Om å stride i bønn

Tid tilbrakt med Herren er aldri bortkastet tid. Det fortelles om Evan Roberts, redskapet Gud brukte under den walisiske vekkelsen (1904-1905), hvor så mange som 100.000 mennesker kom til tro, at han i 1910 fikk en henvendelse om å reise til India, for å holde en vekkelseskampanje der. På denne tiden hadde Roberts trukket seg tilbake fra sin offentlige tjeneste for å be. Til dette svarte Evan Roberts:

'Jeg kan ikke gi av min tid til India uten å neglisjere mitt bønnearbeid og dermed føle at jeg blir liggende på etterskudd i min bønnetjeneste, og at muligens noen seire går tapt på grunn av min neglisjering. Når krisen i kirken er beseiret skal jeg være fri til en offentlig tjeneste igjen. All offentlig tjeneste er underordnet mitt bønnearbeid.' (Brynmor Pierce Jones: An Instrument of Revival. The Complete Life of Evan Roberts 1878-1951. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

'Har du Guds nærvær med deg, har du også Guds favør med deg. Et minutt i Guds nærvær kan utrette mer enn 20 år med strev,' skriver Heidi Baker.

Apostelen Paulus skriver:

'Vær UTHOLDENDE i bønn, VÅK OG BE med TAKK til Gud.' Kol 4,2

I det samme brevet skriver han om forbederen Epafras:

'Epafras, som er en av deres egne, hilser også. Han er en Kristi Jesu tjener og kjemper (strider) alltid i bønn for dere.' (4,12)

Irettesettelse

Heidi Baker (bildet), misjonær til Mosambique, skrev noe på sin Facebook-profil her om dagen, som er svært aktuelt for mange oss. Dette synes jeg var så viktig at jeg har valgt å oversette det til norsk, så mange kan få del i det:

"Ingen av oss liker å bli irettesatt. Men når Gud irettesetter oss, gjør Han det til gode for oss.

Hebr 12,11 forteller oss: 'All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.'

Mange av oss ønsker oss rettferdighetens frukt, og vi ønsker alle fred, men vi er ikke alltid like glad for de metodene Gud bruker for å gi oss dette.

Jeg har hørt så mange prekener i det siste som ikke nevner Guds straff, irettesettelser eller dom. Det alle ønsker å snakke om er å elske mennesker, velsignelsene ved det å være en kristen, glede, frihet, nåde, tilgivelse og Guds godhet. Vi er redd for at noen skal føle seg ukomfortable. Vi snakker som sportstrenere som roper ut: 'Du er hode og ikke hale! Du kan gjøre alt! Vær best i alle ting! Du er en overvinner!'

Alt dette er sant. Men det er bare halve historien. Det er ikke alt hva Bibelen sier. Vi blir advart mot å ta lett på Herrens irettesettelse fordi det er gjennom den vi forstår mer av Hans kjærlighet.

I Hebr 12,5-6 leser vi:

'Har dere glemt den formaningen som taler til dere som barn: Min sønn, forakt ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker, viser han til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av.'

Gud ønsker at vi skal forstå at vi står i en relasjon til ham. Vi er hans elskede barn. Hva slags kjærlige foreldre er det som aldri korrigerer deres barn? Det er nettopp fordi han elsker oss og aksepterer oss som sine barn at vi irettesettes av ham..

Kanskje du går gjennom en vanskelig tid hvor Gud korrigerer deg akkurat? Hvis du gjør det, forsøk da å husk at dette er hans tegn på at hans elsker deg og har sterke følelser for deg."

Å tilbringe tid i Guds nærvær

'Du får utrettet mye mer ved å tilbringe tid i Guds nærvær enn noe annet du gjør ...                                

Å utvikle et liv levd i Guds nærvær og sette det over alt annet er den eneste veien til å fullføre vår Gudgitte bestemmelse. Nøklene til vårt kall blir forløst når vi tilbringer tiden vår der'.

Heidi Baker, misjonær til Mosambik.

Når man gir Gud alt

Denne søndag formiddag taler jeg på det tradisjonelle 'Skumsjø-stevnet', som arrangeres av Misjonssambandet og Frikirken. I forbindelse med prekenforberedelsene leste jeg litt i Heidi Baker's bok: 'Drevet av kjærlighet', som ble utgitt av Prokla-Media i 2009.

Jeg ble så grepet av historien om pastor José fra Maputo fra Mosambik. Det er han du ser i rød t-skjorte på bildet. Tema for min preken er 'Jesu motivasjonsfaktor'. Hva var det som gjorde at Jesus holdt ut lidelsene og korset?

Jeg lar spørsmålet stå åpent her, men vil gjerne få dele historien om pastor José.

Heidi Baker forteller:

'En annen av heltene mine er pastor José fra Maputo. I mange år var vi sammen om å lede Zimpeto-menigheten vår. I dag er pastor José leder for tusenvis av menigheter. For noen år siden så jeg ham legge seg ned på det skitne betonggulvet i kirken vår, og med ansiktet i støv og sand lå han og hulket. Hellige Simeon sa en gang at tårer er et tegn på Den Hellige Ånds nærvær. Jeg stod og så på at denne mannen gråt dammer av tårer.

Til slutt spurte jeg pastor José hvorfor han gråt og jeg fikk til svar:

'Jeg er så glad, så veldig glad. Gud har akkurat sagt at jeg skal gi bort alt jeg har',

'Du har jo ingen ting', tenkte jeg. 'Du bor i et blikkskur'.

Jeg visste at rottene kom inn til dem om nettene og gnagde på det de fant - til og med på tærne til han og kona. Men jeg hadde aldri hørt noen av dem klage... Tre dager etterpå fortalte byggelederen vår at pastor José hadde gitt bort hver eneste ting han eide til de fattige. Dette er en mann med sann autoritet som bare kan vinnes gjennom ydmykhet og trofasthet overfor Gud. Pastor José er ydmyk av hjertet. 

Et team fra Australia kom for å hjelpe oss. De ante ikke hva som foregikk, men så bare at pastor José gråt innfor Gud og gikk flere mil hver dag for å elske de fattige og barna. 

'Vi vil bygge et nytt hus til deg', sa de til ham. Og gjett hva pastor José gjorde! Han fylte opp det nye huset  med forlatte og foreldreløse unger og gjorde dem til sine.

Når du søker himmelens rikdommer først, betror Gud deg rikdommer på jorden også'.

(Heidi Baker: Drevet av kjærlighet. Prokla-Media, side 60-61)

Helbredet fra spedalskhet

I går leste jeg en historie om misjonæren Heidi Baker (bildet), som velsignet meg så mye at jeg valgte å oversette den til norsk. Den sier mye om Guds uendelige kjærlighet og storhet.

Dette er historien om Agatha fra Mosambik, som var spedalsk:

'Hun hadde mistet mange av fingrene og tærne sine og hadde ingen følelse i verken hender eller føtter. Alle nervene var i ferd med å dø, hun opplevde konstant, invalidiserende smerter i leggene, og som en følge av disse smertene, hadde hun ikke hatt en god natts søvn på flere år.

Jeg satte meg ned på den skitne bakken og ba. Jeg gav henne en klem og holdt rundt henne, vi gråt sammen og ba Jesus om å øse sin kjærlighet over henne og gjennomvæte henne med vennlighet.

Så måtte jeg reise videre. Dagen etter fortsatte vi å tjenestegjøre vi ute i bushen. Jeg holdt på med en av mine favoritt ting - å lage kaffe. Da kom en kvinne opp til meg. Smilende. Det var Agatha. Ikke bare gikk hun opp til meg, tydelig helt fri fra smerte, men hun grep tak i meg og begynte å danse! Hun fortalte meg at hun var blitt fullstendig helbredet.

I det øyeblikket tok hun et nytt steg mot fullstendig frihet. Hun var av en annen tro, men denne dagen møtte hun Jesus, der og da ute i bushen.

I min oppstemthet gjorde jeg noe dumt - men det som hendte beviste at helbredelsen var fullstendig. Jeg hoppet rundt i pur glede og klarte å søle noe av den varme kaffen på foten hennes. Hun hoppet i været og skrek! Tidligere hadde jo føttene hennes vært helt numne. Nå merket hun at det varme vannet gjorde vondt!

Lik Agatha lider mange i dag av åndelig nummenhet. De har mistet følelsen, mistet deres følsomhet for Den Hellige Ånds varme. Gud ønsker å helbrede oss fra vår åndelige spedalskhet. Han ønsker å gjenopprette vår følsomhet, restaurere følsomheten i bein og armer så vi kan bruke dem i Hans tjeneste, så vi kan gå i Hans navn og nå ut til andre.

Det er tid for Guds folk til å våkne, trå inn i Guds herlighet og danse igjen'.

Fra boken: Rolland and Heidi Baker. “Reckless Devotion.

Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 2

Her er andre del av Heidi og Roland Bakers nyhetsbrev:

I Pemba har vi nettopp startet opp nok en tre måneder bibelskole med nye pastorstudenter fra bushen, flere av dem er lite kjent med kristen lære og er fremdeles ganske så forvirret over mangt og mye. Men tre av dem har vært vitne til at døde har stått opp igjen og de har gitt sine vitnesbyrd i klassen! Den Hellige Ånd åpner hjertene og bringer inn høsten mer enn noensinne, våre svakheter til tross. Våre menigheter er vitne til Guds nåde. Vi er blitt spurt om hvordan vi klarer å holde dem alle sammen, organisere og skape opplevelsen av å være en forenet familie, kan vi kan ikke gi deg noen adekvat menneskelig forklaring, til tross for alle våre bestrebelser. Vi har lært at Han er i stand til å smelte hjerter og holde mennesker forbundet til hverandre i Hans egen kraft og skape en hunger for Frelseren som overvinner en hver hindring. Dette er Hans vekkelse, Hans menighet, Hans herlighetsuttrykk, og det er Han som kvalifiserer oss til å gjøre Hans gjerning.

Hva motiverer oss så for å holde det gående? Hva gir energi til vår ånd når vi ikke lenger har svar eller ressurser? Hvordan kan vi være tålmodige når utfallet synes dårlig nok en gang? Hvor kommer kraften fra til å leve, tjene og gi? Spørsmålene er viktige, for misjonærer blir også trette, mismodige og utslåtte. Kristne av alle slag mister motivasjonen, uansett hvor mye de måtte ha av den. Ledere med stort ansvar mister sin fred og glede. Tjenester blir mer som forretningsvirksomhet, og predikanter mer som selgere. Men hva er det som får Riket til å holde det gående? Hva er bensinen som går ilden til å brenne lystig? Hva er den virkelige tingen?

Hver dag finner vi flere svar på disse fundamentale spørsmålene, og hver dag lærer vi at det som pleide å motivere oss ikke lenger er nok. Vi stiger høyere, vi jager mot det som ligger foran. Vi holder på å lære oss hva Jesus er interessert i, og vi holder på å miste interesse for det vi pleide å være interessert i. Og vi lærer at med mindre vi er interessert i det Jesus er interessert i, så blir ting så tunge at vi knapt nok klarer å bære dem.

Men det finnes et hemmelig sted, et skjulested, et sted som ligger lavere, et hellig sted, som langt overgår våre drømmer. Det er ikke å finne noe utvendig og upersonlig. Det finnes ikke i aktiviteter, offer eller hengivelse alene. Det finnes ikke i mål, prosjekter, produksjoner eller framgang. Du finner det ikke i økonomi eller vekst. Du kan gå glipp av det selv om du preker, lærer, trener og disippelgjør. Du kan glemme det helt når du evangeliserer eller ber for de syke. De største og mest kraftfulle gavene behøver nødvendigvis ikke inneholde det. Selv det å tjene de fattige kan bli noe upersonlig og som gjør at du mister den største og mest motiverende som Gud har skapt, dette ypperste uttrykk for Hans herlighet: relasjonen!

(fortsettes)

Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 1

Jeg har lest det siste nyhetsbrevet fra Heidi og Roland Baker (bildet), og deres pionerarbeid i Mosambik og er djupt grepet av deres innsats og ikke minst av deres ærlighet. Her er det også så mye åndelig visdom, at jeg har valgt å oversette deler av det til norsk.

Det er skrevet 16. juli i år:

'Årene våre i Pemba har vært omtumlende, intense, fylt med demoniske angrep, vold, trusler, motstand fra myndighetene, mismot, tyveri, tap, skuffelser, feilsteg, stabsmedlemmer som har sluttet, og de konstante, bønnhørlige kravene fra den ekstreme fattigdommen og sykdommene som er rundt oss på alle kanter.

Det synes nesten alltid å være slik at våre evner og krefter var en lett match for de utfordringene vi står overfor hver eneste dag, noe som resulterer i en viss grad av kaos og stress som bokstavelig talt truer vår helse og liv.

Intens trolldom og mangel på eksponering for kjente standarder for det som rett og galt har gjort vårt arbeid i denne svært avsidesliggende delen av verden alt mer umulig. Heidi og jeg tenker tilbake på tider da vi nesten ikke visste hvordan vi kunne fortsette, ofte undret vi oss om vi virkelig hadde varig frukt som var verdt vårt offer.

Vi blir ofte spurt om hva den virkelige nøkkelen er til vår tjeneste og vekst. Vi tror ikke på noen form for nøkler eller hemmeligheter, men på de enkle sannhetene i evangeliet. Vi har lært gjennom erfaring at det ikke er veien å gå når vi er presset til det ytterste, men å ofre oss selv hver gang for Hans skyld; vi vet ikke noe annet enn Jesus og Ham korsfestet. Vi må dø for å leve. Det er bedre å gi enn å motta, og bedre å elske enn å bli elsket. Vi kan ikke tape fordi vi har en fullkommen Frelser som er i stand til å fullføre det Han har begynt i oss, hvis vi ikke gir opp og vraker vår tro.

I årene som har gått har det vært utenkelig at vi kunne identifisere oss med Paulus, og hva han gikk igjennom, men nå forstår vi mer av hva han mente:

'For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde'. (1.Kor 1,8-9)

Heidi og jeg blir overveldet av erkjennelsen av at vi er krukker av leire, som har lett for å gå i stykker, endelige, og bare i stand til gi ut så mye, og med svært begrenset forståelse og styrke. Men vi er likevel kommet til det punkt at vi er oppmuntret over denne erkjennelsen, fordi Guds kraft og herlighet blir så tydelig i vår svakhet:

'Men vi har denne skatten i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss. Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt. Og alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv skal åpenbares i vår kropp'. (2.Kor 4,7-10)

(fortsettes)

Syner, åpenbaringer og slektsvekkelse

På begynnelsen av 1970 tallet var jeg innom Filadelfiabokhandelen i Oslo. I hyllene der fant jeg en bok skrevet av H.A. Baker. Den handlet om den forunderlige utøselen av Den Hellige Ånd over en gruppe barn som bodde på et barnehjem i det sørlige Kina. Amerikaneren Harold Armstrong Baker drev Adullam Rescue Mission i Kunming i Yunnan provinsen på 1930-tallet. Flere av disse barna ble bortrykket til himmelen. I syner og åpenbaringer så de Det nye Jerusalem, Jesus og Guds og Kristi trone. Boken "Syner bak forhenget" som gir en fremstilling av det forunderlige som skjedde på dette barnehjemmet, er blitt utgitt på norsk. Det var denne boken jeg så da jeg var i Oslo den gangen.

H.A Baker gikk hjem til Herren i november 1971, da var han 90 år gammel. Helt til det siste virket han i Herrens tjeneste. Sin siste levedag var han ute for å dele ut traktater.

I går var jeg en liten tur på Hamar, i forbindelse med at sønnen vår skulle på sesjon. Da hadde jeg tid til å stikke innom Grimerud gård, Ungdom i Oppdrags hovedbase. Der fikk jeg kjøpt med meg boken "Alltid nok" sonm handler om Rolland og Heidi Bakers utrolige livshistorie. Det viser seg at H.A Baker var Rolland Bakers bestefar.

Sammen med sin kone Heidi har Rolland Baker bygget opp et arbeid blant de fattigste av de fattige i Mosambik og Malawi. De startet med 14 mennesker og èn menighet og i løpet av fem år har arbeidet vokst til over 6000 menigheter!

Jeg slutter ikke å forundre meg over hva Guds velsignelse gjør gjennom slektsleddene. Når Gud får tak i noen i en familie, og de blir frelst, stifter hele familen bekjentskap med velsignelsens kilde: Gud. Familien kommer under påvirkning av Den Hellige Ånd, fordi det er kommet mennesker som frykter Gud inn i slekten. Hva det kan føre til ser vi godt i eksemplet med Rolland Baker. Men det er ikke alltid vi ser hva Gud gjør i våre familier på grunn av den velsignelsesstrømmen som er kommet inn i slektsleddene. Men jeg holder fast ved ordene fra Apostlenes gjerninger hvor det står at folk ble frelst med "hele sitt hus".

En gang på 1970-tallet traff jeg Kjell Haltorp for første gang. Han ble et stort forbilde for meg når det gjelder å be utrettelig for sin egen familie. Hver gang vi møttes, og det var ganske ofte en periode, ba han for hele slekta si med navns nevnelse. Slik blir det frelste mennesker av! Mennekser i slekten til Kjell kom inn under innflytelsen av hans bønner. Så har da også flere i hans familie møtt Gud og blitt frelst. Det gir meg frimodighet til å be for mine.