Opprettes det et islamistisk kalifat i Mosambik?

Noe er på gang i Mosambik. Noe ondt. Det er særlig i den nordlige delen av landet det foregår. Islamister brenner ned landsbyer og dreper mennesker som ikke kan fremsi muslimske bønner.

Det franske nyhetsbyrået AFP har i en nylig publisert artikkel beskrevet hvordan islamister har herjet i den nordøstlige provinsen Cabo Delgado, i over to år nå. Organisasjonen Leger uten grenser, opplyser at så mange som 700 mennesker er blitt drept, ogi følge den lokale katolske biskopen Dom Luiz Fernando skal minst 200.000 mennesker være drevet på flukt. Man frykter nå for at det vi bli opprettert et islamistisk kalifat i området.

De siste månedene har islamistene tatt over offentlige bygninger, ranet banker, blokkert veier og over alt vaier det svarte flagg.

Svenske pinsemisjonærer som arbeider i Mosambik uttaler til Världen idag at de er svært urolige over det som nå skjer i Mosambik. Republikken Mosambik er en stat i den østllge delen av det sørlige Afrika, og har rundt 29 milllioner innbyggere. Landet grenser til blant andre Sør-Afrika, Zimbabwe, Zambia, Malavi og Tanzania.

Svensk pinsemisjon forsøker nå så godt de kan å hjelpe de som er berørt av den svært spente situasjionen i landet, særlig de som er på flukt, med vann og mat og tak over hodet.

La oss be for det som skjer i Mosambik.

Heksedoktorer i Mosambik blir konfrontert med evangeliet

En troende som reiser med båt og benytter anledningen til å dele evangeliet med andre! I Apostlenes gjerninger leser vi om apostelen Paulus som gjorde det ute på Middelhavet. I det nordlige Mosambik i dag bruker misjonær Brian Harrell sin lille trebåt til det samme.

Han og familien, som er utsendinger fra Sørstatsbaptistene, bor bokstavelig talt langs vannkanten i kystbyen Nacala for å nå de rundt 300.000 menneskene fra Makhuwa Nahara-folket med evangeliet. Og den beste måten å nå dette unådde folkeslaget på er med båt. Med den når de rundt til landsbyene hvor de snakker med heksedoktorer, eller kvinner som sitter i en sirkel for å lage filleryer.

Som regel er en av de nasjonale arbeiderne sammen med dem under disse fremstøtene. Andre ganger er det kona Becky og deres fire barn: Andrew, Dillion, Janna Kate og Micha. Båten sin kalles "Oromela" blant folk flest. Det betyr 'håp'.

Familien Harrell har vært i Mosambik siden 2004. Da var det første barnet deres bare et år gammel. De ville begynne helt fra begynnelsen, dit ingen andre hadde gått før dem. Arabiske handelsmenn som kom hit til denne kystlinjen hadde tatt med seg Islam. Nå var det på tide de også fikk evangeliet. Her finnes det nemlig bare 200 kristne.

Dette er et mørkt område med veldig mye overtro. Ikke minst har heksedoktorene stor makt. Ikke minst frykter kvinnene de onde åndene, og er spesielt redde for barna sine. Derfor må de gå gjennom ulike seremonier for å beskytte dem mot disse onde åndene. Men evangeliet er alltid sterkere enn heksedoktorene!

Som tilfellet var med Adelina. Hun åpnet hjemmet sitt for at familien Harrell kunne dele evangeliet med lokalbefolkningen! Hit kom mennesker sammen hver uke, og familien Harrell gikk inn i en bønnekamp for Adelina. Men selv om Adelina hørte på bibelundervisningen hver uke, fortsatte hun som virksomhet som heksedoktor. Men en dag sa hun til hele gruppen etter at de hadde bedt sammen:

"Jeg trenger hjelp fra dere. Jeg vet at jeg har gjort noe galt". Så ba hun gruppen som kom til hennes hjem om å hjelpe henne til å kvitte seg med alle gjenstandene hun hadde brukt for å drive med sin svarte magi. Neste søndag kom så hele gruppen sammen for å lage et stort bål utenfor hytten hennes og brenne alt sammen! Og Adelina ga sitt liv til Jesus.

Når man gir Gud alt

Denne søndag formiddag taler jeg på det tradisjonelle 'Skumsjø-stevnet', som arrangeres av Misjonssambandet og Frikirken. I forbindelse med prekenforberedelsene leste jeg litt i Heidi Baker's bok: 'Drevet av kjærlighet', som ble utgitt av Prokla-Media i 2009.

Jeg ble så grepet av historien om pastor José fra Maputo fra Mosambik. Det er han du ser i rød t-skjorte på bildet. Tema for min preken er 'Jesu motivasjonsfaktor'. Hva var det som gjorde at Jesus holdt ut lidelsene og korset?

Jeg lar spørsmålet stå åpent her, men vil gjerne få dele historien om pastor José.

Heidi Baker forteller:

'En annen av heltene mine er pastor José fra Maputo. I mange år var vi sammen om å lede Zimpeto-menigheten vår. I dag er pastor José leder for tusenvis av menigheter. For noen år siden så jeg ham legge seg ned på det skitne betonggulvet i kirken vår, og med ansiktet i støv og sand lå han og hulket. Hellige Simeon sa en gang at tårer er et tegn på Den Hellige Ånds nærvær. Jeg stod og så på at denne mannen gråt dammer av tårer.

Til slutt spurte jeg pastor José hvorfor han gråt og jeg fikk til svar:

'Jeg er så glad, så veldig glad. Gud har akkurat sagt at jeg skal gi bort alt jeg har',

'Du har jo ingen ting', tenkte jeg. 'Du bor i et blikkskur'.

Jeg visste at rottene kom inn til dem om nettene og gnagde på det de fant - til og med på tærne til han og kona. Men jeg hadde aldri hørt noen av dem klage... Tre dager etterpå fortalte byggelederen vår at pastor José hadde gitt bort hver eneste ting han eide til de fattige. Dette er en mann med sann autoritet som bare kan vinnes gjennom ydmykhet og trofasthet overfor Gud. Pastor José er ydmyk av hjertet. 

Et team fra Australia kom for å hjelpe oss. De ante ikke hva som foregikk, men så bare at pastor José gråt innfor Gud og gikk flere mil hver dag for å elske de fattige og barna. 

'Vi vil bygge et nytt hus til deg', sa de til ham. Og gjett hva pastor José gjorde! Han fylte opp det nye huset  med forlatte og foreldreløse unger og gjorde dem til sine.

Når du søker himmelens rikdommer først, betror Gud deg rikdommer på jorden også'.

(Heidi Baker: Drevet av kjærlighet. Prokla-Media, side 60-61)

Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 2

Her er andre del av Heidi og Roland Bakers nyhetsbrev:

I Pemba har vi nettopp startet opp nok en tre måneder bibelskole med nye pastorstudenter fra bushen, flere av dem er lite kjent med kristen lære og er fremdeles ganske så forvirret over mangt og mye. Men tre av dem har vært vitne til at døde har stått opp igjen og de har gitt sine vitnesbyrd i klassen! Den Hellige Ånd åpner hjertene og bringer inn høsten mer enn noensinne, våre svakheter til tross. Våre menigheter er vitne til Guds nåde. Vi er blitt spurt om hvordan vi klarer å holde dem alle sammen, organisere og skape opplevelsen av å være en forenet familie, kan vi kan ikke gi deg noen adekvat menneskelig forklaring, til tross for alle våre bestrebelser. Vi har lært at Han er i stand til å smelte hjerter og holde mennesker forbundet til hverandre i Hans egen kraft og skape en hunger for Frelseren som overvinner en hver hindring. Dette er Hans vekkelse, Hans menighet, Hans herlighetsuttrykk, og det er Han som kvalifiserer oss til å gjøre Hans gjerning.

Hva motiverer oss så for å holde det gående? Hva gir energi til vår ånd når vi ikke lenger har svar eller ressurser? Hvordan kan vi være tålmodige når utfallet synes dårlig nok en gang? Hvor kommer kraften fra til å leve, tjene og gi? Spørsmålene er viktige, for misjonærer blir også trette, mismodige og utslåtte. Kristne av alle slag mister motivasjonen, uansett hvor mye de måtte ha av den. Ledere med stort ansvar mister sin fred og glede. Tjenester blir mer som forretningsvirksomhet, og predikanter mer som selgere. Men hva er det som får Riket til å holde det gående? Hva er bensinen som går ilden til å brenne lystig? Hva er den virkelige tingen?

Hver dag finner vi flere svar på disse fundamentale spørsmålene, og hver dag lærer vi at det som pleide å motivere oss ikke lenger er nok. Vi stiger høyere, vi jager mot det som ligger foran. Vi holder på å lære oss hva Jesus er interessert i, og vi holder på å miste interesse for det vi pleide å være interessert i. Og vi lærer at med mindre vi er interessert i det Jesus er interessert i, så blir ting så tunge at vi knapt nok klarer å bære dem.

Men det finnes et hemmelig sted, et skjulested, et sted som ligger lavere, et hellig sted, som langt overgår våre drømmer. Det er ikke å finne noe utvendig og upersonlig. Det finnes ikke i aktiviteter, offer eller hengivelse alene. Det finnes ikke i mål, prosjekter, produksjoner eller framgang. Du finner det ikke i økonomi eller vekst. Du kan gå glipp av det selv om du preker, lærer, trener og disippelgjør. Du kan glemme det helt når du evangeliserer eller ber for de syke. De største og mest kraftfulle gavene behøver nødvendigvis ikke inneholde det. Selv det å tjene de fattige kan bli noe upersonlig og som gjør at du mister den største og mest motiverende som Gud har skapt, dette ypperste uttrykk for Hans herlighet: relasjonen!

(fortsettes)

Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 1

Jeg har lest det siste nyhetsbrevet fra Heidi og Roland Baker (bildet), og deres pionerarbeid i Mosambik og er djupt grepet av deres innsats og ikke minst av deres ærlighet. Her er det også så mye åndelig visdom, at jeg har valgt å oversette deler av det til norsk.

Det er skrevet 16. juli i år:

'Årene våre i Pemba har vært omtumlende, intense, fylt med demoniske angrep, vold, trusler, motstand fra myndighetene, mismot, tyveri, tap, skuffelser, feilsteg, stabsmedlemmer som har sluttet, og de konstante, bønnhørlige kravene fra den ekstreme fattigdommen og sykdommene som er rundt oss på alle kanter.

Det synes nesten alltid å være slik at våre evner og krefter var en lett match for de utfordringene vi står overfor hver eneste dag, noe som resulterer i en viss grad av kaos og stress som bokstavelig talt truer vår helse og liv.

Intens trolldom og mangel på eksponering for kjente standarder for det som rett og galt har gjort vårt arbeid i denne svært avsidesliggende delen av verden alt mer umulig. Heidi og jeg tenker tilbake på tider da vi nesten ikke visste hvordan vi kunne fortsette, ofte undret vi oss om vi virkelig hadde varig frukt som var verdt vårt offer.

Vi blir ofte spurt om hva den virkelige nøkkelen er til vår tjeneste og vekst. Vi tror ikke på noen form for nøkler eller hemmeligheter, men på de enkle sannhetene i evangeliet. Vi har lært gjennom erfaring at det ikke er veien å gå når vi er presset til det ytterste, men å ofre oss selv hver gang for Hans skyld; vi vet ikke noe annet enn Jesus og Ham korsfestet. Vi må dø for å leve. Det er bedre å gi enn å motta, og bedre å elske enn å bli elsket. Vi kan ikke tape fordi vi har en fullkommen Frelser som er i stand til å fullføre det Han har begynt i oss, hvis vi ikke gir opp og vraker vår tro.

I årene som har gått har det vært utenkelig at vi kunne identifisere oss med Paulus, og hva han gikk igjennom, men nå forstår vi mer av hva han mente:

'For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde'. (1.Kor 1,8-9)

Heidi og jeg blir overveldet av erkjennelsen av at vi er krukker av leire, som har lett for å gå i stykker, endelige, og bare i stand til gi ut så mye, og med svært begrenset forståelse og styrke. Men vi er likevel kommet til det punkt at vi er oppmuntret over denne erkjennelsen, fordi Guds kraft og herlighet blir så tydelig i vår svakhet:

'Men vi har denne skatten i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss. Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt. Og alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv skal åpenbares i vår kropp'. (2.Kor 4,7-10)

(fortsettes)