Helbredet fra spedalskhet

I går leste jeg en historie om misjonæren Heidi Baker (bildet), som velsignet meg så mye at jeg valgte å oversette den til norsk. Den sier mye om Guds uendelige kjærlighet og storhet.

Dette er historien om Agatha fra Mosambik, som var spedalsk:

'Hun hadde mistet mange av fingrene og tærne sine og hadde ingen følelse i verken hender eller føtter. Alle nervene var i ferd med å dø, hun opplevde konstant, invalidiserende smerter i leggene, og som en følge av disse smertene, hadde hun ikke hatt en god natts søvn på flere år.

Jeg satte meg ned på den skitne bakken og ba. Jeg gav henne en klem og holdt rundt henne, vi gråt sammen og ba Jesus om å øse sin kjærlighet over henne og gjennomvæte henne med vennlighet.

Så måtte jeg reise videre. Dagen etter fortsatte vi å tjenestegjøre vi ute i bushen. Jeg holdt på med en av mine favoritt ting - å lage kaffe. Da kom en kvinne opp til meg. Smilende. Det var Agatha. Ikke bare gikk hun opp til meg, tydelig helt fri fra smerte, men hun grep tak i meg og begynte å danse! Hun fortalte meg at hun var blitt fullstendig helbredet.

I det øyeblikket tok hun et nytt steg mot fullstendig frihet. Hun var av en annen tro, men denne dagen møtte hun Jesus, der og da ute i bushen.

I min oppstemthet gjorde jeg noe dumt - men det som hendte beviste at helbredelsen var fullstendig. Jeg hoppet rundt i pur glede og klarte å søle noe av den varme kaffen på foten hennes. Hun hoppet i været og skrek! Tidligere hadde jo føttene hennes vært helt numne. Nå merket hun at det varme vannet gjorde vondt!

Lik Agatha lider mange i dag av åndelig nummenhet. De har mistet følelsen, mistet deres følsomhet for Den Hellige Ånds varme. Gud ønsker å helbrede oss fra vår åndelige spedalskhet. Han ønsker å gjenopprette vår følsomhet, restaurere følsomheten i bein og armer så vi kan bruke dem i Hans tjeneste, så vi kan gå i Hans navn og nå ut til andre.

Det er tid for Guds folk til å våkne, trå inn i Guds herlighet og danse igjen'.

Fra boken: Rolland and Heidi Baker. “Reckless Devotion.

Spedalske i India får hjelp takket være Evangeliska Frikyrkan i Sverige

Offisielt er lepra - eller spedalskhet - utryddet i India. Siden 2003 tilbys derfor ingen behandling for denne forferdelige sykdommen.

Men sannheten er en annen. I de nordlige delene av India finnes det fortsatt mennesker som er spedalske. På landsbygda utenfor byen Gorakhpur finnes det et eneste sykehus, og skal dekke behovet for de 245.000 menneskene som bor der. Dette sykehuset blir støttet av Evangeliska frikyrkan i Sverige.

'Forrige året behandlet vi 188 pasienter som er spedalske', sier Sanjeev Charaen, som er forstander for sykehuset. Han legger til: ' Vi går rundt og banker på dørene for å informere på lepra slik at vi skal få muligheten til å diagnostisere sykdommen i et tidlig stadium. Sykdommen har en psykososial aspekt og er veldig stigmatiserende. Derfor er det viktig at sykdommen oppdages i tide, så mennesker kan bli friske og kunne fortsette et normalt kiv'.

Ved sykehuset hjelper man de som er leprasyke med sykdommens bieffekte, har sjelesorg samtaler og hjelper de som er rammet med for eksempel yrkesutdannelse for de som er rammet og deres familier.

Hadde ikke Evangeliska Frikyrkan engasjert seg i dette arbeidet hadde ikke disse spedalske fått hjelp. La oss holde dette viktige arbeidet oppe i våre forbønner.

Foto: Evangeliska Frikyrkan.

India: 63 år gammel nonne utvises etter press fra hinduer

Indiske myndigheter har gitt etter for press fra hinduistiske grupper, og nekter å fornye visumet til en 63 år gammel engelsk nonne som har arbeidet blant spedalske. De oppgir ingen grunn for visumavslaget. Det er Times of India som skriver dette i sin søndagsutgave.

Jacqueline Jean McEwan (bildet), eller søster Jean, blir også kalt for "de spedalskes Mor Teresa", har arbeidet utrettelig blant spedalske i Sumanahalli samfunnet in Bangalore, hovedstaden i den sørlige staten Karnataka. Denne staten har den siste tiden vært et arnested for vold mot kristne. Barmhjertighetsarbeidet blant de spedalske ble startet av erkebiskopen av Bangalore i 1978 og har vunnet både nasjonale og internasjonale priser i måten de har behandlet spedalske pasienter. På grunn av sykdommen stigmatiseres denne gruppen i India og sees på som urene. Nå mister de en av sine aller viktigste hjelpere. Fordi hun så utrettelig har vist denne gruppen omsorg og kjærlighet er søster Jean blitt en trussel mot hinduene.

Jorge Lozano var spedalsk, blind og døv - og mektig brukt av Gud. Del 1

Jeg kom over en historie lille julaften som har grepet meg så sterkt. Den handler om en for meg ukjent mann, og en liten landsby i Peru.

Langs bredden av Amazonas der den snor seg vei gjennom Peru ligger det en landsby som heter San Pablo (bildet). Her finnes det fremdeles en spedalskoloni. Her, blant de utstøtte, finnes det en liten kjempende baptistmenighet. Historien om denne menigheten understreker sannheten i 1.Kor 1,26-28: "Brødre, legg merke til det kall dere fikk. Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, dte utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe."

Disse ordene kan både sies om baptistmenigheten i San Pablo. I menneskers øyne er den ingenting. Men ordene passer også godt på mannen som var menighetens pastor, men som nå er hjemme hos Herren:

Jorge Odilo Lozano Reategui. Du har neppe hørt navnet før. Han kjører ikke med blant kjendisene i kristenheten. Som en ung gutt ble Jorge rammet av spedalskhet, og ble forvist til en koloni for spedalske i hjertet av den peruvianske regnskogen. Sykdommen førte til at han ble blind, døv og hans kropp deformert. Men Herren reiste ham opp til å bli et mektig redskap i hans hånd til frelse for mange. Historien om Jorge Odilo Lozano Reategui burde være en konstant påminnelse for de som søker å bruke kjødelige metoder for å få budskapet mer spiselig og appelerende til denne verden: Gud velger det som ingenting er!

Når Paulus skriver til menigheten i Korint, skriver han om at vi har den skatten som er oss betrodd i skrøpelige leirkar:

"Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)

Når Paulus skrev disse linjene var det vanlig å gjemme ting av verdi i leirkrukker som hadde liten verdi, og som ikke var spesielt vakre, for at de ikke skulle tiltrekke seg oppmerksomhet.

Kan Gud bruke en spedalsk? Som attpåtil er blind og døv? Les denne historien. Jeg tror den vil velsigne deg.

(fortsettes)

Vi husker Jesu kjærlighet

Jeg håper mange av bloggens lesere tar seg tid til å lese Shane Claiborne's bok: Den uimotståelige revolusjonen. Jeg hadde den med meg til Feiring, og selv om jeg ikke orket å lese så mye, så leste jeg nok til å bli både utfordret og velsignet. Kreftene er små etter operasjonen, så det er ikke mye jeg orker å skrive i dag. Men ta med deg dette perspektivet på helbredelse som Claiborne (bildet) kommer med i boken sin, etter at han har blitt utfordret på Jesu ord i Joh 14,12:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg skal også gjøre de gjerninger jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til min Far."

Shane Claiborne skriver:

"Enda større gjerninger? Her har vi Guds Sønn, inkarnasjonen av Gud, som sier til oss landstrykerdisipler at vi skal gjøre de samme tingene som han har gjort. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har ikke sett noen bli vekt opp fra de døde i det siste. Jeg har ikke sett noen gjøre vann om til vin (selv om en venn av meg forsøkte). Og jeg hadde ikke helbredet noen spedalske. Selv om jeg berørte dem, fikk de fortsatt like spedalske hjem igjen.

Men jeg begynte å oppdage disse 'større gjerningene'. Det var ikke bare mirakler. Jeg begynte å se at miraklene ikke var så mye uttrykk for Jesu store kraft, som for hans kjærlighet. Kraften i et spektakulært mirakel var faktisk fristelsen han møtte i ørkenen - å gjøre steiner om til brød eller kaste seg selv ned fra tempelet. Det som hadde evig betydning var ikke miraklene i seg selv, men Jesu kjærlighet. Jesus reiste sin venn Lasarus opp fra de døde, men noen år etter døde han igjen. Jesus helbredet de syke, men før eller senere fikk de en annen sykdom. Han mettet tusener, og dagen etter var de sultne igjen. Men vi husker hans kjærlighet. Det var ikke det at Jesus helbredet en spedalsk, men at han fysisk berørte han, for ingen rørte ved spedalske. Og det utrolige med den kjærligheten er at den nå bor på innsiden av oss."