøter i en fjellskrent. De ba om vekkelse i menigheten de tilhørte. Det ble snart kjent at disse menn kom sammen på fjellet hver kveld i en måned.

De fleste i forsamlingen så på dette med stor mistenksomhet, og noen foraktet og hånte disse ungdommene. Men de holdt ut i bønn oppe på fjellet i to måneder. Da begynte flere å slutte seg til dem. Snart var de 14 som bad. Nå begynte bønnegløden å spre seg til menigheten! Og stadig flere opplevde åndelig fornyelse.

(fortsettes)

Guds ild over Wales, del 4

1902 er blitt kalt det walisiske bønneåret. Og med rette.

Et navn må nevnes i denne sammenhengen: Domprost Howell i St.Davids. Han er blitt kalt den walisiske vekkelsesprofeten.

I de siste månedene av året 1902 satt han i sitt hjem, så lå ganske så avsides, i den vestlige delen av Wales og så ut over den landsdel han hadde så kjær. Da var han 83 år gammel.

Han visste at det snart skulle settes punktum for levd liv her på jorda. Alle jordiske ting bleknet for hans øyne. Det lå et himmelsk lys over ham, forteller de som så ham.

Den åndelige nøden i Wales nå ham tungt for hjertet. Det eneste håp han kunne se var en gjennomgripende vekkelse. Domprost Howell oppfordret waliserne til 'å danne en kjede av inderlige forbedere'. Disse skulle bruke Jes 64,1 som sitt bønnerop:

'Gi at du ville flerre himmelen og fare ned'.

Han bønnfalt sine venner om å innvie seg for vekkelse.

I et brev han sendte ut heter det blant annet:

'Gi nøye akt på dette, som om det er mine siste ord til mine landsmenn i Wales, innen jeg kalles å stå innfor dommen, og det evighetens lys som akkurat nå faller på meg, og lyder så, gi akt på hva jeg sier: Mitt land og mitt elskede folks største behov for øyeblikket er en vekkelse gjennom en særskilt utøselse av Den Hellige Ånd'.

Denne sterke oppfordringen sto på trykk i et tidsskrift utgitt i Wales i januar 1903 og gjorde et djupt inntrykk over alt.

Det skulle vise seg å være domprostens siste budskap. Kort tid etter gikk han hjem til Gud.

(fortsettes)

Billedtekst: Et typisk walisisk landskap.

Guds ild over Wales, del 3

Bønn og forkynnelsen av korset, var to av tegnene på en gryende vekkelse i Wales. Det tredje tegnet var at det var regn i luften! Åndens regn.

Hos profeten Joel leser vi om et forvarsel om pinsen:

'Og dere Sions barn, fryd og gled dere i Herren deres Gud! For han gir dere læreren til rettferdighet, og så sender han regn ned til dere, tidlig regn og senregn, som før. Tresteplassene blir fulle av korn, og pressekarene flyter over av most'. (Joel 2,23-24)

Vi vet ikke hvor mange i Wales som kjente til bønnevekkelsen i USA og Australia, som jeg har omtalt i de to foregående artiklene. Men vi finner vitnesbyrd om at Den Hellige Ånd formante enkelt personer og små grupper på to eller tre til å løfte sin røst og rope til Gud om vekkelse.

I 1901 kom Herren til en av sine tjenere og gav ham en slik åpenbaring av sin herlighet, at han hadde samme opplevelse som profeten Jesaja hadde når han ble vitne til at Gud åpenbarte til herlighet i Tempelet:

'Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper ....' (Jes 6,5)

Mannen som var bekymret for den åndelige tilstanden i Wales begynte å tilbringe tid alene ved stranden av en walisisk elv. Har oppholdt han seg i timesvis i bønn, og utøste sitt hjerte for Herren.

På et annet sted kom noen kvinner sammen for å be om det samme. De hadde holdt på i flere år.

I Rhondda Valby, der Guds Ånd på et senere tidspunkt skulle utøses med en slik kraft og intensitet, fantes det to som i flere år hadde bedt om vekkelse, en vekkelse om skulle omfatte hele verden.

I Monmoutshire hvilte Guds Ånd over to søstre - den ene av dem var en krøpling. I 1903 og 1904 hadde Herren lagt en bønnebyrde på dem. De så med egne øyne den forferdelige åndelige tilstanden i Wales, og med sitt åndelige blikk så de Guds løfter. De ba under tårer. En av dem sa:

'Jeg kan ikke sove verken dag eller natt, når min Herre er så foraktet og tilsidesatt'.

En annen kvinne, en av de stille i landet, sa det slik: 'Jeg kan ikke leve om ikke Gud beviser sin kraft og sender oss vekkelse'.

I 1903 møttes tre evangelister til bønn og samtale. De ba inderlig til Gud om vekkelse. De var misfornøyd med den åndelige tilstanden, ja, nedslått over den verdslighet og likegyldighet som fantes blant de kristne. De begynte en bønnering som møttes kl.10.00. Jeg skal ved en senere anledning komme tilbake til denne bønnegruppen.

(fortsettes)

Guds ild over Wales, del 2

Ved siden av den store bønnemobiliseringen - både i USA, Australia og Storbritannia, er det også noe annet som særpreger tiden forut for den walisiske vekkelsen:

forkynnelsen om korset.

Det var en kraftig forkynnelse av Golgata. Noe som skjedde ved årsmøter, innvielsesgudstjenester og særskilte konferanser. Og det skjedde uavhengig av hverandre; som om Gud selv satte det hele i scene.

Et godt eksempel på dette er det som skjer ved den store Keswick-konferansen i 1903. Denne konferansen har to særpreg:

En utøselse av Den Hellige Ånd over de 5000 som deltar på konferansen. De var kommet til hellighets-stevnet i Keswick i Storbritannia fra store deler av verden. Det andre som skjedde her var at nesten hver eneste en av talerne hadde fått et budskap om korset:

Korset som Guds kraft til frelse såvel fra syndens makt som fra dens dom, men det stanset ikke bare her. Det ble også talt om å være korsfestet med Kristus.

Begge deler er nesten fraværende i dagens forkynnelse! Og det er heller ingen stor oppslutning om menighetenes bønnemøter.

(fortsettes)

Guds ild over Wales, del 1

I november vil det være 110 år siden vekkelsen i Wales brøt ut. En vekkelse som skulle berøres hundretusener av mennesker, ikke bare i Wales. Enkelte mener at så mange som to millioner mennesker ble frelst under den walisiske vekkelsen. Den fikk ringvirkninger en rekke steder i verden. Guds redskap i denne vekkelsen var Evan Roberts (bildet), en gruvearbeider som fikk et radikalt møte med Gud.

I en serie med artikler vil jeg presentere noe av det som skjedde under denne gjennomgripende vekkelsen.

Som alle andre vekkelser i kirkens historie starter vekkelsen i Wales med bønn. Dens røtter går tilbake blant annet til Amerika til 1899. På en skole samles 400 kristne hver lørdags kveld for å be om en verdensvid vekkelse. De som deltar i disse bønnesamlingene kommer fra mange forskjellige land. Noen av dem stanser opp og ber seg gjennom natten.

Det samme skjer i Australia. Der har det pågått i 11 år. Pastorer og lekfolk sammen. I Melbourne i 1901. Men ikke bare der. Tilsammen 400.000 kristne møtes i 2000 hjem for å be om vekkelse. En bedende skare ligger på kne for Guds ansikt.

Og byens befolkning blir berørt av Guds ords mektige kraft.

I Storbritannia bøyer 5000 mennesker kne under den store hellighetskonferansen i Keswick i juli 1902. Noen har kommet over fra Australia og forteller om det som holder på å skje der. Det er som om ilden tennes i knusktørt gress. Et resultat av dette møtet er at mange kristne begynner å samles i hjemmene for å be. 'Bønnekretser i hjemmene' blir grunnlagt, og det griper om seg. 

Hva ber de om? ' Om en utøselse av Den Hellige Ånd i følge løftet fra profeten Joel:

'Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. Jeg skal gjøre under oppe på himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røkskyer. Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst'. (Apg 2,17-21)

(fortsettes)

'Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud'

Evan Roberts (bildet) ble Guds redskap i den store vekkelsen som rystet Wales. Hvor mange som ble himmelborgere, vet Gud alene. Men vi snakker om tusener. Vekkelsen i Wales er en av de aller største Europa har vært vitne til. Den fikk ringvirkninger mange steder i verden.

Vekkelsen i Wales hadde mange kjennetegn. Et særtrekk var at Evan Roberts ikke ville ha noen oppmerksomhet rundt seg selv. Faktisk var det slik at om han merket at mennesker så opp til ham, eller satte sin lit til ham, så dukket han ikke opp, selv om han hadde sagt at han skulle preke i den eller den kirken. Da dro han et annet sted. Evan Roberts var så vàr for Den Hellige Ånd, og Jesus skulle ha all ære.

Jeg har gode venner i Romania. Noen av dem blir brukt av Gud til å be for syke. Mange blir helbredet. Men disse bederne annonseres aldri i noen møter. De ønsker ingen publisitet om seg selv. Spør du dem om de har helbredelsens nådegave, så svarer de benektende. Men alle ser at Gud bruker dem på en mektig måte. De vil bare ikke ha noen fokus på seg selv, ingen oppmerksomhet. De er bare en ringe Herrens tjener eller tjenerinne.

Så annerledes med mange andre. Der er det fokus på navn, nådegaver. Det snakkes og skrives om at Gud er 'så sterkt til stede' i deres møter. Lytter du til dem snakker de om seg selv hele tiden. Om hvordan Gud bruker dem, om alle som er blitt helbredet i deres møter. Og mange av dem snakker veldig negativt om andre kristne - de 'religiøse'. For det er jo alltid 'de andre', aldri dem selv. Stiller noen kritiske spørsmål, så dømmer de. Og nåde den som sier noe om 'Herrens salvede'.

Den svense hellighetsforkynneren Emil Gustafson sa ved en anledning:

'Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud'.

Det er noe å hente frem igjen i våre dager - og tenke over.

Døperen Johannes sa det slik: 'Han skal vokse, jeg skal avta!' (Joh 3,30) Eller som det står i oversettelsen til Erik Gunnes: 'Han skal vokse, og jeg skal svinne bort'.

Hvem får mest ære?