Fremtidens kirke i Europa

Jeg tenker mye på dette: Vi må forberede oss på store rystelser, omveltninger og store endringer i tiden fremover! Fremtidens kirke i Europa vil bestå av små fellesskap eller konmmuniteter av troende, som gjerne møtes i hjemmene, med en overvekt av medlemmer fra ulike nasjonaliteter: de vil være flyktninger, asylsøkere, samfunnets marginaliserte og fattige. Det betyr at lederskapet i kirken endres. Paternalismens tid - det vil si det hvite formynderiets tid er over. Nå kommer mer enn halvparten av verdens kristne fra den sørlige halvkule. De vil være fattigere, yngre, politisk mer radikale, og sannsynligvis litt mer oppbrakte over den måten deres medkristne i Vesten forbruker denne planetens ressurser enn det vi er. Vi trenger å lære disse å kjenne! Vi trenger å lære å lese Bibelen med afrikanske, asiatiske og latinamerikanske øyne!  

                                                                                                                                  

I en tid preget en raske sceneskifter trenger i å se hvordan høstmarkene ser ut i dag og hvordan de ser ut i mørgen. Vi trenger å ta del i de globale, nasjonale og kirkesamfunnsmessigge endringene som finner sted og konfrontere oss selv med virkeligheten. 

Det gjelder blant annet to forhold: klimaendringene fører til store folkeforflytninger, og 800 millioner mennesker lever i absolutt fattigdom, under eksistens minimum. Konsekvensen av den realiteten møter oss snart. Det vil også den økende globale politiske destabiliseringen, med millioner av flyktninger. den økende flyktningestrømmen utfordrer kirken til økt innsats for barmhjertighetsarbeid og evangelisering. 

Selv om familien fortsatt har fkus i kristen sammenheng, må vi også få øynene våre åpmet for de mange enslige foreldrene som finnes i samfunnet. Og for enslige generelt, ikke minst de mange eldre enslige, for funksjonshemmede, de kronisk syke som ikke regnes med i fellesskapet.

Fornyelsen av kirken i Vesten vil komme, fra kristne som søker sammen for å leve ut troen i deres hverdagsliv, som ser verdien i det lille fellesskapet, ikke minst måltidsfellesskapet, tidebønnens gode rytme, søm søker tilbake til kirkens røtter, som rekker hånden ut til de lidende, som er opptatt av sosial rettferd for alle og som tar vare på den jorda vi alle bor på.

Drøm eller virkelighet - kan nytt og gammelt forenes?

Jeg har en drøm, men kanskje den bare er det. En drøm. Men du verden hvor flott det hadde vært om den kunne bli mer enn en drøm, og bli til virkelighet!

Jesus snakket ved en anledning om en god husholder. Kjennetegnet på denne var at han "tar fram fra sin skatt, nytt og gammelt". (Matt 13,52)

Nytt og gammelt. Blant kristne er det ofte det ene eller det andre. Ting holdes opp mot hverandre. Noen vil ha det gamle, for det er i deres øyne best. Andre vil ha det nye, for det er friskt og levende. Det gamle blir sett på som antikvert av de som holder på det nye, og der finnes også fariseerne og de skriftlærde - les de bakstreverske. De gamle forakter det nye fordi det bryter med deres tradisjoner og alt det de er vant med.

De som ønsker det nye forakter de gamle kirkene fordi de hindrer vekkelsen og fornyelsen, men de som ønsker det nye ser ikke hvor lett de kommer inn i egne former og egne liturgier. Noen havner i kirker hvor mesteparten handler om at de andre tar feil, mens de selv er på Guds side.

Drømmen min er at vi kommer oss opp av grøfta og holder oss på veien. Og at vi tar fram fra vår skattkiste - les det beste av kirkens 2000 årige historie - nytt og gammelt og tar det ibruk i en salig blanding.

Er dette bare en drøm?

Ilden venter

"Vi kaller på Guds åndepust, de fire vindene vi leser om i Esek 37,10 til å frembringe liv til de tørre benene, de døde benene, de døende benene, de benene som tørker ut.

Vi kaller på det eneste LIV som er i stand til å gjenopplive, gjenopprette, fornye, forvandle oss og tenne oss i brann.

En vekkelse venter på å finne sted... i... DEG. Tiden er inne... en flamme ... en ild venter.

JESUS sa: 'Jeg er veien, sannheten og LIVET." (Joh 14,6)

- Brown Eagle.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Fastebetraktninger 2017, del 8: Ånden som utøses over det tørre

En av de tidligste kristne bøkene jeg leste etter at jeg kom til tro på Jesus som min Frelser og Herre i 1972, var "Den kristne familien" av den lutherske presten Larry Christenson. Boken var kontroversiell allerede på 70-tallet, og i dag ville kanskje ikke noe kristent forlag ha våget å utgi den. Den fremmer det klassiske kristne synet på ekteskapet, men den omhandler også de utfordrende tekstene om underordning.

Boken gjorde et sterkt inntrykk på meg og har nok vært toneangivende for mitt eget ståsted i disse spørsmålene. Senere skulle jeg lese et par bøker til av samme forfatter: Den ene om tungetalen og den andre om viktigheten av å la sitt sinn fornye. Alt skrevet med en usvikelig tro på Guds ord.

I dag fyller Larry Christenson 89 år. Det er mange gode grunner for å takke ham for så mye. Jeg har allerede nevnt hans bibelsyn. Men Larry Christenson var også en av foregrunnsskikkelsene i den karismatiske fornyelsesbevegelsen innenfor de historiske kirkesamfunnene. Mange er blitt hjulpet til å finne det levende kildevellet som Den Hellige Ånd er, gjennom Larry Christensons tjeneste.

Blant annet undertegnede.

Det er godt å minnes dette i fastetiden. For det finnes et løfte i Guds ord:

"For jeg skal øse vann over det tørste og strømmer over det tørre. Jeg vil utøse Min Ånd over din slekt og min velsignelse over dine etterkommere." (Jes 44,3)

Anabaptister i USA søker fornyelse og tilbakevending til deres røtter

Det skjer spennende og forhåpningsfulle ting blant amerikanske mennoniter for tiden.

En ny gruppe - Anabaptist Renewal Circles - vil gjerne bidra til fornyelse og en tilbakevending til de historiske røttene ved å arrangere en nasjonal konferanse denne sommeren. Konferansen skal holdes i Weaverland Mennonite Church i Lancaster i Pennsylvania 10.-12. juli. Tema for konferansen er: 'Proklamer de gode nyhetene om Jesus'.

En talsmann for Anabaptist Renewal Circles, Sunoko Lin, kan fortelle at det var i forbindelse med årskongressen til Mennonite Church USA i Pittsburg i 2011 at en liten gruppe anabaptister kom sammen for å samtale om den åndelige situasjonen i dette kirkesamfunnet.

'Flere av oss, pastorer og menighetsledere fra ulike etniske grupper, var svært bekymret for den åndelige helsen til amerikanske mennoniter', forteller Lin, som er pastor for Maranatha Christian Fellowship i Northridge i California, til avisen Mennonite World Review.

Han legger til:

'Denne bekymringen fikk oss til å søke etter nye måter oppmuntre hverandre på i vår felles tro, tjeneste og misjon. Siden den gang har vi møtt hverandre for å be sammen og planlegge ulike ting som produserer liv og vitalitet fremfor den evige debatten om seksualitet'.

Pastor Lin sier at gruppens mål er et 'bibelsk paktsfellesskap hvor vår enhet er inspirert og formet av Guds autoritative ord'.

Blant talerne finner vi Ervin Stutzman, som er eksekutiv direktør for Mennonite Church USA; Wes Furlong, som er hovedpastor for Cape Christian Fellowship i Cape Coral, Florida; Christopher Yuan, instruktør ved Moody Bible Institute og tidligere homofil som taler og skriver om hvordan det er å leve med HIV; Madeline Maldonado, medpastor i Iglesia Evangelica Menonita Arca de Salvacion i Fort Myers, Florida; Nelson Okanya, som er president for Eastern Mennonite Missions; og Esdras Ferreras, hovedpastor i Sonido De Alabanza i Cicero, Illinois.

Arrangøren håper på 250 deltagere.

Guds ild over Wales, del 6

Konferansen i Llandrindod (bildet) i 1903 ble viktig som en veirydder for den store kommende vekkelsen i Wales.

Det hadde vært bedt mye for den. Her møttes et stort antall prester og predikanter fra alle deler av Wales.

Det var ikke noe bestemt program for konferansen. De forsamlede snakket om Den Hellige Ånds gjerning i den enkelte troende. Det hvilte en hellighet over de som var samlet på dette stedet. Det ble lagt vekt på at man måtte avstå fra all bevisst synd. De snakket også om at veien til frigjørelse går gjennom å bli likedannet med Kristus i Hans død, samt en bestemt mottagelse av Den Hellige Ånd som en absolutt nødvendighet for alle Herrens tjenere.

Dette ble fremholdt med en slik kraft, at det under de to siste dagene av konferansen ble åpenbart for alle de tilstedeværende at Guds Ånd hadde kommet iblant dem.

Mange av predikantene reiste hjem igjen med et helt nytt syn og et helt nytt håp. Det ble holdt flere lokale konferanser, og de som hadde vært med på konferansen i Llandindod ble en kanal for å bringe velsignelsen de hadde fått med seg til andre.

(fortsettes)

Guds ild over Wales, del 5

Her fortsetter artikkelserien om vekkelsen i Wales. Forrige artikkel ble publisert mandag 31. mars:

Under Keswick-konferansen i 1902 kom det frem opplysninger om at 13 menn fra Wales hadde møtt hverandre i 1896 for å be sammen. Det var særskilt en ting de ba om: at Gud ville sanksjonere en lignende hellighetskonferanse i Wales. I seks år hadde de bedt. Nå var det syvende året kommet!

Syv er som kjent fullkommenhetens tall. I 1902 spurte de så domsprost Howell, som jeg skrev om i forrige artikkel, om han trodde at tiden nå var inne for en gjennomgripende vekkelse i Wales.

Han svarte slik, mens han sto med opprakte hender mot himmelen og sitt blikk vendt mot himmelen:

'Jeg er en gammel mann, på terskelen til evigheten, og jeg sier at om en sådan konferanse kunne finne sted, gitt av Gud, og ikke fremmet av mennesker, skulle den bli til den største velsignelse for Gud'.

Domprost Howell kastet seg inn i arbeidet for denne konferansen med de siste kreftene han hadde. Hans store bønnemne var dette: 'Måtte en åndelig flodbølge komme! Dette er det største behovet for Wales!'

På omtrent samme tidspunkt - våren 1903 - begynte fire menn fra Glasmorganshire-distriktet - de var ikke mer enn 18 år gamle - å holde bønnemøter i en fjellskrent. De ba om vekkelse i menigheten de tilhørte. Det ble snart kjent at disse menn kom sammen på fjellet hver kveld i en måned.

De fleste i forsamlingen så på dette med stor mistenksomhet, og noen foraktet og hånte disse ungdommene. Men de holdt ut i bønn oppe på fjellet i to måneder. Da begynte flere å slutte seg til dem. Snart var de 14 som bad. Nå begynte bønnegløden å spre seg til menigheten! Og stadig flere opplevde åndelig fornyelse.

(fortsettes)

Hvor kommer den sårt tiltrengte fornyelsen av kirkene fra, del 5

Her fortsetter serien om 'The 8'th Day Community':

'Vi i The 8'th Day Community' i det vi gjenkjenner den djupe kjærligheten Jesus har for hver enkelt av oss, forplikter oss som fellesskap til å bli veiledet av og formet av Den Hellige Ånd gjennom disse åtte praktiske uttrykkene:

Bønn
Vi hengir oss til en pågående bønnens dialog (både som fellesskap og hver for oss). Vi vil lære å gå i forbønn for hverandre, våre familier og trosfellesskap. Vi er hengitt det å møte utfordringer og livssorger med en kreativ respons. Vi har også gitt oss hen til en daglig bønnens rytme i det vi konfronterer tidens ondskap og ser på de mulighetene som gis oss til å vitne. (Matt 6,9-14)

Integritet
Vi ønsker å være mennesker med integritet på alle områder av livet. I ærlighet og ydmykhet, uten å være flere personer, strever vi etter å være konsekvente vitner, tro mot våre verdier og vår tro i det vi blir mennesker med ressurser, vitner og medvandrere for andre. (Matt 5,8)

Intensitet
Vi ønsker å gi næring til en voksende lidenskap for å se Jesus dannet i vårt fellesskap og i våre individuelle liv. Vi stoler på at Den Hellige Ånd vil gi oss gaver og assistere oss i å oppdage og leve ut Herrens sanne prioriteringer i våre liv og i de fellesskapene hvor vi tjener. (Matt 5,6)

(fortsettes)

Hvor kommer den sårt tiltrengte fornyelsen av kirkene fra, del 4

Her fortsetter serien om 'The 8'th day Community:

Enkelhet i givertjeneste
Vi tror at liv preget av nåde og frihet har generøsitetens merke. Denne generøsiteten er en overflod ikke bare av Guds uendelige nåde, men handler også om våre penger, tid, ressurser talenter - om et hjerte fylt av takknemlighet og glede. (1.Tim 6,17-19)

Åndelig praksis
I kommuniteten bestreber vi oss til å praktisere troens åndelige øvelse som et hjelpemiddel på å være oppmerksom på og veiledet av Den Hellige Ånd og kontinuerlig formet i Kristi bilde både individuelt og som fellesskap. (Mark 1,35)

Livsrytmen
Vi er et troens fellesskap som feirer Kirkeåret idet vi lever med årstidenes rytme. Disse årstider og Kirkeåret feirer vi ved å engasjere oss i Guds kreative sykluser og former våre liv som disipler, vår daglige gjerning og tjeneste, og vår kreativitet i alle former for kunstneriske uttrykk. (2.Tim 4,2)

Forvandlende lederskap
Vi trener og veileder ledere i Skriftens sannheter, global bevissthet og i å være tjenere i kraft og posisjon, som blir forvandlende tjenere med integritet, intensitet og intensjon, som har inngått en pakt om å gi næring, beskytte og bygge opp troens familie. (John 15,1-4)

(fortsettes)

Hvor kommer den sårt tiltrengte fornyelsen av kirkene fra, del 3

Hvilke verdier bygger så 'The 8'th day Community' på?

Før jeg svarer på det spørsmålet, la oss se på selve navnet til denne kommuniteten. Hva legger man i åtte-tallet? Jo, det er oppstandelsens dag! Den åttende. Alt sees og leves i lyset av Kristi seierrike oppstandelse.

'The 8'th day Community' definerer sin misjonsoppgave slik: 'Leve ut medlidenhet i byen'. Kommuniteten bygger på åtte verdier:

Kroppsliggjort fellesskap
Vi er et profetisk og samarbeidende fellesskap som vitner om Kristi kjærlighet, levd iblant og med omsorg for marginaliserte og undertrykte mennesker, i det man kultiverer kreative uttrykk for moden kristen åndelighet ved å bry seg om skaperverket blir et bønnens folk, et håpets folk, med forventning og forundring. (1.Joh 4,7-12)

Åndelig veiledning
Vi lytter nøye til hverandre i et veiledet fellesskap bestående av bønn, åndelig dømmekraft og sårbarhet, i det vi merker oss Den Hellige Ånds nådefulle bevegelse i våre egne liv og i fellesskapet vi tjener. (Matt 11,25-30)

Selvbevissthet
Vi kultiverer den essensielle kvaliteten av selvbevissthet og livsstil av syndsbekjennelse, idet vi øker vår forståelse av vår egen sårbarhet og svakhet såvel som vår styrke og våre gaver. (Luk 15,11-12)

Pastoral omsorg
Vi ønsker å gi omsorg, medlidenhet og helbredelse til hverandre og til en sønderbrutt menneskehet, i det vi bekrefter livet i all sin kompleksitet og nyanser, slik som Herren selv ga sin omsorg, medfølelse og helbredelse til oss. (2.Kor 1,3-4.

(fortsettes)

Hvor kommer den sårt tiltrengte fornyelsen av kirkene fra? Del 2

En del av forpliktelsen til kommuniteten, 'The 8'th day Community', som jeg presenterte på bloggen i går, handler om å leve i en rytme gjennom året som vi finner igjen i det klassiske kirkeåret.

Årstidene gjengitt nedenfor er en guide for å hjelpe oss gjennom året med en beskrivelse av hver enkelt av årstidene:

Høst - en tid for dannelse
Høsten er en tid for å skape fellesskap etter sommer-sesongen. Dette er en tid for personlig og felles formasjon hvor man fokuserer på adventstiden, Kristi nærvær og ydmykhet. Dette er en tid av forventning og foregripelse av Herrens mysterium og under som finnes i kommunitetens hjerte og i det enkelte individ.

Vinter - en tid for å gi næring
Vinteren er en tid for å gi næring til Guds medlidenhet åpenbart i Jesus, både individuelt og som fellesskap. Fastetiden fokuserer vår oppmerksomhet i bønn og disiplin på Åndens gjerning i det Han gir næring til en djupere forening med Ham, med hverandre og med verden rundt oss.

Vår - en tid for fornyelse
Våren er en tid for fornyelse og fest. Påsken fokuserer vår oppmerksomhet på Jesu seier over døden i Hans oppstandelse idet Han fornyer våre hjerter, vår kjærlighet, Hans skapelse. Dette er en tid for å fornye vårt håp og for at våre sjeler skal fokusere på Guds rike, det håp som ligger i den kommende verden, og det nye livets under.

Sommer - en tid for å tjene
Sommeren er en tid for forbønn og tjeneste. Pinsen fokuserer vår oppmerksomhet på Åndens invitasjon til fellesskap, kjærlighet og tjeneste for vår neste lokalt og utenlands. Vi er et evangeliserende fellesskap, vi er forventende og lyttende til Guds stemme iblant oss. Vi er et tjenende fellesskap, vi forsøker å lindre lidelse og urett for å modellere Kristi nærvær i vår kultur.

Disse temaene og denne rytmen er tilstede hele tiden i denne kommunitetens liv, men ved å dele året inn på denne måten ønsker de å understreke de ulike sidene ved kirkeåret.

(fortsettes)

Hvor kommer den sårt tiltrengte fornyelsen av kirkene fra? Del 1

Jeg lengter etter å se at det vokser frem Kristus-sentrerte kommuniteter i Norge, som er salt og lys i sine lokalsamfunn.

Hva mener jeg så med dette? I denne serien skal jeg presentere noen slike kommuniteter, og håpet er at flere skal se betydningen av denne måten å kroppsliggjøre troen på. Det handler om tro levd ut i hverdagsliv. Som viser praktisk kristen nestekjærlighet. Jeg tror at den så sårt tiltrengte fornyelsen av kirken, vil komme fra slike kommuniteter. På samme måte som fornyelsen av kirken i tidligere tider kom fra klosterfellesskapene.

En av disse kommunitetene er 'The 8'th day Community'.

Denne kommuniteten presenterer seg selv som en 'kroppsliggjort orden dedikert til omsorg og fornyelse av byen, kirken, familien og det enkelte individ i det 21.århundre'. Med 'kroppsliggjort' mener de å være 'Guds folk som lever som om Jesus var midt iblant oss, i det man blir et profetisk og samarbeidende fellesskap av kjærlighet, levd ut i omsorg blant de marginaliserte, de ensomme og undertrykte'.

Hva mener de så med 'orden'? Med det mener de 'et målrettet fellesskap som følger visse prinsipper i en levende livsrytme og i et kjærlighetens- og medlidenhetens paktsfellesskap'.

I dette fellesskapet forsøker man å oppmuntre hverandre til å følge åtte livsprinsipper, som er som en veiledende guide for det Kristus-liv, det kall og den tjeneste man ønsker å leve ut som Guds rike på jord.

Medlemmene av denne kommuniteten - 'The 8'th day Community' kommer fra ulike kirkesamfunnsbakgrunner, og aldre og ulike lokale menigheter, i den hensikt at de vil 'sentrere sine liv til kontemplativt andaktsliv og aktiv tjeneste. Veiledet av Den Hellige Ånd, blir vi et folk av voksende tro, frihet og glede i det vi vandrer sammen og utforsker livets mysterium; i det vi er kalt til å styrke og oppmuntre de lokale menighetene, lokalsamfunnet og Guds folk'.

(fortsettes)

Når prest og profet faller og grensemerkene flyttes

I går ble det kjent at nok en evangelikal profilert leder har endret kurs i spørsmålet om ekteskapet. Fordi denne personen har hatt en slik tydelig røst i samtiden, og stått på bibelsk klippegrunn, kjennes det ekstra tungt ut.

'Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt,' sier Guds ord. (Ord 22,28)

Men det gjøres i dag. Over alt. Også i de sammenhenger du kunne føle deg trygg. Det som har vært kristen bekjennelse og lære siden kirken ble grunnlagt i Jerusalem på pinsefestens dag er ikke lenger noe man slutter seg til, eller ønsker å leve med. Dermed er det ikke lett å vite hvilken menighet man skal være en del av. Og det synes bare å bli verre. Kompromiss er det alle vegne i mange protestantiske sammenhenger.

I forbindelse med fastetiden leste jeg profeten Jeremia, og senere Klagesangene. I Klagesangene gir Jeremia oss forklaringen på hvorfor Israel ble inntatt av fremmed makt, og folket ble ført i eksil. Det var ikke på grunn av folkets synder, som vi kanskje vil tro, det var andre som bar ansvaret:

'Det hendte fordi profetene syndet og prestene førte skyld over seg ...' (Klag 4,13a)

Jeg leste et annet ord fra Ordspråkene i dag, som likevel inngir håp:

'De rettferdiges rot blir ikke rokket'. (Ord 12,3)

Fornyelsen som vi så sårt trenger, kommer ikke utenfra, men innenfra. Den kommer når vi vender tilbake til røttene, for fra Isais rotskubb skyter det friske skudd!

Nok en gang er det bønnens vei vi må gå. Nok en gang er det å knele på løftene som trengs. Gud vil. Hvem vil være tro under Herrens banner?

Fornyelsen vi sårt trenger kommer ikke utenfra, men innenfra

Hendelser de siste dagene har styrket meg i troen på at fornyelsen vi så sårt trenger, ikke kommer utenfra, men innenfra. Fra det indre livet, fra tiden brukt i bønn og stillhet. Uansett hvor salvede de utenlandske predikantene enn sies å være, uansett hvor mange tegn og under de påstås å utføre. Jesus ba oss uansett ikke om å legge merke til tegnene, men frukten.

Til en kjempende, forfulgt kirke i Tessaloniki, skriver apostelen Paulus: 'For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus. Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud - slik dere også vandrer - så må dere gjøre enda større framgang i dette... Sett deres ære i å leve i stillhet ...' (1.Tess 4,1 og v.11a)

Det har undret meg at til denne menigheten, som altså lever i forfølgelse, skriver apostelen om helliggjørelse! Han minner dem på det han har undervist dem om hvordan de skal vandre og være til behag for Gud. Hele dette brevet er en eneste formaning om å leve hellige liv. Her er ingen ord om selvrealisering, ei heller ord om 'herlige og sterke møter', nei, apostelen er bekymret for en ting: om de troende i Tessaloniki blir bevart! Han spør etter hvordan det går med dem: 'For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren!' (1.Tess 3,8)

Når den tidlige kirken begynte å bære preg av sekularisering og forfall, søkte ivrige Jesusetterfølgere ut i ødemarken for å leve nært innpå Gud. Slik profetene i Den gamle pakt hadde gjort før dem, slik Mesteren selv hadde gjort, slik apostelen Paulus gjorde. 'Sett deres ære i å leve i stillhet,' skrev Paulus til de kristne i Tessaloniki. I ørkenens stillhet møter man Gud. Her - i kamp med ens egne demoner - lutres man og renses for å kunne bli stående for Gud.

Og ut til disse i ødemarken kom mennesker, lik bier som søker nektaren. Her møtte de levd liv, prøvet liv, sant og ekte liv. Og slik ble Kirken fornyet. Fra bønnens kvinner og menn, som bar den framfor Gud. Disse menn og kvinner ble utrustet av Den Hellige Ånd til å skjelne ånder. Jeg spør: Er ikke det vårt aller største behov i dag? Har Kirken noe større behov enn nettopp den nådegaven?

Jeg leste dette om Jesus i Evangeliet etter Markus, her om dagen. Det passer i grunnen godt her: 'Han (Jesus) var utenfor, på øde steder, og folk kom til ham fra alle kanter'. (Mark 1,45b)

Går vi utenfor leiren for å møte Ham? 'Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket (der har vi det igjen!) ved itt eget blod. La oss da da ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!' (Hebr 13,12-13)

Tenk om svaret ikke er mer fornyelse?

Sigfrid Deminger har skapt debatt i Sverige, og det ble litt temperatur også rundt en Facebook oppdatering av min bloggartikkel om 'Har frikirkeligheten utspilt sin rolle'. Den fikk hele 103 kommentarer.

I dag følger den svenske Dagen opp med et oppslag som handler om at svensk frikirkelighet satser på 'förynging och förändring'.

Men er dette veien å gå? Ordet 'fornyelse' er blitt et av vår tids store mantraer. Når sekulariseringens utfordringer møter oss med full tyngde og det blir skrint med folk i benkeradene synes svaret å være 'fornyelse'. Tenk om det er motsatt? Tenk om sekulariseringen og åndelige tørketider bør møtes med større fordjupelse i den kristne troen, og det vågestykke som består i å være tro mot den tro som en gang for alle er overgitt de hellige? Tenk om mennesker - når det går en tid - blir lei av motetrendene i kirken, og lengter tilbake til noe som er forutsigbart, en tradisjon som holder uansett hvilken tidsperiode vi befinner oss i? Tenk om svaret er å finne i den historiske kontinuiteten?

Jo, jeg tror vi trenger at Helligånden blåser!

Men den kan gi liv i strukturer og tradisjoner, som egentlig er Kirkens liv.

For meg er Job 14,7-9 blitt så levende i sammenheng med dette:

'For treet er det håp. Om det hogges ned, så spirer det igjen, på nye skudd mangler det ikke. Om roten blir gammel i jorden, og stubben dør ut i mulden, så setter det likevel knopper ved eimen av vann, og skyter greiner som et nyplantet tre'.

Rotløsheten er kanskje samtidens største problem. Det er en slags sykdom som uthuler vår kultur og stjeler fastheten i tilværelsen. Behovet synes å bli større og større for å delta i et fellesskap som strekker seg bakover i tiden, et fellesskap som forvalter rikdommer som gir hjelp til å orientere seg med hensyn til fremtiden. Dette er en tid til å finne tilbake til troens røtter, ikke å rykkes opp med rot, slik at rotsystemet ligger åpent for vær og vind. Svaret er ikke flere nye stunts hvor troen trivialiseres og tivoliseres.

Vi må heller ikke glemme den betydelige slitasjen mange menigheter opplever på grunn av kravet om stadig fornyelse og stadige endringer.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=296900

Kilden med det levende vannet

Når vi kom hjem fra vestlandet oppdaget vi at potteplantene våre så heller miserabel ut. Den hang med blomstene, og etter min vurdering var den allerede gått inn i dødsprosessen. Men jeg gjorde et forsøk på å vekke den til live igjen, ved å gi den vann.

Dagen etter stod den like fint.

Dette lille hverdagsbildet har talt slik til meg de siste dagene. Jeg er blitt påminnet om Jesu ord fra Løvhyttefesten i Jerusalem, slik de er gjengitt hos Johanne:

"Om noen tørster, han komme til meg å drikke. Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann." (Joh 7,37-38)

Det er to ting i denne sammenhengen som er blitt viktig for meg:

1) Å komme til Jesus

2) Det er fra vårt indre strømmene med levende vann skal flyte.

Frank Mangs, som fikk lede så mange til Jesus, talte ofte om "det indre vannreservoaret", det som vi fikk i fødselsgave da vi ble født på ny. Da fikk vi Helligånden, og det er Helligånden som har det levende vannet. Det er ikke snakk om en død vannkilde, en som står der og tørker inn, men den er levende.

Det andre, som er mitt første punkt, er dette: Å komme til Jesus.

Det er ikke noe vi gjør èn gang, det gjør vi hele tiden.

Og Han er der for oss.

Det er i grunnen ganske så overveldende.

En pågående klostervekkelse i ørkenen

Det gjør godt å møte mennesker som bærer på de samme lengsler, og kjenner den samme Helligåndens dragning som en selv gjør. Så heldig var jeg denne helgen. Sammen med vedkommende, som jeg ikke skal røpe navnet på, samtalte vi om hva vi tenker om veien videre for den åndelige fornyelsen som vi trenger i Norge. Vi var begge enige om at den kommer ikke fra heseblesende amerikanske kirkevekstprinsipper, eller fra en eller annen konferanse med importerte talere. Vi må søke tilbake til kildene, til opprinnelsen. Slik som tidligere i kirkens historie må vi tilbake til de som tok vare på den skatten som kirken er betrodd, nemlig klosterne. Så det er et spørsmål om ikke veien fram, er veien tilbake!

Når man sitter på toget får man tid til å lese. Som jeg har nevnt på bloggen tidligere holder jeg på å lese Harald Olsens nye bok: "Ørkenvind". Den gir meg stadig noe nytt å tenke på, fordi Olsen er så flink til å øse av det klare vannet som hans kilder representerer!

Men Harald Olsen forteller også om noe særdeles interessant som skjer nå, i de samme områdene som opplevde at tusenvis av mennesker søkte ut i ørkenen på slutten av 200-tallet. I forbindelse med en pilegrimsreise til Paulus av Thebens kloster blir de fortalt om en ny klostervekkelse:

"Den koptiske kirke har opplevd en regulær klostervekkelse i løpet av de siste årene. Ørkenklostre som for bare få år siden var i forfall, bebodd av en liten håndfull gamle munker eller nonner, er i dag fulle av unge, velutdannede mennesker. Utstrakt byggevirksomhet omfatter både restaureringer, utvidelser og nybygg utenfor de gamle klostermurene. I både Antonius- og Paulus-klosteret er det bygget hospitser som gir overnattingsplass ford en stadig økende strømmen av pilegrimer og turister. I Paulus-klosteret er det endatil bygget en ny stor kirke utenfor det gamle klosterområdet. Her er det også anlagt ny bilvei inn fra Rødehavskysten. Det har økt besøktstrafikken betydelig. Det gir høyt kjærkomne inntekter til klostrene. Men medaljens bakside er at det går ut over den stillhet og ro til bønn og kontemplasjon som jo er klosterlivets hovedhensikt. Derfor får munkene innimellom anledning til å trekke seg tilbake til sine ørkenceller."

Men det er ikke bare en økning i antall munker, nonner og besøkende til klostrene. Olsen forteller:

"Ved siden av denne ørkenvekkelsen er at enkelte mennesker til og md har valgt det rene eneboerlivet. Ingen vet imidlertid hvor mange de er, og få vet hvor de befinner seg i ørkenen og hvordan de overlever. De fleste har trolig en eller annen kontakt med et kloster. På grunn av disse menneskene, og den nye vitaliteten vi ser i de gamle klostrene, kommer det nok en gang viktige og nyskapede impulser fra ørkenen. På nytt utfordres en kirke og en kristenhet som står i fare for å tape sin sjel i makelighet, materialisme og åndelig fattigdom. Den åndelige ørkenvinden blåser igjen, og bare framtiden vil vise hva de langsiktige konsekvensene blir."

Jeg takker Gud for det som skjer i disse sammenhengene som Harald Olsen skriver om. Men lengselen er den samme her i Norge, og jeg spør Gud for tiden om hvor veien går videre for de av oss som bærer på denne lengselen, og deler de samme tankene som f.eks våre koptiske venner.

Dagens bloggbilde viser St.Katharinaklosteret.

Omvendelse - nøkkelen til fornyelse og gjenopprettelse

Jeg har tenkt mye på en setning fra en av bøkene til Francis Frangipane (bildet) den siste tiden: "Før Den Evige kan gjøre noe synlig med sin kraft, gjør Han noe usynlig med sin hellighet." På den ene siden ser vi vår nasjon synke dypere og dypere ned i synd og elendighet, vi ser frafall og forfall. På den andre siden vet vi at Herren arbeider med å fremstille en brud for sin Sønn som er uten flekk eller lyte av noe slag. Vi leser om dette i Ef 5,27: «slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig.» Gud har gitt et løfte for oss i den tiden vi lever i akkurat nå. Hans ønske er gjenopprettelse. Gjenopprettelse av Hans evige hensikt og plan med oss og med forsamlingen. Men forut for en slik gjenopprettelse går alltid omvendelse. "Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet." (Apgj 3,19) Det er når vi gjør dette - handler på det, at "tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn," kan komme. (v.20) Her ligger nøkkelen til å erfare gjenopprettelse i eget liv, og i ulike situasjoner vi står overfor. Den som vil oppleve gjenopprettelse i sitt liv må ta et hensynsløst oppgjør med synden i sitt eget liv, uten å gjøre noe forsøk på å konstruere noen formildende omstendigheter og uten å skylde på noen andre.