Frikirkelige vender seg til katolikkene - katolikkene til frikirkene

Det pågår en interessant debatt her hjemme om hvorfor kristne fra frikirkelige menigheter søker seg til historiske kirker, som f.eks Den romersk-katolske. Flere har påpekt to faktorer: overfladiskheten, som blant annet gir seg utslag i manglende gudsfrykt, og frafall fra bibelske sannheter på en rekke områder, blant annet når det gjelder ekteskapet. Det er ikke til å komme bort fra at kristne innen en rekke frikirkelige sammenhenger forlater sin ektefelle til fordel for en annen. Mange er også lei av en kristen tro som blir mer og mer lik verden, og hvor det gjelder å være kul kristen. Det er et interessant trekk ved debatten som pågår om disse spørsmålene i Norge og Sverige: flere av aktørene som uttaler seg i sterkt kritiske ordelag mot Den romersk-katolske kirke, og sier selv at de er opptatt av 'Sola Scriptura' og 'bibelsk kristen tro' enten er skilt, lever som samboere og mange av dem er ikke medlem av noen menighet. De sitter på gjerdet og har sterke meninger om hva andre gjør. At de selv ikke lever i samsvar med Guds ord med sine liv, fratar dem ikke retten til å mene at andre tar feil!

I Latin-Amerika er det omvendt!  Der vender katolikkene seg fra Den romersk-katolske kirkene og vender seg til de pentakostale. Pave Benedict XVI (bildet) møtte torsdag en delegasjon katolske biskoper fra Colombia. Overfor dem uttaler paven at han mener at årsaken til at katolikker i stort antall forlater Den romersk-katolske kirken i Latin-Amerika skyldes at de mangler iver, glede og fellesskap i denne kirken, ikke av teologiske årsaker. Han maner katolikker til å ta sin tro mer på alvor og revitalisere sin tro.

Vi står altså overfor to virkelighetsbeskrivelser: Medlemmer av frikirker i Norden og Europa forlater sine sammenhenger til fordel for historiske kirker, som Den romersk-katolske og Den ortodokse, mens medlemmer av Den romersk katolske kirke på den sørlige halvkulen dras til pentekostale sammenhenger.

Det er nok mange forklaringer på dette. Latin-amerikansk katolisisme er blant annet blandet opp med mye folketro, mens den her i Vesten fremstår mer intelektuell og tiltrekkes av 'tenkende mennesker'. Frikirkeligheten her i nord fremstår som stadig mer utprøvende, både i form og teologisk innhold. Man går fra den ene ytterlighet til den andre, stadig mye ting som skal prøves ut, og stadige skifter som virker trettende på mange. Dessuten er man ikke lenger så opptatt av lærespørsmål. Så lenge ting føles rett, er det rett. Mange går lei. De lengter etter noe som er fast, tydelig og levende.

Uansett syn i denne saken: Det vi trenger er en gjennomgripende himmelsendt vekkelse! Som fører til omvendelse, syndsbekjennelse og en ny overgivelse til radikal etterfølgelse av Jesus!

Trenger vi et bispeembete?

Ulf Ekmans innlegg på samtaledagen på Bjärka Säby, om biskopembetet, har skapt sterke reaksjoner hos enkelte. Noen av reaksjonene er svært forutsigbare. De kommer fra de som blir låst hver gang noen taler om noe som kan minne om 'det katolske'. Nå er det ikke min hensikt å sette søkelyset på det Ekman sa. Det har jeg referert til i en annen bloggartikkel. Det jeg derimot synes er spennende, og som jeg savner innspill på, er en drøftelse av svakhetene ved lederskapstenkningen i frikirkelige sammenhenger. Det som bør være et samtaleemne er spørsmålet om autentisk autoritet. I mange frikirkesammenhenger utnevner man jo seg selv som leder. Og man påberoper seg 'Skriften alene' prinsippet. Problemet med dette prinsippet er at meningene er så delte. Den ene mener det, den andre noe annet, og alle påberoper seg å være tro mot Skriften. Men sannheten er jo ikke delt, eller relativ. Alle kan jo ikke ha rett.

I en så utydelig tid som vår trenger vi ikke mindre tydelighet. Leser man Facebook oppdateringer eller møteannonser vrimler det av de underligste ting med merkelappen 'kristen'. Hvordan skal vi løse de utfordringene dette innebærer? For alt dette er jo ikke nytestamentlig kristen tro. Langt i fra.

I urkirken fantes det et lederskap bestående av presbyteros, som i vår norske Bibel oversettes med 'eldste'. Dette er et flertallsord, så når ordet eldste brukes bettyr det alltid at disse er flere enn en. Så fantes det de som ble kalt for episkopos, og som oversettes til norsk med tilsynsmenn eller biskoper. De første kristne forsamlingene var frie forsamlinger, men det er også tydelig at det var et visst samarbeide og kontakt mellom disse forsamlingene.

På 100 tallet, og da er vi veldig nært tiden da de 12 apostlene levde og hadde sin tjeneste, begynte en langsom gradvis endring av lederstrukturen i menighetene. Hver forsamling får nå sin egen biskop som også får det øverste ansvaret for den enkelte menigheten. Det er flere forhold som er årsaken til dette. En av dem, som vi finner beskrevet i den tidlige kristne litteraturen, er problemet som oppstår med de omreisende forkynnerne.

Didache
Disse forkynnerne omtales blant annet i Didache, eller De 12 apostlers lære. Dette skriftet var godt kjent i Oldkirken. Det blir omtalt i den velkjente kirkehistorien til Eusebios (ca 325), og ble benyttet av flere av kirkefedrene, som Klemens av Aleksandria (ca 200), og Athanasios (ca 367). I Didache leser vi blant annet dette om disse omreisende forkynnerne.

"Hver den som kommer og lærer dere alt det som her er sagt, skal dere ta imot. Men hvis læreren selv er kommet på avveier og fører en annen lære for å bryte ned, må dere ikke høre på ham; når hensikten derimot er å fremme det som er ett og å øke kunnskapen om Herren, da skal dere ta imot ham som om han var Herren'. (Didache 11,1-2)

Vi har samme utfordring med 'omreisende' forkynnere i dag. Flere av disse står ikke i noen menighet, men de påberoper seg å ha en autoritet til og med over den lokale menigheten. Som pastor har jeg vært vitne til at de har kommet med den underligste lære, og jeg har sett splittelser og og mye elendighet i deres fotefar.

Biskoper i frikirkelige sammenhenger
Det finnes biskoper i frikirkelige sammenhenger, både blant baptister, pinsevenner og metodister. Og det finnes tilsynsmennsordninger i flere frikirker. Så tjenesten som 'episkopos' er ikke ukjent i disse sammenhengene. Også flere av de anabaptistiske gruppene hadde og har fremdeles biskoper. Flere av dem har tilsyn med mange menigheter. I Russland har jeg møtt pinsebiskoper som har hatt tilsyn med mange menigheter. Så dette er ikke fremmed i våre sammenhenger heller.

Da jeg var styremedlem i predikantfellesskapet for det kirkesamfunnet hvor jeg er ordinert, fremmet jeg tanken om å få til en tilsynsordning for vår sammenheng. Det kom aldri på sakskartet, og jeg forstår det. Det er tross alt en kongregasjonalistisk sammenheng med sterk understrekning av den lokale forsamlingens selvstendighet. Men flere så problemene med denne strukturen. Og de så det tidlig i kirkens historie. Og man så at tjenesten som biskop kunne holde menighetene samlet, og man kunne på den måten verne om den kristne læren. Det har blant annet vært viktig for anabaptistene. Det betyr ikke at man vil ha noen pave. Men det er et problem: Protestantismen har ikke èn pave, den har mange.

På bildet ser vi biskop Thomas (bildet), godt kjent i Norge som representant for Den koptiske kirken, sammen med abuna Angelos og abuna Lukas. Han er en veldig god biskop for bispedømmet Qosseya. Bildet er tatt av anabaptister som besøkte hans klosterkommunitet Anafora.

Gen.sek i Svenska Evangeliska Alliansen enig i deler av kritikken av frikirkeligheten

Ved ulike anledninger har jeg refereret til Sigfrid Demingers brannfakkel om situasjonen til frikirkeligheten i Sverige. En situasjon som i mange henseender er lik vår egen. Nå har generalsekretæren i Svenska Evangeliska Alliansen, Stefan Gustavsson (bildet), kastet seg inn i debatten og gir dr.tehol Deminger rett på flere punkter, blant annet når det gjelder:

* Den tafattige forkynnelsen
* Mangelen på hellighet

Gustavsson gir også Deminger rett i hans anliggende når det gjelder gudstjenesten:

"Han diskuterar en aspekt av församlingen liv, nämligen kulten: hur vi firar gudstjänst tillsammans, hur vi gemensamt uttrycker den kristna tron. Det är en avgörande aspekt och jag instämmer med Deminger på flera punkter..."

Men så uttrykker generalsekretæren i Svenska Evangeliska Alliansen at Deminger kan komme til å gå fra asken til ilden når han så melder seg inn i Den svenska kyrkan, med all den liberal teologi som den representerer. Debattinnlegget til Gustavsson kan du lese her:

http://www.sea.nu/viewNavMenu.do?menuID=55&oid=64524

Tenk om svaret ikke er mer fornyelse?

Sigfrid Deminger har skapt debatt i Sverige, og det ble litt temperatur også rundt en Facebook oppdatering av min bloggartikkel om 'Har frikirkeligheten utspilt sin rolle'. Den fikk hele 103 kommentarer.

I dag følger den svenske Dagen opp med et oppslag som handler om at svensk frikirkelighet satser på 'förynging och förändring'.

Men er dette veien å gå? Ordet 'fornyelse' er blitt et av vår tids store mantraer. Når sekulariseringens utfordringer møter oss med full tyngde og det blir skrint med folk i benkeradene synes svaret å være 'fornyelse'. Tenk om det er motsatt? Tenk om sekulariseringen og åndelige tørketider bør møtes med større fordjupelse i den kristne troen, og det vågestykke som består i å være tro mot den tro som en gang for alle er overgitt de hellige? Tenk om mennesker - når det går en tid - blir lei av motetrendene i kirken, og lengter tilbake til noe som er forutsigbart, en tradisjon som holder uansett hvilken tidsperiode vi befinner oss i? Tenk om svaret er å finne i den historiske kontinuiteten?

Jo, jeg tror vi trenger at Helligånden blåser!

Men den kan gi liv i strukturer og tradisjoner, som egentlig er Kirkens liv.

For meg er Job 14,7-9 blitt så levende i sammenheng med dette:

'For treet er det håp. Om det hogges ned, så spirer det igjen, på nye skudd mangler det ikke. Om roten blir gammel i jorden, og stubben dør ut i mulden, så setter det likevel knopper ved eimen av vann, og skyter greiner som et nyplantet tre'.

Rotløsheten er kanskje samtidens største problem. Det er en slags sykdom som uthuler vår kultur og stjeler fastheten i tilværelsen. Behovet synes å bli større og større for å delta i et fellesskap som strekker seg bakover i tiden, et fellesskap som forvalter rikdommer som gir hjelp til å orientere seg med hensyn til fremtiden. Dette er en tid til å finne tilbake til troens røtter, ikke å rykkes opp med rot, slik at rotsystemet ligger åpent for vær og vind. Svaret er ikke flere nye stunts hvor troen trivialiseres og tivoliseres.

Vi må heller ikke glemme den betydelige slitasjen mange menigheter opplever på grunn av kravet om stadig fornyelse og stadige endringer.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=296900

En brannfakkel: Har frikirkeligheten utspilt sin rolle?

Denne artikkelen burde leses av alle som er opptatt av hva som skjer med de frikirkelige menighetene. Har de en fremtid?

Det burde vekke berettighet oppsikt når en av Sveriges mest markante frikirkelige skikkelser tar bladet fra munnen og sier:

Frikirkeligheten holdt ikke mål! Nå er han tilbake som medlem av Den svenska kyrkan, den han meldte seg ut fra da han var 17 år. Sigfrid Deminger (bildet) er ingen hvemsomhelst. Han er dr.theol og tidligere rektor ved Örebro Missionsskola og forstander for Betlehemskyrkan samme sted.

Hva ligger bak hans snuoperasjon? La oss høre hva han har å si. Hans kritiske bemerkninger mot svensk frikirkelighet ligner mye på mine egne, som jeg har satt ord på her på bloggen. Deminger mener frikirkeligheten har mistet mye av det den tidligere hadde å gi. Her er hans egne ord for dette:

"Främst märks det i den frikyrkliga gudstjänsten. Vördnad är i dag en bristvara. Framtoning, språk och klädsel visar att respekten klingat av. Ingenting tycks heligt längre. Människor och deras framträdanden står i centrum.Bibelns texter har en undanskymd plats. Egentlig textläsning förekommer alltmer sällan. Predikan utgår ofta från ett ämne eller ett uppslag som är predikantens eget. Läses en text kommenteras den knappast. Andra infallsvinklar ter sig intressantare. Inte heller privat läser dagens frikyrkomedlem särskilt ofta sin bibel.

Gudstjänsten saknar därmed nödvändig klangbotten. Själva kyrkorummet har i många kyrkor genomgått en förvandling. Ofta utan hänsyn till vad arkitektur och symboler velat säga. Predikstolen kan vara borta. Man förstod inte att den var en del av en helhet och ett uttryck för Ordets plats i gudstjänsten. Nattvardsbordet kan också vara borta. Det fick inte plats på den "scen" som behövde bli allt rymligare. Orgeln kan vara låst eller såld. Variationen av musikaliska uttryck har på många håll ersatts av en bedövande enformighet.På plattformen framträder man. Det hela ger intryck av uppvisning. Det är inte längre församlingen som firar gudstjänst. Den förblir passiv och benämns allt oftare "publik". De symboler som finns kvar i kyrkorummets främre del skyms av människor som uppträder. Att de bakom sig har en Kristusbild eller ett kors tycks inte stämma till eftertanke. Det emotionella dominerar. Reflektionen kring livets djupare frågeställningar har inte samma aktualitet som förr.

De böner som förekommer är ofta fragmentariska, slarvigt formulerade och vittnar knappast om någon djupare inlevelse. Världen utanför gör sig sällan påmind. Det hela har blivit alltmer internt".

I et innlegg i den svenske avisen Dagen redegjør han også for hvorfor han er blitt medlem av Den svenske kyrkan igjen. Du finner en link til hele innlegget nedenfor, så du også kan lese denne begrunnelsen.

Men jeg spør: kjenner vi oss igjen i denne beskrivelsen her i Norge? Av norsk frikirkelighet? Opplever ikke også vi samme krise? Våger vi ta debatten, eller går vi i skyttergravene?

Her finner du hele innlegget:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=296277

Varsku her: Hver eneste uke legges en frikirkeforsamling ned i Sverige!

Hver eneste uke legges en frikirkeforsamling ned i Sverige! Det er den usminkende sannheten som viser alvoret i den åndelige situasjonen i nabolandet vårt.

Dette fremgår av en undersøkelse som Öyvind Tholvsen, lederen for forsamlingsprogrammet til Evangeliska Frikyrkan har gjort. Undersøkelsen er riksdekkende. Det eneste lyspunktet er at antallet medlemmer ikke minsker i samme takt.

Til svenske Dagen sier han:

"I Sverigeundersökningen kan man bland annat se att 333 församlingar, mer än en per vecka, har lagts ner. Det är 50 procent mer än församlingsminskningen mellan 2000 och 2005. Som exempel kan man ta Jämtland där en fjärdedel av alla församlingar försvunnit på fem år. För landet i stort gäller 13,2 procent."

En av årsakene til at antallet forsamlinger som legges ned øker mener Tholvsen å finne i det faktum at det er mindre prestisje i dag å legge ned en forsamling enn det bare var for noen få år siden. Men påpeker også at det er en strukturforandring som holder på å skje:

"År 2000 fanns 1 100 församlingar med 25 medlemmar eller färre, i dag är siffran endast 820. Antal medlemmar har minskat med 7 100 personer de senaste fem åren. En genomsnittlig församling har 91,3 medlemmar, för fem år sedan var genomsnittet 87,6.- Antalet församlingar minskar betydligt mer än antal medlemmar. Vi har 10 procent färre församlingar, men bara 3,2 procent färre medlemmar. Detta är hoppingivande," sier Tholvsen til Dagen.

Om samme undersøkelse ville blitt gjort i Norge ville man antageligvis ha kommet frem til samme resultat. Det er urovekkende med tanke på den åndelige situasjonen for fremtidens Sverige og Norge.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=265256